Fagforbundet Verdi har kalt ut pleiepersonal ved de delstatseide sykehusgruppene Charité og Vivantes til en tre-dagers varselstreik, med tusener av arbeidere i streik fra mandag til onsdag denne uka. Fagforbundet ble tvunget til å kalle aksjonen på grunn av den utbredte harmen blant sykepleiere, som under pandemien har utført overmenneskelige oppgaver, og nå finner at uutholdelige arbeidsbetingelser og lave lønninger har blitt normen.
Verdi forhandler om en såkalt «avlastningsavtale», som skal betale pleiepersonal bonuser, eller kompensere dem med fritid, for de utmattende skiftene de står i på grunn av en kronisk underbemanning, og andre faktorer. Verdi sa også at de vil at lønningene i Vivantes’ datterselskaper skal bringes på nivå med kollektivavtalen for offentlig sektor (TVÖD). For tiden får disse datterselskapenes 2 500 ansatte flere hundre euro mindre enn de som utfører det samme arbeidet men er ansatt av Vivantes.
Verdi ga ledelsen i Vivantes og Charité en frist på 100 dager for å presentere et «forhandlingstilbud». Da de ikke etterkom forlangendet kalte fagforbundet til varselstreiken. Dette var angivelig «siste advarsel» før en avstemming om en fristløs arbeidslivsaksjon, som Verdi sier ville starte den 30. august, såframt det ikke er noen bevegelse i forhandlingene.
Responsen fra arbeiderne på den delvise streiken har vært solid. Arbeidere ved alle åtte av Vivantes sykehus og ved de tre Charité-campusene, ønsker å streike og hele avdelinger var forventet å være stengt innen tirsdag morgen. Ifølge Berliner Tagesspiegel har Charité allerede kansellert 2 000 avtaler, der uteblitte behandlinger er forflyttet til etter onsdag. Nesten alle sykehusavdelinger er berørt, fra kirurgi og dermatologi, til geriatri og gastroenterologi. I løpet av disse dagene ville det også være færre sengeposter tilgjengelig på intensivavdelingene.
Utbredt folkelig støtte
Streiken har vunnet bred støtte fra allmennheten. Solidaritetsmeldinger samles opp på nettstedet til kringkasteren rbb24, som rapporterer regelmessig om arbeidslivskonflikter og arbeidsbetingelser ved sykehusene. «Lykke til med streiken – stå på!» «Hold ut, der!» og «Jeg ønsker arbeiderne i sektoren lykke til med deres arbeidsaksjon! Slutt å tjene penger på arbeideres og pasienters rygg,» er noen av kommentarene.
Mange kommentarer bemerker den hyklerske hyllesten sykepleierne fikk fra selskapsdirektører, politikere og media i fjor, og den manglende respekten de er utsatt for i dag. «Slik behandler dere helter? Javel, ja; de virkelige ‘heltene’ vil alle være i Bundestag [Forbundsdagen]. Ikke rart med den lønna.»
«For et år siden, da ble sykepleiere, deres karrierer osv. applaudert for deres vedvarende arbeidsvilje, ofte til et punkt av utmattelse. Under pandemien ble hele vårt samfunns dilemma klart som dagen. ... De som blåser bort millioner på meningsløse [militære] utenlandsoppdrag, burde begynne å gjøre jobbene sine bedre!»
Andre kommentarer fordømte berikelsen av de på samfunnets topp. «Milliarder blir kastet i de farmasøytiske selskapenes gap, men det er ingen penger til pleiepersonell,» sa en kommentar. En annen la til: «Finansialiseringen videreføres nå i helsesektoren. Den ekstremt ulike fordelingen av inntekter og formue fortsetter. Det er på tide at dette endelig tar en slutt.»
Ledelsen ved de to sykehusgruppene har reagert med hensynsløs arroganse overfor de streikendes forlangender. Vivantes sa gruppa ikke ville godta en kollektivavtale fordi den landsomfattende mangelen på fagutdannede arbeidere betyr at en reduksjon av sykepleiernes arbeidsmengde ville tvinge selskapet til å kutte 360 til 750 sengeposter. Følgelig måtte selskapet si opp leger og annet personale, som ikke er sykepleiere. «Resultatet ville være en reduksjon på 870 til 1 300 arbeidsplasser, og et ekstra underskudd på € 25 til 45 millioner,» hevdet ledelsen.
