Det britiske parlamentet sørger over imperialismens Afghanistan-fiasko

Gårsdagens britiske parlamentsdebatt om Afghanistan hadde en eim av begravelse, preget av bitre utrop om svik fra Konservativ-regjeringens benkerrekker som fikk gjenklang fra Labour-MP-er.

Den kollektive ulingen av lidelser, utelukkende motivert av britisk imperialismes nederlag, ble selvfølgelig begrunnet med referanser til de usikre skjebner for kvinner, jenter, homofile og det afghanske folket, nå under Taliban.

Raseriet fra disse kriminelle og blowhards i House of Commons ble like mye rettet mot USA som mot Taliban, med fordømmelser av både Bidens og Trumps administrasjoner. Og statsminister Boris Johnson og hans viktigste frontbench-team ble fordømt fra høyre, ikke fra venstre, for å stole for mye på Washington, og ikke på egen hånd klare å projisere Storbritannias rovgriske ambisjoner på verdensarenaen.

Krigsnederlaget i Afghanistan har antatt en betydning tilsvarende Suez-krisen i 1956, om ikke større, som symbol på britisk imperialismes nedgang og det desperate begjæret etter å klore seg tilbake til en plass i sola, enda til i trossing av amerikansk imperialisme.

Labour-partileder sir Keir Starmer taler i parlamentet, med Speaker sir Lindsay Hoyle sittende [Photo: credit: UK Parliament/Jessica Taylor)]

Johnson viste ingen spor av hans sedvanlige bravader. Han prøvde å berolige sine kritikere ved å hylle de angivelige «prestasjonene» i løpet av de 20 årene med krig og okkupasjon av Afghanistan, mens han nakent fastslo de militære og politiske realitetene Storbritannia står overfor.

Da han svarte på fiendtlige spørsmål fra Theresa May, hans forgjenger som Tory-leder, sa Johnson at Storbritannia «støtte mot den harde virkeligheten». Afghanistan var en okkupasjon ledet av USA, som ikke kunne fortsette uten amerikansk militær makt, så snart president Donald Trump hadde kunngjort en uttrekning i fjor, og da president Joe Biden i forrige uke gjennomførte den. Uansett oppriktigheten til de som oppfordret til en ikke-amerikansk ledet militær respons, var det ingen appetitt blant noen av Storbritannias andre partnere for en «fortsatt militær tilstedeværelse», og det hadde det ikke vært siden det offisielle kampoppdraget ble avsluttet i 2018.

Labour-leder sir Keir Starmers svar begynte med en lovsang til okkupasjonen av Afghanistan. Ei «katastrofal uke, en tragedie som utspiller seg» måtte ikke forringe det faktum at «et skjørt demokrati oppsto» i stedet for et Taliban-styre. «På ingen måte perfekt,» så hadde det likevel forhindret «internasjonale terroristangrep», vunnet «frihet» for kvinner og tillatt afghanere «å drømme om ei bedre framtid».

Disse velsignelsene ble alle vunnet av «oppofrelsene til det afghanske folket» og «over 150 000 britisk personell ... inkludert medlemmer på tvers av hele dette hus».

Starmer henvendte seg sytende emosjonelt til militæret: «Deres offer var ikke forgjeves, dere brakte stabilitet, reduserte terroristtrusselen og muliggjorde framgang. Vi er alle stolte av det dere gjorde.» Han gjentok tropen fra alle høyreekstreme demagoger gjennom historien, medregnet Hitler, om sviket mot dem som «ofret og fortjente bedre enn dette», takket være «vår regjerings svimlende selvtilfredshet om Taliban-trusselen». Han la til at Johnson var «en trussel for nasjonens sikkerhet».

Da Tory-MP sir Iain Duncan Smith spurte Starmer hvorvidt han var enig i at Bidens uttalelse var «skammelig», der han skjelte ut afghanske styrker som ikke sloss mot Taliban, sa han seg enig: «Det er galt.»

Tonen satt av Starmer ble videreført av Toryene, der det startet med May som sa: «Vi forstår alle viktigheten av amerikansk støtte, men jeg finner det uforståelig og bekymringsfullt at Storbritannia ikke klarte å samle en alternativ allianse av land, for å fortsette å besørge den støtten som er nødvendig for å opprettholde en regjering i Afghanistan ... Jeg er redd jeg tror dette har vært et stort tilbakeslag for britisk utenrikspolitikk.»

Ting traff nye lavmål for hver tale av en MP som har tjenestegjort i de væpnede styrkene. Tom Tugenhadt, styreleder for utenrikskomitéen, en tidligere offiser i etterretningskorpset i Irak, og deretter i Afghanistan, ble behandlet med MP-enes tause ærefrykt. Han angrep nok en gang som «skammelig» Bidens «reising av tvil ved motet til menn jeg sloss med», og fortsatte: «De som ikke har slåss for de fargene de flyr, de bør være forsiktige med å kritisere de som har.»

