Chilenske gruvearbeideres opprør bringer dem i konflikt med fagforeningene

Ett hundre og ti arbeidere ble i forrige måned sparket av Sigdo Koppers, et transnasjonalt ingeniør- og entreprenørselskap, bare dager etter at rundt 500 arbeidere innledet en spontanstreik mot «umenneskelige» arbeidsbetingelser. Hendelsen fant sted i sølv- og gullgruveprosjektet «Salares Norte», eid av Gold Fields, beliggende 4 000 meter over havet i gruveregionen Atacama, nord i Chile.

Hendelsen kom for dagen den 2. september, på Facebook-siden La voz del minero (Gruvearbeiderens stemme) som opereres av den morenoistiske organisasjonen Internasjonale Arbeideres Bevegelse (MIT), en organisasjon dedikert til å forhindre arbeidere fra å bryte med fagorganisasjonenes døende rammeverk.

Hendelsene ble videreformidlet fra et brev sendt inn av de oppsagte arbeiderne.

Streikende gruvearbeidere i Chuquicamata [Twitter]

I brevet ble det hedet: «Vi er mer enn 110 arbeidere som er sparket av selskapet Sigdo Koppers, i Salares Norte-prosjektet eid av Gold Fields... som selskapets gjengjeldelse for å ha forhindret arbeidet på grunn av de forferdelige arbeidsbetingelsene.»

«Den 14. august mottok mer enn 110 arbeidere fra skiftet som er i kamp, et oppsigelsesbrev for feilaktig ‘nedleggelse av arbeidet’, mens vår beslutning bare var, som en protest, ikke å gå ombord på bussene, men vi forlot aldri arbeidstedene,» opplyste arbeiderne. Dagen før bestemte «mer enn 500 arbeidere seg for ikke å gå ombord på skiftbussen, på grunn av elendige arbeidsbetingelser, bo- og innkvarteringsforhold. De krevde også en bonus for (arbeid i tynn luft i) den store høyden, og en bonus for å avslutte konflikten.»

De oppsagte arbeiderne var hyret inn på en underentreprise for ingeniør- og anleggsoperasjoner, av den sør-afrikanske gullgruvegiganten Gold Fields. Prosjektet på $ 860 millioner, planlagt å være ferdigstilt ved slutten av 2022, ble igangsatt i 2020 samtidig som landet led under et toppnivå av Covid-19-tilfeller. De nordlige gruveregionene var blant de hardest rammede.

Brevet fortsetter: «Mobilisering begynte fordi vi, arbeiderne, ikke lenger holdt ut de forferdelige arbeidsbetingelsene vi har hatt siden begynnelsen av dette prosjektet. Syv arbeidere ble innlagt på sykehus på grunn av matforgiftning. Arbeidsforholdene midtvinters er umenneskelige, der bussene kjører seg fast i snøstormer, med temperaturer ned til 24 minusgrader, og selskapet plasserte alle arbeiderne sammen i bare én buss. Arbeidere som klager blir avskjediget…»

«Vi fordømmer fagforeningsdelegaten for SINAMIND (Nasjonal fagforening for entrepriseavtaler, byggearbeider og industritjenester) som IKKE støttet mobilisering vår, og som møtte selskapet bak lukkede dører og bak ryggen på arbeiderne. Disse lederne er ikke pålitelige, og er på selskapets side. Derfor organiserer vi oppsagte arbeiderne fra SIGDO KOPPERS oss, for å slåss mot oppsigelsene våre, i retten og i organisasjonen. Arbeidere som ønsker å bli med oss, er invitert til å kontakte den mediekanalen vi stoler på, ‘La Voz del Minero,’» skrev arbeiderne.

I en annen tvist som også ble rapportert av La voz del minero, startet Acciona Ossa Pizzarotti-arbeidere en spontanstreik i forrige uke, den tredje på like mange måneder, på grunn av forferdelige arbeidsforhold ved den underjordiske Chuquicamata-gruva, i regionen Antofagasta.

Chuquicamata, ei av flere gruver som eies av Codelco, det største kobberselskapet i verden, sysselsetter direkte 2 770 arbeidere. Flertallet av arbeiderne er imidlertid ansatt under dårligere betingelser, av underleverandører som Acciona Ossa Pizzarotti.

