Følgende rapport ble levert av Tom Mackaman, skribent for World Socialist Web Site, på 2021-sommerskolen til Socialist Equality Party (USA), avholdt fra 1. til 6. august. Mackaman er med-redaktør av New York Times’ 1619 Project and Racialist Falsification of History, som er tilgjengelig fra Mehring Books.

For to år siden denne måneden publiserte New York Times deres 1619 Project.

Times kom med grandiose påstander om deres flaggskip-prosjekt. Nikole Hannah-Jones, journalist-kjendisen som var dets offentlige ansikt utad, sa at 1619 Project ville omdefinere all amerikansk historie som en rase-kamp ført av hvite mot svarte. Dette «nye narrativet» ville erstatte læreplanene for sosialstudier for studenter som, angivelig, hadde blitt benektet reell historie gjennom et rasistisk monopol håndhevet av hvite historikere. Det var endelig tid å få fortalt sannheten: Året 1619, da de første slavene ble brakt til Colonial Virginia, var den «sanne grunnleggingen» av De forente stater av Amerika (USA), og ikke Revolusjonen av 1776, som faktisk var en kontrarevolusjon ført for å forsvare slaveriet mot Det britiske imperiet, som ville avskaffe institusjonen. Fra-og-med «arvesynden» i 1619 har «hvite amerikanere» hatt antisvart-rasisme innlemmet «i deres DNA». Og det i den grad at i dag er de hvites uunngåelige rasisme rotårsak til alle tenkelige sosiale onder i Amerika, fra fedme til trafikkork.

La oss først avskrive, med den forakt det fortjener, Times’ påstand at de lanserte en så vidtrekkende omskrivning av amerikansk historie og sosial realitet, som en handling av velvillighet og i offentlig tjeneste for landets skolebarn.

Times bryr seg ikke en døyt om lærere og barn, som avisa har vist i dens forfekting av dødelige skolegjenåpninger midt under Covid-19-pandemien. Times er ikke en veldedighetsinstitusjon, men et multi-milliarder-dollar medieimperium som har profitter og aksjekurser som deres første prioritet. Faktisk er 1619 Project allerede spunnet ut i ulike typer franchiser og medieprogrammering, i kollaborasjon med milliardær-underholdningsmogulen Oprah Winfrey.

Men Times er mer enn bare et medie-storselskap. Avisa er det sentrale medieorganet for Det demokratiske partiet og amerikansk liberalisme, og må vi få understreke, også for CIA. Avisa er opp til haka nedsunket i amerikansk politikks skitt; for eksempel den nyviktorianske #MeToo-seksual-heksejakta som avisa har organisert og vært spydspiss for; og i amerikansk imperialismes blodsutgytelser, der den mest notorisk promoterte «massødeleggelsesvåpen» som fakta og casus bellum for krigen i Irak, og mer nylig har den meldt seg med i forfølgelsen av journalisten Julian Assange for å tørre å avsløre imperialistløgnene den har utbredt. Når massene i Midtøsten og Sentral-Asia, og familiene til de drepte og lemlestede amerikanske soldatene får deres dag i retten, da forventer vi at noen av Times-utgivere, redaktører og skribenter vil sitte på tiltalebenken, ved siden av Bush, Blair, Obama, Clinton, og deres like.

Med publiseringen av 1619 Project er Times faktisk motivert av et veldig jordisk anliggende. Avisas mål er den hudfarge-baserte balkaniseringen av den amerikanske arbeiderklassen. Jeg bruker ordet «balkanisering» med forsett. Uansett Hannah-Jones’ intensjoner, den posisjonen at mennesker er satt opp mot hverandre i uendelig kamp basert på den mytologiske kategorien rase, besørget i det forrige århundret den ideologiske begrunnelsen for mordet på titalls millioner over hele verden. Times’ gode venner i CIA har god erfaring i dette. Murder Incorporated har i løpet av de siste tiårene anvendt metoden for kommunalistisk splittelse med dødelig effekt i Jugoslavia, Irak, Libya, Syria og Ukraina.

La oss, som et utgangspunkt, være enige om ett premiss: Rasisme er en ideologi konstruert på en sosial kategorisering, rase, som ikke har noe grunnlag i vitenskapen. Rase og rasisme oppsto historisk med kapitalismen, for å berettige og gjøre utbytting til noe naturgitt. Sammen med kapitalismen vil begrepene bli senket.

Det som er av den aller største betydning – og det jeg ønsker å behandle med mine kommentarer i dag – er at kampanjen for hudfargebasert splittelse nå har tatt form av et fullskala-angrep på amerikansk historie, og spesielt dens revolusjoner: Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen. Dette løper parallelt med bestrebelsene fra den tyske historikeren Jörg Baberowski for å rehabilitere Hitler, og de tilsvarende bestrebelser fra britiske historikere for å detronisere det forrige århundrets største revolusjonær, Leo Trotskij, som er manifesteringer av historieforfalskning som vår bevegelse besluttsomt har intervenert mot.

