Forelesning på SEP’s sommerskole 2021

Hudfarge, klasse og sosial konflikt i USA

Følgende rapport ble levert av Niles Niemuth, skribent for World Socialist Web Site, på 2021-sommerskolen til Socialist Equality Party (USA), avholdt fra 1. til 6. august.

Introduksjon

Den amerikanske styringsklassen promoterer hudfargebasert politikk og hudfargebasert splittelse for å undergrave arbeiderklassens klasseenhet, midt under veksten av sosial ulikhet til stadig større høyder, utbruddet av masseprotester over politivold og veksten av klassekampen i USA og internasjonalt. Pushet for å presentere alle sosiale problemer i USA som et hudfargebasert anliggende gjenspeiler den dypere krisen i verdenskapitalismen og et forsøk fra Demokratene, fagforeningene og pseudo-venstre for å avverge en forent, uavhengig arbeiderklasseoffensiv mot kapitalistsystemet.

Dette initiativet fra styringsklassen kommer etter mer enn fire tiår med uopphørlige angrep på levestandarder og arbeidsbetingelser, som har underbygget veksten i aksjemarkedet og de ultrarikes og den øvre middelklassens rikdommer. Målet er å forvirre arbeidere og unge mennesker og få omdirigert deres motstand mot ulikhet inn bak Det demokratiske partiet, et borgerlig parti av Wall Street og krig, som har historiske røtter som strekker seg tilbake til slaveriets og Jim Crow-segregeringens mørke dager.

De to årene siden vår forrige sommerskole har vært en periode av intens og voksende klassekamp i USA og internasjonalt. Ser man på den amerikanske situasjonen, var det GM-streiken høsten 2019, som involverte 50 000 bilarbeidere ved 50 fabrikkanlegg på tvers av hele USA. Den ble etterfulgt av spontanstreikene til bilarbeidere i Europa, Canada og USA i mars 2020, som midlertidig stengte ned bilindustrien og førte til bredere nedstengningstiltak, etter hvert som Covid-19-pandemien tok tak.

Arbeiderne går streikevakt under en demonstrasjon utenfor GM Warren Tech-senteret på fredag (Foto: World Socialist Web Site)

Så langt i år har det vært betydelige arbeidsnedleggelser. Ved Volvo Trucks i Virginia dannet arbeidere, med bistand fra Socialist Equality Party (SEP), en grunnplankomité i et forsøk på å motsette seg en utsalgsavtale pålagt dem av United Auto Workers (UAW). Arbeidere avviste gjentatte ganger fagforeningsstøttede avtaler ved kullverket Warrior Met, Allegheny Technologies (ATI) og Frito-Lay. Helsetjenestearbeidere over hele landet har protestert og streiket med krav om bedre arbeidsbetingelser, under forhold der sykehuskjedene har pålagt dem hele tyngden av pandemikatastrofen.

Det er i denne konteksten at oppfatninger som er dypt antimarxistiske, antivitenskapelige og antiarbeiderklasse, som de fem siste tiårene har blitt utviklet innen akademia og av pseudo-venstre blir pumpet inn i landets blodomløp, med en økonomisk støtte på titalls millioner dollar fra store stiftelser og big business.

«Hvitt privilegium», «systemisk rasisme», «interseksjonalitet», «kritisk raseteori» er dagens buzzwords og konsepter. Disse behandles mer detaljert i Tom Carter’s foredrag. Disse oppfatningene er basert på avvisningen av en objektiv, vitenskapelig tilnærming til historien og avskjedigelsen av USA’s revolusjonære historie, og av klassekampen, som sett i «1619 Project», som ble diskutert i Tom Mackaman’s foredrag.

SEP avviser identitetspolitikk basert på hudfarge, kjønn eller seksualitet, som reaksjonær. En slik tilnærming til politikk, som avviser samfunnets fundamentale klassekarakter, gagner bare den privilegerte øvre middelklassen og styringsklassen, mens den splitter arbeiderklassen.

Arbeiderklassen i USA er kanskje den mest heterogene i hele verden – hentet fra Europa, Asia, Afrika, Nord-, Sør- og Mellom-Amerika. Kampen for sosialisme krever foreningen av arbeiderklassen – bestående av mennesker av alle hudfarger, etnisiteter, nasjonaliteter, språk, kjønn og seksuelle legninger – i USA og internasjonalt. Under betingelser av globalisering, der alle land har blitt trukket sammen i produksjonsprosessen, vil det ikke kunne bli noen nasjonal løsning på problemene arbeidere står overfor i noe som helst land, enn si blant et mindretallssegment av én nasjons befolkning.

Rasismens opprinnelse ligger ikke i hvite amerikaneres «DNA». Den er snarere forankret i selve kapitalismen, og dens historiske utvikling de fire siste århundrene. Rasisme og oppfatninger om hudfargebaserte forskjeller har vært, og fortsetter å bli promotert av styringsklassen for å splitte arbeiderklassen og beskytte den kapitalistiske ordenen.

Og stikk i strid med påstanden fra «1619 Project»-arkitekten Nikole Hannah-Jones har afrikaner-amerikanere ikke slåss imot aleine, i kampen for demokratiske rettigheter. Impulsen i amerikansk historie har vært for enhet nedenfra, og splittelse ovenfra. Fra koloniperioden og slaveriets epoke til Borgerkrigen og gjennom til Jim Crow og borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, har svarte og hvite arbeidet, vært utbyttet og kjempet tilbake side-om-side, mens styringsklassen har forsøkt å bruke hudfarge for å splitte og sette arbeidere opp mot hverandre.

Arbeiderbevegelsens store spørsmål har alltid vært den bevisste kampen mot, og nedrivningen av splittelser pålagt den av styringseliten, og bekjempelsen av tilbakestående tendenser som slår rot blant arbeidere. Dette er en kamp som alltid har vært ledet av sosialister, som har motarbeidet alle forsøk på å spalte og splitte arbeiderklassen.

Objektive klassesplittelser skjærer på tvers av hver gruppering. En svart arbeider har mer til felles med en hvit arbeider, enn han eller hun har med den svarte eliten. Der vi nylig på World Socialist Web Site gjennomgikk spørsmålet om ulikhet i forvaltet formue blant hudfargegrupper avslørte [engelsk tekst] vi myten om et «hudfargebasert velstandsgap», og viste at det har vært en markant vekst i formuen til den svarte øvre middelklassen.

De som klager over det hudfargebaserte formuegapet er privilegerte medlemmer av den øvre middelklassen, de «ni neste prosentene» under de rikeste av 1-prosenten. Selv om de ser deres nottoformue vokse betydelig, sammen med oppblåsingen av deres aksjeporteføljer, ser disse sosiale sjiktene med sjalusi på de ultra-velstående over dem, de i topp-1-prosenten og i den øverste 0,1 prosenten. De bruker identitetspolitikk-beklagelser i forsøk på å oppnå en større andel av kaka for dem selv.

