Rapport på SEP’s sommerskole 2021 Pandemien avslører europeisk kapitalismes bankerott

Følgende rapport ble levert av Johannes Stern, nestleder i den tyskspråklige utgaven av World Socialist Web Site og et ledende medlem av Sozialistische Gleichheitspartei (Socialist Equality Party) i Tyskland, på 2021-sommerskolen til Socialist Equality Party (USA), holdt fra 1. august til 6. august.

Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Macron på EU-toppmøtet i Brüssel, 17. juli [Foto: Stephanie Lecocq/Pool via AP]

I løpet av det siste året har de europeiske regjeringenes initielle propaganda om at de hadde reagert mer ansvarlig på pandemien enn den amerikanske regjeringen – først under Trump, og nå under Biden – blitt avslørt som et mordisk bedrag. Som i USA står den europeiske befolkningen overfor en styringsklasse som setter profitter foran liv, og effektivt sett forfølger en politisk orientering for sosialt mord.

Det er offisielt mer enn 1,1 millioner døde på kontinentet. Dette inkluderer mer enn 150 000 i Storbritannia, mer enn 160 000 i Russland, anslagsvis 130 000 i Italia, 110 000 i Frankrike, 92 000 i Tyskland, 82 000 i Spania, 75 000 i Polen og 53 000 i Ukraina. Slike tall er uhørte, bortsett fra krigstid. Og som i USA og India, de faktiske tallene er hel klart mye høyere. Og de fortsetter å stige.

Samtidig som vi avholder denne skolen er ei dødelig fjerde bølge av pandemien under utvikling, forverret av spredningen av den svært smittsomme Delta-varianten. Fra Storbritannia, Spania og Frankrike rapporteres det fra 20 000 til 30 000 nye infeksjoner daglig. I Tyskland øker tallene raskt, og som et resultat av regjeringens hensynsløse gjenåpningspolitikk er det bare noen få uker før daglige smittetall vil nå nye rekordnivåer.

Tidligere denne uka advarte Helge Braun, sjef for kanslerkontoret for Den kristelig-demokratiske union (CDU), sågar at 100 000 nye daglige infeksjonstilfeller i Tyskland var å vente i september. Forekomstrater på mer enn 800 Covid-19-smittede per 100 000 innbyggere er «dessverre ikke urealistisk å tenke», sa han.

Hva en slik forekomstrate betyr er åpenbart: Fullstendig overbelastning av helsevesenet, og ei fornyet bølge av massedød. En studie nylig publisert av folkehelseetaten RKI beregnet at intensivbehandlingskapasiteten ville bli overveldet ved en forekomstrate på 400. Allerede i den andre og tredje bølga av pandemien var helsevesenet strukket grensene, og titusenvis av mennesker bukket under for viruset bare i Tyskland.

Som i pandemiens første bølger er masselidelsen et direkte resultat av den aggressive gjenåpningspolitikken som den europeiske styringsklassen har ført. Regjeringer av alle avskygninger fører en bevisst politikk for «flokkimmunitet», og setter profitter foran liv.

For ikke å sette børsenes berikelsesorgie i fare insisterer regjeringer over hele Europa på at det ikke må bli flere nedstengninger og at man må «leve med viruset» – eller snarere «dø med viruset». Den britiske statsministeren Boris Johnson oppsummerte styringsklassens politikk i hans beryktede uttalelse: «Ingen flere f***ing nedstengninger, la kroppene hoppes høyt, i tusenvis!»

Med dette gjennomfører regjeringspartiene i Europa – enten de er konservative, sosialdemokratiske eller fra pseudo-venstre – i all hovedsak det ytre høyres program, som lenge har oppfordret til å stoppe alle tiltak for å inneslutte pandemien. I Tyskland erklærte Armin Laschet, CDU-leder og den sannsynlige neste kansler, for bare få uker siden åpent hans solidaritet med ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD), i et verbalt angrep på nye nedstengningstiltak.

WSWS har beskrevet pandemien som et trigger-event – en utløsende hendelse – som akselererer enormt den allerede framskredne økonomiske, sosiale og politiske krisen i det kapitalistiske verdenssystemet. Dette er spesielt synlig i Europa. Styringsklassen har anvendt pandemien til ytterligere å fremme sine politiske retningslinjer for sosial innstramming og opprusting, som den allerede jevnt og trutt har intensivert etter finanskrisen i 2008 og 2009.