Times forsto på et tidspunkt i 2018 at deres vegg-til-vegg promotering av rase, som hadde vært pågående siden Trump’s valg i 2016, ikke var tilstrekkelig. Under de eksplosive betingelsene av den største polariseringen av rikdom i historien, var det ikke bare nødvendig å forfalske samtidsrealiteten, og erstatte enhver diskusjon om kapitalisme eller klasse med konsepter som er populære i akademia, som «hvithet», «hvitt privilegium» og «rikdomsjuvet mellom rasene» – men også å forfalske amerikansk historie.

Vi har ikke her tid til en detaljert gjennomgang av vår bevegelses intervensjon mot 1619 Project. Det er besørget av vår nylig publiserte bok, The New York Times’ 1619 Project and the Racialist Falsification of History.

Det kritiske punktet er dette: Hadde det ikke vært for Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, ville det ikke vært noe seriøst forsvar for Den amerikanske revolusjonen eller Borgerkrigen.

Etter publisering av 1619 Project i august 2019 var det faktisk veldig lite kritikk overhodet. Fordømmelser fra antiegalitære høyrefigurer som Newt Gingrich, tidligere Speaker i Representantenes hus, kunne ikke tas alvorlig, og bare spilt inn i fiksjonen at 1619 Project representerte en tidligere undertrykt «utilslørt sannhet».

Så, i den første uka i september 2019, publiserte WSWS vårt to-delte svar, «New York Times’ 1619 Project: En rasitisk forfalskning av både den amerikanske historien og verdenshistorien». Denne artikkelens omfattende og helhetlige analyse, som ble utvidet og utdypet i påfølgende forelesninger, artikler og polemikker – samtidig som de ikke benektet betydningen av hverken slaveri eller rasisme i amerikansk historie – gjendrev hver eneste av Times’ påstander.

Vår intervensjon vant støtte fra et sjikt av historikere. De er få, men så har det seg også sånn at de er blant de mest kommenterte og innflytelsesrike akademikerne, på hvert av deres respektive fagfelter. De ga oss ikke intervjuer fordi de var enige – eller uenige – med oss politisk. Samarbeidet var basert på en avtale om en ærlig tilnærming til historien, og en opposisjon mot forfalskningen av Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen. De henvendte seg til World Socialist Web Site fordi vi besørget den eneste motstanden mot Times. Disse intervjuene, og WSWS-artiklene og forelesningene, er samlet i den ovenfor nevnte boka.

WSWS’ intervensjon hadde en enorm innvirkning, og snudde mediefeiringen av 1619 Project til en rearguard defensiv handling. Vårt arbeid slo over og inn i borgelige medier – inkludert Wall Street Journal, Atlantic, Politico, American Historical Review, Financial Times, National Review, Washington Post, og andre. Selv Times ble tvunget til å erkjenne at World Socialist Web Site hadde ledet opposisjonen mot 1619 Project. Faktisk, på grunn av World Socialist Web Site, ble New York Times Magazine-redaktør Jake Silverstein tvunget til å trekke tilbake, på ydmykende måte, nøkkel-påstanden at 1619 var den sanne grunnleggingen av De forente stater (USA) – selv om det ble gjort, som det er Times’ stil, på en særdeles uærlig måte [engelsk tekst].

Den prominente – man kan til-og-med si dominerende – rollen spilt av World Socialist Web Site i denne debatten var i seg selv en betydelig utvikling. De kapitalistiske mediene i USA har alltid basert seg på fiksjonen at det ikke finnes noen sosialisme i landet av apple pie og ubegrensede muligheter. Alle sjikt av de amerikanske mediene, inkludert teknologigigantene, har vært hell-bent på benektingen av selve eksistensen av WSWS, opp til det punkt, og medregnet at de har bedrevet storskala sensur. Men likevel, i denne striden befant Times seg, det vesentlige nyhetsorganet for den amerikanske regjeringsklassens liberale fløy, i åpen kamp med den internasjonale arbeidsklassens organ, World Socialist Web Site.

Selvfølgelig, alle anstrengelser gjøres nå for å få katta tilbake i sekken, for å late som at all opposisjon mot 1619 Project og Critical Race Theory [kritisk raseteori] og lignende, kommer fra høyrefløyen. Denne fiksjonen tar sikte på å desorientere befolkningen og besørge politisk dekke for Det republikanske partiets fascistmanøvreringer. Boka vår blir effektivt sett svartelistet av de ulike avisenes og akademiske tidsskriftenes omtale-redaktører, selv om disse redaktørene så visst vet at det er ett av de viktigste bind som er publisert om amerikansk historie, i nylig minne. Salgstallene har likevel vært sterke, og vi vil slåss for boka vår blant lærere og studenter, og i arbeiderklassen som helhet.

To kritiske spørsmål oppstår fra vår erfaring: Hvordan kan vi utlegge det faktum at amerikansk liberalisme, gjennom New York Times, har lansert et angrep, ovenfra og ned, på de definerende hendelsene i dens egen framvekst, på Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen? Og hvorfor er det at bare den sosialistiske bevegelsen har forsvart disse revolusjonene?