Arbeiderne iverksatte en spontanstreik tidligere i mai, som trossing av deres fagforenings forhandlinger med arbeidsgiveren bak lukkede dører, som truet dem med dårligere betingelser enn i den gjeldende kontrakten.

«Vi ble lei av nedgangen i lønninger og vilkår,» rapporterte en arbeider. «Det er oss som virkelig taper. Vi jobber rævva av oss og reiser tusenvis av kilometer unna familiene våre, og inne i gruvene er det ikke akkurat som en spasertur i parken. Dessuten smittes mange av Covid på jobb, og det ser ut til at ingen bryr seg om det.»

Den tre dager lange streiken i mai ble til slutt kjørt i grøfta da underleverandøren, Codelco og selskapets fagforening forhindret en veksling av skift, og med det forhindret andre Acciona Ossa Pizzarotti-ansatte fra å tilslutte seg dem. Arbeiderne blir fløyet inn på chartrede flyvninger til gruva som ligger i de ørkenlignende Andes-områdene, på en høyde av 2 850 meter over havet, og 215 km fra den nærmeste byen. Arbeiderne ble dessuten bevisst isolert av de andre fagforeningene på stedet, som forhindret deres medlemmer fra å slutte seg til dem, med trusler og intimidering.

Utbruddet av spontanstreiker utenfor fagforeningenes kontroll er en betydelig utvikling i den flersjiktede gruveindustrien, som er en nøkkelsektor i den chilenske nasjonaløkonomien. Kampene lansert av arbeiderne ansatt av Sigdo Koppers og av Acciona Ossa Pizzarotti, er tilknyttet et gryende opprør mot de mye hatede korporatistiske fagforeningene, som har fungert som et industripoliti for kapitalistklassen.

Den utstrakte anvendelsen av tidsbegrensede kontrakter og den tiltakenede bruken av underleverandører som er så allestedsnærværende i gruveindustrien i dag, kunne ikke ha blitt innført uten at fagforeningene var med på det. Disse organisasjonene, som er under kontroll av politiske representanter for Sosialistpartiet, det stalinistiske Kommunistpartiet eller valgalliansen Frente Amplio [Bred Front], har de siste 40 årene vært en avgjørende søyle for kapitalistisk stabilitet.

Inneværende år har det vært forhandlet, eller det skal forhandles tariffavtaler som dekker anslagsvis 20 000 gruvearbeidere som er fast ansatte av gigantselskapene i gruvesektoren: Codelco, BHP Billiton, Lumina Copper, Collahuasi og AngloAmerican. I noen tilfeller er det flere fagforeninger som representerer ansatte i ett selskap. Codelco’s El Teniente-gruve i regionen O’Higgins sysselsetter for eksempel 3 300 arbeidere direkte, men disse er likevel splittet i fem forskjellige fagforeninger – Caletones, El Teniente, Numero 7, Numero 5, Unificado – som alle forhandler hver for seg. Deres avtaler er igjen forskjellige fra avtalen som ble inngått mellom Codelco og Andina i Valparaíso, hvor fagforeningen med 1 070 medlemmer signerte en 36-måneders kontrakt, som ikke inkluderte en eneste lønnsøkning. I stedet skal hvert medlem motta en engangsbonus på $ 5 800, og forøvring er det slengt med insentiver for oppnåelse av produksjonsmål.

Samtidig har dette nesten ingen relasjon med virkeligheten som råder for det store flertallet av gruvearbeidere i Chile, som er innleide på oppdragsbasis, eller sysselsatte av underleverandører, og som i løpet av de siste 22 månedene har vært konfrontert med masseoppsigelser og permitteringer. Det nasjonale gruveforbundet (Sonami) rapporterte på mandag at det i perioden mai til juli 2021 var 219 000 arbeidere direkte involvert i gruvedrift, opp fra 185 000 for samme periode i 2020. I 2019 var imidlertid antallet sysselsatte 236 000. (På samme måte har det svingt i gruveindustriens leveranseindustrier, fra 602 000 sysselsatte i 2019, ned til 510 000 i 2020, og opp til 542 000 i 2021.

Dette nivået av ledighet, usikre og tilfeldige arbeidsbetingelser, midt under nonstop gruveoperasjoner med rekordhøye kobberpriser, de høyeste på 10 år, og med bonanza-profitter og massive utbytteutbetalinger til aksjonærene, er det som ligger til grunn for klassekampen og den tiltakende konflikten med fagforeningene, som i så lang tid har betjent big business sine interesser.