Som i USA ble i mars i fjor billioner overlevert til banker og storselskaper. Som resultat har de superrikes formuer fortsatt å eksplodere, i pandemiens år. Ifølge årets Forbes-liste har Europa’s milliardærer det siste året samlet sett blitt $ 1 billion rikere. Disse 628 individene har nå en samlet formue på over tre billioner dollar, en økning på rundt 50 prosent på bare ett år.

Disse gigantiske summene skal nå presses ut av arbeiderklassen igjen. Derav den aggressive politikken for «tilbake til arbeid» og «tilbake til skolen», støttet av alle kapitalistpartier og organisert i nært samarbeid med fagorganisasjonene.

Politikken for flokkimmunitet og sosiale angrep går hånd i hånd med krav om en mer aggressiv imperialistpolitikk. I likhet med den amerikanske regjeringen utnytter de europeiske maktene krisen for å intensivere opprustingspolitikken. Alle de sentraleuropeiske maktene har massivt økt deres forsvarsbudsjetter i pandemiens år. Tyskland går i front. Neste år skal for eksempel forsvarsbudsjettet stige med ytterligere fem prosent, til godt over € 50 milliarder.

Vi har skrevet om de aggressive NATO-manøvrene i Svartehavet, som øker faren for en direkte militærkonfrontasjon med atomvåpenmakten Russland. Og de europeiske maktene blir også stadig mer aggressive mot Kina, til tross for nære økonomiske bånd.

I en anfall av stormannskap sendte Berlin en fregatt i retning av Det indiske hav-Stillehavet – under påskudd av å skulle sikre navigasjonsfriheten der. Aggressive antiKina-kommentarer i pressen bringer tilbake dystre minner fra keiser Wilhelms beryktede Huner-tale, nesten på dagen for 121 år siden.

På dette årets sommerskole har vi diskutert i detalj 6. januar-kuppet, og faren for fascisme i USA. Også i Europa er styringsklassens dreining til diktatur og fascisme langt framskreden, og har blitt ytterligere forverret av pandemien.

Jeg har allerede nevnt det faktum at styringsklassen i Tyskland adopterer programmet til det høyreekstreme partiet AfD. I Frankrike og Spania er det langt famskredne kuppkonspirasjoner i hæren. Macron-regjeringen i Frankrike og PSOE-Podemos-regjeringen i Spania bagatelliserer faren, og responderer for deres del på trusselen fra det ytre høyre med en skarp dreining til høyre.

Deres holdning uttrykker de samme klasseinteressene som vi har analysert med hensyn til Demokratene i USA. De nominelt demokratiske partiene i Europa avviser enhver seriøs kamp mot ytrehøyrefaren fordi de forsvarer finanskapitalens interesser og framfor alt frykter arbeiderklassens voksende militans og motstand. For å undertrykke klassekampen adopterer de selv i stigende grad det ekstreme høyres program.

Samtidig har pandemien forverret den dype krisen i Den europeiske union (EU), og spenningene mellom imperialistmaktene på kontinentet.

Selv om de europeiske maktene generelt sett er enige i anliggender om sosiale nedskjæringer, militarisme og krig, har de helt vært ute av stand til å organisere en felles tilnærming for å inneslutte og kontrollere pandemien. Da viruset spredte seg dramatisk i fjor vår, innførte for eksempel regjeringene i Tyskland og Frankrike eksportforbud mot medisinsk verneutstyr. Siden da har spenningene fortsatt å vokse, spesielt mellom Frankrike og Tyskland. Ved midten av juli truet den franske nyfascisten, og mulige neste president, Marine Le Pen med å bryte alliansen med Tyskland og utvikle et nært militært samarbeid med Storbritannia og USA.

Katastrofespøkelset er tilbake. Tyskland og Frankrike har utkjempet tre blodige kriger mot hverandre i løpet av de siste 150 årene. Nå gjenoppliver den eskalerende økonomiske, sosiale og politiske krisen alle av europeisk kapitalismes uløste problemer fra 1900-tallet.

Helheten av EU’s historie og utvikling bekrefter den marxistiske analysen oppsummert av Leo Trotskij i 1917: «En halvveis komplett og konsistent økonomisk union av Europa, som er pålagt ovenfra, gjennom kapitalistregjeringenes avtale er rein utopi.»

Og videre: «Europa’s økonomiske forening, som tilbyr kolossale fordeler både for produsent og forbruker, og generelt sett for hele kulturutviklingen, blir det europeiske proletariatets revolusjonære oppgave, i kampen mot imperialistisk proteksjonisme og dens instrument – militarisme.»

