Perspective

USA’s styringsklasse kutter pandemibistand for arbeidsledige, og presser millioner utfor finansklippen

Føderale bistandprogrammer for arbeidsledige relatert pandemien ble mandag gitt anledning til å utløpe, i et bevisst trekk fra både Demokratene og Republikanerne, som dermed kuttet den eneste inntektskilden for millioner av arbeidsledige, og de millioner flere familiemedlemmer de forsørger.

En person titter inn bak de lukkede dørene på Pasadena Community Job Center, under koronavirusutbruddet i Pasadena, California [Foto: AP Photo/Damian Dovarganes]

Resultatet vil være at mange vil bli tvunget til å godta hvilken som helst jobb de måtte finne, uansett hvor lavtlønnet, nedverdigende eller farlig den måtte være, eller finne seg kastet ut i den sosiale og økonomiske avgrunnen.

Der dette finner sted midt under en ny eksplosjon av koronaviruspandemien, drevet av Delta-varianten, med et gjennomsnitt på mer enn 160 000 nye infeksjonstilfeller og 1 500 dødsfall daglig, er opphøret av arbeidsledighetsbistanden ikke mindre enn morderisk. Avkuttingen vil uunngåelig bli drivstoff for spredningen av viruset, ettersom millioner nå blir tvunget tilbake til overfylte arbeidsplasser med utbredt overføring, samtidig som andre deler av befolkningen tvinges ut i den ytterste nød og hjemløshet.

Tre programmer opphørte på mandag: Ett som besørget ytelser til gig-arbeidere, selvstendig næringsdrivende og ivaretakere av nærtstående med pleiebehov, som tidligere ikke var kvalifisert for ledighetsstøtte; et annet som forlenget tidsperioden ytelser var berettiget; og et tredje som besørget et tillegg på $ 300 i uka, som supplement til delstatenes ledighetsassistanse.

Nesten 7,5 millioner mennesker vil dermed bli fratatt all ledighetsinntekt på grunn av at de to første programmene utløp, mens ytterligere 3 millioner vil miste det ukentlige tillegget på $ 300, slik at de bare står igjen med den totalt utilstrekkelige delstatsstøtten. I delstater som nylig har blitt hardest rammet av pandemien, for eksempel Mississippi og Louisiana, er den maksimale ukentlige støtten til arbeidsløse sågar mindre enn den usle føderale minstelønna på $ 7,25 [NOK 62,80 timen].

Realiteten er at mange av de som er arbeidsledige rett og slett ikke vil kunne finne noe arbeid i overskuelig framtid. Økonomer anslår en mangel på et sted fra 6,6 til 9,1 millioner jobber, sammenlignet med status for februar 2020. Samtidig meldte 8,4 millioner personer seg arbeidsledige i august, og ytterligere 5,7 millioner var ute av arbeidsstyrken men ønsket en jobb, ifølge den siste rapporten over arbeidsledighet fra Bureau of Labor Statistics.

Opphøret av programmene kommer også samtidig med den nye bølga av midlertidige nedstengninger i bilindustrien, drevet av mangelen på halvleder-chips som gjør seg gjeldende der. Detroit’s Big Three-bilprodusenter har samspilt med bilarbeiderfagforbundet United Auto Workers (UAW) for ansettelse av et økende antall midlertidige arbeidere, som når de permitteres bare er berettiget den mager støtten delstatene yter.

Millioner mister deres eneste økonomiske livline, mindre enn to uker etter at Høyesterett omveltet moratoriet på utkastelse av leietakere, som truer de anslagsvis 11 millioner som allerede var på etterskudd med deres husleier. Et annet moratorium for utkastelser, på grunn av finansinstitusjoners tvangsauksjonering av deres boliger, er satt til å utløpe 30. september.

Opphevingen av den føderale arbeidsledighetsbistanden har blitt gjennomført med støtte fra Det hvite hus, og begge partier i Kongressen. President Biden hadde tidligere gjort det klart at han godkjente opphøret den 6. september, da han i juni uttalte at «det er fornuftig». På fredag kom han bare med en overfladisk henvisning til utløpsdatoen, der han kommenterte den svake sysselsettingsrapporten for august, mens han villedende hevdet at delstatsmyndighetene har de «føderale ressursene» til å kunne forlenge ytelsene dersom de skulle ønske det. Ingen delstater, enten de er styrt av Demokratene eller Republikanerne, har indikert at de planlegger noe slikt. Tvert imot, i sommer trakk over halvparten av delstatene seg tidlig fra de føderale ledighetsprogrammene, med henvisning til «mangel på arbeidskraft».

Opphøret for programmene har også fått de facto støtte fra de ledende såkalte «progressive» i Det demokratiske partiet, medregnet senator Bernie Sanders som har holdt kjeft om saken, og kongresskvinne Alexandria Ocasio-Cortez, som i et nylig intervju med Business Insider bare sa at hennes gruppe «så på saken».

