Maria Rivera, leder for ei gruppe kjent som MIT – Movimiento internacional de los trabajadores; Den internasjonale arbeiderbevegelsen – den chilenske seksjonen av den morenoistike Liga Internacional de Trabajadores - Cuarta Internacional (LIT-CI); Den internasjonale arbeiderliga av Den fjerde internasjonale, blir promotert av hovedstrømsmediene under betingelser av en særdeles politisk og sosialt ustabil situasjon.
Rivera, som vant et sete i Konstitusjonskonvensjonen der hun stilte som uavhengig for den brokete antiparti-formasjonen Folkets liste, har de to siste månedene blitt tildelt ekstraordinært mye sendetid, og har dukket opp i flere kringkastede debatter og talkshow, som ville ha vært uhørt før antikapitalisme-demonstrasjonene i 2019, og den politiske kløfta som de la for dagen.
Hun har opptrådt i en debatt med høyreorienterte og representanter for Sosialpartiet på kanalen CHV Noticias, og på «Mentiras Verdaderas» på fjernsynskanalen La Red. Rivera deltok på programmet «Aquí se Debate» [‘Her debatteres det’] kringkastet av CNN Chile. Hun fikk et oppslag på over trekvart-side i den erkekonservative avisa El Mercurio for et intervju hun ga dem, hun snakket med La Nación, med «venstre»-tidsskriftet El Ciudadano [‘Statsborgeren’] og flere andre.
Bak denne medieoppmerksomheten ligger det chilenske borgerskapets kalkyler, der det prøver å få bygget opp igjen den grundig diskrediterte kapitaliststatens legitimitet gjennom etableringen av Konstitusjonskonvensjonen. Nye politiske krefter blir skapt og andre styrkes, for å hanskes med valgutslettingene lidd av den gamle og dypt forhatte politiske kasten, som oppsto under overgangen fra militært til sivilt styre for tre tiår siden. Alle av statens institusjoner og de tradisjonelle politiske partiene er fortsatt dypt upopulære.
Denne styringskrisen har bare blitt tilspisset under Covid-19-pandemien, ettersom høyreparti-koalisjonen til Sebastián Piñeras administrasjon nesten ikke har gjort noe for å lindre pandemiens innvirkning på sektorene av arbeiderklassen, midt under de verste krisene for alt av helse- og sosialbetingelser og for økonomien på flere tiår.
Med den gamle sentrum-venstrekoalisjonen – som har inkludert Sosialistpartiet, Kristelig-demokratene, De Radikale og Partiet for Demokrati – som også er totalt oppfrynset, promoterer borgerskapet aktivt et knippe av såkalte uavhengige og ikke-parti-tilknyttede krefter som oppsto for å innta en sterk posisjon i Konstitusjonskonvensjonen. Mange har engasjert seg i politikk for første gang, som resultat av de historiske protestene og det fryktelige tilslaget som fulgte. Disse elementene, uprøvde og relativt ukjente, blir tatt opp til betaktning av styringsklassen for å avgjøre hvem av dem som kan være nyttige for å fange opp arbeiderklassen og få ført den tilbake inn i parlamentarisk politikk.
Dette er spesielt presserende fordi arbeiderklassen til dags dato har avstått fra deltakelse et stort antall av valgprosessene. I primærvalgene avholdt i juli, i forkant av årets presidentvalg, var det en gjennomsnittlig valgdeltakelse på bare 22 prosent.
Frente Amplio (FA), eller Bred Front, dannet en valgallianse med det stalinistiske Chiles Kommunistparti (PCCh) og stilte to kandidater i det pseudo-venstres primærvalg. FA stilte med Gabriel Borić, tidligere studentleder og representant i parlamentets lavere kammer, som oppnådde én million stemmer, mot 692 862 som ble oppnådd av Daniel Jadue, et PCCh-medlem som er ordfører i Recoleta, et lokalsamfunn i metropolen Santiago.
Innen høyrefløyen avholdt koalisjonen Chile Vamos [‘La oss gå Chile’] deres primærvalg samme helg i midten av juli. Ikke én av de fire kandidatene oppnådde samme stemmeoppslutning som verken Borić eller Jadue. Sebastián Sichel, en tidligere ukjent figur som tjente som Piñeras minister for sosial utvikling, kom nærmest, med 659 570 stemmer.
FA-koalisjonen er selv et ustabilt og stadig skiftende amalgam av middelklassens radikale, feministiske, økologiske og libertarianske partier, som oppsto fra det siste tiårets studentopprør. Mange av studentlederne har siden integrert seg inn i stillinger innen akademia, fagforeningsbyråkratiet, embetsverket og den lovgivende forsamlingen. Det er årsaken til FA’s betydelige stemmeandel i de mer velstående valgkretsene, hovedsakelig sammensatt av den unge, profesjonelle middelklassen.