Han oppfordret Storbritannia til å «sørge for at vi ikke er avhengige av bare én alliert, av beslutningen fra én enkelt leder, at vi kan samarbeide med Japan og Australia, Frankrike og Tyskland, med store og små partnere, og sørge for vi holder linja sammen.» Hans «emosjonelle» bitre tirade utløste en runde av applaus.

Tobias Elwood, styreleder av forsvarets spesialkomité og en tidligere kaptein i Royal Green Jackets, sa han beklaget det ikke ville bli noen avstemming i dag som viser at regjeringen ikke har parlamentets støtte. Storbritannia burde ha større selvtillit til å forfølge landets egen strategi. «Vi har midlene, den harde makten, forbindelsene til å lede. Det vi forlanger er ryggraden.»

Johnny Mercer, en tidligere kaptein i hæren, erklærte at folk som melder seg i militæret «ikke tjener det amerikanske flagget, de tjener det britiske flagget. Det vanærer deres tjeneste å bare si: Amerikanerne har forlatt, vi drar.» Soldater er ikke opplært til å tape, og «vi er ikke opplært til at ministre, på en måte, velger å la seg beseire av Taliban.»

Labour’s Dan Jarvis, en veteran fra Irak og Afghanistan og medlem av fallskjermregimentet, ville ikke å la seg overgå, og spurte om afghansk hærpersonell: «Hvor var vi i deres time av nød? Vi var ingen steder, det var skammelig.»

Den ene blairist-skurken etter den andre forsøkte å demonstrere deres jingoistiske bona fides. Tidligere skyggeutenriksminister Yvette Cooper la «foruroligende» og «bekymringsfullt» til det nå obligatoriske «skammelige» i beskrivelsen av hendelsene. Chris Bryant refererte til situasjonen for homofile menn, for å beklage «det mest plutselige sammenbruddet av et utenriks- og militærpolitiske mål siden Suez, sett fra Storbritannias side, og man kan argumentere for å gå lenger tilbake.»

Skyggeutenriksminister Lisa Nandy sa: «Dette er et skammens øyeblikk uten sidestykke, for denne regjeringen,» som «opptrådte som om den ikke har noen virkemidler og ingen makt ... Vi har så mye å være stolte av som land, Mr. Speaker. Vil det igjen kunne inkludere vår regjering?»

Hva så med de som angivelig skal demme opp for denne flommen av nasjonalistisk krigshissing og skjære gjennom de løgnaktige forsvarene for en skitten kolonierobring? Etter å ha deltatt i en liten demonstrasjon av Stop The War Coalition utenfor parlamentet sammen med en håndfull av Labour’s «venstre»-MP-er, anstrengte Labour’s eks-leder Jeremy Corbyn hver ei sene i kroppen i hans bestrebelser på ikke for krasst å motsi sitt publikum.

Etter å ha oppfordret Storbritannia til å slippe inn i landet alle afghanske kollaboratører med okkupasjonen, fremmet Corbyn en kritikk av krigen som aldri nevnte noen av dem som var involvert i å starte den, eller videreføre den i to tiår – deriblant Labour’s tidligere partiledere Tony Blair og Gordon Brown – og så visst ikke noe kritisk om Starmer og hans selskap.

Han tilbød i stedet en historieleksjon som viste at kriger i Afghanistan «faktisk mislykkes ... tre på 1800-tallet og et antall i dette århundret». Han konkluderte med at «noen alvorlige historiske lærdommer kan læres her, om hvordan vi treffer store utenrikspolitiske beslutninger» og behovet for «edruelig refleksjon over katastrofen som har funnet sted i Afghanistan».

Fiaskoen i Afghanistan, der den etterfølger Irak, Libya og Syria, den desperate krisen framprovosert av Brexit og de langtrukne økonomiske og sosiale spenningene som forsterkes av pandemien, har avsporet britisk imperialismes strategiske ambisjoner. Dens politiske representanter samlet i Westminster i går, har så godt som mistet hodene som respons, der de drømmer om en gjenkomst av imperiets ærerike dager, akkurat når mørket faller på.

Utenfor parlamentet vil i mellomtiden millioner av arbeidende mennesker, som er motstandere av disse krigene, som anser disse samme MP-ene som arkitektene for deres egen motgang og lidelse, se fiaskoen i Afghanistan som en indikasjon på at også de kan utfordre og beseire Storbritannias «mektige» styringselite.

Loading