Denne rapporten angår den sentrale rollen som Det demokratiske partiet og partiets pseudo-venstre vedlegg spilte i nedtoningen, bagatelliseringen og tildekkingen av fascistoppstanden den 6. januar. Demokratenes respons, et parti for Wall Street og Central Intelligence Agency (CIA), har vært å kloroformere arbeiderklassen og opprettholde Det republikanske partiets legitimering. Samtidig appellerer de til deres Republikaner-«kolleger» for å utføre deres felles klasseagenda, med hensynsløs kapitalistisk utbytting på hjemmebane og imperialistkrig i utlandet, og helt spesielt «Stormakt»-konflikt med Russland og Kina.
Innen 48 timer etter Trump’s forsøkte kupp ble Washington D.C. omdannet til en ring av stål. Sju-fot-høye gjerder, som ikke kunne klatres, ble reist rundt Capitol-komplekset, og til slutt ble mer enn 25 000 tropper fra nasjonalgarden utplassert. Til tross for den massive maktdemonstrasjonen var Demokratene livredde for et nytt angrep, kanskje fra militæret eller fra «across the aisle» [‘over midtgangen’; dvs. partirivalisringen].
President Joe Biden’s banale 20. januar-innvielsestale forsøkte å tilsløre de politiske kreftene bak angrepet, som karakterisert av Joe Kishore i WSWS-perspektivartikkel den 21. januar, med tittelen «Bidens innvielsestale: Banalitet og tom abstraksjon for å dekke over virkeligheten.» Han rettet oppmerksom på Biden’s forsøk på å forvandle «kuppforsøket til den abstrakte opereringen av immateriell ‘vold’. Det var ifølge Biden ‘vold’ som stormet Capitol.»
Kamerat Kishore forklarte at det ikke var abstrakt eller immateriell «vold» som stormet Capitol. Opprørte småborgerlige elementer, fasciststøv, Republikaner-operatører, QAnon-tilhengere og pensjonerte og nåværende politi- og militæroffiserer stormet Capitol på ordre fra Trump, som hadde ryggdekning fra flertallet i Det republikanske partiet, sammen med deler av finansoligarkiet, politiet, militæret og etterretningsapparatet.
President Biden, en forsvarer og representant for den kapitalistiske staten i over 50 år, rettet selvfølgelig ingen oppmerksomhet til denne realiteten under hans innvielsestale, og han kommenterte heller ikke det faktum at fascistene, som forlangte en omvelting av valget, var de samme elementer påkalt av Trump og storkapitalen for å motsette seg ethvert tiltak for å inneslutte spredningen av koronaviruset.
Nesten åtte måneder etter det forsøkte kuppet har Biden’s oppfordringer om et «sterkt Republikaner-parti» blitt møtt med uforsonlig GOP-motstand i Kongressen mot hans lovgivningsagenda, og med pågående trusler om fascistisk vold rettet mot hans Demokrater i Kongressen. Biden har praktisk talt ikke sagt noe om Trump’s pågående forsøk på å få veltet valget gjennom ikke-konstitusjonelle omtellinger og «rettsmedisinske valg»-analyser utført av privatforetak med tilknytninger til Det republikanske partiet. I mellomtiden råtner det amerikanske demokratiet i oppreist positur.
Det er trotskistbevegelsens oppgave å besørge den revolusjonære arbeiderklassen med marxistisk politisk lederskap, uavhengig av de reaksjonære kapitalistpartiene og de sklerotiske, korrupte fagforeningene, gjennom dannelsen av våre grunnplankomitéer. Ved å vende oss til arbeiderklassen og tålmodig forklare de historiske oppgavene kan vi bygge den sosialistiske massebevegelsen som vil inngi respekt i de beste sjiktene av middelklassen, forhindre framveksten av fascisme, og få besørget den radikale transformasjon av samfunnet.
De umiddelbare etterdønningene av det mislykkede kuppet
Under de umiddelbare etterdønningene av kuppet var Republikanerne i villrede, samtidig som Demokratene lanserte deres andre riksrettstiltale [‘impeachment’] mot Trump. Ledende Republikanere, som Kevin McCarthy, gruppeleder for minoriteten i Representantenes hus, Mitch McConnell, gruppeleder for minoriteten i Senatet, prøvde å distansere seg fra kuppet, der de til-og-med mildt kritiserte Trump i deres første taler for Kongressen etter oppstanden. Begge la de skylden på Trump, mens de unnlot å nevne deres egne roller i å spre hans fascistiske løgner om at valget ble stjålet.
Disse milde irettesettelsene av Trump fordampet raskt da det ble klart at Biden ikke hadde noen appetitt for en riksrettssak, selv om faren for fascistisk vold gjennomsyret Capitol og de væpnede styrkene.