Primærvalgene viste også Frente Amplio’s sviktende støtte i de fattige og marginaliserte sektorene av arbeidsklassen i Santiago. Mens den øvre middelklassens østlige nabolag, som Las Condes, Vitacura, Lo Barnechea, registrerte fra 40 til 55 prosent deltakelse i primærvalgene i juli, var det i Santiagos arbeidsklassestrøk, ridd av flerdimensjonal fattigdom på opp til 25 prosent, mindre enn en fjerdedel som deltok. Dette klasseskillet gjentas på tvers av hele landet.
Dette ble også åpenbart i et publisitetsstunt som kunne ha endt langt verre enn det faktisk gjorde. Ved slutten av juli besøkte Borić antiregjeringsdemonstranter som har vært fengselet i anstalten Santiago 1 i 22 lange måneder, enten i påvente av rettssaker eller der de soner tunge idømte straffer. Pseudo-venstres presidentkandidat hadde til hensikt å dra nytte av voksende forlangender om amnesti for de tusenvis av fanger, som overveiende er fra arbeidsklassen, arresterte på grunnlag av fabrikkerte anklager for deres deltakelse i 2019-protestene.
I stedet for å bli behandlet som helten han utga seg som ble Borić buet og hånet av slektningene til demonstrantene innesperret på falske premisser. Uforferdet fortsatte han inn i fengselet – uten å ha vært invitert – og ble der utsatt for den samme håningen, før vakter grep inn og fikk ham ut. Dagen etter lekket ei gruppe som kalte seg «Opprørets politiske fanger» et kommuniké som irettesatte kandidaten.
«Vi fangene ble ikke informert om hans besøk. For oss virker det som en dypt manglende respekt, at en person som spilte en aktiv rolle i påleggingen av undertrykkende lover og for skjerpingen av straffene som er assosierte med det sosiale utbruddet, kom hit på besøk» erklærte fangene.
«Aggresjonen (Borić ble utsatt for) er en konsekvens av hans handlinger og av hans politiske dilettantisme, som har fått ham til å inngå pakter ... som har ført til de forferdelige livskårene som tvang folket til å reise seg, mot så mye urettferdighet, deriblant: Avtalen for fred, antibarrikadeloven, antisabotasjeloven.»
Studentprotestene som ble igangsatt i oktober 2019 over priser for kollektivtransporten, ble en antikapitalistisk massebevegelse som involverte millioner av studenter, ungdommer, arbeidere og deler av middelklassen, mot tiår med ekstrem sosial ulikhet, politivold, og helt spesielt som en reaksjon på president Piñeras autoritære tilslag. Det ble for første gang siden militärdiktaturet utropt en nødssituasjon, med væpnede styrker som patruljerte i gatene.
Protestene ble stadig mer konfronterende, etter hver som hele statens undertrykkingsapparat ble sluppet løs mot arbeidere og ungdommen, med dusiner som ble drept eller forsvunnet, hundrevis som ble påført alvorlige traumer, skader og lemlestelser. Tilfeller av pryling, seksualisert vold, voldtekter og tortur begynte å bli utført, fullstendig ustraffet – 34 saker er i dag basert på anklager om «forbrytelser mot menneskeheten», som har blitt framsatt mot Piñera og landets sivile og militære autoriteter, for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) av korsfarer-dommeren Baltasar Garzón.
Det var under disse betingelsene at Borić og ei rekke andre kongressrepresentanter fra FA tilsluttet seg parlamentarikerne fra partiene til det ekstreme høyre, sentrum og venstresiden, i en «Avtale for sosial fred og en ny Konstitusjon», som et kynisk virkemiddel for å få roet ned situasjonen, og få avsporet antikapitalisme-sentimentet over til oppfordringer om å reformere det autoritære charteret. I samme åndedrag ga disse kreftene fra pseudo-venstre også deres støtte til ei rekke autoritære lovproposisjoner som kriminaliserer sosiale protester.
MIT tilbyr sin støtte til kapitaliststaten
Maria Rivera fra det morenoistiske MIT er advokat og grunnlegger av forsvarsgruppa «Defensoría Popular», som involverer seg med tilbud om juridisk forsvar for personer fengslet på fabrikkerte tiltaler, fra maoistiske geriljagrupperinger som eksempelvis Movimiento de Izquierda Revolucionaria (MIR) og Frente Patriótico Manuel Rodríguez (FPMR), så vel som flere anarkister. Rivera, som selv var tidligere MIR-medlem, ble fengslet og torturert av det hemmelige politiet før hun i 1983 ble eksilert til Argentina. Der tilsluttet hun seg den morenoistiske Movimiento al Socialismo (MAS), den gang del av en folkefrontkoalisjon med det stalinistiske Argentinas Kommunistparti, før hun returnerte til Chile i 1990 med overgangen til sivilt styre. Hun har forblitt i LIT-CI siden, og dannet MIT som den chilenske seksjonen.
