Ulrich Rippert er nasjonalsekretær for Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tyskland’s Socialist Equality Party, og var i 1971 et grunnleggende medlem av forgjengerorganisasjonen Bund Sozialistischer Arbeiter (BSA) – Sosialistiske Arbeideres Forbund. Det følgende er en litt redigert versjon av talen han holdt den 19. september, på SGP’s siste valgmøte, der partiet stiller til valgene for det føderale parlamentet Bundestag – Forbundsdagen – og for Berliner Abgeordnetenhaus – Representantenes hus i Bundesland Berlin, på grunnlag av et sosialistisk program.

For femti år siden, den 18. og 19. september 1971, ble Bund Sozialistischer Arbeiter (BSA) stiftet som den tyske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Dette var en hendelse av den aller største historisk betydning.

Tjue-seks år etter nazidiktaturets fall ble unge arbeidere og studenter igjen tilknyttet de kraftfulle marxistiske tradisjonene som hadde sin opprinnelse her i Tyskland. Det var her Det sosialdemokratiske partiet (SPD) ble bygget som det første marxistiske massepartiet, og Det tyske kommunistpartiet (KPD) som det største kommunistpartiet utenfor Sovjetunionen. Men sosialdemokrati, stalinisme og pabloistisk revisjonisme forrådte denne tradisjonen.

Leo Trotskij grunnla i 1938 Den fjerde internasjonale (FI) for å forsvare perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon mot stalinismen. Den fjerde internasjonale hadde også en sterk seksjon i Tyskland. Selv etter slutten av nazidiktaturet hadde bare gruppa i Berlin, ledet av Oskar Hippe, mer enn 50 medlemmer.

Men så ødela tilhengerne av Michel Pablo og Ernest Mandel den tyske seksjonen. De oppløste den i 1951 inn i det kortlivede Unabhängigen Arbeiterpartei Deutschlands – Tyske arbeideres uavhengige parti – som støttet den jugoslaviske lederen Josip Tito, og likviderte det deretter inn i miljøet rundt SPD og fagforeningene. Stalinistregimet i Øst-Tyskland (DDR) fengslet Oskar Hippe i åtte år.

Den fjerde internasjonale ble i denne perioden forsvart av den amerikanske, britiske og franske seksjonen, som i 1953 grunnla Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). På 1960-tallet ble oppgaven med å forsvare trotskismens prinsipper stadig mer fokusert på den britiske seksjonen, Socialist Labor League (SLL), og lederen Gerry Healy deltok personlig på stiftelseskonferansen for BSA.

Av de to dusin grunnleggende medlemmene som samlet seg i Hannover på den tiden – jeg var en av dem – var knapt noen eldre enn 25. Det som trakk oss til Den internasjonale komiteen av Den fjerde internasjonale var tre store saksanliggender.

Det første var Trotskijs analyse av nasjonalsosialismen (nazismen).

Spørsmålet om hvordan et slikt tilbakefall til barbari var mulig, i et moderne land med en mektig kultur og en sterk sosialistisk arbeiderklassetradisjon, opptok den gangen en hel generasjon.

Etter krigen hadde nazistenes forbrytelser blitt tildekket. Men på 1960-tallet var ikke det lenger mulig. Auschwitz-rettssaken i Frankfurt, der en tysk domstol for første gang dømte utryddelsesleirenes massemordere, og dokumentarer som «Night Will Fall» brakte det enorme omfanget av naziterroren ut til et millionpublikum.

Mange forklarte den gang årsaken til fascismen med begreper som massenes psykologi, og tyskernes forførbare karakter. Men vi var ikke tilfredse med det svaret. Trotskijs skrifter viste oss at den grunnleggende årsaken var det proletariske lederskapets fallitt.

SPD og KPD hadde millioner av velgere og hundretusener av aktive medlemmer. Partiene hadde tilsammen fått langt flere stemmer enn nazistene i det siste valget til Reichstag, det føderale palamentet, i november 1932, før Hitler kom til makten. Deres medlemmer ivret etter å få stoppet nazistene, men partilederne nektet å ta opp kampen.

SPD baserte seg på staten, politiet og rikspresident von Hindenburg – som mindre enn tre måneder etter valget utnevnte Hitler til kansler! KPD, fullstendig under Stalins påvirkning, gjemte deres feighet bak radikale fraser. Kommunistpartiet hetset sosialdemokratene som sosialfascister, og nektet å slåss for en enhetsfront mot nazistene, som Trotskij og hans tilhengere ustanselig oppfordret til.

Dermed var Hitler i stand til å etablere sitt diktatur uten et opprør fra arbeiderklassen, den eneste sosiale kraften som kunne ha stoppet ham.

Basert på Trotskijs skrifter forsto vi også den uatskillelige forbindelsen mellom fascisme og kapitalisme. Tysklands styringsklasse hadde promotert Hitler, finansiert ham, utnevnt ham til rikskansler og – med loven om bemektigelse, Ermächtigungsgesetz – gjort ham til diktator. Styringsklassen gjorde dette fordi den trengte Hitler og hans bruntskjorthorder for å knuse arbeiderbevegelsen, og få oppfylt imperialistdrømmen om «Lebensraum i øst».

