Impeachment på FX: Mini-serien skildrer den høyreorienterte konspirasjonen mot Bill Clinton

[O. anm.: alle lenker i denne teksten er til engelske tekster selv om artikkeltitler er oversatt.]

Impeachment, en miniserie om affæren mellom president Bill Clinton og Monica Lewinsky, praktikanten i Det hvite hus, og hvordan den ble gjort til et politisk våpen av det amerikanske ultrahøyre, åpnet 7. september på fjernsynskanalen FX, og skal strekke seg over 10 time-lange episoder inn i november. Programserien har en betydelig innvirkning, og i det minste etter de tre første episodene å dømme, er den vel verdt seerens tid.

Promo-bilde [Kilde: FX]

Programserien er basert på Jeffrey Toobin’s bok, A Vast Conspiracy, The Real Story of the Sex Scandal That Nearly Brown Down a President (1999), en intelligent, og med visse begrensninger politisk tidsrelevant beretning, forfattet av Toobin da han jobbet for New Yorker og var ABC News’ kommentator for juridiske affærer.

Som mange velfinansierte fjernsynsserier er Impeachment teknisk fullendt hva angår kostymer, make-up og scenografisk setting, og den gjenskaper både look and feel av Det hvite hus, Pentagon og andre lokaliseringer i Washington under 1990-tiåret, og menneskene som befolket det.

Castingen er spesielt fremragende, med veteranskuespillerne Sarah Paulson som Linda Tripp, og Clive Owen som Bill Clinton, og de mindre kjente utøverne Beanie Feldstein som Monica Lewinsky og Annaleigh Ashford som Paula Jones.

Denne omtalen er imidlertid ikke først-og-fremst opptatt av å vurdere de kunstneriske eller dramatiske beskaffenhetene av denne fjernsynsminiserien, spesielt ikke en som fortsatt tar form, og hvor enhver vurdering på de premissene på nåværende tidspunkt må være foreløpig, selv om serien så langt er godt utført, og har mye å si som anbefaler den.

En politisk krise, ikke en 'sexskandale'

Vår overordnede interesse her er å gjennomgå den historiske perioden som blir levendegjort i denne miniserien, der Clintons impeachment [riksrettstiltale] fant sted, de politiske kreftene som først oppsto i løpet av disse hendelsene, og WSWS’ egen historikk. Vi forsto fra begynnelsen av at dette ikke var en «sexskandale», men en politisk krise der fascistiske krefter i Det republikanske partiet forsøkte å velte resultatene av to presidentvalg, gjennom konspiratoriske og antidemokratiske metoder. Vår politisk fiendtlige holdning til Clinton og Det demokratiske partiet innebar imidlertid ikke det å støtte et slikt høyreorientert politisk kupp.

Impeachment begynner faktisk midt ute i beretningen, i januar 1998, da Lewinsky blir lokket av Linda Tripp, hennes fortrolige og angivelige venn, til et matmarked i Pentagon City, et kjøpesenter nær det amerikanske militærets hovedkvarter, hvor de begge da jobbet. Der blir hun hårdhendt tilnærmet av føderale agenter som jobber for Kenneth Starr, den juridiske rådgiveren [‘Independent Councel’], i en scene som er ekstremt skremmende: Et individ, ung og tilsynelatende naiv, blir overrasket av, og konfrontert med statens fulle makt.

Derfra klipper beretningen fram og tilbake, i tilbakeblikk, der den skildrer episoder som involverer forskjellige grupper av karakterer. Disse tilbakeblikkene inkluderer:

  • Linda Tripp i hennes jobb i Det hvite hus, hvor hun arbeidet som assistent for Bernie Nussbaum, juridisk rådgiver [‘Counsel’] for Det hvite hus, og hans stedfortreder Vincent Foster, før hans selvmord i 1993, og hvor hun ble kjent med Kathleen Willey, en av Clintons framtidige anklagere
  • Paula Jones og hennes ektemann Steve, som ble provosert til å anlegge søksmål av det beryktede «Troopergate»-oppslaget i det høyreorienterte magasinet American Spectator, som beskrev en hendelse på et Little Rock-hotell, hvor daværende guvernør Bill Clinton gjorde et grovt seksuelt framstøt overfor ei kvinne bak lobby-skranken (Jones, selv om hun faktisk ikke ble navngitt i artikkelen)
  • Monica Lewinsky, som jobbet som praktikant i Det hvite hus, under regjeringsnedstengningen høsten 1995, der hun først møtte Clinton og innledet et forhold, tilrettelagt av fraværet av de fleste lønnede ansatte, som ellers ville ha vært et hinder
  • Gruppa av ultrahøyreadvokater, deriblant Ann Coulter og George Conway, som konspirerer mot Clinton og slår over til taktikken med å utnytte et sivilrettslig søksmål til å tvinge presidenten til å vitne under ed om hans sexliv (og dermed sannsynligheten for at han begår mened, med de påfølgende selvskadekonsekvensene)