Denne utpressingen etterlater en målløs. I stedet for å gjøre sykepleieryrket mer attraktivt gjennom bedre arbeidsbetingelser og lønninger gir Vivantes pleiepersonalet skylden for reduksjonen av sengeposter og arbeidsplasser, fordi de nekter å la seg utbytte til støvleskaftene.
Faktisk er det de elendige arbeidsbetingelsene, og tiårene med innstramminger påført helsevesenet, som ligger til grunn for mangelen på kvalifisert personell. Selv før koronaviruspandemien hadde Tyskland en dokumentert mangel på rundt 120 000 sykepleiere. Under pandemien har underbemanningen økt.
Ifølge spørreundersøkelser vurderer rundt en tredjedel av sykepleierne sysselsatt i intensivsektoren å forlate yrket, eller i det minste redusere deres arbeidstimer. Årsaken gitt av 72 prosent av respondentene er overarbeid. Nittiseks prosent føler seg forlatt av de politiske beslutningstakerne.
På Vivantes’ forespørsel forbød Arbeidslivsdomstolen i Berlin i forrige uke en streik ført av sykehusselskapets datterselskaper, som besørger tjenester for måltider og klesvask. Retten berettiget sitt angrep på streikeretten med at det ikke var noen tjenesteavtale for nødstilfeller på plass mellom Verdi og selskapet. Uten en slik avtale kunne en streik føre til fare for pasienters liv og lemmer, sa retten.
Verdi tilbød en helhetlig tjenesteavtale for beredskapssituasjoner, men selskapet avviste den etter dager med forhandlinger, og hevdet det var ledelsens ansvar å utvikle en slik plan. Dersom kjennelsen blir opprettholdt under ankeforhandlingene vil det skape en farlig presedens, som gjør at selskaper i hovedsak kan gjøre streiker ineffektive etter eget forgodtbefinnende. «Dette synet til domstolen sjokkerer oss,» sa Verdi-talsmann Tim Graumann: «Fordi det vil bety at arbeidsgivere vil kunne diktere nødssituasjonstjenester.»
Verdis dobbeltspill
Verdi spiller i denne tvisten et forkastelig dobbeltspill. Selv om arbeidslivsaksjonen nyter bred støtte blant arbeidsstyrken og i befolkningen, står fagforbundet underdanig og tigger og ber om et råttent kompromiss.
Sist fredag publiserte fagforbundets forhandlingskomité en «appell til sykehusledelsen og senatspolitikerne» under overskriften «Forhandle, forhandle, forhandle!» Den begynte med formuleringen: «Fellesforhandlingskomitéene for Vivantes datterselskaper, for Vivantes selv, og for Charité erklærer herved: Det er ikke vår intensjon å streike!» Appellen fortsetter i samme stilen. «Vi er beredt til å forhandle. Når som helst,» bekrefter Verdi-funksjonærene flere ganger.
Fagforbundsbyråkratene viker ikke unna fra selv-ydmykelse for å få bevist at de for enhver pris vil unngå en eskalering av konflikten. Sykehusstreiken sammenfaller med jernbaneforbundet GDL’s medlemmers nedstenging av Berlins transitt-togbane, og store demonstrasjoner av Siemens-arbeidere mot den planlagte nedleggelsen av gassturbinfabrikken som er det største industrianlegget i byen.
Verdi er i seng med destaten Berlins lovgivende forsamling (Senatet), som består av en koalisjon av sosialdemokratene (SPD), Venstrepartiet og De Grønne. De fleste Verdi-funksjonærene er medlemmer av et av disse tre partiene, og flytter ofte fra fagorganisasjonsstillinger til politiske embeter og tilbake. Nå utgir de seg å være forarget over at sykehusledelsen angivelig opptrer i strid med Senatets vilje.
I bakgrunnssamtaler har medlemmer av Senatet, fra de tre regjeringspartiene og fra Fri-demokratene (FDP) og Kristelig-demokratene (CDU), forsikret Verdi om at de støttet forlangendet om et minimalt bemanningsnivå, ifølge fagforbundets forhandlingskomités appell. «Det er derfor vi, som helsetjenestearbeidere, ikke forstår hvordan det kan være sånn at mens alle partiene i byparlamentet, valgt av innbyggerne, forfekter en felles holdning, og så opptrer ikke sykehusledelsen i de statseide helsetjenesteselskapene i henhold til denne grunnleggende holdningen.»
