Tildelingene av Nobels fredspris tidligere denne måneden besørget nok en case-studie i den selektive, hyklerske og politisk motiverte anvendelsen av begreper som «pressefrihet» og «demokratiske rettigheter», av de store imperialistmaktene og institusjonene tilknyttet dem.
Samtidig med eskalerende angrep på journalister rundt om i verden, som er del av kapitalistregjeringers bredere vending i retning av autoritære styreformer, tildelte den norske Nobelpriskomitéen sin høyeste utmerkelse for 2021 til «fri, uavhengig og faktabasert journalistikk», som «tjener til å beskytte mot maktmisbruk, løgner og krigspropaganda». Nobelpriskomitéen erklærte at den var «overbevist om at ytringsfrihet og informasjonsfrihet bidrar til å sikre en informert offentlighet» og til «å beskytte mot krig og konflikt».
Som har vært tilfelle mange ganger før hva angår Nobels fredspris avsløres løgnaktigheten etter selv en begrenset granskning av den høytravende retorikken. Prisen ble grunnlagt av Alfred Nobel, oppfinneren av dynamitt, og har alltid reflektert de politiske interessene og bekymringene til mektige deler av den europeiske styringsklassen, og ofte den amerikanske statens, heller enn den uinteresserte promoteringen av de høye idealer som den hevder.
I en av de mest notoriske tilfellene mottok utenriksminister Henry Kissinger topp-prisen i 1973, for hans bestrebelser for å bringe fred til verden, midt under blodbadet sluppet løs av amerikansk imperialisme i Vietnam, og under betingelser der han ikke kunne forlate USA av frykt for å bli arrestert og rettsforfulgt som krigsforbryter.
I 2009 ble USAs president Barack Obama tildelt en fredspris, bare ni måneder etter hans valg, og uten noen merkbare oppnåelser som skulle berettige utmerkelsen. Han skulle gå hen til å bli den første amerikanske president som presiderte over kontinuerlige kriger gjennom to mandatperioder, der han utvidet USAs bombardement av Midtøsten og Nord-Afrika, og initierte aggressive konfrontasjoner med atomvåpenbestykkede Russland og Kina.
Årets prismottakere er langt fra noen Kissinger eller Obama. Nobelpriskomitéen valgte imidlertid to journalister i sin feiring av pressefriheten, som aldri har utfordret de store imperialistmaktenes interesser, eller avslørt deres maktintriger, og som har brukt hele deres karrierer i innordning med det amerikanske statsapparatet.
Samtidig nevnte ikke komitéen med ett ord WikiLeaks-forleggeren Julian Assange, som har vært gjenstand for en uforlignelig kampanje av internasjonal forfølgelse, av USA og landets allierte, for hans avsløring av amerikanske krigsforbrytelser, masseovervåkingsoperasjoner og globale diplomatiske konspirasjoner. Assanges sak er et klart og tydelig eksempel på brutal politisk forfølgelse for utøvelsen av journalistisk virksomhet, og farene han står overfor, som enten er hans død eller en livsvarig torturfengsling, er ubestridelige.
I deres kunngjøring av fredspristildelingen erklærte Nobelpriskomitéen at mottakerne «er representative for alle journalister som står opp for dette idealet, i en verden der demokrati og pressefrihet står overfor stadig dårligere betingelser».
Det er ingen tvil om at Maria Ressa og Dmitry Muratov begge har vært utsatt for politiske angrep for deres publiseringer.
Ressa ble arrestert i 2018, på grunnlag av oppblåste beskyldninger fra den filippinske regjeringen til president Rodrigo Duterte, etter at hennes nyhetsnettsted Rappler avslørte administrasjonens politiske korrupsjon og morderiske «krig mot narkotika». I fjor ble hun dømt for falske anklager om «cyber-ærekrenking», og selv om hun for tiden er på frifot mot kausjon, risikerer hun opptil seks års fengsling.
Syv av Muratovs kolleger i avisa Novaya Gazeta har blitt myrdet siden 2000, i drap som bredt har vært tilskrevet den russiske staten og dens agenturer.
Sosialister opponerer mot de undertrykkende handlingene til de autoritære kapitalistregimene i Russland og på Filippinene. Det er likevel slik at både Ressa og Muratov har kommet til internasjonal prominens fordi de opererer i viktige geo-politiske forkastningslinjer, der deres aktiviteter føyer seg tett sammen med amerikansk imperialismes operasjoner.
USAs president Joseph Biden hyllet pristildelingen og erklærte at Ressa og Muratov «har forfulgt fakta – utrettelig og fryktløst. De har arbeidet for å kontrollere maktmisbruk, avsløre korrupsjon og forlange åpenhet. De har vært utholdende i deres grunnlegging av uavhengige medier og deres forsvar av dem, mot krefter som søker deres taushet.»
Bidens faktiske holdning til «fryktløse uavhengige medier» demonstreres av hans administrasjons pågående ankesak, som skal høres ved slutten av denne måneden, mot en britisk domstolbeslutning som blokkerer for utleveringen av Assange, med den begrunnelse at han sannsynligvis vil dø i hendene på hans amerikanske forfølgere. Hva angår «krefter som søker å få brakt til taushet» journalister som «avslører korrupsjon» og «forlanger åpenhet», prøver Biden-administrasjonen å fengsle Assange for 175 år, og å få ødelagt WikiLeaks.