Svarene på disse spørsmålene er ikke å finne i revolusjonenes faktiske historie, men i amerikansk kapitalismes dypere krise i vår egen tid. I denne forbindelse ble et landemerke nådd, sent i år 2000. I Bush mot Gore-valget det året intervenerte Den amerikanske høyesterett, med en 5 mot 4 beslutning, for å stoppe stemmeopptellingen og levere valgseieren til Bush. Det demokratiske partiet og dets organer, medregnet Times, falt inn på rekke.

Den 3. desember 2000, ni dager før den rettsbeslutningen ble truffet, holdt David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd og nasjonal styreleder for Socialist Equality Party i USA, en forelesning på et offentlig møte i Sydney, arrangert av Socialist Equality Party i Australia, der han uttalte:

Hva denne domstolens rettsbeslutning vil avsløre er hvor langt den amerikanske styringsklassen er beredt til å gå i bruddet på tradisjonelle borgerlig-demokratiske og konstitusjonelle normer. Er den beredt til å sanksjonere valgsvindel og undertrykkingen av valgstemmer, og installere i Det hvite hus en kandidat som har oppnådd embetet gjennom blatant ulovlige og antimokratiske metoder? [1]

Bush vs. Gore-beslutningen viste at det ikke lenger var noe betydelig oppslutning innen det amerikanske selskaps- og politikketablissementet for forsvar av demokratiske rettigheter. Forsvaret og utvidelsen av demokratiske rettigheter – som i den borgerlig-demokratiske staten alltid er ulikt fordelt, og ofte frafalles i sin helhet for arbeidere, de fattige, for minoriteter og sosialister – tilfalt arbeiderklassen.

Publiseringen av 1619 Project markerte en ny fase i prosessen av styringsklassens degenerering, som det ble avslørt av Høyesteretts intervenering i 2000-valget. Selv som demokratiske rettigheter kom under angrep i USA i løpet av de siste tiårene, har styringsklassen fortsatt å posere som forsvarere av Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen, som var opphav til disse rettighetene. Så visst var styringsklassens respekt for revolusjonene alltid uærlig, som James P. Cannon en gang bemerket, på den samme måten som «nyttehavere av privilegier ... bedragere, falsknere og hånere av en edel drøm».

Men nå har mektige deler av styringsklassen, som taler gjennom New York Times, dreid seg besluttsomt mot de demokratiske revolusjonene som formet USA på 1770-tallet og på 1860-tallet.

Times’ angrep på Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen står ikke i motsetning til fascistkuppet fra Trump og Det republikanske partiet. Det oppstår fra den samme historiske forråtnelsen, og nærer og oppildner faktisk fascismen. Akkurat som forsvaret og utvidelsen av demokratiske rettigheter tilfaller arbeiderklassen, så gjør også forsvaret av den revolusjonære arven fra Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen det. De er stykker av en helhet. Den historiske kampen er forutsetningen for utviklingen innen arbeiderklassen av et internasjonalt, revolusjonært perspektiv og kultur. Det er forbundet med vårt forsvar av historisk sannhet i relasjon til Trotskij, som tilbrakte de siste tiårene av sitt liv med en nitidig avsløring av stalinistiske løgner. Trotskij sa at løgna er den politisk reaksjonens sement. Det er derfor vår bevegelse har intervenert mot angrepet på de amerikanske revolusjonene med slik besluttsomhet.

Det spesielle redskapet for angrepet mot Den amerikanske revolusjonen er det vi har kalt hudfarge-basert forfalskning [‘racialist falsification’]. Som alle former for historisk forfalskning – for å sitere den store historikeren av Sovjetunionen’s stalinistiske degenerering – Vadim Rogovin – innebærer Times-metoden «skjulingen av noen historiske fakta, eller den tendensiøse overdrivelsen og forvrengte tolkning av andre».

Slike metoder truer, som et granskningsfelt, historien selv. Det er derfor dypt foruroligende at så få profesjonelle historikere har løftet en finger mot 1619 Project. Det demonstrerer i hvilken grad, som David North og jeg skrev i et svar til Alex Lichtenstein, redaktør av den The American Historical Review:

... Hudfarge-basert mytologi, som har besørget «teoretisk» grunnlag for middelklassens identitetspolitikk, har blitt akseptert, og til-og-med omfavnet, av en betydelig del av det akademiske samfunn som et legitimt grunnlag for undervisningen av amerikansk historie. [2]

Forøvrig, skrev vi, uttrykker angrepet på ledende historikere som kritiserte 1619 Project – Gordon Wood, James McPherson, James Oakes, Victoria Bynum, Sean Wilentz, og andre – «avvisningen av en progressiv demokratisk tendens i amerikansk historiografi. Historikerne som har påpekt og understreket den verdenshistoriske og progressive karakteren av De to amerikanske revolusjonene (1775 til 1783 og 1861 til 1865), tenderte til, selv om det ikke var deres intensjon, å legitimere perspektivet for en tredje amerikansk, sosialistisk, revolusjon.»

Det er et trist faktum at det er flere historikere har samlet seg til forsvar for 1619 Project’s hudfarge-baserte mytologi enn de som har kritisert det. Og bestrebelser gjøres nå for å besørge et vitenskapelig dekke for 1619 Project, som forventes å utkomme i bokform i høst under navnet 1619 Project: A New Origin Story [1619 Project: En ny opprinnelseshistorie]. «Opprinnelseshistorie» er en relevant tittel for hva prosjektet faktisk er. Den vitenskapelige studien av historie opererer ikke med «opprinnelseshistorier», da bortsett fra for å avsløre dem. Opprinnelseshistorier har tradisjonelt vært forehavender for rasistiske politikere, der det mest bemerkelsesverdige eksempelet er Hitler’s teori om en evig arisk nasjon.