Lewinsky og Tripp ble begge forflyttet fra Det hvite hus til Pentagon, hvor de ble bekjente og Tripp til slutt fikk vite om Lewinskys affære med Clinton, og begynte å dyrke henne som et virkemiddel for å undergrave en president hun foraktet.

Tidsramma for hver nye scene er klart og tydelig merket, men det kan virke forvirrende for en seer som ikke er kjent med hendelsesforløpet. Ved slutten av tredje episode har vi enda ikke kommet tilbake til januar 1998. Men det grunnleggende rammeverket for disse begivenhetene, og karakteriseringen av hoveddeltakerne, er godt definert.

Toobins holdning til Clinton er kritisk, men sympatisk, og hans holdning til høyrekonspiratørene er fiendtlig. Han skrev i sin bok: «Presidentens motstandere virket bokstavelig talt oppslukte av hat mot ham. … De var villige til å tråkke på alle standarder for rettferdighet – for ikke å snakke om Konstitusjonen – i deres forsøk på å drive ham ut av embetet.»

De to hovedpersonene i dramaet er Tripp og Clinton, delvis fordi den ene er instrumentet for den andres tilsiktede ødeleggelse, delvis fordi castingen gjør det nesten uunngåelig.

Sarah Paulson var tidligere mest kjent for hennes skildring av aktor Marcia Clark i den første miniserien om American Crime Story, «The People vs. O.J. Simpson», som hun i 2016 vant en Emmy med, for beste skuespillerinne. Paulson portretterer i Impeachment Tripp som beregnende, hensynsløs og hevngjerrig. Hun fanger inn og manipulerer Lewinsky, uten noen bekymring for innvirkningen på den yngre kvinna, som er i ferd med få hennes liv knust.

Sarah Paulson i Impeachment

Hva angår Owen, hans Clinton har an edge, den hensynsløsheten som kreves for å overleve og utmerke seg på kapitalistpolitikkens brutale arena. Dette er angivelig også sant om hans kone, selv om Edie Falco enda ikke er presentert i serien med særlig mer enn en cameo-opptreden. Da hans personlige advokat Robert Bennett oppfordrer ham til å få lagt ned Paula Jones-søksmålet og unngå en rettssak, svarer Clinton: «Hun vil aldri la meg inngå forlik.» Bennett er vantro. «Paula?» Nei, sier Clinton: «Hillary».

Clive Owen i Impeachment

I motsetning til de moraliserende kritikerne fra den gangen, som den motbydelige senatoren Joe Lieberman, og de nyligere #MeToo-forfekterne som senator Kirsten Gillibrand, behandler miniserien Clintons affære med Lewinsky på en moden og tilsynelatende ærlig måte. Lewinsky ble betatt, skal vi si forelsket i ham. Clinton, presentert som ensom og isolert, ble rørt av hennes entusiasme, og det ble innledet et forhold. Det var, for å være rett på sak, en relasjon mellom to samtykkende voksne. Det blir ikke framstilt som utnyttende, eller basert på Clintons makt over Lewinsky der han var hennes arbeidsgiver – her tillegger Lewinskys rolle som medprodusent og bidragsyter til serien vekt til Impeachment.

Utnyttingen av Paula Jones-søksmålet

Høyrekonspirasjonen mot Clinton kan kort oppsummeres, fra det punktet hvor det kom til en spiss, etter Clintons gjenvalgseier i november 1996. «Alvene» (klikken av høyreorienterte advokater i virke bak kulissene) hadde som mål å få utnyttet Paula Jones-søksmålet til å sette Clinton gjennom en stevning under ed, for deretter å få ham tiltalt for mened av advokater som jobbet for Kenneth Starr, eller å bli riksrettstiltalt [‘impeached’] for det samme lovbrudd av det republikanerkontrollerte Representantenes hus.