Årsaken er lett å forstå. De to sykehusgruppene – som er heleide av byen Berlins Senat, men drives etter private profittprinsipper – ble opprettet av Senatet for systematisk å få senket lønninger og arbeidsbetingelser, og få gjort helse til en kilde for profitt.
Vivantes-gruppa, som ble grunnlagt i 2001, fører nå tilsyn med rundt en tredjedel av Berlins sykehuspasienter. Gruppa sysselsetter nesten 18 000 personer, derav 13 000 heltidsansatte, og har en årlig omsetning på € 1,5 milliarder. Topplederne håver inn over en halv million euro i året, for å holde personalkostnadene lave og gruppa profitabel.
Disse innstrammingstiltakene har blitt implementert med full støtte fra Verdi, som har jobbet og fortsetter å jobbe tett med Senatet.
Charité-ansatte opplevde for eksempel i 2016 den «historiske» kollektivavtalen som Verdi framforhandlet, der personalet ganske enkelt ble bedratt. Selv offisielle fagforbundsfunksjonærer måtte gang på gang innrømme at bemanningsmålene knapt ble nådd.
Rengjørings- og kjøkkenpersonalets kamp for tilstrekkelige lønninger har også i årevis blitt sabotert av Verdi. Verdi vil komme til forråde arbeiderne i Vivantes’ datterselskaper akkurat som fagforbundet gjorde det med Charitées serviceselskap CFM (Charité-Facility-Management).
Ved CFM, som ble skilt ut for 15 år siden for å få innført lave lønninger, har det vært utallige streiker og protester. De ble alle solgt ut av Verdi uten noen forbedringer for arbeiderne. Etter at protestene tiltok, startet Verdi og Berlin-Senatet i 2019 tilbakekjøp av CFM, og ble i fjor enige om en kollektivavtale for CFM-arbeidere, som ikke inneholder noe annet enn minimale forbedringer.
Igjen foregår det samtaler bak kulissene mellom Senatet, Verdi og sykehusledelsen, om hvordan de kan styre streiken over i ufarlige kanaler og få kvalt den. Ifølge Tagesspiegel har det allerede vært samtaler mellom finanssenator Matthias Kollatz (SPD), minister i Bundesland-regjeringen, og Verdi-funksjonærer. Det er verdt å merke seg at Kollatz også leder representantskapet i Vivantes.
Over hele verden gjør arbeidere seg den samme erfaringen med fagforeningenes forkastelige rolle. I Worcester i delstaten Massachusetts i USA, har 700 sykepleiere ansatt av sykehusoperatøren Tenet nå streiket i nesten seks måneder. Selv om deres streik har sterk støtte, isolerer fagforeningen den for å få holdt den under kontroll.
I Quebec i Canada, har helsetjenestefagforbund framforhandlet en avtale med regionalregjeringen mot arbeidernes ønsker, og banet vei for ytterligere angrep på lønninger og arbeidsbetingelser. Lista kan fortsettes. Arbeidere overalt står overfor de samme angrepene og problemene. En vellykket kamp mot dette kan bare føres i opposisjon til fagorganisasjonene og partiene som er ansvarlige for katastrofen i helsesektoren.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP; Tysklands Socialist Equality Party) oppfordrer streikende arbeidere til å etablere uavhengige grunnplankomitéer, for å organisere en kamp mot sykehusledelsen og mobilisere den nødvendig støtten. Den fjerde internasjonale, som SGP tilhører som den tyske seksjonen, lanserte Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) den1. Mai, for å koordinere kamper i forskjellige fabrikker, bransjer og land.
Privatiseringene og alle nedskjæringene i helsesektoren må reverseres. Sykehus og andre helsetjenestefasiliteter må omdannes til offentlige tjenester, demokratisk kontrollert av arbeiderne. Dette er den eneste måten å kunne garantere anstendige lønninger og humane arbeidsbetingelser. Dette er hva SGP står for i det kommende Bundestag-valget, Tysklands føderale parlament på norsk kalt Forbundsdagen, og i delstatsvalget i Berlin, for byens lovgivende forsamling, Senatet.