Amerikansk imperialismes fiasko i Afghanistan er ikke bare resultatet av dens nykoloniale handlinger der i landet, men resultat av den agenda den har fulgt med økende intensitet de tre siste tiårene, med det siktemål å få motvirket dens pågående kriser – økonomisk, sosialt og politisk – med militære midler.
Dette er nært tilknyttet en annen overhengende katastrofe – desintegreringen og kollapsen av hele finanssystemet, den andre vesentlige rekvisitten amerikansk imperialisme har anvendt i sitt forsøk på å få opprettholdt global dominans.
En granskning av den historiske utviklingen av begge disse prosessene avslører hvor tett de har vært sammenvevd, og hvordan de gjensidig har forsterket hverandre.
Mot slutten av 1980-tallet var det klart at det amerikanske finanssystemet var på vei inn i en stor krise, etter løsslippet av en spekulativ boom på Wall Street i kjølvannet av de dype resesjonene på begynnelsen av 1980-tallet. Krisen kunngjorde sin ankomst med børskrasjet den 19. oktober 1987, da Dow stupte med 22,6 prosent, det største fallet på én dag noensinne, og fortsatt rekord.
Dette krasjet var signifikant, ikke bare på grunn av dets dybde, men for det som fulgte. På dagen for Wall Street-nedsmeltingen intervenerte Fed med et løfte om finansiell støtte til markedet. Det var ikke et éngangstiltak, men starten på en ny politisk orientering som har blitt forlenget og utviklet hele tiden siden.
Sentralbankens oppgave var ikke lenger å forhindre spekulative bobler, men å intervenere når de sprakk, med massive innsprøytinger av penger for å danne grunnlag for en ny spekulasjonsrunde.
Denne nye agendaen ble implementert i alle de krisene som fulgte: Intervensjonene i krisene på 1990-tallet, medregnet redningen av Long Term Capital Management i 1998; rentekuttene etter kollapsen av tech-bobla i årene 2000 og 2001; redningsaksjonen for bankene som ble iverksatt etter finanskrisen i 2008, og starten på oppkjøp av verdipapirer (kvantitativ lettelse; QE – quantitative easing); og intervensjonen i en størrelsesorden av $ 4 billioner da markedet frøys til i mars 2020, og som fortsetter til den dag i dag, da Fed trådte inn som garantist for alle områder av finanssystemet.
Et annet vesentlig resultat av Wall Street-krasjet i 1987, selv om det er langt mindre kjent, var Reagan-administrasjonens etablering av presidentens Arbeidsgruppe for finansmarkedene i mars 1988, gjennom en forordning fra Det hvite hus.
Arbeidsgruppa, som seinere ble omdøpt til Stup-beskyttelsesteamet – Plunge Protection Team (PPT) – besto av et uformelt knippe offisielle sentralbankrepresentanter, finansregulatorer og medlemmer av administrasjonen, bemyndiget til å «forbedre vårt lands finansmarkeders integritet, effektivitet, orden og konkurransekraft, for opprettholdelsen av investortillit».
Selv om teamets arbeid har vakt liten oppmerksomhet i media, har PPT fortsatt å møtes og har operert under hver eneste president siden Reagan. Teamet sies å ha grepet inn flere ganger for å forhindre betydelige fall i markedet, som det som fant sted ved slutten av 2018. Etter en PPT-telefonkonferanse den 24. desember, på et tidspunkt da Wall Street’s S&P 500-indeks pekte i retning av en vesentlig nedgang, dreide markedet rett etter juleavbruddet skarpt opp igjen.
Uansett karakteren av PPT’s nøyaktige operasjoner – som det aldri rapporteres offisielt om – har Fed’s og påfølgende administrasjoners handlinger vist at det høyt prisede «frie markedet» – den angivelige søylen for amerikansk økonomisk dominans – i aller høyeste grad hører fortiden til. Slik er finanssystemets utdypende ustabilitet, som går flere tiår tilbake, at statens vedvarende, daglige intervensjon er en nødvendig forutsetning for å sikre selve systemets overlevelse.