Forsvarsminister Lloyd Austin, tidligere CENTCOM-kommandør (USAs sentralkommando) og styremedlem for Raytheon Technologies, Nucor Corp. og Tenet Healthcare, kunngjorde en uforlignelig «stand-down» for å hanskes med «ekstremisme innen rekkene». Pentagon-sjefen måtte sørge for at han fortsatt hadde kontroll over soldatene og offiserene.
Nancy Pelosi, som allerede hadde bestilt metalldetektorer installert utenfor Husets kammer, hevdet på en pressekonferanse den 28. januar at det var behov for finansiering av mer sikkerhet, «når fienden er inne i Representantenes hus». Da hun ble spurt om å avklare uttalelsen, repliserte Pelosi: «Det betyr at vi har medlemmer av Kongressen som ønsker å bringe med våpen inn i kammeret, og som har truet med vold mot andre medlemmer av Kongressen.»
Til tross for at de kontrollerer begge kongresskamre og presidentskapet, innrømmet ledende Demokrater at de var livredde for utsikt for politisk vold fra deres «Republikaner-kolleger».
I WSWS-perspektivartikkelen den 29. januar, «Det demokratiske partiet og fascist-‘indre fienden’», skrev Patrick Martin: «Det demokratiske partiets uvillighet og manglende evne til å forsvare demokratiske prinsipper, selv når deres egne representanters fysiske overlevelse er direkte truet, er en advarsel til arbeiderklassen.»
Demokratene, i deres hastverk med å ønske Trump’s medsammensvorne velkommen tilbake i folden og «gå videre» fra kuppet, forsøkte å bagatellisere og tildekke Republikanernes dobbelhet angående Trump’s planer, og la skylden utelukkende på Trump, både i forkant av og under senatsrettssaken.
Gjennom hele januar bisto selskapsmediene med tilretteleggingen av denne tildekkingen og forsoningen med Det republikanske partiet, og hyllet Biden’s ouverturer til Trump’s parti av medsammensvorne. Mediene holdt fram erkekonservative Liz Cheney, datter av krigsforbryteren Dick Cheney, den tidligere visepresidenten under George W. Bush, som en forsvarer for «demokrati», for å være en av ti Republikanere i Huset som stemte for å fremme riksrettstiltale for Senatet.
Vermont-senator Bernie Sanders la fram Det demokratiske partiets grunnlinje i en opptreden på Seth Meyers show den 21. januar, der han uttalte at det ville være «best å strekke seg ut til Republikanerne», som han så re-tweetet til hans følgere dagen etter.
Mens kabel- og fjernsynsnyhetsnettverkene spilte om igjen videoer av angrepet, og rapporterte korrekt og nøyaktig om arrestering av lavnivå-fascistkjeltringer fra Oath Keepers og Proud Boys som stormet Capitol-bygningen, nektet de å stille åpenbare spørsmål om den bevisste sabotasjen av bygningens forsvar, blant annet om mangelen av etterretningsadvarsler, fra multi-billioner-dollar spionapparatet. Vi vet nå at journalister fra Washington Post satt på oppsiktsvekkende avsløringer som demonstrerte kunnskap om Trump’s kupp-planer på de høyeste nivå av staten, som eksempelvis general Mark Milley’s kommentarer at oppløpet til 6. januar var «et Reichtags-øyeblikk, der Führer’s evangelium».
Etter at visepresident Mike Pence avviste Demokratenes ouverturer om å påkalle det 25. endringsforslaget [the 25th Amendment] og erklære Trump inhabil til å fortsette i embetet, fremmet Representantenes hus den 13. januar, etter en avstemming som nesten helt fulgte partilinjene, riksrettstiltalen for Senatet. Etter avstemmingen gjorde offisielle representanter for Biden det klart at den påtroppende administrasjonens overordnede bekymring ikke var å stille den vordende Führer til ansvar, og avsløre medvirkningen i kuppet fra et flertall av Det republikanske partiet.
Biden, som i fem tiår har vært en tro tjener for bankindustrien, kredittkortselskaper og krigsprofittører, oppfordret til «healing» [‘heling’], mens han avviste oppfordringer fra noen i hans eget parti om å forlange avsettelse av Ted Cruz og Josh Hawley, de to senatorene som ledet motstanden mot sertifiseringen av Electoral College-valgresultatet, selv etter kuppforsøket.
Biden nektet å forlange, eller engang gi nominell støtte til påkallingen av det 25. endringstillegget for å få Trump fjernet fra embetet. Han opprettholdt sin taushet til-og-med da noen «venstre»-Demokrater, som New York-representanten Alexandria Ocasio-Cortez og Missouri-representanten Cori Bush, i all korthet forlangte påkallingen på sosiale medier.
Bidens manglende ryggrad styrket Trump og oppildnet hans fascist-allierte. To uker etter avstemmingen i Huset stemte 45 av 50 Republikanere i Senatet «ja» for forslaget om å avvise impeachment-rettssaken før den i det hele tatt hadde begynt. Forslaget, som ble framsatt av ytrehøyresenator Rand Paul fra Kentucky, en libertarianer, ble støttet av 90% av Republikanernes senatorer, som signaliserte at Trump’s kommende riksrettssak vil ende som den første, med hans frifinnelse.
