Antallet dødsofre fra den voldsomme «en gang på tusen år»-nedbøren som oversvømmet Zhengzhou, den største byen i provinsen Henan, og Sentral-Kinas hovedstad, har steget til minst 99 personer, som inkluderer 18 sørvest i byen Xinmi, og åtte i byen Xingyang, i tillegg til de 14 som døde i t-banesystemet i Zhengzhou, og seks i byens veitunnelsystem Jingguang Road Tunnel. Mange er fortsatt savnet.

Den ekstreme flommen som fant sted den 20. juli 2021 var resultat av en nedbørsmengde på mer enn to-fot (25 tommer, 644,6 mm) som ble dumpet ned i løpet av tre dager over metropolen med 12 millioner innbyggere, som er hjemstavn for verdens største iPhone-produksjonsbase og er et stort industrisenter. Nærmere bestemt, tirsdag ettermiddag den 20. juli, i timen fra kl. 16:00 til 17:00 lokal tid, steg nedbørsraten til svimlende 8 tommer på én time (202 mm på én time). Mengden nedbør i løpet av de tre dagene var mer enn regionens gjennomsnittlig registreringer for et helt år. Ifølge offisielle tall er minst 2,4 millioner mennesker fordrevne fra deres hjem.

Ifølge Climate Connections: «Denne nedbørsmengden knuste Kinas nasjonalrekord for det høyeste dokumenterte for én times nedbør, av alle de 2 148 nasjonale meteriologistasjoner på fastlands-Kina, som tidligere var 6,63 tommer (168,3 mm), satt i Maoming, Guangdong.»

Hendelsens meteorologi (se satelittbildet over) kommenteres med at to tyfoner, Cempka som traff land sørvest for Hong Kong, og In-fa på vei vestover mot Kinas kyst, trakk monsunfuktighet inn i et ekstremlavtrykk som passerte over Henan-provinsen, og førte til rekordstore nedbørsmengder, i det som sannsynligvis er det kraftigste skybruddet over en storby i menneskets historie.

Igjen ifølge Climate Connections: «Nedbøren ble sannsynligvis forsterket som følge av at luft som nærmet seg Zhengzhou ble tvunget opp da luftmassene forflyttet seg inn mot de nedre deler av Tai-hang-fjellene, som forårsaket ekstra avkjøling og kondensering, der de fuktige luftmassene steg. Det ble satt opp en region av et værfenomen med nesten stasjonære tordenstormer, som førte til de forbløffende nedbørsmengdene.»

World Socialist Web Site fikk anledning til å høre førstehåndsberetninger om hendelsene den dagen, fra flere personer som her får deres identiteter endret, der navn angis med initialer, for å beskytte deres identitet. Det følgende er deres beretninger.

Q, som bor i Luoyang i provinsen Henan, besvarte spørsmål om stormene og flommen, ved å berette: «Det regnet jevnt i tre dager i strekk, fra det begynte kvelden den 17. juli kl. 20:00 og fram til den katastrofale timen fra kl. 16:00 til 17:00 den 20. juli, da det regnet helt uten sidestykke; det var et skybrudd, og med lokale kraftige regnvær i noen områder av Henan-provinsen, deriblant over storbyene Zhengzhou City, Xinxiang City, Weihui City, Hebi City og områdene rundt. De gamle distriktene ble meget hardt rammet, deriblant Zhengzhou-universitetets Første tilknyttede sykehus, kjent som ‘universets største sykehus’, og i de lavereliggende områdene som består av eldre bygninger, som er mer overfylte, og som har dårligere drenering på bakkenivå og selvfølgelig underdimensjonerte underjordisk kanaliseringssystemer.»

«Innen neste dag begynte redningsteamet, som besto av myndighetsrepresentanter, politi, militær, brannmannskaper, medisinsk personell og frivillige, å lete etter ofre for å evakuere dem. Flommen hadde trukket seg tilbake, og veiene var igjen synlige. Alt var dekket av gjørme og sand. Tropper ryddet gatene.»

«Vi bor i åttende etasje i en ti-år-gammel bygning. Kjellergarasjen ble fullstendig oversvømmet. Jeg mistet bilen min. Min virksomhet, som befant seg på andre etasjenivå i et kjøpesenter, ble imidlertid ikke alvorlig rammet. Men butikkene i første etasje de var alle helt oversvømmet. Utenfor på gatene var det fullt av vekkfeide biler, trær som hadde falt, og så mye gjørme.»