Nylig, i separate ytringskronikker publisert i Washington Post, New York Times, og magasinet Time, har historikerne Woody Holton og Robert Parkinson tilsluttet seg Times’ 1619 Project i dets påstand om at Den amerikanske revolusjonen var en kontrarevolusjon som ble ført til forsvar av slaveriet.

Essayene var tidsbestemt til å sammenfalle med 4. juli-weekenden og Uavhengighetsdagen. Holton’s essay ble publisert i Post den 2. juli («Uavhengighetserklæringenes gjeld til det svarte Amerika»). Parkinson’s to innlegg ble begge publisert den 4. juli, ett i Times («Var det frykten for slave-opprør som førte til Den amerikansk uavhengigheten?») og ett i magasinet Time («Du kan ikke fortelle historien om 1776 uten å snakke om rase og slaveri»).

Holton, fra University of South Carolina, og Parkinson, fra Suny-Binghamton, og akademikere som dem, er rutinemessig presentert som «venstre». Slike historikere er imidlertid dypt imot den marxistiske oppfatningen at Den amerikanske revolusjonen var en begivenhet av verdenshistorisk betydning, som til tross for dens mange motsetninger – det vil si, til tross for det faktum at den var en borgerlig-demokratisk revolusjon – bidro enormt til kampen for menneskelig likhet, som var det banner den ble ført under.

Disse historikerne presenterer faktisk ikke krigen for uavhengighet som en revolusjon i det hele tatt, men som et reaksjonært utbrudd av rasisme ført mot den sanne progressive parten i kampen ... Det britiske imperiet! Holton og Parkinson hevder at det var bare fordi Imperiet gikk imot slaveri-institusjonen at revolusjonen i det hele tatt fant sted. Dette er den samme tesen som forfektes av 1619 Project, og av historikeren Gerald Horne, i hans bok som er full av feil, The Counter-Revolution of 1776 [Kontrarevolusjonen av 1776], som er en klar innflytelse.

Helheten av Holton’s argumentasjon henger på Dunmore Proclamation, utstedt i November 1775, av den siste kongelige guvernøren i Virginia (John Murray, Fourth Earl of Dunmore), som tilbød frihet til slaver og tjenere som tok opp våpen mot deres slaveeiere som allerede var i opprør mot kronen.

Holton skriver i Post: «De hvites raseri mot britene for å tre inn på de slavebundne menneskenes side, drev mange til det skjebnetunge trinn å godkjenne uavhengighet.» Han fortsetter: «Fram til 1775 hadde de fleste hvite amerikanere motsatt seg parlamentariske innovasjoner som Stamp Act og te-skatten, men hadde vist liten interesse for uavhengighet. Men da de hørte at Svarte hadde smidd en uformell allianse med britene, da ble De hvite ute av seg av raseri.» [3]

Den første reaksjonen på å lese et slikt passasje er en kombinasjon av sjokk og avsky, over dens avgrunnsdypt lave intellektuelle nivå. Denne universitetshistorikeren, som er tenured, har oppløst alle de myriader av sosiale, geografiske, etniske og politiske splittelser og meningsforskjeller i koloniene – som i 1775 alle var i en dyp tilstand av flux [dvs. flyt, fluktuering] – inn i de to anakronistiske og suprahistoriske kategoriene: «Hvite» og «Svarte». «Svarte hadde smidd en allianse», «Hvite var rasende», og slik går det hele veien gjennom. Holton er ikke en fascist. Man kan anta han er en Demokrat av god byrd – hans far var en guvernør i Virginia, og hans svoger er senator Tim Kaine, Hillary Clinton’s visepresidentkandidat i 2016. Men, uansett hans hensikter, Holton’s reduksjon av sosial realitet til en konflikt mellom raser er en tilnærming til historie som deles av nazistene og Ku Klux Klan.

Parkinson tar også utgangspunkt i Dunmore Proclamation og tilsvarende bestrebelser fra Imperiet for å innrullere både slaver og indianere. Koloniens reaksjon på Dunmore, som Parkinson leste om på baksidene av Patriot-aviser, viser at «Separasjonen fra Storbritannia handlet så mye, om ikke mer, om rasefrykt og ekskludering som det handlet om ubestridelige rettigheter [‘inalienable rights’].» Og i hans essey i magasinet Time har Parkinson følgende å si:

Vi har gitt the founding fathers [o. anm.: forfatterne av Uavhengighetserklæringen] passersedler hva angår rase. ... Alt for lenge har vi tatt den eldre John Adams på hans ord om hva som brakte de tretten koloniene sammen. Han hadde glemt – med hensikt – hvordan han fire tiår tidligere hadde mobilisert amerikanske fordommer om Svarte mennesker (hva vi i dag ville kalle rasisme) for å få koloniene til å komme sammen til en union. Den innsatsen gjorde Amerika uavhengig, men den begravet også rase dypt ned i hjørnesteinen av den amerikanske republikken ... [4]