Bare World Socialist Web Site spurte hva slags regjering og agenda som ville framkomme fra Biden’s og Demokratenes samarbeid med Republikaner-fascister. I perspektivartikkelen 28. januar, «Republikanere forener seg bak Trump», skrev Barry Gray:
Biden og Demokratene argumenterer for at de må forene seg med Republikanerne, for å få deres agenda vedtatt. Det reiser spørsmålet: Hva slags agenda krever støtte fra fascister og deres allierte?
Demokratenes gjennomgående feighet og medskyldighet tjener til å sløve folkemassenes bevissthet, pusse opp Trumps og Republikanernes image, og utbre den fatale illusjonen at alt er såre vel. Alle de som forsøker å minimalisere fascistangrepet på Capitol, tilskyndet og støttet av USAs øverstkommanderende, er skyldige i politisk avvæpning av arbeiderklassen og styrkingen av nyfascist-høyresiden.
Mens Demokratene forsøkte å bygge en koalisjonsregjering med «fornuftige» Republikanere som Cheney og Illinois-representanten Adam Kinzinger, en flyvåpenpilot og krigshauk, pekte Socialist Equality Party ut en klar uavhengig vei framover for arbeiderklassen, og advarte for at man ikke kan ha noen tillitt til at Det demokratiske partiet vil utføre en uavhengig etterforskning av kuppet. Vi oppfordret til en generalstreik mot kupptrusselen, og oppfordret arbeiderklassen til å gjøre det Demokratene ikke ville – forlange arrestering av Trump og hans medsammensvorne i Det republikanske parti og i regjeringsagenturene, og en uavhengig etterforskning av angrepet.
Den andre senatsrettssaken mot Donald J. Trump
På den første dagen av Senatets rettssak, den 9. februar, ga Demokratene ut et 80-siders dokument – et brief – som beskrivelse av Trumps åpenbare skyld i det forsøkte kuppet, mens de utelot den sentrale rollen hans Republikaner-medsammensvorne spilte i å formidle hans valgløgner. Dokumentet unnlot også å nevne enhver henvisning til første gang Trump truet med et kupp og påberope seg oppstandsloven seks måneder tildligere, under hans tale den 1. juni 2020 før han gikk offentlig ut på Lafayette Square.
Det demokratiske partiets unnlatelser var med viten og vilje, slik Barry Gray forklarte i en perspektivartikkel den 9. februar: «Senatsrettssaken mot Donald Trump: Spørsmålene som må besvares.» Han skrev:
Demokratene har ikke noe ønske om å avsløre omfanget av konspirasjonen, fordi det ville innebære en eksponering av de underliggende politiske og sosiale betingelsene som Trump-administrasjonen er et uttrykk for.
Den tre dager lange rettssaken var over nesten før den begynte. Den avkortede saksbehandlingen ble framskyndet ytterligere etter at Demokratene nektet å stevne vitner, selv etter at Republikaneren Jaime Herrera Beutler, representant fra Washington, kom med bevis på at Husets minoritetsleder Kevin McCarthy var i kontakt med Trump mens kuppet pågikk. I en uttalelse som senere ble innmeldt skriftlig, besørget Herrera Beutler bevis for at Trump avviste McCarthy’s forespørsel om å kalle av angrepet. Trump innordnet seg i stedet med hans fascistmobb, der han fortalte McCarthy at de tilsynelatende brydde seg mer om valget enn hva McCarthy gjorde.
Under hele rettssaken løftet Demokratene fram den «modige og patriotiske» erkereaksjonære visepresidenten Mike Pence, mens de appellerte til Republikanerne på grunnlag av moral og nasjonal sikkerhet. Texas’ Demokrat-representant Joaquin Castro oppfordret hans Republikaner-kolleger til å stemme for å dømme presidentet, for å styrke amerikansk imperialismes verdensposisjon mot dens utenlandske rivaler. Castro pekte på at «russiske, iranske og kinesiske påvirkningsaktører» benyttet «muligheten til å forsterke narrativer for fremmingen av deres politiske interesser midt under presidentovergangen».
Militærets rolle i forsinkelsen av utplasseringen av National Guard-tropper til Capitol-komplekset ble fullstendig utelatt under hele rettssaken, for å dekke over for vesentlige deler av den amerikanske sikkerhetsstatens medvirkning i kuppet. Det ble ikke sagt noe om rollen US Capitol Police spilte i saboteringen av forsvaret av Capitol-bygningen. Det ble ikke gitt noen forklaringer på hvorfor FBI ikke utpekte den 6. januar til en spesiell begivenhet for nasjonal sikkerhet [National Security Special Event], eller engang utstedte en trusselvurdering, til tross for at Demokratenes forvaltere av riksrettssaken besørget bevismateriale under rettssaken, for at Det hvite hus overvåket kontoer på sosiale medier som oppfordret en «MAGA-milits» til å slå ned på [hovedstaden] D.C. Demokratenes forvaltere av riksrettssaken gjorde alt de kunne under hele rettssaken for å blende arbeiderklassen for kuppets omfang og målestokk, for å beskytte statens institusjoner, og få blokkert for veksten av en bevegelse mot finansoligarkiet som produserte Trump.