S., som er livredder ved Nasjonaladministrasjonen for vannressurser, ble sendt til Xinxiang der katastrofen var mer omfattende enn i Zhengzhou. Han dro for å forsterke demningen langs Xinxiang-delen av elva Weihe. Han mintes: «Det meteriologiske instituttet i Zhengzhou fortsatte å melde røde advarselssignaler fra kl. 11:00 om morgenen den 19. juli, og hele den påfølgende dagen. Problemet var at myndighetspersoner i relevante avdelinger ikke tok behøring hensyn til varselet. Fastlands-Kina har fremdeles ikke etablert et relevant sett av nødtiltak for advarsler om alvorlige værsituasjoner. Kina har ikke tatt lærdom fra Henan-flommen i august 1975, da store nedbørsmengder oversvømmet Zhumadian i Henan-provinsen. Den gangen falt mer enn 1 060 mm nedbør på 24 timer, som rammet 11 millioner mennesker, med mer enn 26 000 som døde.»

«I Hong Kong, når Observatoriet melder et tyfonvarsel på nivå 8, da slutter generelt fergene å gå, og alle skoler og domstoler blir stengt. Folk får beskjed om umiddelbart å komme seg hjem, eller søke ly på et trygt sted, og bli der til faren blåses av. Vinduer og dører må boltes og lukkes, og biler må parkeres på trygge steder. Helhetlige forholdsregler for tyfoner må nå fullføres så snart som mulig, da det er farlig å utsette det. Så vidt jeg vet er Shenzhou, en spesiell kystby beliggende nært Hong Kong, den eneste byen på fastlands-Kina som har vedtatt tilsvarende nødtiltak.»

Leger ved Zhengzhou-universitets Første tilknyttede sykehus, besørget deres perspektiv på flommen sett fra deres ståsted på sykehuset, også kjent som «universets største sykehus». Dr. X, en lege på en intensivavdeling (ICU), bemerket at kl. 17:00 den 20. juli, på flommens toppnivå, mistet sykehuset strømmen. Alle heiser var ute av drift, og backup-strømforsyningen var frakoblet og utilgjengelig. «Jeg ventilerte pasienter manuelt i mørket. Vi måtte overføre 600 kritisk syke pasienter fra vår ICU til andre sykehus,» fortalte han.

Dr. Z, som også er en administrator ved sykehuset, sa at vannet hadde nådd sykehusets tredje etasje [o. anm.: talt fra under bakkeplan], der det sto én meter høyt. De hadde mistet drikkevann, elektrisitet, internett, medisin, mat, der de befant seg i stupende mørke. Pasienter som lå med intravenøse væsker ble forflyttet, så vel de som var intuberte eller tilknyttet oksygenbeholdere. Han anslår at mer enn 10 000 pasienter, deriblant eldre og barn, ble forflyttet og overført til andre enheter.

Dr. Y, en radiolog som jobber på andre etasjeplan under bakken, sa at tapet av strøm og flommen ødela alle deres spesielle bildemaskinerier og lineære akseleratorer, som anvendes for strålebehandling av kreftpasienter.

To spesielt opprivende personlige beretninger ble levert:

Mr. B., en forretningsmann fra Hubei-provinsen, deltok den uka på et forretningsmøte i byen. «Det er sommer, så kona og mine to barn var med meg.»

«Den 20. juli hadde jeg en avtale for kl. 15:30 i en av regjeringsbygningene. På grunn av trafikkrestriksjoner relatert mitt bilnummer planla jeg å kjøre til nærmeste t-banestasjon, for deretter å ta t-banen dit jeg skulle. Da jeg nærmet meg stasjonen, stoppet flere biler foran meg. Jeg byttet kjørefelt og så at vannet hadde oversvømmet veien. Vi visste ikke hvor dypt det var, så da stoppet jeg også. På det tidspunktet passerte et terrengkjøretøy forbi, som klarte å komme seg gjennom. Vi anslo at vanndybden var opp til bunnen av bilen så jeg fulgte etter ham og jeg kom meg også forbi.»

«Jeg tok Metro-linje 1 til Zhengzhou-bygningskomplekset International Convention & Exhibition Center. Ved avkjørselen hadde gata blitt fullstendig oversvømmet. Vann strømmet ut av t-baneutgangene. Heisene var også ute av drift. Mange mennesker trengte seg rundt utkjørselen, da gatene på det tidspunktet var helt oversvømte. MTR-arbeidere (metrotransitt) brukte sandsekker og plastfolie for å prøve å demme for flommen. Jeg våget meg ut, og fant at vannet var i knehøyde. Det var bare omtrent halvannen kilometer til bygningen dit jeg skulle.»

