Den drakoniske unntakstilstanden Sri Lanka’s president Gotabhaya Rajapakse forkynte den 30. august må arbeidere ta som en advarsel, ikke bare på Sri Lanka, men rundt om i verden. Konfrontert med et oppsving av Covid-19-pandemien og en voksende internasjonal økonomisk krise oppretter kapitalistklassen et diktatur, for å prøve å knuse arbeiderklassens voksende kamper.
Rajapakse innførte unntakstilstanden midt under et fall for Sri Lanka’s valuta, rupien, tiltakenede matmangel og massive prisstigninger på grunnleggende matvarer. Kiloprisen for ris og sukker er doblet til henholdsvis 250 og 220 rupier. Kunder venter i lange køer for å få kjøpt sukker fra statseide Cooperative Wholesale Establishment-butikker. Rajapakse hevder at unntakstilstanden skal sikre «offentlig sikkerhet og velvære, og vedlikehold av forsyninger og tjenester, som er esensielle for samfunnslivets opprettholdelse». Faktisk autoriserer den imidlertid et ekstraordinært angrep på arbeidere og den fattige rurale befolkningen.
Unntakstilstanden innvilger Rajapakse vidtrekkende diktatoriske fullmakter til å iverksette tiltak «som synes ham nødvendige eller påkrevde, av hensyn til offentlig sikkerhet og bevaringen av den offentlig ordenen, for undertrykkingen av mytteri, opptøyer eller sivil uro, eller for vedlikeholdet av forsyninger og tjenester som er essensielle for samfunnslivets opprettholdelse.» Rajapakse kan
dermed endre eller suspendere lover, forby streiker eller andre kamper, forby politiske partier og sensurere mediene.
Rajapakse hadde selv før dette siste trekket iverksatt repressive lover, som den om essensielle offentlige tjenester [Essential Public Service Act], erklært den 27. mai og fornyet i forrige uke, som forbyr streiker i praktisk talt hele den offentlig sektor, og som berører nesten én million arbeidere. Han har også utnevnt flere militæroffiserer, pensjonerte og i aktiv tjeneste, til sivile toppstillinger. Selv om skolene p.t. holdes stengt, anses de fleste arbeidsplasser, og spesielt eksportindustrier som klesplaggindustrien, som «essensielle» og de forblir operative mens øya konfronterer ei bølge av Covid-19-infeksjoner drevet fram av Delta-varianten. Som resultat har Sri Lanka, ifølge de undertelte offisielle tallene, passert 488 000 infeksjonstilfeller og 11 000 dødsfall.
Disse reaksjonære tiltakene har imidlertid blitt møtt av en stigende bølge av arbeiderkamper. I over to måneder har rundt 250 000 folkeskolelærere streiket med krav om høyere lønninger. Tidligere har arbeidere innen bransjer som helsevesenet, posttjenesten, jernbanene, havnevesenet, kraftproduksjonen, turisme, og tekstil- og klesplaggproduksjon avholdt streiker og protester, mot økonomiske vanskeligheter og usikre helsemessige betingelser under pandemien. Uroen vokser blant petroleumsarbeidere over kutt i kompensasjonen for overtidsarbeid og lønninger.
Rajapakse har nå respondert med å intensivere pådrivet i retning av et presidentdiktatur basert på militæret og høyreorienterte, fascistiske elementer. Den srilankiske regjeringseliten er spesielt foruroliget av at arbeiderklassens voksende kamper forener singalesiske, tamilske og muslimske arbeidere, og dermed undergraver de kommunalistiske splittelsene den systematisk har ansporet og oppildnet, for å sikre sitt styre.
Den kritisk viktige oppgaven, konfrontert med økende trusler om statlig vold og represjon, er å mobilisere arbeiderklassen politisk, og bevæpne den med en forståelse av situasjonen den står overfor. Framfor alt betyr dette å forklare arbeidere på Sri Lanka at deres beste allierte er arbeidere i andre land, og rundt om i verden. De utviklende klassekampene på Sri Lanka er faktisk del av arbeiderklassens oppsving internasjonalt.
Arbeidere i forskjellige av arbeidslivets sektorer, deriblant helsevesen, utdanning, transport og bilproduksjonen i USA, Europa, India, Australia og på New Zealand har meldt seg med i kampene, med streiker og protester for bedre lønninger og arbeidsvilkår, og mot utrygge helsebetingelser under Covid-19-pandemien. Dette er er den styrken som må mobiliseres for å forsvare deres srilankiske brødre og søstre i kampen mot Rajapakse-regjeringens drakoniske trusler.