Dette er, med andre ord, en person med en lang historikk i latinamerikansk sentralistisk, nasjonalistisk og opportunistisk politikk, som utgir seg for å være sosialisme. Politikere av hennes støpning anvender revolusjonært klingende fraseologi og hevder å tilhøre den trotskistiske Fjerde internasjonale, mens deres historiske funksjon har vært å knytte arbeiderklassen til de forskjellige formene for småborgerlig og borgerlig nasjonalisme.
Den politiske tendensen identifisert som pabloisme har i deres 70-år-lange eksistens, sammen med den latinamerikanske varianten morenoisme, sådd illusjoner om borgerlige nasjonalistiske caudillos som Juan Domingo Perón, eller borgerlige reformister av varianten Salvador Allende. Den har svingt fra å støtte opp under småborgerlige castroist-geriljaer til å gå inn i koalisjoner av folkefront-varianten med stalinister, begge deler med katastrofale resultater. Dens hovedfunksjon er å holde arbeiderklassen underlagt borgerlig nasjonalisme og kapitaliststaten i Latin-Amerika, som gang på gang har ført til blodige nederlag.
Ved å delta i Konstitusjonskonvensjonen viser Riveras handlinger at morenoistene igjen vil prøve å knytte arbeiderklassen til kapitaliststaten. Det er derfor hennes tjenester er etterspurte.
MIT hevdet i november 2019 at bevegelsen var imot fredsavtalen, og oppfordret til styrtingen av Piñera-administrasjonen, der de kom med appeller om å ekspropriere Chiles rikeste familier og sågar anla søksmål mot Piñera for forbrytelser mot menneskeheten, for Chiles domstoler.
«Vi vil ikke delta i noen konstitusjonsprosess mens fengslene er fylt av unge mennesker fra frontlinja (av de sosiale protestene),» sa Rivera. Hun oppfordret til umiddelbar løslatelse av alle politiske fanger, og la til at oppdraget var «å beseire Piñera-regjeringen».
Rivera sa et år seinere, i en uttalelse i MIT-pressen at «det er viktig å delta i den konstituerende prosessen. … Det er avgjørende viktig å ha kandidater som representerer revolusjonen, og som nekter å selge falske løfter, men som heller er beredt til å si at den eneste måten vi kan endre våre liv på er gjennom kamp.»
Seks måneder senere, i mai i år, skrev MIT: «Vi går til Den konstituerende forsamlingen for snarere å bruke denne fronten til å kjempe, ikke for å forhandle avtaler med de samme gamle (partiene) ...»
Likevel sa hun til gravejournalist-nettstedet Resumen: «Det er ingen mulighet for forhandlinger med de tradisjonelle partiene, så lenge de ikke tar til seg disse kravene; det gir ingen mening, jeg er i det minste ikke villig til å forhandle om politiske fangers frihet...»
Og til El Mercurio: «Dersom vi oppnår at et folkelig flertall foretar en mobilisering, en generalstreik, da kan vi kreve at Konstitusjonskonvensjonen utsteder et dekret om løslatelsen av politiske fanger, ved hjelp av de diskuterte virkemidlene. For oss er dette en uopphørlig kamp. Jeg forsikrer dere om at Chiles problemer ikke vil begynne å bli løst med dette politiske fengselet.»
Innen den andre dagen av Konstitusjonskonvensjonen, i juli, løste Riveras brannfakkel-proklameringer seg opp som røyk i lufta.
«Jeg beklager at (konvensjonspresidenten, og Mapuche-lederen) Elisa Loncón, i hans tale ikke husket å avvise eller fordømme undertrykkingen, og krevde løslatelse av politiske fanger. … Ellers var det en progressiv tale; forøvrig snakket den om å utdype demokratiet. Sannheten er at denne tingenes tilstand må endres, og det må ikke utdype det elendige demokratiet vi har.»
For all den revolusjonære bravuren er det et faktum at Rivera, MIT og resten av pseudo-venstre er like livredde som hele kapitaliststaten for de ukjente farvann de er på vei inn i. Oppfordringen om å løslate fangene fra det sosiale opprøret, er et forsøk på å få bilagt en volatil situasjon, som lett kan bryte ut og som de kanskje ikke kan få kontrollert.
I opposisjon til denne typen reaksjonær småborgerlig politikk slåss de ekte trotskistene i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) for å smi arbeiderklassens politiske uavhengighet, gjennom kampen for et sosialistisk og internasjonalistisk program, og for å bevisstgjøre arbeidere om deres enorme sosial makt, og deres historiske oppdrag, som er å styrte kapitalismen og nasjon-stat-systemet.