Høyesterett besluttet i mai 1997, i en 9 mot 0-avgjørelse, at en president kan bli saksøkt for handlinger utført før han tiltrer embetet. Rettsforklaringen forfattet av John Paul Stevens, domstolens daværende liberale standardbærer, argumenterte med at søksmål «framstår for oss som svært usannsynlig å skulle oppta noen vesentlig mengde» av presidentens tid, en slående undervurdering av den høyreorienterte konspirasjonen tilrettelagt for av domstolens kjennelse.

Som kontrast, på tidspunktet for høyesterettsavgjørelsen advarte International Workers Bulletin, WSWS’ amerikanske forgjenger, for at Jones-søksmålet måtte forstås i sakens politiske kontekst.

I Amerika har sexskandaler lenge tjent som et virkemiddel for stridende fraksjoner innen styringsklassen, for å pushe deres skjulte agendaer og få avklart deres politiske stridspunkter. I dette spesielle tilfellet var de politiske motiveringene til de som mest hardnakket har promotert Jones’ søksmål åpenbare helt fra begynnelsen av, da hun gikk offentlig ut med hennes påstander på Den konservative politiske handlingskonferansens kongress i Washington D.C..

Clinton forsto at han måtte bilegge saken og tilbød Jones og hennes ektemann Steve $ 700 000 som forlik. En annen høyreorientert aktivist, Susan Carpenter-McMillan (fenomenalt skildret av Judith Light), en millionær-fanatiker mot abort, som hadde ålet seg inn til Paula og Steve Jones’ tillit, fikk dem til å avvise Clintons forlikstilbud. Paula Jones’ opprinnelige juridiske team trakk seg, for å bli erstattet av advokater som forpliktet seg mer på målretting av presidenten, i stedet for deres klients beste resultat.

Det som fulgte er velkjent og vil sannsynligvis bli gjenstand for de kommende episoder. Menedsfella lukker seg. Clinton avgir et svorent vitnesbyrd og lyver om relasjonen til Monica Lewinsky («Alvene» kjenner til Lewinsky gjennom Linda Tripp og gir denne informasjonen videre til Jones’ advokater). Lewinsky, på tilsvarende måte stevnet, lyver på sin side om Clinton. Lewinsky blir deretter truet med en lang fengselsstraff for mened, og forhindring av justis. Til tross for 12 timers nonstop kryssforhør, der Lewinsky ble nektet hennes rett til å konsultere en advokat, nekter hun å samarbeide, en holdning som viser en viss grad av mot.

Saken ble offentlig gjennom Drudge Report, et høyreorientert nyhetsnettsted, og Michael Isikoff, «sex beat»-reporteren for magasinet Newsweek. En politisk brannstorm brøt ut, og både de høyreorienterte konspiratørene og Demokratene i Kongressen forventet fullt ut at Clinton skulle trekke seg fra embetet. I stedet nektet han. I sannsynligvis hennes siste offentlige uttalelse som var fullt ut sannferdig, fordømte Hillary Clinton den «enorme høyreorienterte konspirasjonen» for å tvinge hennes mann ut av embetet – Toobin tok tittelen for hans bok [A Vast Conspiracy ...] fra denne kommentaren, og han er helt enig i den.

Bill Clinton motsto presset fra mediene og hans eget parti for at han skulle trekke seg. I august 1998 holdt han en nasjonalt kringkastet fjernsynstale der han innrømmet hans tidligere forhold til Lewinsky, og hans skjuling av det, han fordømte angriperne og erklærte at hans private liv og hans offentlige liv var separate sfærer. Høyrekampanjen kulminerte i september 1998 med utgivelsen av Starr-rapporten, en 400-siders slesk beretning om hvert et seksuelt stevnemøte mellom Lewinsky og Clinton, som ble overlevert til Representantenes hus og som besørget påskuddet for hans impeachment – riksrettstiltalen.

Det er hendelser her som fortsatt gir gjenklang. Demokraten Joe Lieberman fordømte i en skinnhellig tale til Senatet Clintons brudd på hans ekteskapsløfter (foran et publikum av krigsforbrytere, tyver og løgnere ... dvs. hans senator-kolleger, som applauderer).

