Perspective

Bidens tale om Afghanistan: Innrømmelse av et knusende nederlag

USA’s president Joe Biden holdt tirsdag ettermiddag en tale der han erklærte slutten på USA’s 20-år-lange krig i Afghanistan.

Der den kom dagen etter at et C-17-militærtransportfly fløy de siste amerikanske troppene ut av Kabul, og midt under feiringen i Afghanistan’s gater av slutten på den amerikanske okkupasjonen, inkluderte Biden’s tale uttalelser som aldri tidligere har vært hørt fra Det hvite hus, og han erkjente de forødende kostnadene av en krig som endte i en ydmykende fiasko.

President Joe Biden taler om slutten på krigen i Afghanistan, fra State Dining Room i Det hvite hus, tirsdag 31. august 2021, i Washington. [Foto: AP Photo/Evan Vucci]

Nederlaget USA har lidd, påført av Taliban-oppstanden, avslører ikke bare fallitten av politikken som ble ført i Afghanistan, men av helheten av strategien som har styrt amerikansk imperialismes handlinger både i inn- og utland over mange tiår.

Det umiddelbare politiske formålet med Biden’s tale var å forsvare hans administrasjon fra brutal kritikk av dens håndtering av den kaotiske 17-dager-lange evakueringen som etterfulgte Taliban’s overveldelse av landet, og den brå kollapsen av Kabul-marionettregimet og dets USA-trente sikkerhetsstyrker. Tretten amerikanske militærpersonell mistet livet i operasjonen, og ytterligere 20 ble såret.

Angrepene har ikke bare kommet fra Republikanere, men også fra et bredt sjikt av Demokratenes representanter. Mediene har respondert med særlig bitter fiendtlighet, etter å ha vært «innlemmet» i det amerikanske militæret og har tjent som en regelrett heiagjeng [‘cheerleader’] for amerikanske kriger.

Washington Posts’ lederartikkel på tirsdag beskrev Kabul-evakueringen som «en moralsk katastrofe, en som ikke kan tilskrives handlingene til militært og diplomatisk personell i Kabul ... men til feilgrep, strategiske og taktiske, begått av Mr. Biden og hans administrasjon.» For godt mål publiserte avisa en gjestekronikk skrevet av Michael Gerson, tidligere seniorassistent og taleskriver for George W. Bush, som deler politisk ansvar for de kriminelle krigene i Afghanistan og Irak, som der fordømte «Biden-administrasjonens paniske, improviserte, ydmykende exit fra Afghanistan – avhengig av Taliban’s velvilje, og markert av uutslettelige bilder av kaos og svik.»

En slik overopphetet retorikk gjenspeiler de brutale splittelsene og gjensidige beskyldningene innen det amerikanske styringsetablissementet, dets militære og etterretningsapparat over fiaskoen i Afghanistan.

Biden’s tale var, til tross for å være tvers igjennom full av motsetninger, unnvikelser og historiske forfalskninger, i det minste delvis rettet som en appell til de brede antikrig-sentimentene i den amerikanske befolkningen.

Det var «tid for å være ærlig med det amerikanske folket igjen,» sa han, og erkjente stilltiende at den amerikanske styringsklassen systematisk har løyet for det amerikanske folket om årsakene for, og gjennomføringen av krigene i Afghanistan, Irak og andre steder.

Han uttalte at USA hadde brukt «300 millioner dollar dagen, i to tiår», på krigen i Afghanistan, og la til: «Ja, det amerikanske folket burde få høre dette. ... Og hva vi har mistet, som en konsekvens hva det angår muligheter.»

Han understreket de alvorlige tapene i liv og lemmer, med 2 461 amerikanske tropper drept og ytterligere 20 744 sårede.

«Mange av våre veteraner har vært gjennom et helvete,» sa han. «Utplassering etter utplassering. Måneder og år borte fra familien ... økonomisk slit, skilsmisser, tap av lemmer, traumatiske hjerneskader, posttraumatisk stress. Vi ser det i slitet og kampene mange har å føre når de kommer hjem. … Krigens kostnader vil de måtte bære med seg gjennom hele livet.»

Biden refererte den «sjokkerende og lammende statistikker som burde gi enhver noe å tenke over, som måtte tro krig overhode kan være av lav grad, lav risiko eller for lave kostnader: 18 veteraner i gjennomsnitt som dør av selvmord, hver eneste dag i Amerika – ikke på et eller annet fjernt sted, men akkurat her i Amerika.»

Han henviste også vagt til de samfunnsmessige kostnadene påført et land som vedvarende har vært i krig: «Dersom du er 20 år i dag, da har du aldri kjent et Amerika i fred.»

Portrettet som ble malt i denne talen er en fordømmende tiltale av det amerikanske styringsetablissementet og begge dets politiske partier, som har videreført kriger som har påført utallige lidelser, frarøvet samfunnet enorme ressurser og utsatt en hel generasjon for uavbrutt vold og terror.