Sammenbruddet for to-parti-spesialkomitéen
Etter den mislykkede riksrettssaken mot Trump var det enorme spørsmål som gjensto ubesvarte, angående roller spilt av politiet, militæret, Republikaner-embetsfunksjonærer og finansfolk, som var med på kuppforsøket. Langt fra å prøve å besvare alle, eller sågar noen av disse spørsmålene, og avsløre framveksten av fascisttendenser i verdensimperialismens sentrum, i en offentlig rettssak kringkastet rundt om i verden, forsøkte Pelosi og Demokratene å skjule og tildekke forbindelsene mellom staten og Det republikanske partiet, for å bevare GOP [‘the Grand Old Party’] som et instrument for klassestyre. Denne bestrebelsen skulle initielt ta form av forslaget om en «to-parti-kommisjon», etter modell av kommisjonen som dekket over sentrale saksanliggender i terroristangrepene den 11. september 2001.
Etter måneder med fram-og-tilbake forhandlinger kunngjorde Pelosi den 22. april, fortsatt med tusenvis av National Guard-tropper stasjonert rundt Capitol, at hun hadde godtatt store innrømmelser som Trump’s medsammensvorne forlangte, for formelt å opprette kommisjonen. Hennes kapitulasjon for Republikanernes forlangender inkluderte det å godta en 50-50 representasjon i komitéen, og en formel som ville fordre Republikanernes støtte for å kunne utstede rettslige stevninger. For hennes kapitulering for Trump’s medsammensvorne mottok Pelosi rungende påtegninger på de redaksjonelle ledersidene i Jeff Bezos-eide Washington Post, og i New York Times.
Det eneste av Republikanernes krav Demokratene ikke godtok var at kommisjonen måtte utvide dens «virkeområde» til å inkludere sommerprotestene mot politivold som del av virkefeltet, som ville etablert en skitten ekvivalens mellom de tusenvis multietniske protestene mot statsvold og Trump’s oppstand mot borgerlig demokrati.
De som skulle tjene som kommisjonærer i komitéen skulle være tiltrodde nasjonal-sikkerhetsfunksjonærer fra Republikanerne og Demokratene, ansvarlige for utallige krigsforbrytelser og kvestingen av demokratiske rettigheter globalt. Den ble modellert etter to-parti-kommisjonen som gransket 11. september 2001, som dekket over etterretningstjenestenes og Saudi-regjeringens rolle i tilretteleggingen for terroristangrepene. Vi skrev den gangen:
6. januar-kommisjonen blir promotert, ikke for å avsløre det sanne omfanget av det fascistiske komplottet for å beholde Trump i embetet, av frykt for de eksplosive politiske og sosiale konsekvensene, men for politisk å rehabilitere Det republikanske partiet og støtte opp det politiske to-parti-systemet som selskaps-finansoligarkiet styrer gjennom. Både før og etter 6. januar har Demokratene promotert det falske narrativet om at Trump alene er kilden til angrepet på borgerlig-demokratiske styreformer, snarere enn legemliggjøringen av den langtrukne tilbakegangen og forvorpningen av amerikansk kapitalisme og hele dens styringselite.
Selv da fascist-Republikanere som Marjorie Taylor Greene, millionær og førsteperiode-representant fra Georgia, gikk til håndgemeng med Demokrat-representant Alexandria Ocasio-Cortez i korridorene i Capitol, og utstedte ikke så tilslørte dødstrusler mot de fra den såkalte «Jihad Squad» i Representantenes hus, vedtok Demokratene, med minimal støtte fra Republikanerne, to-parti-lovforslaget den 18. mai. Etter lovforslagets vedtak i Huset forlangte Trump at Republikanerne i Senatet avviste spesialkomitéen, og kalte det ei «felle satt av Demokratene». Senatets minoritetsleder Mitch McConnell fulgte hans instruksjoner, og uttalte sin motstand mot komitéen dagen etter, der han kalte den «skrå og ubalansert», og la den med det død i vannet. I en avstemming i Senatet den 28. mai mislyktes forslaget for en kommisjon i å overvinne en filibuster, og ble beseiret med stemmeresultatet 54-35, mindre enn de 60 stemmene som var nødvendige. Bare seks Republikanere støttet kommisjonen, mens ni GOP-senatorer og to Demokrater avsto.