Visepresident Al Gore forsvant praktisk talt ut av syne, i stedet for å forsvare mannen som valgte ham som hans parkammerat i presidentvalget. I 2000 var han Demokratenes kandidat for president, med Lieberman som hans parkammerat. Nok en gang unngikk han Clinton, den mest populære Demokraten, og tapte valget knapt for Republikaneren George W. Bush, på grunn av Høyesteretts intervenering for å få stoppet stemmeopptellingen i Florida.

Republikanerne hastet mot riksrettstiltale, sikre på at Clinton hadde blitt diskredittert, bare for å tape seter i 1998-midtperiodevalget. Newt Gingrich, Republikanernes Speaker i Representantenes hus ble tvunget til å trekke seg. Hans utvalgte etterfølger, kongressrepresentant Robert Livingston, gjorde det samme, etter at et halvt dusin kvinner sto fram for å bekrefte deres tidligere utenomekteskapelige relasjoner med ham. Det samme gjaldt lederen for impeachment-pådrivet, kongressrepresentant Henry Hyde, selv om han ikke trakk seg, men i stedet beskrev hans tidligere affære, begått i en alder av 41 år, som en «ungdommelig indiskresjon».

På hvert et punkt reagerte Det demokratiske partiet, helt ute av kontakt med den underliggende politiske dynamikken, og i klar feiltolkning av opinionen, på det politiske kuppforsøket mot Clinton med patetisk moralisering, unnskyldninger og en fullstendig fornektelse av å ville etterforske og avsløre den høyreorienterte konspirasjonen. Denne feigheten om riksrettstiltalen forevarslet deres feige kollaps for tyveriet av 2000-valget, basert på Høyesteretts notoriske beslutning i saken Bush vs. Gore.

WSWS’ historikk

Kynisme og hykleri, særlig hva angår seksuelle relasjoner, er neppe noe nytt. Men drivkraften for riksretttiltalen av Clinton var ikke sex, men politikk, som World Socialist Web Site forklarte og analyserte gjennom hele året 1998.

Redaksjonsrådets uttalelse publisert den 22. januar 1998, advarte: «Bak fasaden av en sensasjonell sexskandale raser det en politisk kamp mellom konkurrerende fraksjoner av selskapsmakten for kontroll over staten, en kamp som har nådd et nivå av heftighet uten sidestykke i amerikansk historie. … Det er ikke her snakk om å forsvare Clinton, en kapitalistpolitiker og den politisk lederen for amerikansk imperialisme. Men det må sies, de nåværende statsanliggender – som har mange av elementene av et politisk kupp – avslører den skjøre og markspiste karakteren av Amerikas demokratiske institusjoner.»

En annen av redaksjonens uttalelser, publisert 14. februar 1998, framla en grundig sosiologisk karakterisering av den politiske krisens røtter, i amerikansk kapitalismes skifte vekk fra realiseringen av profitter gjennom industri og handel, til fordel for økonomisk manipulering – det vi i dag kaller «finansialiseringen» av amerikansk økonomi. Seksjoner av den amerikanske styringsklassen var beredt til å skyve ut Clinton som ikke tilstrekkelig aggressiv i hans angrep på arbeiderklassen og mot amerikansk imperialismes utenlandske opponenter. Vi konkluderte denne redaksjonelle lederartikkelen, som hadde overskriften « Clinton-krisens sosiale røtter», som følger:

Den nåværende politiske krisen i Amerika påminner visse historiske presedenser. Dette er ikke første gang at dekadente styringsklasser har henfalt til metoder med konspirasjon og undergraving i forsøk på å klore tilbake privilegier de mente var blitt erodert vekk. Slike perioder med regelrett borgerkrig innen de høyeste kretser av samfunnet og staten, har ofte vært opptakten til sosiale omveltninger av revolusjonære proporsjoner.

Ved hvert trinn i utviklingen av krisen analyserte WSWS de motstridende kreftene innen den amerikanske styringseliten, og forklarte nødvendigheten av at arbeiderklassen motsatte seg utskyvningen av en to-ganger valgt president, gjennom metodene av sexskandale og bakromkonspirasjoner, for å forsvare dens demokratiske rettigheter. Samtidig medførte ikke vår fordømmelse av det høyreorienterte palasskuppet noen forminskning av vår motstand mot Clinton som leder for verdensimperialismen, som da han i august lanserte hans missilangrep mot Afghanistan og Sudan, og i desember bombet Irak, angrep timet for å vinne styringsklassens støtte ved viktige vendepunkter i den politiske krisen.