Velstandsforskjellen er faktisk større innen hudfargedefinerte grupper enn mellom dem, og hva angår de nederste trinnene av det amerikanske samfunnets rangstige, er det ikke noe hudfargebasert gap å snakke om, siden millioner, uansett hudfarge, ikke eier noe, eller er dypt forgjeldet. Så mye som halvparten av den amerikanske befolkningen, 160 millioner mennesker, har null eller negativ nettoformue.

Promoteringen av hudfargebaserte identitetspolitikk over de to siste årene

Den første indikasjonen på at styringsklassen slo over i høygir for å promotere hudfargebasert politikk var promoteringen [engelsk tekst] av hudfargebaserte erstatninger for slaveriet, under en høring i juni 2019 med vitnesbyrd fra blant andre senator Cory Booker og Ta-Nehisi Coates. Det som i sin tid var et utkantforlangende, reist av svarte nasjonalistgrupper, og ganske fånyttes introdusert igjen år etter år siden 1980-tallet av Demokrat-representanten John Conyers, også medlem av Democratic Socialists of America (DSA), har nå blitt plukket opp av Det demokratiske partiets mainstream. Målet med å fokusere på skadeoppreisninger var å gjøre hudfarge til en sentral søyle i 2020-presidentvalget.

1619 Project ble publisert i august 2019-utgaven av New York Times Magazine, der det kom i disse ideologiske fotefarene, og avviste den revolusjonære arven fra Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen, nedgraderte Abraham Lincoln til en hagevariant av en rasist, og omformulerte all amerikansk historie som drevet av hudfargebaserte antagonismer – som hvite mot svarte. Hannah-Jones’ tese er nesten utelukkende basert på skriftene til Black Power-forfekteren Lerone Bennett Jr., gjennom fem tiår sjefredaktør for magasinet Ebony. Hennes mest standhaftige forsvarer er stalinisten og den akademiske falskspilleren Gerald Horne [engelsk tekst].

Til tross for ledende amerikanske historikeres kritikk av 1619 Project’s tese, og etter World Socialist Web Site’s avsløring av deres stealth-redigering fortsetter New York Times å støtte Hannah-Jones og deres promotering av prosjektet. 1619 Project har blitt pumpet opp med finansiering i millioner av dollar, og en Pulitzer-pris [engelsk tekst]. Det har blitt spunnet ut i ei bok som kommer ut i høst, en dokumentar som skal vises på Disney-eide Hulu, og en læreplan for bruk på skoler.

New York Times’ sjefredaktør Dean Baquet slapp katta ut av sekken i interne kommentarer til Times-stabsmedlemmer der han sa det var et hovedpoeng å få gjort hudfarge til fokus i 2020-valgåret, som det ble lekket til Slate. Baquet forklarte:

Hudfarge, og forståelsen av hudfarge må bli del av hvordan vi dekker den amerikanske historien ... én grunn til at vi alle undertegnet på 1619 Project, og gjorde det så ambisiøst og ekspansivt, var for å lære våre lesere å tenke litt mer slik. Hudfarge blir neste år – og jeg mener dette er, ærlig talt, det jeg håper dere tar med fra denne diskusjonen – hudfarge kommer det neste året til å bli en stor del av den amerikanske historien.

WSWS publiserte vår initielle respons på 1619 Project i september 2019, etterfulgt av en serie intervjuer med framtredende historikere i USA: Gordon Wood, James McPherson, Richard Carwardine, James Oakes, Adolph Reed, Clayborne Carson og Victoria Bynum. Vi var den eneste nyhetsformidleren som presenterte en venstreorientert, sosialistisk kritikk av 1619 Project’s hudfargebaserte forfalskning av amerikansk historie, der vi var unike i å besørge en plattform for renomerte historikere til å få presentert deres perspektiver og kritikk.

Så kom drapet på George Floyd, en svart mann, begått av en hvit politimann den 25. mai 2020, i Minneapolis, Minnesota. Verdt å merke seg var at denne politioffiseren, Derek Chauvin, hadde tre politimedskyldige. De omfattet én hvit politimann og en svart politimann som hjalp ham med å holde Floyd ned til fortauet, og en asiat-amerikaner, som holdt tilbake en forferdet og rasende multi-etnisk folkemengde, mens Chauvin presset sitt kne mot Floyd’s nakke i mer enn ni minutter.

Video-opptak av drapet som fant sted midt på lyse dagen, midt under den første bølga av Covid-19-pandemien, gikk viralt på nettet og utløste et utbrudd av protester mot politivold og rasisme i Minneapolis, som raskt spredte seg over hele landet, og internasjonalt. De multietniske protestene, med deltakere av alle hudfarger, var de største og mest utbredte protestene i amerikansk historie, der det var så mange som 25 millioner som deltok. Det ble avholdt demonstrasjoner i store og små byer, i rurale og urbane områder.

Over 13 600 pågripelser ble foretatt, fra 25. mai til 6. juni 2020. Journalister ble målrettet for angrep og pågripelser av politiet. Føderale agenter og politi i sivil, i umerkede biler, pågrep demonstranter fra gata. President Donald Trump var nært ved å påkalle seg oppstandsloven, for å kunne mobilisere militæret for å få undertrykt protestene, og innvilge seg diktatoriske fullmakter.

Det demokratiske partiet, pseudo-venstre og fagforeningene jobbet på høygir for å få avledet den intens opposisjonen mot politivold og rasisme, over til hudfargebasert politikk. New York Times publiserte i juni 2020 Hannah-Jones’ argument for hudfargebaserte skadeerstatninger, bare en måned inn i protestene.

Forlangender om fjerningen av Konføderasjon-monumenter ble dreid om til angrep på monumenter av Lincoln, George Washington, Thomas Jefferson og Union-kommandører fra Borgerkrigen. Hannah-Jones sa hun ville bære det som et «æresmerke» dersom protestene ble ombenevnt til «1619-opptøyene». Black Lives Matter brakte i 2020 inn $ 90 millioner i donasjoner, deriblant betydelige bidrag fra store konsern og stiftelser. Fagforeningene promotert en «Streik for Black Lives» [engelsk tekst], som i beste fall fikk støtte fra bare noen få tusen fagforeningsfunksjonærer, der UAW oppfordret arbeidere til å delta i et symbolsk åtte-minutter-og-førtiseks-sekunders «stand down» den 19. juni, Junteenth.

Samtidig, etter hvert som presidentkampanjen utviklet seg, viste svarte Demokrater deres sanne reaksjonære farger. Mange bynivå-politikere støttet eller flørtet med kampanjen til milliardæren Michael Bloomberg, tidligere borgermester i New York og mastermind for det rasistiske «stopp og gjennomsøk»-programmet, lokket av utsiktene til millioner av dollar fra hans selvfinansierte kampanje og filantropiske organisasjon. Selv Stacey Abrams, tidligere guvernørkandidat fra Georgia, og håpefull visepresidentkandidat, en forfekter for identitetspolitikk som har hevdet at svarte og hvite har «iboende raseforskjeller», dekket for Bloomberg og hans milliarder.