Kombinasjonen her av ignoranse og ahistorisk moralisering er svimlende. Historikere «gir ikke passersedler» til historiske figurer. De lokaliserer historiske aktører, figurativt og konkret, innenfor en gitt historisk kontekst, som i sin tur inngår i en bredere bue av historisk utvikling. Parkinson ser ut til å tro at historikerens oppgave er å sile gjennom fortiden og sortere aktørene ut i gode og dårlige hauger, basert på den tvilsomme borgerlige moralen i Amerika, per 2021, som proklamerer presidentens rett til å utføre dronemord etter forgodtbefinnende, og som prioriterer profitt over menneskeliv i en pandemi som har drept i overkant av 600 000. Parkinson’s hersing med fortiden påminner E.P. Thompson’s advarsel mot historie skrevet som «ettertidens enorme nedlatenhet», men ingenting så mye som Engels’ kritikk av historieskriving som «skiller menn som handler i historien inn i edle og uedle, og som regel finner at de edle blir svindlet og at de uedle seirer.» [5]

Som Rogovin også påpekte kan historisk forfalskning bare «bli avvist ved å gjenopprette historisk sannhet – den ærlige presentasjonen av fortidens konkrete fakta og tendenser». David North og Eric London har allerede demontert påstandene om hans Lordship Dunmore, som levde ut sine dager som den kongelige guvernøren på den slaverike øya Barbados.

Noen få korte poeng kan likevel være berettiget: 1) Dunmore Proklamasjonen kom et halvt år etter at kampene i uavhengighetskrigen hadde begynt, over ett år etter dannelsen av Den kontinentale kongressen [‘Continental Congress’], og midt i en situasjon med dual-makt der den imperiale authoriteten hadde så godt som desintegrert, medregnet i Virginia; 2) I denne krigskonteksten var Proklamasjonen en tidsaktuell militær hensiktsmessighet, og ikke mer, som spesifikt opprettholdt slaveri blant Lojalister. I den forstand, hadde Patriotenes overordnede mål vært å holde fast på deres slaver, da kunne det ha vært klokere av dem å kaste deres lodd inn med Dunmore; 3) Den britisk-kontrollerte slavehandelen fortsatte å importere slaver til deres Vest-indiske øyer [o.anm: dagens Karibia] og deres amerikanske besittelser, i alt 1,5 millioner menn, kvinner og barn, i årene av den imperiale krisen og de tidlige årene av Den amerikanske republikken; 4) Det britiske parlamentet avsluttet slaveriet i De vest-indiske øyer først i 1833. Dette ble gjort veldig annerledes enn i Den amerikanske borgerkrigens blodige revolusjon. Det ble oppnådd ved å overlevere £ 40 millioner til slave-eierne [‘the masters’], mange av dem som sjelden, om noen gang, satte en fot på noen av De vest-indiske øyer. Dette var den største redningspakka [‘bailout’] i britisk historie, inntil Labour Party’s Prime Minister Gordon Brown’s store overføring av arbeiderklassens rikdommer til City of London-bankindustrien i 2009.

Her har vi en annen «opprinnelseshistorie». Selv om Nikole Hannah-Jones framholdt at den «sanne grunnleggingen» av USA var den dagen i 1619 da nederlandske handelsmenn på kjøl [‘privateers’] brakte i land de første slavene, mener Holton og Parkinson at Dunmore Proclamation var «den sanne grunnleggingen», og faktisk var langt viktigere enn Uavhengighetserklæringen, som de har skyflet hån over. Dersom Holton skal tas for troende, da har han i lord Dunmore avslørt forfatteren av en av historiens virkelig store revolusjonære manifest, rangert på linje med Luthers 95 Teser, Menneskerettighetserklæringen og Det kommunistiske manifest. Denne oppdagelsen hadde vært uforklarlig forbigått av alle tidligere generasjoner av amerikanske historikere – og også av alle de samtidige med uavhengighetskrigen, såvel briter som amerikanere. Akk og ve, og dessverre for Holton, Dunmore var en tvers-igjennom reaksjonær. Og han var en mindre betydelig figur, én av mange av kronens utskiftbare funksjonærer, langt vekk i et fjernt hjørne av Imperiet.

Som vi har detaljert andre steder, Den amerikanske revolusjonen reiste slaveri som et politisk saksanliggende for første gang i verdenshistorien. De første antislaveri-forbundene i verden sprang opp i koloniene umiddelbart etter revolusjonen. De nordlige stater, hvor slaveri var mindre økonomisk avgjørende, satte seg umiddelbart fore å få en slutt på den barbariske institusjonen.

Disse utviklingsforløpene innpodet antislaveri-sentiment i Storbritannia og andre steder, og slaveriets avskaffelse [‘abolitionism’] ble en transatlantisk bevegelse. Økonomisk sett undergravde Den amerikanske revolusjonen det britiske merkantilistiske systemet, og vippet styrkebalansen i britisk politikk over til den framvoksende industriklassen, som den afrikaner-karibiske historikeren Eric Williams for lenge siden forklarte. Men på en pervers måte ble selve veksten av britisk industri stadig mer beroende på de amerikanske Sørstatene, som vokste i byks og sprang etter oppfinnelsen av bomullsspinningen [‘the cotton gin’] i 1793.