WSWS’ kommentarartikler om Clinton-krisen i 1998, nesten 100 i alt, ville fylle et betydelig bind. Lenker til et utvalg av dem er tillagt på slutten av denne omtalen.

Den viktigste uttalelsen, som trakk opp et balanseregnskap for hele impeachment-kampanjen, ble publisert 22. desember 1998, etter at impeachment-avstemmingen i Representantenes hus hadde sørget for at 1999 ville innledes med en rettssak i Senatet, der Clinton ble frikjent.

WSWS-redaksjonsrådet reiste spørsmålet: «Driver Amerika mot borgerkrig?» Vi svarte bekreftende på spørsmålet, og foretok en analyse som i sin helhet har blitt bekreftet av det amerikanske demokratiets utdypende krise, som kulminerte med Trumps mislykkede kuppforsøk den 6. januar 2021, og hans pågående bestrebelser for å utvikle en fullverdig fascistbevegelse i Amerika. Vi skrev:

Det å argumentere for at denne situasjonen bare er resultat av president Clintons fysiske stevnemøter med Monica Lewinsky, og hans påfølgende fornektelse av relasjonen, er helt absurd. Dersom det var sant at sex og løgner var denne krisens virkelige årsaker, ville man bli tvunget til å konkludere med at det amerikanske styresystemet rett og slett ikke var levedyktig. Genialiteten til den amerikanske republikkens «Founding Fathers» ville ikke utgjøre særlig mye, dersom regjeringens funksjonering var betinget av presidentenes vilje til å fortelle sannheten om deres sexliv.

Den nåværende krisen må ha opphav i årsaker som er av en langt mer fundamental karakter. Konflikten i Washington må, til syvende og sist, reflektere dypt rotfestede konflikter i det amerikanske samfunnet som helhet.

Vi pekte på transformasjonen av Det republikanske partiet, fra hovedrepresentanten for Wall Street i kapitalistisk politikk, til et parti som har blitt et «organ for fascistiske elementer».

Den republikanske høyresidens styrke består i dette: Den representerer den amerikanske finanselitens fordringer, mer konsekvent og mer hensynsløst enn noen annen borgerlig politisk fraksjon. Det radikale høyre vet hva det vil, og er beredt til å ri jernskodd over opinionen for å få det. Republikanerne spiller ikke etter de vanlige konstitusjonelle reglene, mens Demokratene toer deres hender som hjelpeløse og passive tilskuere.

Om Republikanerne uttrykker klasserelasjonenes brutalitet i Amerika, legemliggjør deres borgerlige opponenter i Det demokratiske partiet derimot en slapp og demoralisert liberalisme, med et utvannet reformperspektiv styringsklassen i sin helhet har forkastet...

Det demokratiske partiet er ute av stand til å forsvare seg, fordi en genuin kamp mot impeachment-pådrivet ville fordre avsløring av den politiske betydning av den høyreorienterte kampanjen for å destabilisere Clinton-administrasjonen, identifiseringen av de sosiale kreftene bak den, og vekkingen av en folkelig motstandsbevegelse blant arbeidende mennesker. Som et borgerlig parti som forsvarer profittsystemet, kan ikke Det demokratiske partiet komme med noen slik appell.

Demokratene i Kongressen nektet å avsløre Republikanernes impeachement-pådriv for hva det var –et høyreorientert forsøk på å omvelte resultatene av to presidentvalg, ved hjelp av bakromkonspirasjoner og skandaleopphissing – og, som eksemplet Lieberman viste, der de selv faktisk meldte seg med i det moraliserende angrepet. Clinton nektet, til deres overraskelse, hardnakket å trekke seg. Til sammenligning med Demokratene av 2021, som omfavner statskuppkonspiratørene og Trumps allierte som «våre republikanske kolleger», framsto han som positiv kampvillig. Men både Clinton og Det demokratiske partiet som helhet har siden Lewinsky-skandalen beveget seg langt til høyre. Da enda flere falske skandaler ble pisket opp av #MeToo-kampanjeforfektere i 2017 og 2018, ble senator Al Franken og kongressrepresentant John Conyers rensket vekk uten den minste bekymring for antagelse om uskyld, en manglende rettssak, eller for demokratiske rettigheter generelt.