Det mislykkede forsøket på å opprette to-parti-kommisjonen sammenfalt med pågående avsløringer som beskriver en bevisst stand-down fra sikkerhetsorganenes Trump-lojale elementer innen staten. World Socialist Web Site var den eneste publikasjonen som rapporterte om hver «flash-rapport», fra Michael Bolton, ansvarshavende US Capitol Police Inspector General, og sentrale høringer om kuppet, for Husets og Senatets komitéer, og trakk de nødvendige historiske konklusjonene om kapitaliststatens rolle.
Komité- og flash-rapportene detaljerte mange sikkerhetsfeil som det ikke er noen uskyldig forklaring på, inkludert på dagen for kuppet: US Capitol Police (USCP) som ble forbudt å anvende «mindre dødelig» ammunisjon for mengdekontroll; USCP-overvåkningsteam utkommandert mot noen få mot-demonstranter, samtidig som hundrevis av Proud Boys ble ignorert; Paul Irving, tidligere House Sergeant-at-Arms [sikkerhetsansvarlig for Representantenes hus], som bevisst flyttet sikkerhetsbarrikader dagen før kuppet, som åpnet klar bane fram til Capitol; Capitol Police Chief Steve Sund, som ignorerte etterretningsrapporter om at «selve Kongressen» ville være målet den 6. januar, mens han hevdet at USCP hadde «en god plan for den sjette»; Capitol Police-ledelsen som var AWOL [‘absent without leave’; dvs. ikke på post] da kuppet utspilte seg, og nektet å gi ordre over radio; grunnplanpolitibetjenter som ikke var orienterte om trusselen, og ikke var utstyrt for å håndtere den væpnede og voldelige folkemengden. I tillegg nektet Capitol Police-versjonen av et SWAT-team [Special Weapons and Tactics; militarisert politi], som var trent av tidligere amerikanske spesialstyrker som idoliserer nazistenes SS, å la seg utplassere, eller utføre deres sikkerhetsoppgaver for ivaretakelse av kongressmedlemmer.
Etterfølgende rapportering har bekreftet at U.S. Capitol Police, og District of Columbia (D.C.) Metropolitan Police, fikk utlevert radioer av FBI som var forhåndsprogrammerte og avstemt på radiokanalene fascistmilitsene skulle bruke, og blåste ytterligere i lufta påstander at angrepet var uforutsett. Spørsmålet er snarere: Hvor mye av en direkte rolle spilte FBI for å tilrettelegge for angrepet? I tillegg til Enrique Tarrio, styreleder for Proud Boys og en kjent FBI-informant, har også Joe Biggs, Florida Proud Boys-leder og Irak-krigsveteran, bekreftet sitt forhold til det innenlandske etterretningsbyrået. Samtidig har Oath Keepers’ grunnlegger Stewart Rhodes enda ikke blitt arrestert, som var til stede ved Capitol under beleiringen, og er navngitt i flere tiltaledokumenter mot andre. Han fortsetter å opptre som innbudt gjest ved Republikanernes event, deriblant den nylig avholdte konferansen Conservative Political Action Conference.
Mindre enn tre uker etter at to-parti-kommisjonen kollapset, utga Senatets sikkerhets- og administrasjonskomité [Homeland Security and Rules committee] en ekstremt avgrenset felles tildekningsrapport om 6. januar-etterforskningen. Samtidig som de bekreftet at Capitol Police, FBI og Department of Homeland Security var godt inneforstått, i flere uker på forhånd, om at pro-Trump-elementer planla et angrep på Kongressen, for å stoppe Electoral College-sertifiseringen, utelot rapporten nøkkelrollen spilt av the coup plotter-in-chief, Trump selv!
I ukene etter at rapporten ble utgitt har Trump gjentatte ganger holdt fram «etterforskningen», for å frikjenne seg for hans rolle i kuppet, og har pekt på det faktum at ingen steder i rapporten klandrer den ham for oppstanden – et ord Demokratene faktisk også har utelatt, på forespørsel fra deres Republikaner-kolleger.
Det selvtilfredse pseudo-venstre og DSA-kampanjen mot Trotskij
Mens World Socialist Web Site har kjempet for å øke arbeideres bevissthet angående fascistfaren, og har skrevet over 140 artikler om 6. januar-kuppforsøket, i tillegg til flere artikler som har fordømt høyreekstreme og fascistiske angrep mot Demokratenes partifunsjonærer, som Ocasio-Cortez, og uttalelser som opponerer mot høyreorienterte tilbakekallingskampanjer mot Seattle-byrådsmedlem Kshama Sawant og California-guvernøren Gavin Newsom, har pseudo-venstres reaksjon vært det motsatte. De er livredde for enhver appell til arbeiderklassen, og er orienterte til å få opprettholdt Det demokratiske partiet. For eksempel har magasinet Jacobin, som er nært tilknyttet Democratic Socialists of America (DSA), ved den håndfull anledninger det engang har skrevet om kuppet, helt og holdent forsøkt å bagatellisere dets betydning.
