Ingen enkeltperson er så tett identifisert som Colin Powell med så mange av forbrytelsene begått av amerikansk imperialisme over mer enn fire tiår. Ingen hadde så mange høytstående stillinger i det nasjonale sikkerhetsapparatet: General, nasjonal sikkerhetsrådgiver, styreleder for fellesstaben, utenriksminister.
Det forklarer hvorfor amerikanske medier, og store deler av verdenspressen, rant over av presidenters, kongresslederes og mediekommentatorers hyllende omtaler og utgytende tributter, da han tidlig mandag morgen døde i en alder av 84 år, av Covid-19-komplikasjoner.
President Joe Biden beordret at det amerikanske flagget skulle vaie på halv stang for resten av uka, samtidig som han utstedte en uttalelse der han hyllet Powell som «en patriot av enestående ære og verdighet» som «steg til de høyeste posisjoner i det amerikanske militæret, og til å rådgi fire presidenter». Han refererte til Powells «personlige engasjement for de demokratiske verdiene som gjør landet vårt sterkt», mens han «gjentatte ganger brøt rasebaserte barrierer».
Mye av Det demokratiske partiets idolisering fokuserte på Powells rolle som den første afrikaner-amerikaneren som steg opp til de kommanderende høydene i den amerikanske militærmaskina. Kongressmedlem Jamaal Bowman, et medlem av Democratic Socialists of America, tvitret at «som en svart mann som bare prøvde å finne ut av verden, var Colin Powell en inspirasjon» for ham.
Han utdypet ikke hvilken Colin Powell som var hans inspirasjon: Generalen Colin Powell som hjalp til med å redde Ronald Reagan i Iran-Contra-skandalen, eller Colin Powell styrelederen for fellesstaben som i 1991 hadde tilsyn med forbrenningen av vernepliktige irakere, eller utenriksministeren Colin Powell som i 2003 begrunnet den forestående amerikanske invasjonen av Irak. Hans tale i FNs sikkerhetsråd, der han hevdet at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, har gått over i historien som en representasjon for «den store løgna».
Det er ikke en eneste vesentlig forekomst av amerikansk militæraggresjon over fire tiår der Colin Powell ikke spilte en vesentlig rolle. Etter å ha innrullert seg i ROTC (Reserve Officers Training Corps) ved City College i New York, gikk Powell inn i den amerikanske hæren som andre-løytnant og ble sendt til Vietnam, først som «rådgiver» for en sørvietnamesisk bataljon i 1963, deretter som operasjonsoffiser i en amerikansk divisjon i 1968, i kjølvannet av Tet-offensiven.
Etter at han kom tilbake til Pentagon og gikk tilbake til studier for en MBA [Master of Business Administration], ble han talent-spottet av Nixon’s Hvite hus, og valgt som Det hvite hus’ fellow i Kontoret for administrasjon og budsjett. Der møtte han Caspar Weinberger og Frank Carlucci, Nixon-medhjelpere som skulle bringe ham inn i topp-posisjoner da de i 1981 kom tilbake til makten under Republikaneren Ronald Reagan. Weinberger var forsvarsminister og utnevnte i 1983 den gang brigadegeneral Powell til hans øverste militærassistent.
Powell ble først kjent for offentligheten under Iran-Contra-skandalen. Som Bulletin, WSWS’ amerikanske forgjenger, den gangen rapporterte fra oberstløytnant Oliver North’s edssvorne vitnesbyrd, viserådgiveren for nasjonal sikkerhet: «North sa han diskuterte de hemmelige våpenforsendelsene til Iran med minst fire Pentagon-representanter: Forsvarsminister Caspar Weinberger, hans assistent general Colin Powell, Noel Koch, Pentagon-sjef for spesialoperasjoner, og [viseforsvarsminister Richard] Armitage. Powell har siden blitt forfremmet til nr. 2-posisjonen i Det nasjonale sikkerhetsrådet.»
Powell erstattet med andre ord Oliver North etter avsløringen av det hemmelige våpensalget til Iran for å finansiere den ulovlige bevæpningen av de nicaraguanske Contras. Innen et år tvang skandalen også admiral John Poindexter, den nasjonale sikkerhetsrådgiveren som hadde ført tilsyn med den ulovlige operasjonen, til å trekke seg. Powell ble forfremmet som hans erstatning, som Reagans siste nasjonale sikkerhetsrådgiver.
Den innkommende George H.W. Bush-administrasjonen var ikke utakknemlig for denne politiske tjenesten. Bush utnevnte i august 1989 Powell til styreleder for fellesstaben, den øverste uniformerte stillingen i det amerikanske militæret, da han hoppet over 14 generaler mer senior enn Powell. I den egenskapen var Powell presidentens militære hovedrådgiver under USAs invasjon og okkupasjon av Panama i desember 1989, der amerikanske styrker raskt overkjørte det lille landet og pågrep dets leder Manuel Noriega, en blodig militærstyrer og mangeårig asset [betalt medløper] for amerikansk etterretning, som hadde falt i unåde i Washington.