Men i Nord satte imidlertid Den amerikanske revolusjonen også igang en dynamisk økonomisk utvikling, som var basert på det som ble kalt, beskrivende nok, «fri arbeidskraft» [‘free labor’]. Revolusjonen fellet av, eller svekket, diverse former for personlig avhengighet, fra kronen til bunnen av samfunnet, gjorde det av med slaveri og indentured servitude – pliktig tjenesteyting – og reiste «arbeidskraftens verdighet» [‘the dignity of labor’]. Aristokratiske europeiske besøkende ble skrekkslagne av mangelen på skrapende ydmykhet blant hverdagslige amerikanere i de nordlige statene, som det også ble reflektert i utviklingen av amerikansk engelsk: Ordet «help» erstattet «servant» og «boss» erstattet «master». Men i Sør ble, for første gang i historien, et positivt ideologisk forsvar for slaveri – racisme – tryllet fram og promotert tvers gjennom hele unionen, av Det demokratiske partiet. Den store divergensen mellom North og South førte uomgjengelig til Den amerikanske borgerkrigen.

Holton og Parkinson hevder ei rekke falske påstander og antakelser, men det er én som fortjener spesiell vurdering. De antar at fordi noen slaver og indianere støttet den britiske siden i Den amerikanske revolusjonen, og fordi slaver og indianere var undertrykte, derav følger at Det britiske imperiet var den progressive part i kampen.

Først og fremst, som et faktum, verken indianere eller slaver responderte på en enhetlig måte på Den amerikanske revolusjonen. Noen indianske nasjoner og stammer tok side med britene, mens andre ikke gjorde det. Føderasjonen av Iroquois-stammer ble splittet. Creek-folkene var også splittet. Catawba støttet kolonistene. Cherokee-folket støttet i stor grad britene. Det var sannsynligvis tilfelle at de fleste frie svarte tok side med revolusjonen, og noen slaver fikk deres frihet ved å tjene i Den kontinentale hæren, eller i de forskjellige militsene. På den annen side flyktet mange slaver i retning av de britiske linjer, og 20 000 tjente der. Men ingen på den tiden trodde at denne militære frigjøring var noe annet enn det å skulle holde seg til krigens lov, som anerkjente beslagleggingen av fiendens eiendom som legitim.

Vi benekter verken slaveriets brutalitet eller de amerikanske indianernes horrible frarøvelser. Men det følger ikke av det, at på grunnlag av disse ubestridelige uhyrlighetene var den britiske imperiale saken progressiv, og den amerikanske reaksjonær. Under den amerikanske borgerkrigen reiste Sioux-indianerne seg i Minnesota, der de benyttet seg av krigen for å gjengjelde for den kriminelle mishandling de hadde vært utsatt for, i hendene på staten og de nasjonale myndighetene. Renae Cassimeda behandler denne episoden svært relevant i et essay inkludert i boka vår. Vi sympatiserer med Sioux-folkets lidelser mot the frontier state [o. anm.: statsapparatet etablert under den forflyttende okkupasjonen på tvers av kontinentet]. Det er lett å forstå hvorfor deres opprør i 1862 fant sted. De forente stater stjal deres land og nektet dem traktatrettigheter, inkludert mat. Men det følger ikke av det at the Confederate cause – Konføderasjonens sak – som Sioux-folket fant seg i en de facto-allianse med, dermed ble progressiv, og heller ikke at unionens var reaksjonær. Historien er full av slike episoder. Man tenker på de indiske nasjonalistene som alliert seg med Det imperiale Japan og Nazi-Tyskland, mot britenes Raj under den andre verdenskrig.

Det større historiske saksanliggendet her er forsøket på å skildre britisk imperialisme som en progressiv, emansipatorisk, til-og-med revolusjonær kraft. Dette argumentet gjør ikke bare amerikansk historie, men også verdenshistorien uforståelig. Det britiske imperiet i det 18. og 19. århundre, akkurat som USA etter den andre verdenskrig, var cockpiten for global reaksjon. Den imperiale plyndringens forbrytelser er for mange til å skulle liste opp. Men de strekker seg fra Irland, hvor de antikatolske lovene ble pålagt fra det 18. århundre, og hvor på 1840- og 1850-tallet under Den store hungersnøden, flere millioner bønder ble sultet til døde, samtidig som biff ble eksportert til Englands rike, og lord Russell nektet lettelser for hungersnøden, fordi han bekymret seg for at irene skulle bli «beroende på staten» [‘wards of the state’]; til Kina, hvor, fordi det var lite marked for britiske varer, London iverksatte opiumepidemien, som slavebandt titalls millioner og framprovoserte to kriger for å opprettholde handelen, og derved løste problemet med handelsbalansen; til Afrika, hvor Storbritannia i 150 år dominerte slavehandelen, og med dét sikret seg kapitalen for landets industrialisering, som kom, som Marx sa, dryppende av blod og dritt fra hver ei pore; til Imperiets «Crown Jewel» – India – hvor Storbritannia plyndret landets rikdommer nådeløst, og først forlot landet på 1940-tallet, etter at den kommunalistiske splittelsen mellom hinduer og muslimer kunne sikres; til fabrikkene og gruvene i England selv, hvor arbeidere hadde deres første grufulle erfaringer med kapitalistene, uhyrlighetene dokumentert av Engels i hans verk Conditions of the Working Class in England [‘Betingelsene for arbeiderklassen i England’].