Da tidligere visepresident Joe Biden, partietablissementets foretrukne kandidat, syntes å sagge etter, gikk kongressrepresentant James Clyburn inn [engelsk tekst] med en hudfargebasert appell til svarte velgere i South Carolina, om å støtte opp Biden’s kampanje, og få blokkert for en mulig primærvalgseier for senator Bernie Sanders. Med hans nominering sikret valgte Biden seg Kamala Harris som hans visepresidentkandidat. Harris sjekker av i flere identitet-bokser, som den første svarte/asiatiske amerikaneren og den første kvinna til å holde embetet, samtidig som hun kunne skilte med reaksjonære legitimeringer, som tidligere statsadvokat [attorney general] i California, hvor hun forsvarte delstatens umenneskelige fengselssystem.

Det er ei rekke andre utviklingstrekk, som jeg bare kan nevne kort, men som var betydningsfulle: striden om New York University’s godkjenning [engelsk tekst] av segregerte sovesaler for svarte studenter; kanselleringen [engelsk tekst] av Adolph Reed’s tale til DSA, på grunn av hans påståtte «klasse-reduksjonisme»; markeringen av 100-årsjubileet for den rasistiske Tulsa-massakren, som strippet klassekonteksten fra en av de verste rasistiske pogromene i amerikansk historie; erklæringen av Juneteenth som en nasjonal helligdag uten noen granskning av betydningen av slavenes frigjøring og dens revolusjonære implikasjoner for nåtiden; voksende krav om hudfarge-kvoter innen kunstsfæren [engelsk tekst] fra Academy of Motion Picture, kunst og vitenskap, til Amazon og Met Opera; og nyligst, den intense furoren [engelsk tekst] over «kritisk raseteori».

Marxisme kontra Svart Nasjonalisme

Med motvirkningen av middelklassens nåværende hudfargebasert politikk er det viktige lærdommer å trekke for partiet og arbeiderklassen, fra debatten om småborgerlig svart nasjonalisme og hudfargebasert politikk slik den utviklet seg på 1960- og 1970-tallet.

Spørsmålet om svart nasjonalisme og separatisme basert på hudfarge, og kampen for å utarbeide et klart arbeiderklasseperspektiv mot det, var kritisk for grunnleggingen av Workers League i USA – forgjengerorganisasjonen for Socialist Equality Party. Workers League ble veiledet i utviklingen av dette viktige teoretiske arbeidet av lederskapet i Socialist Labor League i Storbritannia – Gerry Healy, Mike Banda og Cliff Slaughter.

Minoriteten som ble utvist fra Socialist Workers Party (SWP) i 1964, for å kreve en diskusjon om sviket begått av Lanka Sama Samaja Party (LSSP) på Sri Lanka, dannet Den amerikanske komitéen av Den fjerde internasjonale (ACFI) for å videreføre kampen for trotskisme i USA. Workers League ble grunnlagt av ACFI to år seinere, etter Den tredje kongressen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale [International Committee of the Fourth International (ICFI)], som analyserte betydningen av kampen mot pabloisme og forsøkene på å likvidere trotskistbevegelsen. Dette var en periode av intens kapitalistisk krise og et oppsving i arbeiderklassekampen i USA, blant annet borgerrettighetsprotestbevegelsen, som hadde utviklet seg siden 1950-tallet, og ei rekke urbane opprør.

Dokumentet The Historical and International Foundations of the Socialist Equality Party (USA), i seksjonen [engelsk tekst] om etableringen av Workers League, forklarer:

Den voksende motstanden mot krigen i Vietnam blant studentmassene, utbruddet av voldelige protester fra afrikansk-amerikanske arbeidere og ungdommer i de større byene, og de militante streikene fra betydelige seksjoner av arbeiderklassen var indikasjoner på krisen i amerikansk kapitalisme. Socialist Workers Party (SWP), der det fornektet sin trotskistiske arv, responerte på denne utviklingen ved å tilpasse seg småborgerlige tendenser som dominerte disse bevegelsene. Partiets opportunisme kom til uttrykk i dets promotering av svart nasjonalisme som et alternativ til kampen for arbeiderklassens enhet på grunnlag av et sosialistisk program. SWP’s forfektning av svart nasjonalisme, inkludert kravet om en egen svart nasjon, gjenspeilte dets oppgivelse av den amerikanske arbeiderklassen som en revolusjonær kraft. Dette perspektivet uttrykte innflytelsen fra New Left, som hentet mye av sin teoretiske inspirasjon fra de antimarxistiske oppfatningene til Herbert Marcuse, en ledende representant for «Frankfurt-skolen», som karakteriserte arbeiderklassen som et «proto-fascistisk» element i det amerikanske samfunnet.

Grunnleggingen av Workers League, forankret i Den fjerde internasjonales kamper siden 1953, markerte en milepæl i kampen for marxisme i USA. Utviklingen av marxismen kunne bare fortsette på grunnlag av erkjennelsen av den amerikanske arbeiderklassens revolusjonære karakter, og dens avgjørende rolle i kampen mot amerikansk imperialisme. Dette perspektivet kunne bare realiseres på grunnlag av en uforsonlig kamp mot det mylder av småborgerlige radikale tendenser som promoterer ulike former for «identitets»-politikk basert på hudfarge, etnisitet, kjønn og seksuell legning, som blomstret på 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. SLL-leder Gerry Healy uttalte i hans hilsner til Workers League’s grunnleggingskongress:

«Arbeiderklassen i USA er den mektigste i verden, og det er innenfor denne klassen dere må bygge deres parti. Dette er et grunnleggende prinsipp for marxisme, og et som gjelder særlig presserende relatert betingelsene i USA. Det er ikke Black Power, eller de dusinvis av freds- og borgerrettighetsbevegelser som strekker seg over hele landet, som vil løse de grunnleggende spørsmålene i vår tid, men arbeiderklassen ledet av et revolusjonært parti. Det er på dette punktet vi skiller oss helt fra revisjonistene. Vi avviser bestemt deres ide om at de svarte aleine, så vel som middelklassebevegelser, kan hamle opp med amerikansk imperialisme. Uansett hvilken kritisk støtte vi fra tid til annen blir oppfordret til å gi slike bevegelser, må essensen av vår støtte være å klargjøre vår kritikk av deres feiltak.»

Workers League-pamfletten Black Nationalism and Marxist Theory, skrevet av Tim Wohlforth, den gang organisasjonens nasjonalsekretær, ble utgitt i 1969, ett år etter attentatet på Martin Luther King Jr., og fire år etter attentatet på Malcolm X. Fred Hampton, sjef for Black Panthers i Chicago, ble myrdet av Chicago-politiet samme år, den 4. desember 1969. Denne pamfletten opprettholder fortsatt sin betydning, som et viktig dokument for å informere partiets arbeid i den nåværende perioden.