Novaya Gazeta ble med-grunnlagt av Muratov, avisas nåværende sjefredaktør, i 1993. Oppstartsfinansiering kom fra Mikhail Gorbatsjevs Nobels fredspris, tildelt i 1990 for hans vending til kapitalistisk restaurering, et program som skulle resultere i fattiggjøringen av millioner av mennesker, samtidig som Sovjetunionens rikdommer ble plyndret av et korrupt byråkrati som var opphav til framveksten av en klasse av kriminelle oligarker.
Denne noe mindre enn heroiske opprinnelseshistorikken satte et mønster som har vedvart gjennom hele avisas historie. En 2009-artikkel fra ABC News, med tittelen «Avisa elsket i vesten, hatet hjemme», bemerket at «Alexander Lebedev, et tidligere medlem av den sovjetiske utenlandsetterretningen» og «en bankmagnat, er litt av ei cash-maskin for Novaya Gazeta.»
«Han har støttet avisa siden 1990-tallet. I juni 2006 kjøpte han og den tidligere sovjetlederen Mikhail Gorbatsjev en eierandel på 49 prosent i Novaya Gazeta, som den gang var på randen av konkurs. De ansatte eide resten.»
«Lebedev kjøpte de ansattes aksjer for rundt € 1,5 millioner (nesten NOK 15 millioner). Siden den gang har han injisert millioner inn i avisa, som taper penger hvert år.»
En nylig artikkel i New York Times bemerket at publikasjonen i 2014 på tilsvarende måte ble «reddet» av Sergei Adonyev, en russisk telekommunikasjonsmagnat.
Novaya Gazeta har konsekvent tatt til orde for disse velbeslåtte støttespillernes posisjoner, som representerer en seksjon av den russiske styringsklassen som søker mer direkte relasjoner med amerikansk imperialisme, og som er involvert i forskjellige finanskonflikter med oligarkene rundt Russlands president Vladimir Putin. Denne dissidentfraksjonen innen styringseliten har blitt kurtisert av USA, som del av landets forsøk på å få slutt på Putins obstruksjon av amerikanske imperialistoperasjoner i Midtøsten og Øst-Europa.
Muratov dedikerte hans Nobelprisutnevnelse til Alexei Navalnyj, en ledende figur i landets opposisjonsbevegelse. Navalnyj, som har svært begrenset folkelig oppslutning og en historikk for ekstremt høyreorientert politikk, har vært fetert av USA og europeiske makter, og har vært en hovedperson i deres provokasjoner mot Putin-regimet.
Tilknytningene mellom Maria Ressa og den amerikanske staten er enda mer direkte enn hva Muratovs er. Etter en flere tiår-lang karriere ved store amerikanske nyhetskanaler, blant annet CNN, og en rolle som foreleser ved Princeton University, grunnla Ressa Rappler i 2012. Nettpublikasjonen har mottatt betydelig finansiering fra National Endowment for Democracy (NED), en organisasjon Kongressen opprettet for å fremme amerikanske interesser internasjonalt. Dette faktum har Duterte-administrasjonen utnyttet i dens forsøk på å få stengt ned Rappler.
Publikasjonen har vært i strid med Duterte gjennom store deler av hans embetsperiode. Selv om nyhetsnettstedet påkaller motstand mot den bøllete presidentens angrep på demokratiske rettigheter, har Rappler gitt stemme til fiendtlighet fra seksjoner av den filippinske styringsklassen, og fra den amerikanske staten, over Duterte orientering i retning av Kina og vekk fra USA.
I forkanten av et nytt presidentvalg kjører publikasjonen en McCarthy-inspirert kampanje mot angivelig kinesisk innflytelse på Filippinene, med det siktemål å forsikre at den kommende presidenten skal innordne seg til den amerikanske linja, og vende seg vekk fra Beijing. I april holdt Ressa en «eksklusiv chat» med Hillary Clinton, der den amerikanske krigshisseren snakket om hennes frykt for at «Filippinene i bunn og grunn skal bli en klient av Kina».
Ressas oppfatning av «pressefrihet» er påfallende lik den i det amerikanske utenriksdepartementet. På et offentlig forum som ble avholdt i Sydney i 2009 erklærte hun eksempelvis at internett, med enkeltpersoners og online-publikasjoners mulighet til å spre informasjon, utgjorde den største trusselen mot pressefrihet.»
Ressa bemerket at et av de «store salgsargumentene for internett og sosiale medier» var at de skulle «demokratisere» publiseringen av informasjon – en trend hun beklaget. Hovedstrømsmedienes «portvakter», som tidligere hadde tjent en viktig rolle i å «faktasjekke» informasjon, hadde blitt undergravd. «Vi glemte portvaktene,» søyt hun.
Ressas holdning til Assange og WikiLeaks er, ikke overraskende, en av intens fiendtlighet.
Spurt om Assanges brutale pågripelse i april 2019, fordømte Ressa verken angrepet mot ham eller USAs forsøk på utlevering. Hun erklærte derimot at verken Assange eller WikiLeaks var ekte journalister. Dette var fordi en sann journalist «siver gjennom, bestemmer og vet når noe er av verdi for den nasjonale sikkerheten, og tilbakeholder informasjon inntil man kan bekrefte at den ikke er det». Kommentarene legitimerte forfølgelsen av Assange og forsøkene på å nekte ham pressefrihetsbeskyttelsen nedfelt det første endringstillegget til den amerikanske grunnloven – First Amendment to the US Constitution – i tillegg til at det uttrykte Ressas egen troskap til «nasjonalsikkerhets»-apparatet.
Slik er den «fryktløse», «frie» og «uavhengige» journalistikken som kan finansieres av den amerikanske staten, og hylles av Nobelpriskomitéen.