Den sri-lankiske trotskisten Colvin de Silva sa det godt, da han som respons på slagordet «Sola går aldri ned i Det britiske imperiet» hevdet: «Det er fordi ikke engang Gud stoler på britene i mørket.» Er Holton, Parkinson, Horne, og resten av dem ganske enkelt helt uvitende om alt dette?

Dette er ikke bare dårlig historie. Det er framvoksende i amerikansk politikk og kultur en klar og tiltakende dragning til aristokrati. Dels er det at den amerikanske styringingsklassen ønsker å kvitte seg med den plagsomme arven fra Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen, med alt snakk om ubestridelige rettigheter som ytringsfrihet og retten til fri forsamling, og så videre. Dels er det fordi den graviterer i retning av fantasien om, på en eller annen måte, å få transformert sin slett-tilegnede kapitalistiske rikdom om til en form som er uforanderlig, arvelig, guddommelig sanksjonert – kort sagt, feudal. Disse aspektene av forsøket på å rehabilitere Det britiske imperiet er to sider av samme mynt. Den amerikanske styringsklassen ønsker å bli tilnærmet av ‘de vanlige’ [‘the commoners’] på bøyde knær, og å bli av med alt fjaset om likhet. Det er ikke fordi Jefferson var en slaveier, eller en hykler, at han har blitt så foraktet – det var tross alt mange slave-eiere i historien, og enda flere hyklere – men fordi det var Jefferson som skrev:

Vi holder disse sannhetene for å være selvsagte, at alle menn er skapt like, at de er bestykket ... med visse uangripelige rettigheter, at blant disse er Liv, Frihet og jakten på Lykke. – At for å sikre disse rettighetene, innføres Regjeringer blant Menn, som avleder deres rettferdige fullmakter fra de styrtes samtykke – At når enhver Form for Regjering blir ødeleggende for disse formål ... er det de styrtes rett, det er deres plikt, å kaste av seg en slik Regjering, og besørge nye Voktere for deres framtidige sikkerhet. [6]

Vi marxister benekter ikke at materielle interesser motiverte Patriotene på 1770-tallet. Men de første borgerlig-demokratiske revolusjonenes ideologi overveldet individuelle motiver, og tilslørte klassemotiver, slik at de ble uklare, til-og-med for deltakerne, skjult, for å sitere en formulering en gang anvendt av Engels, «av en overvekst av ideologi». De besittende klassene forestilte seg at de snakket for «folket» der de utarbeidet Konstitusjonen av 1787. Deres franske ekvivalenter snakket for «nasjonen» i 1789. Overalt erklærte den borgerlig-republikanske ideologien likestilling, brorskap og menneskerettigheter. Likevel innførte revolusjonene uunngåelig nye former for klassedominans til erstatning av de gamle. Hadde de ikke, ville historien som sådan ha tatt slutt. Men historien sluttet ikke. Og historien er ikke en moralfortelling. Den skrider fram nettopp gjennom motsetning: I den endelige analysen, gjennom kampen mellom motsatte sosiale klasser. Som Trotskij seinere observerte, ble «Amerika utviklet økonomisk, ikke i samsvar med Jefferson’s prinsipper, men i samsvar med Marx’ ideer.»

Faktisk, Marx og Engels utviklet moderne sosialisme gjennom den mest søkende analysen og den mest nådeløse kritikk – økonomisk, historisk og politisk – av denne nye kapitalistiske orden, og avslørte den eksplosive motsigelsen mellom dens erklæringer om likhet og den faktiske eksistensen av brutal utbytting, inkludert eierskapet av slaver [‘chattel slavery’].

Og, til tross for dette, marxister har alltid insistert på den progressive, verdenshistoriske innvirkningen av Den amerikanske revolusjonen.

Marx skrev som kjent til Lincoln, på vegne av Den første internasjonale, midt under Borgerkrigen, der han sa Den amerikanske revolusjonen hadde vært det øyeblikk hvor «ideen om én stor Demokratisk republikk først hadde sprunget ut, som den første Menneskerettighetserklæringen ble utstedt fra, og den første impulsen gitt til den europeiske revolusjonen av det attende århundre, og at Europa’s sosialister følte seg «sikre på at, som Den amerikanske uavhengighetskrigen initierte en ny epoke for middelklassen oppstigning, så vil Den amerikanske antislaveri-krigen gjøre det for arbeiderklassene.»