Og dette er like mye et anliggende for amerikansk imperialismes stabilitet og dominans som spørsmålet om dens militære overherredømme er. Det kan med berettigelse hevdes at det faktisk er enda mer kritisk nødvendig.
Afghanistan-fiaskoen har skapt en strategisk krise for alle av USA’s allierte. Kollapsen av landets finanssystem vil få enda mer ødeleggende konsekvenser på kort sikt, og ikke mindre omfattende konsekvenser på lengre sikt.
15. august 1971, og 15. august 2021
Disse tvillingkrisene har en felles opprinnelse. De kan spores tilbake til president Richard Nixon’s beslutning den 15. august 1971 om å fjerne gullstøtten fra den amerikanske dollaren. Den handlingen avsluttet det monetære Bretton Woods-systemet, som ble opprettet i 1944 av USA selv, som hadde besørget det sentrale økonomiske fundamentet for etterkrigstidens kapitalist-boom.
Det er en av historiens besynderligheter at Kabul’s fall den 15. august i år fant sted nøyaktig på 50-årsdagen for den begivenheten.
Grunnlaget for Bretton Woods-systemet, der valutaer ble fastsatt i faste relasjoner til dollaren, som var støttet av gull med en rate på $ 35 per unse, var at amerikansk kapitalismes styrke i etterkrigstiden skulle kunne fortsette på ubestemt tid, og opprettholde den globale boomen, og at eventuelle økonomiske problemer kunne hanskes med gjennom statlige intervensjoner basert på keynesianske politiske retningslinjer for styring av etterspørsel.
Men bare 27 år seinere, knapt et blunk i et historisk tidsperspektiv, ble fiksjonen blåst i lufta av selve systemets inherente motsetninger.
Amerikansk kapitalisme ble tvunget til å gjenopplive sine rivaler, framfor alt Tyskland og Japan, for å forsikre utvidelsen av verdensmarkedet, som landets egen økonomiske stabilitet var beroende på. Men som resultat befant amerikansk kapitalisme seg i løpet av to tiår forbigått i kampen om markeder. Landets positive handelsbalanse, som hadde antatt massive proporsjoner i den umiddelbare etterkrigstiden, og som systemet var avhengig av, var i stadig nedgang og dreide over i negativt terreng i 1971.
Forsøkene på å støtte opp under systemet, etter hvert som krisen ble stadig mer tydelig i siste halvdel av 1960-tallet, hadde alle mislyktes. Profittratene, som hadde steget da the boom – høykonjunkturen – festet grepet, var nå i skarp nedgang, og amerikansk kapitalisme så seg konfrontert av ei stigende bølge av militans i arbeiderklassen. Den prøvde Nixon å motvirke med et tak for lønnøkninger på 5 prosent, proklamert i samme fjernsynstalen der han kunngjorde fjerning av dollarens gullstøtte.
Beslutningen om dollaren utløste en inflasjonsspiral som forverret alle disse problemene, og bidro til å bygge opp under ei bølge av potensielt revolusjonære kamper som allerede var på gang i ei rekke vesentlige kapitalistland, innledet av den franske generalstreiken i mai og juni 1968.
Med den direkte kollaboreringen fra de stalinistiske og sosialdemokratiske partienes lederskap og fra fagforeningbyråkratiene, og med avgjørende bistand fra den pabloistiske revisjonismens krefter, som hadde brutt med trotskismens revolusjonære program, klarte styringsklassene å få undertrykt arbeiderklassens oppsving. Det mest brutale eksemplet var i Chile i september 1973, med den CIA-orkestrerte styrtingen av Allende-regjeringen og etableringen av Pinochet’s militærdiktatur.
Politisk stabilitet ble gjenopprettet på kort sikt. Men de økonomiske motsetningene i amerikansk og global kapitalistøkonomi intensiverte. De kom først og fremst til uttrykk i fenomenet stagflasjon på 1970-tallet, kombinasjonen av høy inflasjon, økende arbeidsledighet og lavere økonomisk vekst – noe som hadde blitt ansett som umulig av forfekterne av keynesianske forestillinger om økonomi.