Dette er perspektivet som trotskistbevegelsen har forsvart mot sosialdemokrati og stalinisme, og som nå antar en umiddelbar betydning. Blant arbeidere og ungdom utvikles det motstand over hele Europa.

Først var det ei bølge av spontanstreiker i viktige bil-, produksjons- og matprosesseringsfabrikker i Italia og på tvers av Europa, som tvang europeiske regjeringer til å implementere de første nedstengningene i fjor vår. Deretter var det fornyede streiker og protester høsten 2020, mot åpningspolitikken, blant annet med skolestreiker i Hellas, Frankrike og Tyskland.

Nå utvikler det seg streiker og protester over kontinentet mot angrepene på arbeideres arbeidsplasser og lønninger. Som i USA bruker storselskaper Covid-19-pandemien, med fagorganisasjonenes hjelp, for å presse gjennom historiske angrep på lønninger og arbeidsbetingelser.

Dette er noen eksempler på hva vi har dekket ekstensivt på WSWS: Kampen til Banbury300 ved JDE i Storbritannia, streikene og protestene til Gorillas-leveringsarbeiderne i Berlin, kampen til WISAG-flyplassarbeiderne i Frankfurt, og spontanstreikene til strømforsyningsarbeidere i Tyrkia.

I alle disse kampene har vi ikke bare kommentert på begivenhetene, men grepet inn som aktive deltakere i klassekampen. Vi sloss for å organisere arbeidere uavhengig av fagforeningene og avklarte sentrale anliggender om politisk orientering og perspektiv. På dette grunnlaget har vi vært i stand til å opprette grunnplankomitéer blant lærere og skoleelever/studenter, og bistått tilsvarende utviklinger på andre arbeidsplasser og i andre bransjer.

Vi er i en situasjon der vårt partis intervensjon er i ferd med å bli den mest avgjørende faktoren som bestemmer hvordan den politiske utviklingen utspiller seg.

Eksemplet med vår intervensjon blant Volvo-arbeidere i den belgiske byen Gent, er verdt å ta i betraktning igjen. Vår intervensjon der, og støtten vi vant for streiken til Volvo-arbeiderne i Dublin, Virginia, styrket direkte kampen til grunnplankomitéen der. Samtidig ansporet streiken i Dublin, som vi fortalte Volvo-arbeidere i Gent om, deres egen kamp mot forlengelsen til 40-timersuke. Bare én dag etter vår første intervensjon var det en spontan arbeidsnedleggelse ved Volvo Cars i Gent.

Vi må ikke undervurdere den innflytelsen vi har. I likhet med WSWS’ respons på [New York Time’s] 1619 Project, har vi forstått at historieomskrivingen i Tyskland – høyreekstreme professorer som Jörg Baberowski’s bagatellisering av naziforbrytelser – har vidtrekkende konsekvenser. Vi har ikke bare bemerket det, men vi har mobilisert en kraftig intellektuell og politisk offensiv mot det, som har fått en så stor respons fordi det artikulerer den enorme motstanden blant arbeidere og ungdom mot fascisme og krig.

Det er en annen mer nylig erfaring som jeg vil dele med dere. Vi [i Tyskland] er for tiden midt i en føderal valgkamp. Vi bestemte oss for å gripe sterkt inn etter den siste flomkatastrofen, der mer enn 200 mennesker døde fordi de ikke ble advart, og ingen sikkerhetstiltak ble organisert. I likhet med pandemien avslører denne katastrofen igjen styringsklassens kriminalitet og kapitalismens bankerott. Vår siste videorapport, med intervjuer av de rammede, ble i løpet av bare fem dager sett over 200 000 ganger. Dette understreker innvirkningen vi har når vi reagerer aggressivt på politiske begivenheter.

Kamerat North forklarte i hans rapport til sommerskolen for to år siden: «Angrepet på vår tyske seksjon fra [Tysklands innenriksetterretningstjeneste] Verfassungsschutz er en klar politisk uttalelse om at styringseliten erkjenner at vår bevegelses program og ideer har potensial til å oppnå en masseoppslutning i arbeiderklassen.»

Han la til: «Denne erkjennelsen av den politiske staturen til Sozialistische Gleichheitspartei er, på en måte, et kompliment. Men det er også en trussel, og den må tas på alvor ... For å imøtekomme kravene fra denne globale utviklingen av klassekampen er det nødvendig for kadren til Den internasjonale komitéen å trekke på helheten av vårt verdenspartis teoretiske og politiske kapital.»

Dette er denne skolens orientering, og fundamentet som må ligge til grunn for arbeidet med å videreutvikle SEP og hele Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Loading