Etter den ydmykende kollapsen av det amerikanske marionettregimet i Afghanistan den 15. august reiser nå EU-embetsrepresentanter til Midtøsten og Sentral-Asia. Samtidig som den tyske innenriksministeren Heiko Maas og den franske presidenten Emmanuel Macron møter offisielle representanter på tvers av hele regionen øremerker EU over € 1 milliard for utgifter der.

Denne intervensjonen avslører hykleriet i EU-maktenes uttalelser om den amerikanske fiaskoen i Afghanistan. De var ekko av de amerikanske medienes forlangender om at Taliban måtte tillate afghanere som bisto Washington og de europeiske stormaktene i okkupasjonen av Afghanistan i deres flukt fra Kabul-lufthavn. Der de poserte som forsvarere av afghanernes bevegelsesfrihet, jobber de nå imidlertid for å få opprettet interneringsleire over hele Sentral-Asia – i Iran, Pakistan, Tyrkia, og videre – for å fengsle afghanere og forhindre dem fra å søke asyl i Europa.

Byggingen av interneringsleirer for å innkvartere flyktninger i nabolandene var tema for et spesialmøte mellom EU’s innenriksministre i Brüssel mandag kveld.

EU’s modell for Afghanistan er det enorme nettverket av leirer som ble bygget rundt Middelhavet for innkvartering av millioner av flyktninger på flukt fra NATO-krigene i Syria og Libya siden 2011. I tillegg til hundretusenvis av flyktninger som blir holdt i tragisk elendige interneringsleirer i Europa, eksempelvis Moria i Hellas, eller på Kanariøyene i Spania, blir mange flere holdt i leirer i Tyrkia (3,7 millioner), Libanon (1,5 millioner), Jordan (1,3 millioner) og Libya. Spesielt EU-finansierte leirer i Libya er beryktet [engelsk tekst] for at flyktninger blir slått, utsatt for seksuelle overgrep, myrdet eller solgt til slaveri.

EU’s innenriksministermøte budsjetterte € 600 millioner for vedlikehold av leirer og for å opprettholde gode forbindelser med land i regionen som internerer afghanske flyktninger. Med de tiltakende spenningene mellom Tyrkia og EU-maktene i 2015 ble rundt 1 million av flyktningene som var internerte der gitt anledning til å reise videre til Europa. Ministrenes erklærte mål på Brüssel-konferansen denne uka var å unngå at slike hendelser skal gjentas, og de vil forhindre at afghanske flyktninger ankommer Europa.

Den tyske innenriksministeren Horst Seehofer erklærte da han ankom toppmøtet: «Det er veldig viktig å framskynde den diplomatiske innsatsen. Jeg forventer at EU-kommisjonen, dersom vi blir politisk enige i dag, sterkt vil støtte nabolandene dersom de tar inn afghanske flyktninger. ... Såframt vi handler raskt, gjentar vi ikke 2015.»

Innenriksministrene fra Østerrike, Danmark og Tsjekkia meldte på samme måte en fellesuttalelse før møtet. De erklærte: «Det viktigste nå er å sende det riktige budskapet til regionen: Bli der dere er, så støtter vi regionen for å hjelpe folkene.»

Toppmøtet utstedte en «erklæring om situasjonen i Afghanistan». Den uttalte: «Basert på erfaringer er EU og unionens medlemsstater fast bestemt på å handle i fellesskap, for å forhindre gjentatte ukontrollerte storskala illegale migrasjonsbevegelser, som har sett tidligere...» Den foreslo initiativer for diplomati, bygging og politioperasjoner, for å lette operasjonene av EU’s interneringsleirer i land nært Afghanistan, som Iran, Pakistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Tyrkia.

Erklæringen fortsatte: «EU bør også styrke støtten til landene i Afghanistan’s nærmeste nabolag for å sikre at de som trenger det får tilstrekkelig beskyttelse, og først og fremst i regionen. Behovet for enhetlig og koordinert ekstern, men også intern kommunikasjon er nøkkelen. Målrettede informasjonskampanjer må lanseres for å bekjempe narrativene som anvendes av smuglere, blant annet i online-miljøer, som oppmuntrer folk til å legge ut på farlige og ulovlige reiser i retning av Europa.»

Uttalelsen refererer formildende til EU-bistand til sentralasiatiske land, for å «styrke grenseforvaltningskapasiteten» og for opptrapping av EU’s «eksterne operasjoner for bygging av asylkapasitet». Det det dreier seg om, fjerner man disse eufemismene, er planer om å finansiere og føre tilsyn med et kontinentdekkende nettverk av grensepolitiagenturer og fengselsleire for hundretusenvis eller millioner av mennesker.