Redaksjonsrådets uttalelse konkluderte, med ord som gjelder enda mer direkte for dagens betingelser:

Det er tre kjennetegn ved framveksten av en revolusjonær situasjon. Den gamle styringsklassen kan ikke lenger styre på den gamle måten. De undertrykte massene kan ikke lenger leve på den gamle måten. Og massene har blitt bevisste på nødvendigheten av å ta til veien for politisk kamp og få konsentrert samfunnets skjebne i deres egne hender. De to første betingelsene eksisterer allerede i Amerika, men den tredje har enda ikke modnet. Dét er oppgaven sosialister har å rette deres oppmerksomhet mot.

Vi har her kanskje kommet heller langt fra merittene til FX-fjernsynsminiserien om Clintons impeachment. Men problemene som ble reist av impeachment-krisen i 1998 er ikke bare relevante for det Amerika av Donald Trumps forsøkte politiske kupp den 6. januar; de er kritisk viktige for å forstå det. Det er ei direkte linje som forbinder høyrekonspirasjonen for å styrte Bill Clinton i 1998 og det fascistiske forsøket på å styrte den innkommende Biden-Harris-regjeringen i 2021. Og umuligheten av å forsvare demokratiske rettigheter gjennom Det demokratiske partiet er stilt åpent for dagen under betingelser av enda større politiske farer for arbeiderklassen.

Videre lesning fra WSWS-analysen av impeachment-krisen

(Alle datoer er fra 1998; o. anm: alle lenker er til engelske tekster)

28. februar: «Hva er meningen med den politiske krigføringen i Washington?» En kommentar om Independent Counsel Kenneth Starr, som prøver å undertrykke kritikk fra media og Det hvite hus av hans etterforskning, ved bruk av stevninger og gag-forordninger.

21. mars, 4. april, 14. april: «Krisen i Washington: Hva historien forteller oss.» En serie i tre deler som sammenligner Watergate, Iran-Contra-affæren og Clinton-skandalene, som viser det amerikanske demokratiets forfall.

16. juni: «Destabiliseringskampanje målrettet mot Det hvite hus: Rapport anklager illegale koblinger mellom Starr og media.» En granskning av hvordan Starr-etterforskningen ble koordinert med medieangrepene mot Clinton’s Hvite hus, gjennom selektive og illegale lekkasjer.

28. juli: «Ny etappe i Det hvite hus’ krise: Starr stevner Clinton i Lewinsky-etterforskningen»

19. august: «Clinton-tale signaliserer intensivering av politisk krigføring i Washington.» En analyse av Clintons trossende tale, generelt avvist av media som en katastrofe – men ikke av Toobin, som sa Clinton intuitivt hadde forstått at det amerikanske folket var imot den høyreorienterte heksejakta.

22. august: «Sudan-Afghanistan angrep: Clinton bruker cruisemissiler for å berolige politiske motstandere.» En uttalelse som fordømmer det amerikanske missilangrepet som et forsøk fra Clinton på å avverge politisk kollaps hjemme.

25. august: «Ringmestere i politisk pornografi.» En kommentar til medienes rolle i angrepet på Clinton.

9. september: «Lieberman avleverer det ‘mest uvennlige kuttet av alle.’» En kommentar til den skinnhellige talen fra Connecticut-senatoren.

13. september: «Spydspissen av et høyrekupp.» En analyse av beslutningen om å publisere Starr-rapporten om Clintons seksuelle relasjon med Monica Lewinsky, i dens helhet.

30. september: «Syv dager i januar: En kronologi over Kenneth Starr’s kupp.» En detaljert redegjørelse for uka fra 12. til 18. januar, da Tripp, Starr og Jones’ advokater jobbet sammen for å få ned Clinton.

11. november: «Den politiske betydningen av Republikanernes fiasko.» En analyse av resultatet av det amerikanske midtperiodevalget.

24. november: «Impeachment-høringen: Hva en sosialist ville ha sagt.» En respons på høringen for den Republikaner-kontrollerte justiskomitéen i Representantenes hus.

Loading