Den amerikanske presidenten nevnte imidlertid ikke de største kostnadene ved USA’s krig og okkupasjon: Afghanistan’s dødsofre, et sted mellom 170 000 og en kvart million, lemlestingen av hundretusener flere, og millioner av fordrevne.

Biden var ikke i stand til å gi noen rasjonell forklaring på Afghanistan-krigen, og hevdet den ble lansert som respons på de fortsatt uforklarte angrepene 11. september 2001, på New York City og Washington D.C., der 15 av de 19 kaprerne var saudiere, og ingen var afghanere.

Han skrøyt av at USA’s krig hadde «desimert» Al-Qaida i Afghanistan, samtidig som han erkjente at «terrortrusselen har metastasert over hele verden, langt forbi Afghanistan», med henvisning til elementer tilknyttet Al-Qaida i Syria, Irak, Somalia, Den arabiske halvøy, og «på tvers av Afrika og Asia». Amerikansk etterretning anslår faktisk at i Afghanistan har Islamsk Stat-Khorasan (ISIS-K), som hevdet ansvar for selvmordsbombingen på Kabul-lufthavn, rundt 2 000 krigere, til sammenligning med de få hundre Al-Qaida-medlemmer som var i Afghanistan i 2001.

Veksten av disse styrkene er et direkte produkt av de amerikanske aggresjonsskrigene i Afghanistan og Irak, samt Washington’s anvendelse av Al-Qaida-tilknyttede militser som proxybakketropper i sine regimeendringskriger både i Libya og Syria.

Sett under ett er Biden’s tale en knusende avsløring av amerikanske kriger basert på løgner og fabrikkasjoner, som har blitt ført for en uhyrlig kostnad. I denne forbindelse kan ikke Afghanistan skilles fra Irak, Libya, Syria og andre steder.

Hva var det alt for? Hva berettiget sløsingen med billioner av dollar og det å ta hundretusenvis av liv? Og hvem skal holdes ansvarlige for disse forbrytelsene, innen regjeringen, de vesentlige partiene, den militære overkommandoen, de amerikanske storselskapene, media og akademiske figurer som promoterte og berettiget disse krigene?

Biden bekreftet i hans tale: «Denne beslutningen om Afghanistan handler ikke bare om Afghanistan. Den handler om å avslutte en æra med vesentlige militæroperasjoner for å omdanne andre land.»

En katastrofe av denne størrelsesorden signalerer faktisk slutten på en æra, og splintringen av en hel strategi fulgt av amerikansk imperialisme, basert på bruk av militærmakt for å overvinne den progressive erosjonen av dens globale hegemoni.

Siden 1980-tallet har Washington vært fast bestemt på å «sparke av seg Vietnam-syndromet», det vil si reversere de politiske konsekvensene av nederlaget som amerikansk imperialisme led i Vietnam, for å kunne lansere nye imperialistiske aggresjonskriger.

Med oppløsingen av Sovjetunionen som det stalinistiske byråkratiet i Moskva sto for, skjøt denne politikken fart, antydet av USA’s første krig i Persia-bukta og etterfulgt av amerikanske intervensjoner på Balkan. Washington omfavnet konseptet at verden hadde kommet til et «unipolart øyeblikk», der amerikansk imperialisme uhemmet kunne engasjere seg i sin jakt på global dominans og global kontrarevolusjon.

De tvilsomme begivenhetene 11. september 2001, som til den dag i dag aldri har blitt forklart, ble deretter utnyttet for å berettige aggresjonskriger i utlandet, tortur, og oppføringen av reisverkene for en politistat innen USA selv.

Den ydmykende tilbaketrekningen fra Afghanistan signaliserer ikke bare falleringen av USA’s politikk i dette ene landet, men av en hel strategi, et verdenssyn og et program for global dominans, og den innenlandske reaksjon som har vedvart i 30 år.

Denne fiaskoen, som krysser med en eskalering av klassekampen i USA og internasjonalt, under innvirkningen av voksende sosial ulikhet og den mordiske, profittdrevne politikken til verdens styringsklasser som respons på Covid-19-pandemien, har dypt revolusjonære implikasjoner.

Dette har ikke redusert faren for krig i det aller minste. Biden brukte faktisk sin tale til å insistere på amerikansk imperialismes evne til å fortsette morderiske «over-the-horizon»-angrep mot Afghanistan, eller hvilket som helst annet land i verden, samtidig som den dreier sin militære makt mot langt farligere konfrontasjoner med Kina og Russland, begge atomvåpenbestykkede makter.

Det avgjørende spørsmålet er bevæpningen av arbeiderklassens framvoksende bevegelse med et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv for å få satt en stopper for krig, og det kapitalistiske systemet som er dens kilde.

Loading