1960-tallet hadde, i tillegg til å bevitne toppen av borgerrettighetsbevegelsens kamp for svarte amerikaneres stemmerett og dens press for å bryte ned rasistisk segregering, også opplevd veksten av innflytelse og berømmelse for Nation of Islam, under Malcolm X’ lederskap, som promotert svart separatisme og understøttet antihvite sentimenter. Gruppas Harlem-tempel vokste fra 1 000 medlemmer i 1946 til 10 000 i 1965. Før han ble myrdet i 1965 brøt Malcolm X med Nation of Islam, og grunnla Organisation of Afro-American Unity, og adopterte den pan-afrikanistiske ideologien som var prominent i antikolonikampen i Afrika.

Som historiker Joe William Trotter Jr. bemerker i Workers on Arrival: Black Labor in the Making of America, «... Malcolm hadde inspirert bevegelsen i retning av svart stolthet, bevæpnet selvforsvar og enhet med afrikanske mennesker rundt om i verden. Der de fulgte hans ledelse konseptualiserte et økende antall aktivister og intellektuelle det svarte bysamfunnet som det imperialistiske USA’s okkuperte koloni, og som historikerne Donna Murch og Robert Self bemerket, vendte de seg til de ‘globale oppstandene mot kolonistyre, fra Algerie til Praha, Luanda og Hanoi’ og Cuba, Kina og Vietnam, som ferske nye modeller for å promotere den afrikansk-amerikanske frihetskampen forbi den tidligere ikke-voldelige direkteaksjon-bevegelsens begrensninger.»

SWP innordnet seg allerede så tidlig som 1963 til Malcolm X’ politikk, etter tidlig å ha tilpasset seg borgerrettighetsbevegelsens reformistiske middelklasselederskap, og i 1957 oppfordret partiet til utplasseringen av føderale tropper for å de-segregere skoler i Little Rock i Arkansas, og presenterte svart nasjonalisme – som partiet også gjorde med andre former for småborgerlig nasjonalisme, som castroismen på Cuba – som komplementært med kampen for sosialisme.

The Militant, avisa til SWP, dekket og re-publiserte talene til Malcolm X med begunstelse. Fra april 1964 til januar 1965 talte Malcolm X tre ganger på møter i Militant Labor Forum, som var organisert av SWP. Et intervju med Malcolm X, gjennomført av Jack Barnes og Barry Sheppard, ble publisert i mars-april 1965-utgaven av Young Socialist, SWP’s ungdomspublikasjon.

De urbane opprørene av svarte arbeidere og ungdom, i årene fra 1964 til 1968, ble utløst av rasistisk politivold og underbygget av forringede levekår og begrensede arbeidsmuligheter i de segregerte gettoene som hadde vokst raskt etter den andre verdenskrig.

Slagordet «Black Power» ble i 1966 først popularisert av Stokely Carmichael, lederen for Student Non-Violent Coordinating Committee, en forflytning fra den forrige perioden, da gruppa hadde organisert hvite og svarte ungdommer fra nordstatene for å utfordre segregeringen i sør, og organiserte kampanjer for velgerregistrering.

Samme året ble Black Panther Party (BPP) grunnlagt av Bobby Seale og Huey P. Newton, i Oakland, California. The Panthers fokuserte i stor grad på å rekruttere blant de mest fattige sjiktene, også elementer fra filleproletariatet, og besørget tjenester til fattige urbane svarte. Gruppa hadde innen 1970, på tvers av USA, 5 000 medlemmer og 40 avdelinger [‘chapters’], og påvirket utviklingen av andre radikale småborgerlige nasjonalistbevegelser: Brown Berets (for latinos), Young Lords (for puerto-ricanere) og American Indian Movement (for urbefolkningsindianere).

Bevegelsen Dodge Revolutionary Union Movement (DRUM) ble i mai 1968 dannet av svarte bilarbeidere, på Chrysler’s Dodge Main-anlegg i Hamtramck/Detroit. League of Revolutionary Black Workers ble dannet neste år for å koordinere utviklingen av DRUM, og lignende grupper etablert ved andre industrianlegg. Der bevegelsen erklærte at dens «eneste mål er å bryte båndene til hvit rasistisk kontroll over svarte arbeideres liv og skjebne,» uttalte den: «Medlemskap nektes alle honkies [et nedsettende ord rettet mot hvite, som synes å ha sin opprinnelse i en nedsettende betegnelse brukt mot ungarske og slaviske immigrantarbeidere] på grunn av at denne honky har vært den historiske fienden, svikeren og utbytteren av svarte mennesker. Enhver relasjon vi inngår med honkies vil bare være på grunnlag av koalisjon over [spesifikke] anliggender.»

Ei liste av krav som DRUM presenterte for UAW Local 3, i juli 1968, oppfordret til ansettelse av afrikaner-amerikanere på alle nivåer, fra anleggssikkerhet til anleggsleder, og også til en stilling i Chrysler-styret. Til tross for gruppas radikale retorikk, var målet ikke arbeidernes kontroll over produksjonen og styrtingen av kapitalismen, men snarere et sete ved konsernbordet.

Svart nasjonalisme – med røtter tilbake til Marcus Garvey’s bevegelse «Tilbake til Afrika» fra begynnelsen av 1900-tallet – hadde gjenoppstått som en betydelig politisk trend på 1960-tallet, som reaksjon på feiltakene i reformarbeidet ledet av Martin Luther King, og dyp skuffelse etter attentat mot ham i 1968. Den svarte nasjonalismens vekst ble tilrettelagt av borgerrettighetsbevegelsens lederes avvisning av nødvendigheten av å velte kapitalismen, for etableringen av sosialisme for å oppnå ekte likhet. Svart nasjonalisme gikk hånd i hånd med svart kapitalisme, som promotert av det politiske etablissementet, og særlig av Richard Nixon, som det beste virkemidlet for afrikaner-amerikanere til å få «ta del i festligheten» [‘get a piece of the action’].

Under disse betingelsene var det press for å tilpasse seg radikale ledere, som ofte anvendte revolusjonære formuleringer. Alt fra maoistene til stalinistene og SWP, alle omfavnet de og promotert de svarte nasjonalistene.

Lucy St. John, redaktør for Bulletin, avisa til Workers League, bemerket i desember 1968, i teksten «The negro, nation and Marxist theory», at SWP baserte seg på begrensede diskusjoner med Trotskij om «the Negro question» – som det den gang ble benevnt – som fokuserte på spørsmålet om nasjoners rett til selvbestemmelse, og dens mulige anvendelse for afrikaner-amerikanere, for å berettige pådrivet for å støtte svart nasjonalisme, og forråde arbeiderklassen:

Deres metode og deres konklusjon har absolutt ingenting å gjøre med marxisme, med trotskisme. I dag er spørsmålet om selvbestemmelse for SWP blitt et abstrakt prinsipp, et moralsk prinsipp, abstrahert fra klassekampen. Nasjoners rett til selvbestemmelse har blitt til «retten» for grupper til å kontrollere deres egen skjebne, eller mer grovt sagt, retten til å «gjøre deres egne ting» dersom det er det de vil. Det det koker ned til, i praksis, er at dersom du er svart, da tar du aldri feil og kan aldri bli korrigert – det du vil er bra, og du har rett. Den sorte befolkningen kan ikke gis lederskap av det revolusjonære partiet, som en del av arbeiderklassen.