Vi konkluderte med at den fascistiske faren ikke var avverget så lenge kapitalismen fortsatt eksisterte. Ernest Mandel inntok den gangen den motsatte holdningen. Han skrev i forordet til en tysk utgave av Trotskijs skrifter at man ikke måtte la seg «fascinere av en [fascist-] fare som enda ikke eksisterer, og man burde rope mindre om nyfascisme».

Vi var derimot overbevist om at bare byggingen av et nytt marxistisk lederskap i arbeiderklassen kunne forhindre et tilbakefall til krig og diktatur – en vurdering som har blitt dramatisk bekreftet de siste årene, med framveksten av det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), Trumps kuppforsøk i USA, og lignende utviklingstrekk i andre kapitalistland.

Det andre var Den internasjonale komitéens opprettholdelse av Trotskijs vurdering av stalinismen som et kontrarevolusjonært agentur for verdensimperialismen.

Den fjerde internasjonales grunnleggingsprogram hadde forutsagt: «Enten vil byråkratiet, som i tiltakende grad blir verdensborgerskapets organ i arbeiderstaten, omvelte de nye eiendomsrelasjonene og kaste landet tilbake til kapitalisme, eller så knuser arbeiderklassen byråkratiet og åpner veien til sosialisme.»

Dette spørsmålet var ved kjernen av splittelsen i Den fjerde internasjonale i 1953. Fra en overfladisk vurdering av nasjonaliseringene i Øst-Europa hadde Pablo, Mandel og deres tilhengere konkludert med at stalinismen igjen spilte en progressiv rolle; overgangen til sosialisme ville utvikle seg over «århundrer med degenererte arbeiderstater», slike som hadde oppstått i Øst-Europa. Rent praktisk utgjorde dette likvideringen av trotskistbevegelsen inn i de stalinistiske partiene.

Den internasjonale komitéen avviste dette bestemt. Den kalte stalinismen «hovedhindringen» for sosialistisk revolusjon. Stalinismen anvendte prestisjen fra Oktoberrevolusjonen i 1917, for å tiltrekke seg arbeidere, for deretter å drive dem inn i illusjoner om kapitalisme, og til apati. Prisen for disse svikene skulle betales av arbeiderklassen, i form av styrkingen av fascistkrefter og nye kriger.

Undertrykkingen av 17. juni-arbeideropprøret i 1953, i Øst-Tyskland, Den tyske demokratiske republikken (DDR), den blodige undertrykkingen av den ungarske revolusjonen i 1956, og av Praha-våren i 1968, bekreftet stalinismens reaksjonære karakter.

Det tredje og aller viktigste saksanliggendet var Den internasjonale komitéens opprettholdelse av arbeiderklassens revolusjonære rolle, og internasjonalisme.

1960- og 1970-tallet var preget av en dyp motsetning. Det var ei internasjonal bølge av militante klassekamper og koloniopprør, som – i likhet med generalstreiken i Frankrike i 1968 – antok revolusjonære proporsjoner. Men massene var politisk dominert av reformistiske, stalinistiske og nasjonale bevegelser som forsvarte kapitalismen.

I Tyskland nådde SPD, som formelt hadde brutt med marxismen i 1959, i partiets Godesberg-program, toppen av sin innflytelse i 1972, med over én million medlemmer og et føderalt valgresultat på 46 prosent.

Blant studentungdom, som også ble radikalisert i løpet av denne perioden, rådet politiske forestillinger som trakk de mest pessimistiske konklusjonene av nazistyret og av andre verdenskrig, og holdt arbeiderklassen ansvarlig for dem.

Max Horkheimer og Theodor Adorno, de to ledende lysene fra Frankfurt-skolen, omtalte arbeidere som «amfibier» som var blitt fullstendig numne av samlebåndsarbeid. «Arbeidernes bevisstløshet er ikke bare herskernes finte, men den logiske konsekvensen av industrisamfunnet,» skrev de i Dialektik der Aufklärung [‘Opplysningens dialektikk’]

De opprørske studentene forsto ikke «revolusjon» som å bety arbeiderklassens sosialistiske bevegelse, men frigjøringen fra det borgerlige samfunnets seksuelle og andre konvensjoner. Mange svermet for «kulturrevolusjonen» til Mao Zedong, en overbevist stalinist, eller for nasjonale bevegelser som Viet Cong og PLO. Andre gikk den «lange veien gjennom institusjonene» og endte opp som ministre.

Vi avviste alt dette, og insisterte på at det avgjørende spørsmålet var å bygge et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Og mens alle andre politiske tendenser tilpasset seg det nasjonale miljøet, insisterte vi på at byggingen av Internasjonalen hadde prioritet, og var en forutsetning for byggingen av den nasjonale seksjonen.