En artikkel den 8. januar 2021, skrevet av Genevieve Leigh, med tittelen «Jacobin’s Bhaskar Sunkara om Trump’s 6. januar-kupp: ‘Ingenting å se her!’», refererte tweets lagt ut på kuppdagen av Bhaskar Sunkara, Jacobin’s grunnleggende redaktør og utgiver. I den ene beklager han ««ekstreme etiketter for slette ting», etterfulgt av en annen der han uttrykker sin tillit til «stabiliteten av den amerikanske republikkens institusjoner». De ledende Jakobin-skribentene Branko Marcetic og Julia Damphouse fulgt opp i Sunkara’s fotspor, og bagatelliserte på tilsvarende måte kuppet, der sistnevnte sa til hennes følgere: «Get a grip» [‘se å få et fotfeste’].
8. januar-kommentarartikkelen forklarte:
Jacobin’s benektelse av krisens omfang, magasinets insistering på « stabiliteten av den amerikanske republikkens institusjoner» er knyttet til dets organiske fiendtlighet mot revolusjon. Jacobin’s politikk – og politikken til Democratic Socialists of America (DSA) som helhet – er basert på påstanden at sosiale reformer vil bli oppnådd innenfor rammeverket av Det demokratiske partiet og kapitalistsystemet ...
De som utgjør redaksjonsrådet for Jacobin, som snakker for privilegerte deler av den øvre middelklassen, er preget av deres selvtilfredshet, opportunisme og manglende seriøsitet. Alt de skriver er siktet på å inneslutte den tiltakende sosiale motstanden nedenfra.
De øvre middelklasseskribentene i Jacobin var ikke aleine i deres prognose om at den 6. januar var et ikke-event. International Marxist Tendency (IMT), «venstre»-forsvarerne av kapitalisme siden bruddet med Den fjerde internasjonale for tiår siden, skrev på samme måte at det som fant sted den 6. januar var «langt fra» et «oppstandskupp». Ei uke seinere erklærte IMT, der de fulgte samme linje som journalisten Chris Hedges, så vel som Joe Lauria fra Consortium News, at den langt større trusselen mot demokrati var sensureringen av Trump’s Twitter-konto.
Etter å ha erklært at det var «ingenting å se her», angående det første fasciskuppforsøket i amerikansk historie, begynte DSA i mars en ondsinnet kampanje på sosiale medier som fordømte WSWS som «ondsinnede aktører», samtidig som de feiret 1940-mordet på Leo Trotskij, utført av den stalinistiske GPU-agenten Ramon Mercader.
Denne kampanjen ble lansert som respons på flere WSWS-artikler skrevet av Eric London som avslørte ei rekke løgner uttrykt av Ocasio-Cortez i et intervju publisert 19. mars i DSA-magasinet Democratic Left. Denne publikasjonen har ikke skrevet noe om de pågående avsløringene angående 6. januar, som detaljerer de intime forbindelsene mellom Det republikanske partiet, fascistmilitsgrupper og elementer fra sikkerhetsstaten for tilretteleggingen av Trumps kupp.
I et forsøk på å skjule den pågående faren, og for å bygge opp Det demokratiske partiet som et legitimt virkemiddel for arbeiderklassens motstand, i stand til å bli «presset til venstre», hyllet Ocasio-Cortez Det demokratiske partiet samtidig som hun hevdet at en venstreorientert, dvs. marxistisk, evaluering av det eldste kapitalistpartiet i USA var «en virkelig privilegert kritikk». Der tusenvis av migrantbarn ble forvart i konsentrasjonsleirer langs grensa mellom USA og Mexico, og Biden fortsatte å utføre luftangrep i Midtøsten og Afrika, hevdet Ocasio-Cortez at høyreorienterte Demokrat-politikere «gjenoppfinner seg selv helt på nytt, i langt mer progressiv retning» siden valget av Biden.
Intervjuet, gjennomført av den mangeårige AFL-CIO-operatøren Don McIntosh, fant sted den 27. januar. Til tross for at intervjuet ble gjennomført rundt tre uker etter Trump’s kupp, nevnte ikke Ocasio-Cortez, som selv har vært et hyppig mål for høyreekstremes dødstrusler, noe om kuppforsøket eller den pågående faren for fascistvold.
Da WSWS-eksponeringene av Ocasio-Cortez fikk over 100 000 unike visninger og ble delt på flere sosialmedieplattformer blant DSAs egne medlemmer, reagerte lederskapet i DSA og YDSA ved å solidarisere seg med de monstrøse forbrytelsene begått av Stalin og hans totalitære byråkrati, og spredte memes som feiret drapet på Trotskij. Et åpent brev til Maria Svart, nasjonaldirektør for DSA, skrevet av David North og lagt ut i mai, har enda ikke blitt besvart. Denne tausheten eksemplifiserer den politiske fallitten av dette mangeårige vedlegget til Det demokratiske partiet.