Logikken i denne posisjonen burde være klar, og ble brakt hjem på kongressen til YSA [Young Socialist Alliance], da YSA-erne ble adressert av en Svart Panter som fortalte dem at de ikke var det revolusjonære partiet, men Black Panthers som var det eneste revolusjonære partiet, og han ble applaudert for det. Følgelig burde SWP oppløses i morgen den dag. Det SWP har gjort er å heve oppfatningen om en abstrakt, moralsk rett over klassekampen og arbeiderklassens og det revolusjonære partiets behov.

I årene 1938 og 1939 hadde SWP initiert diskusjoner om hvordan den nye amerikanske seksjonen av Den fjerde internasjonale kunne utvikle sitt arbeid i relasjon til afrikaner-amerikanere – noe som i utgangspunktet var ikke-eksisterende – medregnet dannelsen av en egen «Svart organisasjon» på massebasis, som ikke skulle fremme krav om sosialisme og som svarte medlemmer av Den fjerde internasjonale skulle delta i, men ikke lede. Partiet vedtok en resolusjon på Den tredje nasjonalkonvensjonen i 1940, der det oppfordret svarte medlemmer til å samarbeide med andre militante svarte, for å danne en slik masseorganisasjon som et virkemiddel til å utvikle arbeid blant de svarte massene, og derigjennom rekruttere de beste elementene til Den fjerde internasjonale.

(Det skal bemerkes at diskusjoner med Trotskij om «the Negro question» ble ført av C.L.R. James, og dokumentene og resolusjonene er i stor grad skrevet av ham, som splittet fra trotskismen i 1940 sammen med Max Shachtman og gikk hen til å danne det statskapitalistiske Johnson-Forest Tendency. James posisjonerte seg seinere som rådgiver for radikale småborgerlige nasjonalister som Kwame Nkrumah i Ghana, Eric Williams i Trinidad, og Walter Rodney i Guyana.)

SWP lette på slutten av 1930-tallet og på 1940-tallet etter en måte å kunne konfrontere det stalinistiske Kommunistpartiet i USA’s påvirkninger og bedragerier. Komintern hadde i 1928, med Stalin’s støtte, godkjent Black Belt-tesen, og promoterte konseptet om selvbestemmelse for svarte i fylkene i sør med majoritetsbefolkning av svarte, og etablering av en egen svart republikk – ei linje som aldri hadde noen bred appell. Dette ble brått droppet i 1933, i tråd med Kommunistpartiets dreining fra Den tredje periode til Folkefront-perioden, og innordningen til liberalisme og Det demokratiske partiet.

I tillegg til å utnytte arven etter Oktoberrevolusjonen i 1917 hadde Kommunistpartiet (CP) vunnet støtte og troskap fra mange arbeidere og intellektuelle når det gjaldt forsvaret av Scottsboro Boys, de ni svarte tenåringene som feilaktig ble anklaget og dømt for å ha voldtatt to hvite kvinner i Alabama. CP organiserte deres juridiske forsvar gjennom International Labour Defense og gjorde saken til et internasjonalt anliggende. Partiet organiserte også det juridiske forsvaret for Angelo Herndon, en svart organisator for Kommunistpartiet, som ble arrestert i Atlanta, Georgia, for å være i besittelse av kommunistisk litteratur. Anken av saken til Høyesterett (Herndon v. Lowry) resulterte i at statens oppstandslov ble slått ned og umyndiggjort, som et brudd på det første endringstillegget [The First Amendment]. Og forøvrig, partiet nominerte tre ganger James W. Ford som deres kandidat for visepresident – 1932, 1936 og 1940 – som markerte den første gang en afrikaner-amerikaner stilte som visepresidentkandidat på en vesentlig nasjonal stemmeseddel.

I hans diskusjon med SWP-lederskapet om saksanliggendet hvordan å nå fram til afrikansk-amerikanske arbeidere, opprettholdt Trotskij nasjonenes rett til selvbestemmelse, som en essensiell del av det marxistiske programmet, og han holdt muligheten åpen for at svarte kunne bli en nasjon, men han støttet ikke svart nasjonalisme eller separatisme.

Trotskij forsøkte i korte diskusjoner med amerikanske medlemmer, i Tyrkia i 1933 og i Mexico i 1939, å få korrigert de amerikanske trotskistenes forsømmelse av «the Negro question», han ville orientert partiet i retning av en kritisk del av den amerikanske arbeiderklassen, og tilrettelegge for rekrutteringen av arbeidermedlemmer under betingelser der Kommunistpartiets vendinger og dreininger hadde fremmedgjort mange svarte intellektuelle og arbeidere, som hadde blitt tiltrukket av marxismen i løpet av de to foregående tiårene.

I utviklingen av partiets linje i relasjon til svart nasjonalisme i årene fra 1963 og til 1970 anvendte SWP disse diskusjonene som et dekke, men avvek i vesentlig grad fra det som ble skissert av Trotskij. SWP’s nedstigning til åpen støtte til svart nasjonalisme er sporet av Tim Wohlforth i et tillegg til hans bok fra 1971, The Struggle for Marxism in the United States.

Wohlforth bemerker at en resolusjon som ble vedtatt på SWP’s Konvensjon i 1963, med tittelen «Freedom Now: The New Stage in the Fight for Negro Emancipation and the Tasks of the SWP», strippet vekk nasjonalismens borgerlige karakter og gjennomsyret den med et progressivt potensial, og erklærte: «Nasjonalismen i seg selv er et tomt kar som kan fylles med vidt forskjellige innhold.» (Dette var den samme konvensjonen som markerte gjenforeningen med pabloistene, 10 år etter James P. Cannon’s «Open Letter» og splittelsen i Den fjerde internasjonale.)

SWP erklærte i sin resolusjon fra 1963:

Negro-nasjonalisme er progressiv fordi den bidrar til opprettelsen av en slik uavhengig Negro-bevegelse ...

Revolusjonære sosialister ønsker velkommen utviklingen av slik Negro-nasjonalisme og tilbyr deltakerne et helhjertet samarbeid i kampen mot våre felles fiender. For oss er Negro-nasjonalisme og revolusjonær sosialisme ikke bare kompatible, men komplementære krefter som bør sveises nærmere sammen i tanke og handling ...