Gerry Healy snakket veldig kraftfullt om disse spørsmålene på grunnleggingskonferansen for BSA i 1971. Bare en måned tidligere hadde USAs president Richard Nixon overraskende opphevet Bretton Woods-avtalen, som hadde vært grunnlaget for verdens monetære system siden krigens slutt. Healy demonstrerte at ingen av motsetningene som hadde ført til de to verdenskrigene og fascismen, var løst. All bestrebelser måtte konsentreres om å forberede arbeiderklassen på en ny epoke av revolusjonære kamper, gjennom byggingen av Den fjerde internasjonale.

På midten av 1970-tallet klarte borgerskapet å blokkere bølga av militante arbeiderkamper ved hjelp av de sosialdemokratiske og stalinistiske apparatene. Det lanserte en kontraoffensiv som fortsetter den dag i dag.

Denne kontraoffensiven antok ikke bare sosiale og økonomiske former, men også ideologiske. Ekstreme former for subjektiv idealisme og irrasjonalisme fikk overtaket ved universitetene, og avviste ikke bare den historiske materialismen, men også Opplysningstidens ideer.

Dette forsterket det politiske presset på Den internasjonale komitéen. Dens franske seksjon OCI, hadde allerede brutt med Den internasjonale komitéen i 1971. Den vendte seg til François Mitterrands Sosialistparti, der kadrene gjorde vellykkede karrierer. En av dem, Lionel Jospin, ble seinere sågar fransk statsminister.

Gruppa Internationale Arbeiterkorrespondenz, som OCI hadde bygget i Tyskland på 1960-tallet, brøyt fra hverandre. Flertallet gikk inn i SPD og tilpasset seg antikommunismen. Minoriteten grunnla BSA.

Deretter kapitulerte, i løpet av 1970-årene, også den britiske seksjonen, som nå var kalt Workers Revolutionary Party (WRP), for den samme pabloismen den hadde bekjempet i tiårene før. Partiet satte sine nasjonale, opportunistiske interesser over Internasjonalen og knyttet prinsippløse forbindelser med borgerlige nasjonalistbevegelser, fagforenings- og Labour Party-byråkratiet.

Dette gjorde de første årene av BSAs eksistens enormt vanskelige. WRP la et stort press på oss, men vi var ikke beredt til å gi opp målene vi hadde grunnlagt BSA for. I splittelsen mellom WRP og ICFI, årene 1985 til 1986, støttet BSA kritikken fra Workers League, ledet av David North, og sto samlet på Den internasjonale komitéens side.

Siden den gang har Den internasjonale komitéens perspektiver blitt bekreftet i en ekstraordinær grad, og den har gjort enorme politiske framskritt.

Spørsmålet om stalinismens kontrarevolusjonære karakter ble definitivt avklart for 30 år siden. Med oppløsingen av Sovjetunionen og den kapitalistiske transformasjonen av Kina, hadde byråkratiet, som forutsagt av Trotskij, presset arbeiderstaten tilbake til kapitalismen.

De sosialdemokratiske partiene og fagforeningene går ikke lenger inn for engang en antydning av sosial reform. De organiserer sosiale kutt og undertrykker enhver motstand mot dem.

Pabloismen og dens varianter har fullt ut integrert seg inn det borgerlige styringsapparatet. De satt eller sitter i borgerlige regjeringer i flere land – som i Italia, Hellas, Brasil og Spania. I Tyskland er de ledende medlemmer av Venstrepartiet [Die Linke], eller blant partiets representanter i det føderale parlamentet Bundestag – Forbundsdagen.

Bortsett fra vårt internasjonale parti, Den internasjonale komitéen, er det ingen politisk tendens i verden i dag som representerer marxistiske prinsipper og et internasjonalt sosialistisk program. Det er dette programmet som nå utvikler en sterk appell og blir grunnlaget for å bygge sosialistiske massepartier. Med World Socialist Web Site har vi skapt et daglig organ som allerede er anerkjent over hele verden som sosialismens autentiske stemme.

Femti år er lang tid i en persons liv, men ikke i historien. Syttiseks år etter slutten av andre verdenskrig er det tydeligere enn noensinne at ikke ett av problemene som førte til den største katastrofen i menneskehetens historie har blitt løst.

Den styrende kapitalistklassen demonstrerer med dens umenneskelige koronaviruspolitikk, som setter profitt og økonomiske interesser over beskyttelsen av liv og helse, at den igjen bokstavelig talt går over lik. Overalt kollapser demokratiske strukturer, og fascistkrefter promoteres av styringsklassen.

Etter tretti år med ødeleggende kriger i Midtøsten og Afrika, forbereder USA og landets allierte en krig mot Kina som ville utkjempes med atomvåpen, og ville ødelegge menneskeheten. Også Tyskland er igjen engasjert i et aggressivt program for militæropprusting.

Men den viktigste endringen i dagens situasjon er klassekampens gjenkomst. Streiker utvikler seg og motstanden vokser over hele verden. I alle disse kampene oppstår spørsmålet om politisk lederskap med presserende nødvendighet. Det å bygge ICFI og seksjoner som Socialist Equality Partier, er de mest viktige oppgavene. Framtiden avhenger av at arbeiderklassen omvelter kapitalismen.