Med én streiker drept av en bilist og dusinvis såret av gummikuler avfyrt av sikkerhetsvakter og politi, sa metallarbeiderfagforeningen NUMSA, National Union of Metal Workers of South Africa, at de diskuterer et forlik som kunne legges fram for medlemskapet allerede på mandag eller tirsdag.

I en uttalelse meldt på fredag, fjerde dagen av at den enorme streiken av 155 000 stål- og metallarbeidere, ga fagforeningen ingen detaljer om forslaget den hadde mottatt fra arbeidsgiverforbundet SEIFSA, Steel and Engineering Industry Federation of South Africa. «Dersom våre medlemmer er fornøyd med det, kan vi kanskje avslutte streiken,» sa NUMSA. «I mellomtiden vil streiken fortsette.»

Lucio Trentini, adm. dir. for bransjeforbundet SEIFSA, som representerer over 1 000 arbeidsgivere, sa det var avtalt et «rammeverkforslag» som dekker lønninger, kontraktens varighet og anvendelsen for arbeidere og selskaper som ikke er direkte dekket av avtalen. Han nektet imidlertid å gi noen detaljer, og sa han håpet på en respons fra fagforeningen innen mandag eller tirsdag.

NUMSA kalte streiken for å støtte krav om lønnsøkninger på 8 prosent for inneværende år, og 2 prosent over inflasjonsraten for 2022 og 2023. SEIFSA hadde tilbudt 4,4 prosent i år, 0,5 prosent over inflasjonen i 2022 og 1 prosent over inflasjonen i 2023. Metallarbeiderne fikk ingen lønnsøkning i det hele tatt i 2020, fordi fagforeningen gikk med på en ett-år-lang pause i kontraktsforhandlinger og næringslivsaksjoner på grunn av koronaviruspandemien.

Presseberetninger antydet at en avtale var nært forestående, og avisa Daily Maverick rapporterte: «NUMSA holder det åpent for å inngå et kompromiss, om bare arbeidsgiverne sukret tilbudet med minst ett eller flere prosentpoeng.» Dette skulle bety en avtale veldig nært bransjeforbundets tilbud, siden gapet mellom de to partenes offentlig kjente posisjoner er 6,1 prosent.

Fagforeningens gjennomføring av streiken er den tydeligste demonstrasjonen for at den går arbeidsgivernes og African National Congress-regjeringens ærend, og ikke arbeidernes. Etter at det ble avslørt at en streikende arbeider hadde blitt drept på streikens første dag, forrige tirsdag, erklærte fagforeningen bare at den var «trist» av hendelsen.

Den streikende arbeideren døde etter at en bilist bevisst kjørte bilen sin inn i ei gruppe arbeidere som var samlet på et sted de skulle hentes fra, for en marsj til streikevakta i Wadeville, sørøst for Johannesburg. Verken offerets eller overfallsmannens navn har enda blitt offentliggjort.

«Det virker som om bilisten var sint fordi de var streikevakter, og vedkommende tok loven i egne hender, sa fagforeningens talskvinne Phakamile Hlubi Majola. Men hun ga ingen ytterligere detaljer om hvorvidt angriperen var tilknyttet enten et av bransjeforbundets selskaper, eller et foretak som rekrutterte streikebrytere.

Hlubi Majola fortsatte med å beklage vold mot streikere som var på streikevakter. «Noen av våre medlemmer har blitt angrepet av medlemmer av SAPS [South Africa Police Service], og i noen tilfeller har de blitt angrepet av private sikkerhetsselskaper.»

«På onsdag ble arbeidere skutt på med gummikuler der de var streikevakter ved Diesel Electric. Ifølge rapporten fra fagforeningspersonell på stedet, ble arbeideren skutt med gummikuler i øyet, på kort hold.»

To andre arbeidere ble alvorlig såret ved et selskap ved navn KK Engineering, der de ble beskutt der de også sto streikevakt.

NUMSAs klager over vold mot de streikende er overfladiske, og i vesentlig grad for ordens skyld. Fagforeningslederne er langt mer bekymret for at de streikende skal ta saken i egne hender og slåss imot. Fagforeningen oppfordret de streikende til ikke å handle ulovlig, der de sa de hadde mottatt rapporter med påstander om at NUMSA-medlemmer var involvert i angrep på dem som krysset streikevaktene, deriblant på minst én lastebilsjåfør.