Opphøret av ledighetsbidragene er drevet av det grunnleggende imperativet som har bestemt den generelle responsen fra USA’s styrende kapitalistklasse på krisen som er utløst av pandemien: Profitter må sikres og økes i maksimal grad, uansett kostnadene i menneskeliv og lidelse.

Det er nå voksende angst innen styringskretser over tegn på at arbeiderklassen forsøker å bryte ut av lavlønnsregimet som har dominert i flere tiår, håndhevet med velvillig bistand fra proselskap-fagorganisasjonene. Mediekommentarer har ytret seg bekymret over «lønnsinflasjon» (Bloomberg, Forbes), eller til-og-med «lønnsraseri» (magasinet Time). Samtidig har det vært medieblackout om de kampene som mest eksplisitt har utfordret fagforeningenes autoritet og har truet med å bre seg til andre seksjoner av arbeidere, deriblant den fem-uker-lange streiken ved Volvo Trucks tidligere i år, og det pågående opprøret fra Dana-bildelarbeidere mot en knefall-kontrakt presset på dem av de føderale fagforbundene United Auto Workers (UAW) og United Steelworkers (USW).

Corporate America, som alltid svært følsomt for veksten av motstand eller opposisjon i arbeiderklassen, frykter at en betydelig lønnsvekst vil føre til kollaps for den gjeldsdrevne spekulasjonsorgien på Wall Street. Følgelig gjennomfører styringsklassen et frontalangrep på det som gjenstår av det sosiale sikkerhetsnettet, med det formål å bryte arbeideres motstand og drastisk intensivere utbyttingen.

Som sedvanlig er Wall Street Journal finansaristokratiets mest skamløse talerør, og har uttrykt mer åpent tenkningen innen styrende kretser, der avisa i en lederartikkel 10. august sa forlengelse av ledighetsbistanden «er dårlig for arbeidsgivere som trenger arbeidere, dårlig for økonomien som trenger mer produksjon». Misfornøyde med bare å avskjære ledigshetsstøtten – med den sadistiske meldingen til leserne at de måtte «holde på konfettien» – siktet en mer nylig redaksjonell lederartikkel på andre angivelige «hindringer for det å arbeide», deriblant det nå bortfallte utkastelsesmoratoriet, så vel som på delstatsfinansiert helsebistand, og skattefradrag for barn.

En ytterligere indikasjon på selskapsdirektørenes kalkyler finner man i en nylig artikkel i New York Times, «Lønnsgevinster forble sterke i august, samtidig som ansettelser gikk ned». Artikkelen refererer kommentarer fra Jeff Owen, adm. dir. for billigbutikkjeden Dollar General, som på en nylig telefonkonferanse relatert kvartalinntjeningen fortalte investorer: «Da disse delstatene trakk seg ut av de forbedrede ledighetsytelsene [tidligere i sommer], var det vi så en innledende hyggelig stigning i antallet arbeidssøkere og vår bemanning.» Owen, som skrøyt av at arbeidere i desperasjon ble tvunget til å ta en jobb hos Dollar General for $ 8 dollar timen eller mindre [NOK 69], mottok selv ei kompensasjonspakke på $ 5,6 millioner [NOK 48,49 millioner] i 2020, en økning på 59 prosent fra året før.

Opphevingen av den føderale ledighetsbistanden går hånd-i-hånd med begge partienes enighet i bestrebelsene for å få gjett barn og ungdom tilbake til skolene, som er en fullstendig hensynsløs og kriminell politikk som truer utallige liv. Målet er i begge tilfeller å få tvunget flere tilbake til arbeidsstyrken, få økt bassenget av tilgjengelig arbeidskraft og få utøvd et press nedad på lønningene.

Den største hindringen for å hanskes med alle de mest presserende sosiale problemene – enten det er den katastrofale innvirkningen av Covid-19, de arbeidslediges katastrofale fattigdom, eller de nedverdigende arbeidsbetingelsene og de lave lønningene millioner av arbeidere står overfor – er den kapitalistiske styringsklassens profittinteresser. Responsen på pandemien og den tilhørende økonomiske krisen har på hvert eneste trinn blitt drevet av bestrebelsene for å beskytte de superrikes formuer og privilegier.

For å få reddet liv, avverget en enda verre katastrofe og kunne imøtekomme befolkningens behov, må den diametralt motsatte politikken mønstres, basert på arbeiderklassens interesser, som er det store flertallet av samfunnet. Alle tiltak må iverksettes for å få utryddet pandemien, medregnet nedstengningen av ikke-essensiell produksjon og skolene for tilstedeværende undervisning, samtidig som det må besørges full inntektsstøtte til alle arbeidsledige arbeidere og små foretak, uten hensyn til konsekvensene for styringsklassens profitter.

Loading