Lenin skrev, i hans 1918-brev til amerikanske arbeidere: «Det moderne, siviliserte Amerika’s historie åpnet med en av de store, virkelig frigjørende, virkelig revolusjonære krigene, som det har vært så få av i forhold til det store antallet erobringskriger, som den nåværende imperialistkrigen, forårsaket av kjivingen blant konger, grunneiere eller kapitalister over oppdelingen av usurperte landområder, eller slett-erhvervede vinninger. Det var krigen det amerikanske folket førte mot de britiske plyndrerne som undertrykte Amerika og holdt henne i kolonislaveri ...» [7]

Den marxistiske vurderingen at Den amerikanske revolusjonen var progressiv, var ikke noe nytt. Alle dens samtidige hadde sett den som en revolusjon. Ganske så visst hadde Den amerikanske revolusjonen sine opponenter blant de europeiske aristokratene. Men selv de erkjente at den var demokratisk. Det var bare at de avskydde demokrati. Men om venn eller fiende, det var aldri noen tvil om at Den amerikanske revolusjonen var den første store begivenheten i en sammenfletting av demokratiske revolusjoner som feide fram og tilbake over Atlanterhavet, fra 1776 inntil Den amerikanske borgerkrigen, inkludert selvfølgelig både Den franske og Den haitiske revolusjonen.

Dette gjør det åpenbare hatet til Den amerikanske revolusjonen desto mer avslørende, som har grepet tak i akademiske og pseudo-venstre kretser, fra stalinister som Gerald Horne til pabloist-provokatøren Louis Proyect, med hans tragiske nettside «The Unrepentant Marxist» [‘Den ikke-angrende marxisten’], som mer berettiget burde hete ‘Den uopphørlige løgneren’. Denne fiendtligheten til de demokratiske revolusjonene kan bare forstås som et uttrykk for de gapende klassejuvene som skiller arbeidere fra de privilegerte seksjonene av den øvre middelklassen.

La oss gå tilbake til Jefferson, som ved siden av Tom Paine var den mest venstre-orienterte figuren i Den amerikanske revolusjonen, og som nå har blitt bête noire [den i gapestokken] for det amerikanske pseudo-venstre. David North skrev, i hans viktige essay, «Verdenshistoriens to Amerikanske Revolusjoner»:

Det er selvfølgelig et ubestridelig historisk faktum at Jefferson’s personlige eierskap av slaver, og hans kompromisser med slaveriet, representerer den store ironien, og til-og-med hans livs tragedie. De var uttrykket, i hans personlige biografi, for de eksisterende sosiale relasjonene og motsetningene i den verden han var født inn i – en verden der slaveri, trelldom og utallige former for livegenskap florerte, med en legitimitet det knapt ble stilt spørsmål om. Utvilsomt vil akademias moraliserende filistinere fortsette å fordømme Jefferson. Men deres fordømmelser endrer ikke med et fnugg den revolusjonære innvirkningen av Uavhengighetserklæringen. [8]

Det kan være relevant å la Jefferson få det siste ordet. I hans siste brev, datert 26. juni 1826, takket han nei til en invitasjon for å delta på festligheter som skulle markere 50-års jubiléet for Uavhengighetserklæringen. I en bemerkelsesverdig ironi døde både han og John Adams, som hadde tjent sammen med Benjamin Franklin i komitéen som utarbeidet dokumentet, på jubileumsdagen den 4. juli 1826. Adam’s siste ord fra hans hjem i Braintree, Massachusetts, var: «Thomas Jefferson lever videre,» selv om han ikke kunne ha visst at hans venn og politisk rival hadde dødd få timer tidligere, i det fjerntliggende Virginia.

Jefferson levde som en slave-eier, og han døde som en. Likevel, i hans siste brev var han fortsatt i stand til å trylle fram den revolusjonære betydningen av Uavhengighetserklæringen. Han skrev:

må det bli for verden, det jeg tror det vil bli, (til noen deler før, til andre seinere, men til slutt for alle) Signalet for å vekke menn til å bryte lenkene som munkete uvitenhet og overtro hadde overtalt dem til å binde seg med ... alle øyne er åpnet, eller åpner seg, for menneskets rettigheter. den generelle spredningen av vitenskapens lys har allerede lagt åpent for alles skue den håndgripelige sannhet, at menneskehetens masse ikke har blitt født med sadler på deres rygg, og heller ikke noen favoriserte få med støvler og sporer, klare til å ri dem legitimt, ved Guds nåde. [9]

Fotnoter

[1] David North, «Lessons from history: the 2000 elections and the new ‘irrepressible conflict’»

[2] David North, Tom Mackaman, Letter to the American Historical Review, World Socialist Web Site, 31. januar, 2020

[3] Woody Holton, «The Declaration of Independence’s debt to Black America,» the Washington Post, 2. juli, 2021

[4] Robert G. Parkinson, You Can't Tell the Story of 1776 Without Talking About Race and Slavery, Washington Post, 4. juli, 2021

[5] Frederick Engels, Ludwig Feuerbach and the End of Classical German Philosophy

[6] Declaration of Independence

[7] V.I. Lenin, Letter to American Workers, Pravda, No. 178, 22. august, 1918

[8] David North, «The two American Revolutions in World History» World Socialist Web Site, 4. juli, 2020; på norsk: «Verdenshistoriens to Amerikanske Revolusjoner»

[9] Thomas Jefferson to Roger Weightman 24. juni, 1826