NUMSA har holdt et spesialmøte i sitt nasjonale eksekutivråd for å diskutere det siste forslaget fra SEIFSA, og indikerte at de nå ville presentere det for medlemskapet. Fagforeningens talskvinne avklarte ikke om fagforeningen vil anbefale en aksept av avtalen.

Grunnplanarbeidere som ble intervjuet av lokale medier sa de ikke ville godta noe mindre enn kravet på 8 prosent. Paul Legau, truckfører i Germiston, øst for Johannesburg, snakket med nyhetstjenesten GroundUp. «Jeg får for tiden R30 i timen [NOK 17,14],» sa han. «Arbeidsgivere leker med oss, og de bryr seg ikke om våre behov. De tre siste årene har jeg tjent det samme beløpet. Hva skal familien min spise?»

En annen arbeider, Sifiso Sibiya, sa: «Inflasjonen stiger høyt, til-og-med brød er dyrt, men lønningene våre står fortsatt stille. Noen av oss tjener så lite som R21 i timen [NOK 12 i timen]; det er en fornærmelse. Selskapene vi jobber for oppgraderer maskinene deres. Når skal de oppgradere betalinga vår?»

I et forsøk på å dekke over det forestående sviket mot de streikende, kom lederen for paraplygruppa NUMSA er tilknyttet, sentralorganisasjonen SAFTU, South African Federation of Trade Unions, med en demagogisk trussel om en generalstreik. Zwelinzima Vavi, generalsekretær for SAFTU, sa hans organisasjon ville utstede et 14-dagers varsel for å lansere en to-dagers nasjonalstreik, mot det han kalte «angrepene på arbeiderklassen».

NUMSA prøver desperat å få avsluttet streiken mindre enn ei uke etter å ha kalt den, på arbeidsgivernes vilkår, og SAFTU besørger litt «luftdekke» for dette foraktelige sviket. 14-dagers varselet vil bli gjort til intet av en NUMSA-overenskomst, og resten av fagforeningene tilknyttet SAFTU er uansett langt mindre og svakere, så selv om den truede to-dagers streiken faktisk skulle realiseres ville den ha liten effekt.

Til og med Vavi’s «oppfordring til handling» ble sikret på alle kanter mot at noe faktisk skulle skje, siden han kun formante «alle SAFTU-fagforeninger og andre ikke-tilknyttede på tvers av hele økonomien, til å melde inn hastevarsler om sekundære bekjentgjøringer om streik til støtte for metallarbeiderstreiken ledet av NUMSA.» Han meldte med andre ord en appell til enkeltforeninger om å iverksette tiltak, mens sentralforbundet han leder faktisk ikke gjør noe.

Dette er den typen militant-klingende varm luft som sørafrikanske fagforeninger er beryktet for, spesielt de mer «militante» gruppene som SAFTU – en utbryterorganisasjon fra den større sentralorganisasjonen COSATU, Congress of South African Trade Unions.

COSATU er faktisk en fullverdig partner i regjeringen, som hviler på tre organisasjoner – African National Congress (ANC), COSATU selv, og Det sørafrikanske kommunistpartiet (SACP). COSATU ble grunnlagt under tilsyn av Cyril Ramaphosa, dengang lederen for gruvearbeiderfagforeningen National Union of Mineworkers (NUM), før han gikk hen til å bli en milliardær-gruvesjef, og nå ANC-president i Sør-Afrika.

Det var Ramaphosa som så beryktet forsvarte nedslaktingen av gruvearbeiderne ved Marikana i 2012, midt under en streik ført av gullgruvearbeidere som hadde trosset NUM og tilsluttet seg utbryterfagforeningen AMCU, for gruvearbeidere og byggebransjen, Association of Mineworkers and Construction Union.

Underliggende for den kraftfulle streiken til metallarbeiderne, som også truer med å utløse en nedstengning av bilindustrien, er den langtrukne krisen i sørafrikansk kapitalisme. Selv om landet ofte beskrives som det mest industrialiserte på det afrikanske kontinentet, er dette ikke lenger sant, som én nylig rapport dokumenterer. Egypt, Etiopia og Nigeria har alle flere arbeidere ansatt i produksjonsindustrier.

Sør-Afrika er ett av 13 land der bruttonasjonalproduktet faktisk har falt over det siste tiåret, i Sør-Afrikas tilfelle med 3,3 prosent. Sysselsettingen i industrien er ned 40 prosent siden 1990, og ned 15 prosent siden 2019. Produksjonsindustrienes volum har gått ned 15 prosent siden toppen i 2008.