I alle land står arbeidere overfor de samme essensielle problemene – den samme nektingen fra styringselitens side for å iverksette en vitenskapelig basert kamp for å utrydde Covid-19-pandemien, og den samme dreiningen til diktatur.
USA’s tidligere president Donald Trump, støttet av Det republikanske partiet og deler av militæret og politiet, promoterer åpent en fascistbevegelse. Dette førte til 6. januar-hendelsene, da mobber av
hans fascistiske støttespillere stormet US Capitol, og prøvde å blokkere Kongressens sertifisering av Joe Biden’s valgseier. Selv om 6. januar-kuppforsøket mislyktes viderefører fascistiske krefter rundt Trump deres planer, og er i kontakt med den brasilianske presidenten Jair Bolsonaro, som der oppfordrer til et ytrehøyrekupp for å velte deres fraksjonmotstandere innen rettsvesenet og det politiske etablissementet.
India’s statsminister Narendra Modi’s BJP-regjering, av hindu-overherredømme-partiet Bharatiya Janatha Party, pisker opp sjåvinisme og yrehøyrekrefter mot muslimer og andre minoriteter, for å splitte og svekke arbeiderklassen.
Sri Lanka’s historie har gang på gang vist at i land med forsinket kapitalistisk utvikling er kapitalistklassen organisk ute av stand til å etablere et demokratisk regime. Bare arbeiderklassens uavhengige revolusjonære intervensjon, der den samler de bredere undertrykte massene, kan løse disse problemene, gjennom en kamp for sosialisme som er internasjonal. Dette programmet ble utarbeidet av Leo Trotskij, medlederen med V. I. Lenin i gjennomføringen av den russiske Oktoberrevolusjonen i 1917, i hans teori for Permanent revolusjon.
Sri Lanka har blitt styrt under nødssituasjonslover gjennom store deler av det tre-kvart-århundret som har gått siden landet i 1948 ble formelt uavhengig av Storbritannia. Det srilankiske borgerskapet har pålagt unntakstilstand for å forhindre eller få knust hvert eneste store historiske utbrudd av opposisjon fra arbeidere og landsbygdas fattige. Dette har inkludert Hartal i 1953 (generalstreiken og nedstengningen av næringslivet), den rurale ungdommens opprør i 1971, og den nesten 30-år-lange rasistiske antitamilske krigen, fra 1983 til 2009, mot separatistene Tamil Eelam’s frigjøringstigre (LTTE) [Liberation Tigers of Tamil Eelam].
Den nåværende unntakstilstanden er innført under kvalitativt endrede betingelser, med den globale kapitalismens langt mer intense økonomiske og politiske krise. I alle land blir borgerlig styre diskreditert av styringselitenes kriminelle og morderiske politikk som respons på pandemien, der de setter profittene til selskaps- og finansoligarkiet over menneskeliv. Globalt har totalt rapporterte koronavirustilfeller steget til over 227 millioner, og totaltallet for dødsofre er over 4,6 millioner. Statistiske estimater referert av det britiske magasinet Economist viser at faktisk har mer enn 15 millioner dødd av Covid-19.
Hver eneste fraksjon av styringsklassen på Sri Lanka, den singalesiske, tamilske og muslimske, er implisert i denne grufulle politikken og i dreiningen til diktatur.
Opposisjonspartier som Samagi Jana Balavegaya (SJB), Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) og Tamil National Alliance (TNA) er tause om truslene mot arbeidende og slitende menneskers demokratiske rettigheter, samtidig som de kommer med symbolsk kritikk av Rajapakse’s unntakstilstand. Det høyreorienterte opposisjonspartiet United National Party (UNP) har ikke engang brydd seg om å kritisere Rajapakse, og støtter stilltiende hans diktatoriske trekk. Alle disse partiene, som deltakere i eller støttespillere for tidligere regjeringer, har lang historikk for å godkjenne nødssituasjonsstyre og andre repressive lover og innstrammingstiltak mot øyas
arbeidende befolkning, pålagt som omstruktureringsbetingelser for lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF).
Den store oppgaven er politisk å bevæpne og forene en internasjonal politisk avantgarde, der arbeiderklassen nå trer inn i direkte politisk kamp mot det borgerlige styret. Spesielt betyr dette å forene singalesiske, tamilske og muslimske arbeidere mot politikken for innstramminger og diktatur, legemliggjort av Rajapakse-regimet. Framfor alt betyr dette en kamp for å etablere enhet mellom arbeidere på Sri Lanka, og med deres klassebrødre og -søstre i Sør-Asia og internasjonalt.
Byggingen av en Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank and File Comitees (IWA-RFC) – som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har oppfordret til, er et avgjørende skritt for å etablere denne enheten av den internasjonale arbeiderklassen i kamp.