SWP’s resolusjon fra 1964, «The Freedom Now Movement in 1965: Its Progress, Problems and Prospects», bemerket positivt utviklingen av «hudfargebasert bevissthet», men uttalte klart og tydlig standpunktet at svarte ikke er en egen nasjon:

Det har vært en merkbar nedgang i separatistsentiment, mest markant manifestert i Malcolm X’ utvikling. Dette har paradoksalt nok blitt ledsaget av en økning i hudfargebasert bevissthet. Denne tosidige utviklingen bekrefter poenget med at svart nasjonalisme basert på godtakingen av selvhjulpenhet, hudfargebasert stolthet og verdighet, identifiseringen med Afrika, og en bekreftelse av at uavhengighet i handling ikke nødvendigvis er forbundet med separatisme. I alle dens manifesteringer er den imidlertid forbundet med forlangendet om svart enhet, autonomi og makt.

I 1968 vedtok SWP’s ungdomsbevegelse, Young Socialist Alliance, en resolusjon med tittelen «On the Revolutionary Struggle Of Black America for Self-determination». For første gang, og uten tilsynelatende diskusjon eller kontrovers, definerte SWP svarte som en separat nasjon:

«Følgelig innebærer posisjonen til svarte mennesker som superutbyttede beasts of burden [‘trekkdyr’] en dobbel tilstand av undertrykking: undertrykkingen som kommer av å være svart, dvs. nasjonal undertrykking, og undertrykking som medlemmer av arbeiderklassen.»

«Svarte mennesker utgjør det som er kjent som en intra-kolonisert nasjon.»

Anvendelsen av denne teorien på Nord-Amerikas villmark fører til den uunngåelige konklusjonen at den forankrede afrikansk-amerikanske nasjonen vil oppnå sin fullstendige frigjøring, det vil si selvbestemmelse, bare gjennom en sosialistisk eller antikapitalistisk revolusjon.

Denne prosessen fant sin logiske og avskyelige konklusjon i september 1969 da SWP vedtok programerklæringen «A Transitional Program for Black Liberation». Det var, i all vesentlig grad, et oppkok av ti-punktsprogrammet Black Panthers hadde vedtatt i 1967. Der det framsatte krav og retorikk som ikke besørget et revolusjonært perspektiv, men tilpasset seg borgerlig nasjonalisme, etter linja om Castro og Cuba, markerte det en åpen avvisning av linja Lenin hadde lagt ned om det nasjonale spørsmålet, som rettledet Bolsjevikene i kampen for arbeiderklassens enhet.

Variasjoner av begrepet «svart samfunn» dukket opp 38 ganger, begrepet «arbeiderklasse» bare to ganger – én gang for å avvise ideen om at revolusjon av arbeiderklassen i USA var et nært forestående perspektiv. Den inneholdt antimarxistiske setninger som «hvite maktinnehavere», «hvite blodsugere» og «hus-slaver og lommetørkle-hoder». Det ble framsatt påstanden at «i en eller annen grad deler nesten alle afrikaner-amerikanere sentimentene, om ikke ideologien om svart nasjonalisme.»

SWP foreslo et «uavhengig svart politisk masseparti» og definerte afrikaner-amerikanere som en undertrykt nasjonalitet som må få nasjonal selvbestemmelse. Partiet sa: «Dette betyr at svarte mennesker må danne og forene deres egne kamporganisasjoner, ta kontroll over de svarte samfunnene og alle institusjonene innen dem ...»

Det oppfordret til bygging av «svarte festninger som vil være sentre for svart motmakt til strukturen for hvit makt i de viktigste byene i USA».

Det dette utgjorde var et program for hyper-segregering, med forslaget at koalisjoner kunne bygges med fattige hvite på et seinere tidspunkt. Blant kravene i dette nye overgangsprogrammet var separate svarte skoler fra barnehager og hele veien til college-nivå, hel-svarte politistyrker, hel-svarte juryer for svarte tiltalte, undervisningsplaner om svarte på videregående skoler og høyskoler, og foretrukket ansettelse og avansement for svarte.

«Enheten av svarte-hvite arbeidere er uunnværlig for å bekjempe og styrte kapitalismen,» insisterte SWP på den ene siden. «Men siden hvite arbeidere er privilegerte og svarte arbeidere straffes, må svart enhet i handling gå foran og forberede grunnen for svart-hvit enhet i en bred skala,» erklærte programmet, som i praksis betyr umuliggjøring av arbeiderklassens enhet.

Følgelig oppfordret programmet til dannelsen av separate svarte interessegrupper i fagforeningene. Argumentasjonen var analog med den stalinistiske to-trinns revolusjonsteorien, der det ble hevdet at først etter dannelsen av helt separate hudfargeblokker kunne det på et eller annet tidspunkt dukke opp muligheten for at forskjellige blokker av arbeidere kunne alliere seg i en revolusjonær kamp mot kapitalismen. Etter denne logikken gikk SWP så langt som til å fraråde romantiske relasjoner mellom partiets svarte og hvite medlemmer.

Black Nationalism and Marxist Theory ble opprinnelig publisert som en serie i Bulletin fra februar til mars 1969, og i Socialist Labor League’s Newsletter i Storbritannia fra mars til april. Teksten ble skrevet som en respons på og analyse av SWP’s tilpasning til svart nasjonalisme, og partiets kritikk av Workers League’s perspektiv som utlagt i den ovennevnte artikkelen «The negro, nation and Marxist theory» av Lucy St. John. Workers League’s tilnærming holdt seg til linja som Lenin la ned, og ikke sikk-sakk-kursen til stalinistene eller SWP.

St. John skrev:

I dag har hver svart kapitalist og småborgerlig tatt opp kravet om svart kultur. Svarte kapitalister som Jesse Jackson blir sett på som de svarte transittarbeidernes venner.

I dag har Ford Foundation blitt helt i kampen for svart kontroll med skolene, og tømmer millioner av dollar inn i lokalsamfunns kontroll, mens arbeiderne, lærerne i nasjonalistenes øyne blir fiendene. Som Lenin sa, kulturell nasjonalisme trekker arbeiderklassen nærmere borgerskapet.

Svart nasjonalisme har tjent til å splitte arbeiderklassen. Dette avsløres spesielt innen fagbevegelsen. Der hvite og svarte arbeidere har sluttet seg til kamp mot bossen, som i UAW og Chicago Transit-streiken, har denne enheten med intervensjonen fra nasjonalistene blitt brutt, med svart kapitalisme-demagogi om at svart er vakkert. I stedet for å smi arbeiderklassen sammen i en samlet organisasjon, krever nasjonalistene separate organisasjoner, separate fagforeninger. I hvert enkelt tilfelle har svart nasjonalisme tjent til å splitte arbeiderklassen. Vi sier at svart nasjonalisme absolutt er i strid med de svarte arbeidernes interesser, og at den bare vil føre dem til nederlag.

Workers League står i dag 100 prosent imot svart nasjonalisme i alle dens former. Vi sier at nøkkelen til klassekampen må være arbeiderklassens enhet, forent i fagforeningen, i det revolusjonære partiet. Rasisme kan ikke bekjempes gjennom svart nasjonalisme, som er en avledning for svarte arbeidere for å forhindre dem fra å slåss mot deres virkelige fiende, kapitalistklassen, økonomisk og politisk. Svart nasjonalisme bare bistår rasisme; den forhindrer mobiliseringen av svarte og hvite arbeidere mot systemet som rasisme er en inherent del av.