Basert på svikene begått av arbeiderklassens ymse lederskap gikk styringsklassene over på offensiven – en restrukturering av kapitalistøkonomien, basert på å rydde vekk mindre lønnsomme deler av industrien, og en offensiv mot arbeiderklassen. Spydspissen for dette angrepet var Reagan-administrasjonens knusing av de amerikanske flygeledernes streik i 1981, og tilintetgjøringen av deres fagforening PATCO, etterfulgt av den ett-år-lange borgerkrigen ført av den britiske staten mot kullgruvearbeiderne, anført av Thatcher-regjeringen, fra 1984 til 1985.
I USA og internasjonalt ble det etablert en ny økonomisk orden, der profittakkumuleringen i tiltakende grad ikke lenger var basert på utvidelsen av industrivirksomhet, men på finansiell spekulasjon.
Dette nye regimets «helter» var ikke lenger fortidens industri-titaner, men kriminelle og semi-kriminelle finansoperatører som junk bond king Michael Milken, som utviklet måter å strippe selskaper for deres verdier, såkalt asset-stripping, som førte til opphopingen av fenomenale profitter midt under aksjemarkedets stigning, som begynte i 1982.
Men som krasjet i oktober 1987 avslørte, dette finansielle korthuset var på vei rett mot en katastrofe. Da fant det sted en behendig og heldig omstendighet.
Det stalinistiske byråkratiet i Sovjetunionen, som hadde vært en så avgjørende bastion for den globale kapitalismen helt siden det på 1920-tallet tilrante seg politisk makt fra den sovjetiske arbeiderklassen, utførte dets siste tjeneste for imperialismen ved å likvidere det som var igjen av den første arbeiderstaten, og initierte gjenopprettelsen av kapitalisme.
Konfrontert med en voksende bevegelse av arbeiderklassen, samtidig som de økonomiske og sosiale problemene skapt av dens eget reaksjonære nasjonalistiske dogme om sosialisme i ett land, og i frykt for at det kunne bli styrtet, utførte det regjerende stalinistregimet et forebyggende tilslag og forvandlet seg til en eiendomsbesittende kapitalistklasse.
Likvideringen av Sovjetunionen ble hyllet av politiske ledere, mediekommentatorer, kortsynte akademikere og alle varianter av såkalte politiske «venstre» tendenser, som bevis på kapitalismens makt og «det frie markedets» triumf.
Globalisering og nasjon-statens krise
Bare Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som erkjente den enorme innvirkningen denne hendelsen hadde på den internasjonale arbeiderklassens politiske bevissthet, insisterte på at den ikke representerte kapitalismens nye fødsel. Begivenheten betydde snarere en utdypning av krisen i dens globale økonomiske orden.
Dette var fordi likvideringen av Sovjetunionen, i den endelige analysen, var det første uttrykket for den voksende motsetningen mellom utviklingen av globalisert produksjon, som etter 1971 hadde gått i et stadig raskere tempo, og nasjon-stat-systemet. Denne krisen fant sitt initielle uttrykk i de stalinistiske regimene, fordi de så direkte var basert på et nasjonalistisk økonomisk program.
I den umiddelbart påfølgende perioden besørget imidlertid likvideringen av Sovjetunionen, og det kinesiske maoist-stalinistiske regimets beslutningen om å gå fram for full damp på et kapitalistisk grunnlag, muligheter og fordeler for amerikansk imperialisme på ei rekke forskjellige nivåer.
Den første forvirringen og desorienteringen i arbeiderklassen var av avgjørende assistanse for fagforeningsbyråkratiene i USA og rundt om i verden, for å få undertrykt arbeiderklassens kamper, med nivået av streiker – den grunnleggende indikatoren for klassekamp – som falt til rekord-lave nivåer i de vesentlige kapitalistlandene.
Og dét åpnet muligheter for amerikansk imperialismes globale geopolitiske strategi.