EU-kommisjonens visepresident Margaritis Schinas skrøyt til Financial Times av at EU ville ha rikelig med midler for slike planer. «Vi er i begynnelsen av budsjettsyklusen, vi skraper ikke i bunnen av fatet, som vi måtte i 2015. Jeg tror ikke penger vil være problemet,» sa hun.

Kollapsen av det amerikanske marionettregimet over natta har avslørt fiaskoen av den 20-år-lange NATO-krigen i Afghanistan, og imperialistmaktenes respons på den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Washington forsøkte i 30 år å få anvendt sitt militære hegemoni for å oppveie den akselererende økonomiske nedgangen og invaderte land i Midtøsten og Sentral-Asia. Samtidig som disse krigene krevde millioner av liv og sløste vekk billioner av dollar førte de også til den største flyktningkrisen siden den andre verdenskrigen, da 82,4 millioner mennesker måtte flykte fra deres hjem.

I denne perioden, og spesielt siden flyktningkrisen i 2015 – som kom midt under ei bølge av terrorangrep over hele Europa, utført av islamistiske nettverk som NATO-maktene anvendte som proxy-styrker i Libya og Syria – adopterer de europeiske imperialistmaktene politiske retningslinjer som peker stadig mer i fascistisk, politi-statlig retning. Målrettingen av flyktninger for massedrukning i Middelhavet, eller for internering i leirer der de blir slått og angrepet, har gått hånd i hånd med styringselitens kultivering av fascistiske antiflyktning-sentimenter innen sikkerhetsstyrkene, og i hele statsmaskina.

Konfrontert med fiaskoen for USA’s posisjon i Sentral-Asia og diskrediteringen av imperialistisk militarisme blant arbeidere internasjonalt, forskanser EU-maktene seg på deres antiflyktning-politikk. Dagen før innenriksministrenes møte, da Tysklands utenriksminister Heiko Maas dro for en rundtur i regionen som tok ham til Tyrkia, Usbekistan, Tadsjikistan, Pakistan og Qatar, henviste han til de strategiske kalkylene og jakten på innflytelse som ligger til grunn for EU’s migrasjonspolitikk.

Maas pekte på målene for hans tur, og ba om en «koordinert internasjonal tilnærming til Taliban. Vårt tilbud om støtte til nabolandene, for å hjelpe dem med å mestre de humanitære og økonomiske konsekvensene, er også en del av dette. Det er i våre egne interesser å sikre at kollapsen i Afghanistan ikke destabiliserer hele regionen.»

Frankrike’s president Emmanuel Macron addressert på samme måte den amerikanske fiaskoen og flyktningene, i et intervju han ga til avisa Journal du Dimanche før han reiste til Irak for samtaler. Han oppfordret til å «beskytte» Frankrike mot «store, irregulære migrantstrømmer», og sa: «Ifølge høykommisæren for flyktninger er det allerede 850 000 afghanske flyktninger i Iran og 1,5 millioner i Pakistan. Og den tadsjikiske presidenten, som jeg snakket med for to dager siden, fortalte meg at det er press på hans grense.»

Macron sa at «massivt økte økonomiske bidrag» er «vår plikt, og den eneste måten å forhindre en befolkningsbevegelse som ellers ville bli uunngåelig». Han kritiserte også implisitt USA’s uttrekning fra Afghanistan, og forlangte at Washington måtte betale en andel av fangeleirenes budsjett. «Vi må multilateralisere dette problemet, og USA må bære deres bør. De føler kanskje ikke migrasjonspresset, men de er ikke helt uten relasjon til beslutningen som utløste det.»

I virkeligheten er fiaskoen av USA-NATO-krigen i Afghanistan en historisk demaskering av imperialismens karakter, og en eksponering av nødvendigheten for å utvise den fra Midtøsten og Sentral-Asia. EU-imperialistene er heller ikke noe alternativ til Washington. Deres planer om å erstatte NATO’s militære enheter i Afghanistan med et regionalt nettverk av EU-finansierte fangeleirer er dypt reaksjonære, og fortjener å møtes av opposisjon fra arbeidere over hele Europa og internasjonalt – til forsvar av bevegelsesfriheten, og afghaneres og alle folks rett til å reise, leve og arbeide der de vil.