Jakobin-skribenten Branko Marcetic skrev forøvrig så seint som i forrige uke en ny artikkel om komplottet i Michigan, ikke for å advare arbeiderklassen om at staten dyrket fascistmilitsgrupper, men for å stå opp for medlemmer av fascistmilitsen som angivelig var «entrapped» [‘satt opp’] av FBI, basert på rapporteringen fra Buzzfeed, som ifølge Marcetic «så godt som bekrefter at dette var tilfelle». Igjen, bekymringen er ikke for arbeiderklassens demokratiske rettigheter, truet av Trump eller hans ultrahøyre-medskyldige, men for fascistenes egne demokratiske rettigheter.
Glenn Greenwald: Fra pseudo-venstre-gjestetaler til Fox News-apologet
Liberterianer-journalisten Glenn Greenwald har tilsluttet seg Jacobin, Trump og Det republikanske partiet for å bagatellisere kuppforsøket, og hevder at den faktiske faren og bekymringen som resultat av komplottet i Michigan, og stormingen av Capitol, ikke er fascismens framvekst i USA, men derimot Trump’s tilgang til Twitter, og faren at «nyliberale» utvider sikkerhetsstaten.
Greenwald og andre journalister fra den øvre middelklassen, som John Pilger, Chris Hedges og den tidvise komikeren Jimmy Dore, innrømmer gjerne at de ikke er marxister og ikke ser arbeiderklassen som en revolusjonær klasse, eller sosialistisk revolusjon som den eneste måten ut av verdenskapitalismens historiske krise. De ser ikke virkelighetens verden og historien gjennom klassekampens prisme, men baserer seg i stedet på impresjonistiske og vulgære fortolkninger av begivenheter, i mange tilfeller med viten og vilje skilt fra konteksten de finner sted i.
Greenwald eksemplifiserer mest levende en ikke-fortøyd middelklassetilnærming til Trump’s kuppforsøk. Etter kuppet var hans første tweet å lure på hvordan det var mulig for Capitol, en av de sikreste bygningene på planeten, å bli overrent i flere timer av en relativt liten pøbelmobb.
«Hvordan har hundrevis av milliarder på hundrevis av milliarder dollar blitt brukt i sikkerhetens navn siden 11. september, sammen med anvendelsen av droner og overvåkingsteknologi, men noen hundre demonstranter kunne så lett bryte gjennom til Capitol, bare valse inn og tar den over?» – GG den 6. januar
Innen 24 timer dreide Greenwald imidlertid rundt, til å fordømme Trump’s bannlysing fra Twitter.
«En håndfull Silicon Valley-oligarker bestemte hvem som kan, og ikke kan bli hørt, medregnet USA’s president. De utøver den makten ensidig, uten standarder, ansvarlighet eller ankerett. Politikken tigger dem nå om å kneble fiender, eller tillate allierte å få snakke ut.» – GG 7. januar
Innen 5. februar skjelte Greenwald ut Demokrater for å nekte å samarbeide med Trump’s medsammensvorne, for å få bekjempet «Big Tech».
Innen sommeren re-tvitret Greenwald, med hans godkjenning, en beundrer av stalinismen som sa 6. januar 2021 «kan være den minst viktige datoen i hele landets historie», og at komplottet mot Michigan-guvernøren Gretchen Whitmer var en «innside-jobb».
Han begynte å gjenta snakkepunktene til Paul Gosar (Republikaner fra Arizona), den førende «Stop the Steal»-organisatoren og venn av Oath Keepers-militsen. I likhet med Gosar fremmer Greenwald teorien at Trump-supportere og fascistmilitsmedlemmer ble satt opp [‘entrapped’] av FBI. Mens sosialister er godt innesforstått med hvilken rolle de innenlandske etterretningsagenturene spiller for å opprettholde borgerskapets styre, nekter Greenwald å erkjenne det faktum at kapitaliststatens undertrykkingsinstrumenter lenge har dyrket tilbakestående, rasistiske og reaksjonære elementer for å bruke dem som ei klubbe mot sosialisters og arbeiderklassens motstand mot kapitalismen, mens de ser med det blinde øyet på de utallige forbrytelsene begått av deres «informanter».
I denne konteksten hevdet Greenwald at «det mest interessante spørsmålet om 6. januar gjenstår, hvor innlemmet var FBI var i de tre gruppene de sier stod bak det, og hva visste de om det som ble planlagt. Det er selvfølgelig hva corporate-journalister er minst interesserte i å spørre om ...»
Greenwald’s utviklingsforløp fra pseudo-venstre’s darling til en ytre-høyre-apologet har vært rask. Under de sene Obama-årene var Greenwald en ofte presentert gjest på konferanser til den oppløste International Socialist Organization. Han tilbringer nå sine dager på Twitter med å forsvare «journalisten» Tucker Carlson, angripe World Socialist Web Site, formidle Wuhan Lab Leak-løgna og står generelt på Republikaner-linja.