Helt siden begivenhetene i Saigon i 1975, krystallisert i bildene av helikopter-evakueringer fra taket på den amerikanske ambassaden, har amerikansk imperialisme bestrebet seg på å få «sparket av seg Vietnam-syndromet». Fjerningen av Sovjetunionen fra verdenspolitikken syntes å besørge den anledning for å motvirke sin vedvarende økonomiske tilbakegang med militære midler.
Den første Gulf-krigen i årene 1990 og 1991, som ble lansert under påskudd av Irak’s overtakelse av Kuwait, var basert på premisset at USA konstruerte en «Ny verdensorden», basert på sin militære makt.
Dette var premisset bak de uendelige krigene som fulgte – at ved hjelp av cruisemissiler, droner, målrettede attentater, og intervensjon med tropper der dét var nødvendig, kunne USA opprettholde sin globale dominans.
Militarisme var kombinert med troen på at USA, med utviklingen av «financial engineering» [nye forretningsmodeller], den stadig høyere stigningen i landets aksjemarked, og utviklingen av nye teknologier, sammen med dollarens framtredende posisjon i globale markeder, kunne opprettholde sin posisjon som den dominerende økonomimakten.
Også her fikk USA betydelig bistand fra det stalinistiske sovjetbyråkratiets og det kinesiske regimets handlinger. Likvideringen av Sovjetunionen og løsslippingen av kapitalismen i Kina, kombinert med den påfølgende kollapsen av nasjonal-baserte økonomiske programmer i India og andre tidligere koloniland, hadde store økonomiske konsekvenser.
En av hovedårsakene til at Fed var i stand til å fortsette med et lavrente-regime gjennom 1990-årene og inn i det nåværende århundret, som sendte finansmarkedene opp til stadig større høyder, var fraværet av inflasjon. Dette skyldtes i all hovedsak de lavere prisene på ei rekke forbruksvarer produsert gjennom de store kapitalistselskapenes utbytting av billig arbeidskraft i Kina, og mange andre land.
Også her var det parallelle utviklingstrekk. Amerikansk utenrikspolitikk, basert på militarisme, var preget av den fullstendige kullkastingen av folkeretten, og nedstigningen til direkte kriminalitet – der invasjonen av Irak i 2003, basert på løgna om «masseødeleggelsesvåpen», var det mest flagrante eksemplet.
I finansverdenen ble alle tidligere normer for økonomisk forsiktighet feid til side midt under spekulasjonsgildet, som ofte antok et reint kriminelt charter – man trenger bare minnes Enron-saken. Og i politikkens verden ble den samme prosessen gjenspeilt i framveksten av Donald Trump fra den finansielle underverdenen, opp til å kunne innta embetet som USA’s president.
Men nå er det indikasjoner på at amerikansk imperialismes krise har gått inn i et nytt stadium.
I hans berømte polemiske verk AntiDühring tok Friedrich Engels direkte opp «makt-teorien» forfektet av Eugen Dühring, som hevdet at militær makt, ikke underliggende økonomisk utvikling, var drivkraften for historisk utvikling.
Engels forklarte at kapitalismens økonomiske utvikling drev det borgerlige samfunn mot «ruin eller revolusjon». Men om borgerskapet mente det kunne appellere til makt for å redde det fra en kollapsende økonomisk situasjon, da strevde det under vrangforestillingen at de «økonomiske konsekvensene av dampmaskina og det moderne maskineriet drevet av den, av verdenshandelen og bank- og kredittvesenets utvikling av vår tid, av dem [dvs. borgerskapet] kan bli drevet ut av eksistensen med Krupp-kanoner og Mauser-geværer».
Endre det som endres må, i lys av utviklingen av militærteknologi og de stadig mer komplekse og sammenflettede økonomiske og finansielle prosessene av i dag, har ikke Engels’ bemerkninger tapt deres relevans.
Samtidig med den militære fiaskoen i Afghanistan fortsetter indikasjonene på et forestående økonomisk krasj å vokse, foreløpig avledet av av de massive redningene i 2008 og 2020. Hver dag bringer nyheter om omfanget av spekulasjoner.