«Da jeg kom meg ut på gata regnet det fortsatt kraftig. Bortsett fra alle bilene som fløyt i vannet, var jeg den eneste der. Jeg begynte å føle meg virkelig redd. På det tidspunktet hadde vannet steget meg opp til midja. Det tok meg 40 minutter å komme meg dit jeg skulle. Bare noen få mennesker var på kontorområdet, der de sto samlet i grupper. Flere sa at de ikke ville dra hjem. Vann, strøm og internett var fremdeles tilgjengelig. De var alle veldig opphisset, bekymret for at flomvannet var forurenset av kloakk og at det ikke var trygt å vasse gjennom om de måtte forlate, eller for at høyspentledninger kunne falle i vannet og utsette dem for elektriske støt.»

«Etter at jeg var ferdig med mitt arbeid, dro jeg derfra. Jeg måtte komme meg tilbake til hotellet fordi kona og mine to barn var der. Da jeg var på vei tilbake ble skybruddet enda kraftigere. Jeg var totalt gjennomvåt. Og verre, vannet steg stadig høyere. Jeg klarte å komme meg fram til metroen. Men da vi var på vei mot Zijingshan-stasjonen ble det kunngjort at den var oversvømmet, og at tjenesten der var avviklet. Men stasjonene før og etter var fremdeles funksjonelle. Så derfor ventet vi bare der. Men så, 20 minutter seinere, kunngjorde de at hele MTR-systemet var oversvømmet, og at alle tjenester var stanset.»

«Tusenvis av mennesker kavet seg ut av metro-stasjonen. Gatene var fullstendig oversvømmet. Et vindkast blåste forbi, og jeg begynte å skjelve av kulde. Jeg var også skubbsulten. Restaurantene var stengt på grunn av strømbruddet. En matbutikk som opererte på generator var åpen, og den var fullpakket av mennesker som var strandet av regnet. All maten var utsolgt. Folk ringte febrilsk til deres familier. Jeg klarte å få en bolle med varm suppe. Vi hørte at all offentlig transport var suspendert. Jeg trodde ikke jeg skulle klare å komme meg tilbake til hotellet der familien var. Jeg måtte finne et annet hotell. Jeg fant et som var tilgjengelig, omtrent tre kilometer unna, og dro dit.»

«Gata var i fullstendig mørke. Det var politifolk som hjalp til med å veilede mennesker. Jeg stolte på lyset fra min mobilskjerm. Jeg turte ikke bruke lommelykta på mobilen [for å spare batteriet]. Til slutt, kl. 9:30 kom jeg meg fram til hotellet jeg hadde fått kontakt med. Det var mange mennesker der, og overfylt i lobbyen. I resepsjonen sa de at de ikke hadde vann og ingen strøm. Men, dersom det var akseptabelt var jeg velkommen til å sjekke inn, med tilstrekkelig ID. Mange mennesker som jobbet i nærheten der hadde ikke med seg deres ID, og de var strandet. Jeg skalv av kulde og var totalt utslitt, og sjekket inn uten å nøle, og ikke vet jeg hvordan disse menneskene uten ID klarte seg. Jeg klarte å få ringt kona mi, slo av telefonen og sovna straks.»

«Jeg våknet neste morgen og fant gjennom google maps ut at hotellet mitt var 11 kilometer unna der familien var. Utenfor på gatene var det fullt av vekkskylte og forlatte biler. Jeg klarte å finne en sykkel, og fikk syklet dit jeg skulle.»

Ms. A. beskrev hennes mareritt, der hun var strandet i den femte t-banevogna på Metrolinje 5:

«Jeg bor i nærheten av Linje 5 på Shakou-gata, og jobber i et selskap ved Zhengzhou Renmin sykehusstasjonen. Det er bare Haitan Shi-stasjonen mellom mitt hjem og jobben. Vanligvis er vi ferdige kl. 18:30. På grunn av det kraftige regnet lot vår veileder oss dra hjem kl. 16:30. Det er vanligvis åtte minutters gange til t-banen, ti minutter med banen, og så er jeg hjemme.»

«Da jeg kom ned på gatenivå var vannet allerede over knærne mine. Det tok meg nesten én time å komme meg til stasjonen. Stasjonen er ganske høyt beliggende over bakken, og det var fremdeles tørt der da jeg ankom. Jeg trodde det var trygt å reise. Jeg gikk inn i t-banevogna og ventet i omtrent ti minutter.»