Den fascistiske transformeringen av Trump’s Republikanske parti
Etter sammenbruddet av to-parti-komitéen, etter Republikanernes filibuster i Senatet, kunngjorde Nancy Pelosi at Huset i stedet ville opprette sin egen spesialkomité for å «granske» 6. januar-angrepet. Til forskjell fra det forrige forslaget skulle denne komitéen ikke være delt 50-50; i stedet skulle Demokratene velge åtte medlemmer, mens Republikanerne fikk fem, der den første høringen var satt til å finne sted 27. juli.
Etter å ha møtt Trump på hans eiendom i New Jersey, utnevnte Husets minoritetsleder Kevin McCarthy tre Republikanere til komitéen som hadde stemt for å velte valget, deriblant de ledende Trump-medsammensvorne Jim Jordan fra Ohio og Jim Banks fra Indiana. Etter at hun først så ut til å akseptere provokasjonen avviste Pelosi deretter både Jordan og Banks, og til det responderte McCarthy med å trekke alle de fem nominerte.
McCarthy’s forsøk på å sprenge komitéen fant sted bare 11 dager etter at Trump serverte en fascistisk raljering på Den konservative politiske handlingskonferansen i Dallas, med deltakelse av militsmedlemmer fra Proud Boys, Oath Keepers og III Percenters, deriblant Oath Keepers-grunnleggeren Stewart Rhodes. Gjennom hele hans tale gjentok Trump, inspirert av Hitler, hans løgner om det «riggede» valget, raljerte mot kommunisme og sosialisme, hevdet sosialister har «stjålet vår amerikanske arv», fordømte «Kina-pesten», og hyllet QAnon Air Force-veteranen Ashli Babbitt, som ble drept den 6. januar, som en martyr.
I perspektivartikkelen den 12. juli, «CPAC-konferansen og den fascistiske transformasjonen av Trumps republikanske parti», skrev Eric London at det måtte meldes en klar advarsel: «Donald Trump konsoliderer sin makt over Det republikanske partiet, og forvandler det fra et konservativt borgerlig parti til et fascistparti med en personalistisk leder og en paramilitær fløy.»
Han rettet spesiell oppmerksomhet til den fascistiske talen til CPAC holdt av Trump-rådgiveren Stephen Miller, som hevdet at Trump «forsvarer denne nasjonens arv, dens kultur, dens verdier», og endte med erklæringen: «Vi vil triumfere!» Kamerat London skrev at dette «var en nesten ord-for-ord-repetisjon av det nazistiske propagandaslagordet ‘Wir werden siegen, weil uns Adolf Hitler führt.’» (‘Vi vil seire, fordi Adolf Hitler leder oss.’)
Mens Det republikanske partiet åpent omfavner fascismen oppildnerer Demokratene det ekstreme høyre med deres besatte promotering av hudfarge- og identitetspolitikk og den politiske orienteringslinja for økonomien som fører til ytterligere berikelse av finansaristokratiet.
Demokratenes feighet ble ytterligere stilt til skue i den første høringen for spesialkomitéen, som ble avholdt den 27. juli. Der fire politifolk som forsvarte Capitol-bygningen den 6. januar avga lidenskapelige vitnesbyrd og førstehåndsberetninger om fascistmobbens intensjoner om å kidnappe og drepe folkevalgte for å få blokkert sertifiseringen av Bidens valg, og navnga opphavsmannen for denne forbrytelsen som Donald Trump, ytret ikke én eneste Demokrat i komitéen Trump’s navn én eneste gang.
Demokratene overlot i stedet, nok en gang, til den høyreorienterte krigshauken Liz Cheney, én av de to antiTrump-Republikanere oppnevnte til komitéen, å understreke viktigheten av å stevne Republikaner-embetsfunksjonærer for å få fastslått «sannheten» om hva som fant sted i Det hvite hus før, under og etter kuppforsøket.
Så snart høringen var avsluttet ville ikke Bennie Thompson, Demokrat-representant fra Mississippi og komitéens styreleder, si når neste høring skulle avholdes, annet enn at den sannsynligvis ville finne sted etter Kongressens kommende august-avbrekk. Verken Alexandria Ocasio-Cortez eller Bernie Sanders kommenterte høringen, der de videreførte deres bestrebelser for å dekke over kuppet for å tilrettelegge for amerikansk imperialistkrig i utlandet og klassekrig på hjemmebane.
Det er bare SEP som slåss for å heve den internasjonale arbeiderklassens klassebevissthet, på tvers av hudfargebaserte, etniske og nasjonale skillelinjer, i en felles kamp for å styrte kilden til fascistfarer mot demokratiske rettigheter: Kapitalistsystemet.