Det er ingen separat løsning for svarte mennesker utenfor verdens arbeiderklasses kamp. Det er ikke noe separat program. Det gjorde Trotskij klart. Kampen mot rasisme og enhver form for diskriminering må kombineres med klassekampen som helhet. Kampen for likhet, for svart representasjon, må bli en integrert del av kampen for sosialisme. Workers League oppfordrer derfor arbeiderklassens organisasjoner til, i stedet for å akseptere splittelsene som er skapt av kapitalistsamfunnet og tilpasse seg dem, å ta opp kampen for det svarte folket og forene klassen politisk i kampen for å skape en politisk arm av hele arbeiderklassen, svart og hvitt, et arbeiderparti.

Black Nationalism and Marxist Theory utdyper dette, der teksten begynner med å undersøke den internasjonale konteksten for veksten av svart nasjonalisme i USA. Det hadde vært lignende utbrudd av en særegen nasjonalisme i de framskredne kapitalistlandene på 1960-tallet: i Belgia, i form av flamsktalende kontra fransktalende; i Storbritannia med veksten av skotsk og walisisk separatisme, og eksplosjonen av katolske og protestantiske antagonismer i Irland; i veksten av fransk-kanadisk separatisme i Canada; separatistisk agitasjon i Bretagne i Frankrike; og, til slutt, krav i fransktalende Jura om separasjon fra den hovesakelig tyskspråklige kantonen i det flerspråklige Sveits.

SWP, maoister og stalinister responderte alle på samme måte på disse utviklingstrekkene, der de tok hver av dem separert, og anvendte Lenin’s forsvar for nasjoners rett til selvbestemmelse som en abstrakt formel, og brukte den som et dekke for deres tilpasning til borgerlig nasjonalisme. Men som pamfletten forklarer fordrer den marxistiske tilnærmingen at en analyse begynner med den internasjonale klassekampen, og plasserer det nasjonale spørsmålet i denne konteksten, og forstår det i sin konkrete historiske utvikling.

Lenin’s og Bolsjevikenes posisjon var å opprettholde en nasjons rett til å løsrive seg, men ikke å slåss for dens løsrivelse. Lenin var sterkt imot autonomi i kulturelle spørsmål – f.eks. den separate kontrollen over skoler – som sår splittelser innen arbeiderklassen mens den gjør liten forskjell for borgerskapet, som vil fortsette som det vil i deres privatskoler og foreninger. I stedet sloss Lenin for en stadig tettere sammensveising av arbeiderklassen.

Som det er forklart i Black Nationalism and Marxist Theory, «partiet forteller ikke en undertrykt minoritet at den må løsrive seg – faktisk, under visse omstendigheter kan partiet agitere for at de ikke skal løsrive seg. Prinsippet som er involvert er at det revolusjonære partiet i undertrykkernasjonen må opprettholde den undertrykte nasjonens rett til å løsrive seg.»

Forøvrig, Lenin så ingen legitimitet i forlangendet om nasjoners rett til selvbestemmelse i land der den borgerlige demokratiske revolusjonen forlengst var fullført, og mente med det Vest-Europa og USA. Kravet var legitimt i multinasjonale stater hvor én nasjonal borgerlig gruppering dominerte over undertrykte nasjonaliteter, som i Russland, og i koloniene og semi-koloni-nasjonene undertrykte av utenlandske imperialistmakter, som i Afrika og Asia.

Bare av dette aleine kan det ikke være noe legitimt grunnlag for et marxistisk parti å skulle støtte svart nasjonalisme. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt afrikaner-amerikanere utgjør en nasjon, er svaret åpenbart nei.

En gjennomgang av USA’s historie og utviklingen av klassekampen siden Borgerkrigen avsluttet slaveriet gjør dette klart. Unionens seier i krigen og ødeleggelsen av slaveriet markerte konkluderingen av den borgerlige demokratiske revolusjonen i USA, og åpnet veien for enorm industrialisering og kapitalvekst i de fire neste tiårene, som la fundamentet for framveksten av USA som den dominerende imperialistmakten etter den første verdenskrigen.

Trusselen reist for den styrende ordenen, fra en kombinasjon av sorte og hvite bønder i det landbruksdominerte sør, og arbeidere i det industrialiserte nord – uttrykt tydeligst i Populistbevegelsen på 1890-tallet – ga opphav til promoteringen av rasistiske fordommer og legal Jim Crow-segregering i de tidligere slaveeier-delstatene, sammen med de facto segregering i byene. Misaktelsen av Rekonstruksjonen, unnlatelsen av å omfordele dyrkbartland til de frigjorte slavene, sammen med forflytningen av svarte vekk fra leiglendingssystemet [‘sharecropping’] i det rurale sør, og til det industrielle nord og til bysentra i sør, stengte av muligheten for utviklingen av afrikaner-amerikanere som en separat nasjon.

Svart nasjonalisme, som avviste arbeiderklassens revolusjonære rolle, vendte afrikaner-amerikanere bort fra en kamp for å få avsluttet kapitalistsystemet, og i retning av jakten på kulturelt autonomi, i en eller annen form. Dette perspektivet blokkerte for en forståelse av at borgerlige reformers manglende evne til å løse problemene som konfronterte svarte arbeidere – og alle arbeidere – var internasjonalt i omfang. «Aksepten av svart nasjonalisme er dermed dypt forbundet med en pragmatisk tilbaketrekning fra revisjonistenes side, fra et internasjonalt utsyn og en aksept, ikke internasjonal kapitals krise og klassenes kamp,» sa Workers League, «men kapitalismens permanens og dens splitting etter skillelinjer av hudfarge.»

I ei linje som bringer tankene hen til skriveriene til Hannah-Jones og andre som adopterer et hudfargebasert perspektiv, bemerket brosjyren at «... så snart den uhyrlige tankemåten i nasjonale og hudfargebaserte former kryper inn i ens utsyn, tar den total kontroll, og ingenting, ingenting kan sees i noe som helst annet enn hudfargebaserte termer.»

De svarte nasjonalistenes posisjon, som for de småborgerlige hudfargebesatte av i dag, var at Amerika er et hvitt rasistisk samfunn, som betyr at alle hvite er rasister og fiender av svarte. I dag blir rasisme presentert som et uutslettelig faktum i livet, det vil si «strukturell rasisme». Men, som pamfletten forklarer, «Rasisme kan bare bekjempes ved å nekte å godta dens eksistens som permanent, istedenfor å godta hudfargebaserte inndelinger ved å spørre om svart kontroll over svarte gettoer. Vår posisjon er en av fullstendig og absolutt opposisjon mot enhver form for hudfargebasert diskriminering.»

«Vårt program for en løsning på det demokratiske aspektet av ‘the Negro question’ er programmet for likhet,» erklærte Workers League. «Det kan ikke være noe kompromiss på dette spørsmålet. Enhver og alle manifesteringer av diskriminering på grunnlag av hudfarge må først utryddes fra arbeiderbevegelsen, og deretter fra samfunnet som helhet.»