Midt under ytterligere rekordnivåer på Wall Street, gjennomgående spekulasjon i kryptovaluta og svimlende boligpriser, begynte denne uka med rapporter om det Financial Times kalte «en hektisk sommer med avtaleinngåelser» som i år hadde satt fusjoner og oppkjøpsaktiviteter på kurs til et rekordnivå. Samme prosess lovet i 2007 å overstige $ 4,3 billioner, i forkant av den globale finanskrisen. Den nåværende nye fusjonsmanien blir tilført drivstoff av lave lånekostnader og de billioner av dollar som befinner seg i private equity-gruppers hvelv.
I en annen indikasjon på den finansielle feberen rapporterte Wall Street Journal at avkastningen [‘yield’] på amerikanske selskapsobligasjoner, klassifisert å være av spekulativ grad, har falt til så lavt nivå som 3,53 prosent, mer enn et prosentpoeng lavere enn obligasjons-yield har vært på noe som helst tidspunkt siden før Covid-19-pandemien.
European Securities and Markets Authority (ESMA) presenterte i forrige uke en stor rapport, der de sa: «Vi forventer å fortsette å se en forlenget periode med risiko for institusjonelle og private investorer, med ytterligere – muligens betydelige – markedskorreksjoner, og ser svært høye risikoer på tvers av hele ESMA’s ansvarsområde.»
Disse indikatorene, sammen med mange andre, peker i retning av utbruddet av en stor krise, men en som utvikler seg under transformerte betingelser.
Til tross for forsikringer fra Fed-leder Jerome Powell og andre finansmyndigheter om at den nåværende inflasjonsveksten er forbigående, som er på mellom 4 og 5 prosent i USA, og en økning i Europa til over 3 prosent, er det stadig større bekymringer for at inflasjonen skal bli forankret. Dersom det viser seg å bli tilfelle vil det fjerne en av de viktigste kriteriene som understøtter regimet med ultra-lave renter, som har opprettholdt finansmarkedene de tre siste tiårene.
Kampen for arbeiderklassens makt
En enda mer signifikant faktor for finansmarkedene er den stigende bølga av arbeiderklassemilitans i USA og andre steder, i direkte konflikt med fagforeningsbyråkratiene, som truer definitivt å få en slutt på undertrykkingen av klassekampen, som har vært en nøkkelfaktor for spekulasjonsgildet.
Marx bemerket en gang poengtert at alle kapitalismens økonomiske motsetninger i siste instans blir utkjempet i klassekampen. Arbeiderklassen må sette opp et balanseregnskap over den nåværende situasjonen, og fra dét trekke de nødvendige politiske konklusjonene.
Selv om Biden appellerte til antikrigsentimenter i hans tilbaketrekning fra Afghanistan betyr ikke det at krigsfaren har avtatt. Tvert imot, den tiltar. Det er fordi, som Biden gjorde det klart, Afghanistan-tilbaketrekningen ble utført for å få fokusert oppmerksomheten på forberedelser til krig mot Kina, som med landets økonomiske framvekst blir ansett av alle fraksjoner i den amerikanske styringsklassen som en eksistensiell trussel mot amerikansk imperialisme, som for enhver pris må kontres.
Covid-19-krisen har besørget en advarsel om hvordan styringsklassen vil hanskes med en økonomisk krise. Den vil respondere med den samme hensynsløshet, og insistere på at profitter og finansmarkedenes «helse» går foran alt annet, inkludert livet selv.
Styringsklassens strategi blir stadig mer desperat. Men den har en strategi – påleggingen av profittsystemets voksende krise på arbeiderklassens rygg, med alle de nødvendige midler som må til, inkludert autoritære og fascistiske styreformer.
Følgelig må arbeiderklassen utvikle sitt eget uavhengige perspektiv, utarbeidet til siste slutt og utviklet gjennom en kamp mot fagforeningsapparatene. Kjernen i denne strategien er den politiske kampen for å ta makten over i egne hender, for å omvelte det utdaterte og destruktive kapitalistiske systemet, og påbegynne gjenoppbyggingen av samfunnet på sosialistiske grunnlag, på en internasjonal skala.