Men akkurat når arbeiderne kommer i direkte konflikt med disse døende institusjonene, griper de omkringsvevende pseudo-venstre kreftene, som morenoistene i MIT, inn for å forhindre arbeidere fra å gå til det avgjørende bruddet og for å få skjøvet dem tilbake i folden. Måten morenoistene gjør dette på er først og fremst ved å glorifisere arbeidernes spontanitet, som om ren militans er alt som kreves for å overvinne syndikalismens dominans og begrensninger, så vel som fagforeningenes svik.

«Arbeiderne omgår fagforeningsbyråkratiet og tar kampen for deres krav over i egne hender, ved å bruke de mest effektive historiske metodene i klassekampen, for eksempel produksjonsstans, allmannamøter og selvorganisering,» skrev La voz del minero den 14. august, med henvisning til utbruddet av spontanstreiken ved Sigdo Koppers. På publiseringsdagen ble imidlertid 110 arbeidere sparket.

Morenoistene gjør ikke noe forsøk på å besørge et politisk lederskap, eller yte noen veiledning til arbeiderne som er i kamp. I stedet «oppmuntrer» de arbeiderne, fra en sikker avstand, og rapporterer passivt om hendelsesforløpet uten å måtte stå til ansvar for de uunngåelige nederlagene.

Det er fordi hovedformålet med MIT’s intervensjon er å holde arbeiderne fast i fagforeningenes og den kapitalistiske statens tvangstrøye. De kommer med kritikk av «byråkratiet som ikke vil slåss», bare for å fremme illusjonen om at med massivt trykk, eller med opprettelsen av nye, mer militante fagforeninger vil fagforeningsbyråkratiene bli tvunget til å slåss.

Som et av mange eksempler skrev La Voz del Minero den 23. april: «Vi oppfordrer lederne i (alle de vesentlige fagforbundene) til å gå fra ord til handling, og organisere enhetlige forsamlinger på alle arbeidsplasser og i alle landets regioner, uten forskjeller mellom fagforeninger, fabrikkarbeidere og kontraktører, slik at kommende 30. april blir en generalstreik av gruvearbeidere og arbeidere i andre regioner.» Selvfølgelig, den drømmen fant aldri sted.

Dette er pabloismens klassiske metode, som den har til felles med et annet morenoistisk parti i Chile, Revolusjonære Arbeideres Parti (PTR) – og La Izquierda Diario, som i mai i fjor også formante fagforeningsbyråkratiet til å «vise solidaritet og støtte Acciona-streiken på en aktiv måte.» Byråkratiet ble aktivisert, og truet arbeiderne med intimideringstaktikker.

I virkelighetens verden opphørte fagforeningene for lenge siden å fungere som sosialreformistiske organisasjoner, som kunne hevde å representere arbeidernes interesser i kapital-arbeid relasjonen. De faktiske eksisterende korporatiserte fagforeningene fungerer som en institusjonalisert politistyrke, fast bestemt på å beskytte styringselitenes og deres regjeringers selskaps- og finansinteresser, mot en voksende folkelig motstand.

Arbeiderklassen kan bare få brakt sin kamp fram ved å bryte med fagforeningene, de falske venstre-kapitalistpartiene og pabloist-organisasjonene. Klassekampen har gjenoppstått i en historisk signifikant seksjon av chilenske arbeidere. Den er del av ei utviklende streikebølge og en radikalisering av arbeiderklassen på global skala, der den objektive betydning er kampen mot kapitalismen.

World Socialist Web Site har intervenert inn i disse kampene, og tatt til orde for opprettelsen av uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner av arbeidere i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser, på en internasjonal skala, som nye kamporganer som setter opp rammeverket for Den Internasjonal Arbeiderallianse av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). WSWS har spesielt bidratt til å opprette arbeiderkomitéer av streikende Volvo-bilarbeidere og av Dana-bildelarbeidere, lærere, helsetjenestearbeidere, blant andre. Vi oppfordrer de chilenske arbeiderne til også å ta opp denne kampen, og utvikle deres egne grunnplankomitéer, i hver gruve, og på hver fabrikk og arbeidsplass.

Loading