Derfor: «Nettopp fordi dette essensielle demokratiske kravet, et krav som angår alle klasser av svarte, bare kan realiseres gjennom kampen for sosialisme, må kravet komme til uttrykk som en essensiell del av det generelle sosialistiske overgangsprogrammet. Kampen for dette programmet krever organiseringen av arbeiderne på et klassegrunnlag, ikke på et hudfargebasert grunnlag. Dette betyr at det revolusjonære partiet må være alle arbeideres parti, uavhengig av hudfarge, og interessegrupper og andre organisasjonsformer kastet fram for å kjempe rundt programmet må på samme måte organisere arbeidere som arbeidere, ikke som ei gruppe definert av hudfarge.»

I erkjennelsen av at kapitalismen var i sin terminale nedgang og derfor ute av stand til å oppfylle demokratiske krav – i dette tilfellet elimineringen av diskriminering og rasisme – var Workers League fast bestemt på at bare kampen for sosialisme kunne løse problemene arbeiderklassen står overfor.

Konklusjon: Kampen for arbeiderklassens enhet og byggingen av SEP og ICFI

Dagens leverandører av småborgerlig hudfargebesatt politikk har ingen pretensjoner om «svart frigjøring» eller radikal antikapitalistisk politikk, i kontrast til mange svart nasjonalisme tendenser på 1960- og 1970-tallet. De er gjennomsiktig fokuserte på kaving etter ytterligere å få beriket seg selv. Ankerpunktene for den nåværende bevegelsen er ikke Hampton, Carmichael eller Malcolm X, og definitivt ikke Martin Luther King, men de langlivede sjarlatanene Jesse Jackson og Al Sharpton.

Amerikansk historie blir omskrevet og forvrengt for å plassere hudfarge og hvites rasisme mot svarte som den sentrale drivkraften, i stedet for klasse. Dagens promotører av hudfargebasert politikk promoterer fiksjonen om «hvitt privilegium», og beskylder hvite arbeidere for ulikhet og avledning fra den virkelige kilden til ulikhet – kapitalismen.

Deres slagord er ikke frigjøring, men godtgjørelse. De er for individets selvbestemmelse til å tjene så mye penger som mulig, der de på en krass måte bruker hudfarge og påstander om rasisme som en spak for å oppnå posisjoner og privilegier. Deres hudfargebaserte nasjonalisme omfavner nasjonalismen til flaggveivende amerikansk patriotisme, og tilbedelsen av krigsforbrytere som tidligere president Barack Obama.

Mens et sjikt av afrikaner-amerikanere har blitt integrert inn i alle nivåer i styringseliten, inkludert presidentskapet, visepresidentskapet og Pentagon – der de overvåker den imperialistiske drapsmaskina – fortsetter de aller fleste afrikaner-amerikanere å konfrontere forfalne skoler, smuldrende infrastruktur, fattigdom og utbytting. I løpet av de siste tiårene har det vært en betydelig økning i antallet av svarte milliardærer og millionærer, og av deres formuer, og utvidelsen av et privilegert sjikt av svarte innen den øvre middelklassen, mens livsbetingelsene for de aller fleste har blitt verre. Tilførselen av titalls millioner dollar til Black Lives Matter og de som promoterer hudfargebasert ideologi, har ikke gjort noe for å bremse raten av politidrap i USA.

Rasisme og hudfargebasert ulikhet – i den utstrekning det fortsatt er et anliggende – er i utgangspunktet et klasseanliggende. Et av de essensielle saksanliggender den sosialistiske bevegelsen står overfor siden dens grunnlegging har vært arbeiderklassens forening. Kampen mot rasisme, ulike former for sjåvinisme og kommunalisme, og for likhet, har vært en essensiell komponent i kampen for å bygge en mektig arbeiderklassebevegelse, og få etablert sosialisme i USA og internasjonalt.

Lenin og Bolsjevikenes forsvar av nasjonenes rett til selvbestemmelse var aldri et skritt i retning av kapitulasjon for borgerlig nasjonalisme, og det innebar heller ikke støtte for hudfargebasert politikk.

Videre, som det ble vist av erfaringen av sammenbruddet av Sovjetunionen og Jugoslavia på 1990-tallet, kan slagordet om nasjonal selvbestemmelse brukes til å dekke over de mest reaksjonære sosio-økonomiske og politiske perspektiver. Slike tendenser ble promotert av amerikansk og europeisk imperialisme for deres egne geopolitiske interesser. Det var helt nødvendig, av hensyn til arbeiderklassens enhet, å opponere mot separatistbevegelser som vokste fram, eller dukket opp igjen i globaliseringens tidsalder.

Trotskij’s teori om permanent revolusjon bekrefter blindgata for all nasjonal og etniskbasert politikk – og for den saks skyld den som er hudfargebasert. Det er ikke noe levedyktig perspektiv for arbeiderklassen i noe land annet enn den proletariske verdensrevolusjonen.

Jeg vil avslutte med å sitere fra Joseph Kishore’s foredrag fra desember 2019, «Perspektiver for den kommende revolusjonen i Amerika: Hudfarge, klasse og kampen for sosialisme», som skisserer perspektivet som leder vårt politiske arbeid:

Insisteringen på den uoverstigelige kløfta mellom svarte og hvite gjenspeiler ikke virkeligheten. Selv om rasisme eksisterer, har holdninger til hudfarge endret seg enormt i løpet av det siste halve århundret. Globaliseringen har integrert arbeiderklassen i hele verden inn i en enkelt produksjonsprosess. Massene av arbeidere og ungdom som blir drevet ut i kamp over hele verden er ikke motivert av spørsmål sentrert om hudfarge, kjønn, alder, seksuell legning eller annen identitet, men av klassespørsmål. Det besatte fokuset på hudfarge og hudfargebaserte skillelinjer fra Times og Det demokratiske partiet vil bare spille i hendene på Trump og hans fascistiske rådgivere ...

Arbeiderklassen kan ikke tillate å la seg splitte langs nasjonale eller hudfargebaserte skillelinjer. Den må avvise Trump’s sjåvinisme så vel som Demokratenes hudfargefokuserte politikk.

Kampen for retten til en jobb, til tilgang til helsetjenester, til offentlig utdanning, til en levelig inntekt, til en trygg pensjonisttilværelse; kampen mot krig og autoritært styre; kampen mot fascismens gjenkomst, er en kamp mot kapitalismen og for sosialisme. Den krever et frontalangrep på velstanden og privilegiene til selskaps- og finanseliten, en massiv omfordeling av formue og transformasjon av de gigantiske bankene og selskapene til offentlig kontrollerte redskaper, drevet på grunnlag av sosialt behov og ikke privat profitt.

Mot forfekterne for hudfargebasert konflikt og splittelse må arbeiderklassen respondere med metodene for klassekrig og sosialistisk revolusjon.

Loading