«Rundt kl. 17:40 var vogna fylt av mennesker, og toget forlot stasjonen. Vi ankom Haitan Shi-stasjonen uten problemer, og folk gikk inn og ut som vanlig. Vi ventet i ti minutter til. Det var en kunngjøring om at Shakou-stasjon var oversvømmet, og at vann også begynte å strømme inn i Haitan Shi-stasjonen. Banen startet, men stoppet deretter igjen etter omtrent ett minutt. Vi så da at vann begynte å strømme inn i vogna vår. Folk prøvde å komme seg ut, men vannet drev dem tilbake inn i toget og dørene ble lukket. Vannstanden steg raskt. Noen få personer i togvogna tok ansvar i situasjonen, og begynte å organisere oss. Strømmen var slått av, og mobiltelefonsignalet var ustabilt. Vannet hadde steget til over knærne mine.»

«Vi var alle veldig redde. Jeg så ei gravid kvinne med hennes to barn – det ene var bare to år og klamret seg til henne, og det andre må ha vært rundt fem. Flere mennesker prøvde å hjelpe henne. Vogna vår var full, og vi prøvde å forholde oss rolige og vi trøste hverandre. Folk begynte å ringe, postet deres status på sosiale medier, i håp om at familie eller venner kunne informere et beredskapsteam.»

«Plutselig var det en tilstrømning av vann som hevet vannstanden opp til brystnivå. Vi var kalde, sultne og livredde; følelsen var at vi var i ferd med å kveles. Vi prøvde å beskytte våre telefoner mot å bli våte. Til slutt besvarte regjeringens hotline vår oppfordring, og fortalte oss at et redningsteam var på vei.»

«Det var vanskelig å få pustet. Vannstanden utenfor var høyere enn på innsiden. Vi bestemte oss for ikke å knuse vinduer og for å tåle kvelningen. Folk gråt. Andre ringte deres familier og la igjen meldinger som «jeg elsker deg». Flere mennesker rundt meg besvimte. Jeg følte også at jeg mistet fatningen, og jeg klarte ikke å holde øynene åpne. Jeg sendte en siste melding til en av mine beste venner: ‘Hvis du ikke får melding fra meg innen to timer, da må du fortelle mamma og kjæresten min hvor jeg var.’»

«Jeg aner ikke hvor lang tid som hadde gått. Vi hørte plutselig lyder av føtter på taket av t-banevogna. Vannstanden utenfor toget begynte å synke. Redningsmennene brukte mer enn én time på å få åpnet dørene og knust vinduene. I det øyeblikket vinduet var åpent ville jeg bare falle til bakken, og jeg gispet etter frisk luft. Vi hadde vært der inne i nesten fire timer.»

«En redningsmann ga meg ei flaske vann. Jeg var for svak til å få åpnet den eller engang holde på den. Jeg vet ikke hvem som åpnet den og holdt den til leppene mine. Flere mennesker måtte bæres ut. Noen sa: Hjelp den gravide kvinna, hjelp barna og kvinnene ut først. Vi holdt hverandre i hendene, og gikk en-etter-en opp langs det underjordiske rekkverket opp til utgangen. Utenfor var det fullt av vann. Vi var kalde, sultne og utslitte. Ved utgangen var noen frivillige samlet bestående av beboere fra nabolaget. Et par inviterte oss til deres huset. Omtrent ti av oss dro dit.»

«Der fikk vi i det minste tørre tepper. Vi falt direkte ned på bakken og sovnet. Rundt klokka fire våknet jeg, og så en av mennene stå ved vinduet, og se ut. ‘Sover du ikke?’ spurte han. Jeg svarte ikke, og sovnet igjen. Klokka seks neste morgenen var jeg hjemme igjen, der kjæresten min ventet. Jeg kunne bare tenke på hvor godt det var å være i live.»

Globale klimaendringer er forutsagt å gjøre disse «en gang på tusen år»-skybruddene under Kinas sommer-monsun til hyppige fenomener. Under klimatrykkene forårsaket av stigende globale temperaturer vil mengden og intensiteten av nedbør bare tilta, og med høyere rater der enn i andre monsunregioner. Til tross for den forventede stigningen av økonomiske tap vil innvirkningen av tapte liv og levebrød være uforholdsmessig høyere.

Som Mr. S. bemerket: «Selv om den store nedbørsmengden var en naturkatastrofe er det ikke noe land i verden som har dreneringssystemer på bakkenivå og under, som kunne håndtert ei flodbølge som den som rammet Zhengzhou.»