Den operasjonen fungerte som en slags generalprøve for en langt større og mer konsekvensrik aggresjonshandling: Persiagulf-krigen, der det amerikanske militæret utplasserte 500 000 tropper til Midtøsten, som respons på Iraks president Saddam Husseins erobring av Kuwait (en handling han hadde blitt ledet til å tro hadde USAs godkjenning). Powell og forsvarsminister Richard ‘Dick’ Cheney spilte hovedrollene i planleggingen av den amerikanske militære nedslaktingen av en dårlig trent og dårlig utstyrt irakisk hær, som ikke hadde noen evne til å forsvare seg mot et fullskala luftbombardement, fulgt opp av en fullskala bakkekrig med det mest moderne av våpenutrustning.
Under forløpet av dette ensidige blodbadet erklærte Powell: «Vår strategi for å gå etter denne hæren er veldig enkel. Først avskjærer vi den, og så dreper vi den.» Hans nakne forfektning av massedrap ble kjent som «Powell-doktrinen», og antitesen av den angivelig gradvise krigføringen som karakteriserte Vietnam: Bruk overveldende makt, utslett fienden raskt, og deretter trekke seg ut.
Denne doktrinen var lettere å anvende mot Saddam Husseins hær av vernepliktige, fanget i ørkenen, enn mot høyt motiverte vietnamesiske frigjøringskrigere som opererte i jungelen, men den militære seieren ble erklært som bevis på Powells genialitet. Etter å ha ført tilsyn med en siste aggresjonshandling under Bush-administrasjonen, USAs invasjon av Somalia i 1992, trakk han seg tilbake, til medias hyllest og anmodninger fra begge kapitalistpartiene om å stille til valg for et høyt embetsverv. Powell erklærte seg offentlig som Republikaner, men bestemte seg for å ikke å gå for et valgt embetsverv, og foretrakk å avvente hans tid inntil neste Republikaner-president.
George W. Bush utnevnte i desember 2000 Powell til sin utenriksminister. Det kom på et kritisk tidspunkt: Bare dager etter at USAs Høyesterett, i domstolens beryktede Bush v. Gore-beslutning, stanset stemmeopptellingen i Florida og tildelte Republikanernes kandidat delstatens valgdelegatstemmer, og med dét presidentvervet. Gore vedgikk valgtapet og fortalte rådgivere at han ikke kunne bli president mot militærets ønsker. Bush’ valg av en tidligere general som hans første utnevnelse var en ytterligere indikasjon på militærets avgjørende rolle i USAs politiske krise.
Powell var utenriksminister gjennom Bush’ første embetsperiode, som omfattet 9/11-angrepene, USAs invasjon av Afghanistan, og USAs invasjon og okkupasjon av Irak. Det sier noe om den amerikanske styringsklassens drastiske høyreforflytning at Powell, kamperfaren soldat og talsmann for overveldende makt, endte opp som den siste utøveren av diplomati i en administrasjon flettet inn i aggresjon og militær erobring, som aksen for dens utenrikspolitikk.
De interne feidene i Bush-administrasjonen syntes å anta form av «god politimann, slett politimann»-rutinen, der Powell noen ganger støtte sammen med forsvarsminister Donald Rumsfeld, andre ganger med visepresident Dick Cheney. Nesten alltid skulle det ende med at en høyreorientert militaristisk politikk ble ført. Noen ganger, dersom Powell hadde fått sin vilje, skulle det bli litt diplomatisk sofisteri, men oftere valgte Bush naken arroganse.
Den mest notoriske episoden i Powells fire år som utenriksdepartementets leder kom i februar 2003, da han ble sendt til FN for å føre Bush-administrasjonens sak for at Saddam Hussein var i besittelse av «masseødeleggelsesvåpen», og at han i all hemmelighet hadde alliert seg med Al-Qaida, og derfor i siste instans var ansvarlig for 9/11-angrepene. Det er ingen tvil om at Bush foretrakk at Powell førte saken, siden han hadde blitt bygget opp av media som administrasjonens «fornuftige» ansikt, til-og-med som litt av ei «due», som avstod fra den bloddampende retorikken til Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld.
«Hver uttalelse jeg kommer med her i dag,» sa Powell til sikkerhetsrådet, «er understøttet av kilder, solide kilder. Dette er ikke påstander. Det vi gir dere er fakta og konklusjoner basert på solide bevis.» Som det skulle blitt bevist bare få måneder seinere, etter USAs invasjon og erobring av Irak, var «fakta» og «bevis» ei pakke løgner. Det var ingen masseødeleggelsesvåpen. Al-Qaida var en bitter fiende av det sekulære Baath-regimet i Bagdad, og ikke en alliert. Amerikansk imperialisme kastet landet, og Midtøsten som helhet, ut i ei gryte av krig, masselidelse og ødeleggelse av hele samfunnet, som det enda ikke har kommet seg ut av. Og Colin Powell var en av de viktigste pådriverne.
Powells tale var først og fremst rettet mot å intimidere den offentlige opinion i USA. Det demokratiske partiet spratt umiddelbart til med støtte for krigen, blant annet representert av, som WSWS den gangen påpekte, senator Joe Biden fra Delaware, rangert Demokrat i Senatets utenrikskomité.
For Powell var det imidlertid begynnelsen på slutten av hans politiske nytte for Bush’ krigskabinett. Han ble fortsatt værende i embetet inntil etter at Bush vant gjenvalg, for deretter å bli useremonielt skjøvet ut døra, og erstattet av Bush’ nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice. Han fortsatte å forsvare Irak-krigen, og sa i 2012 til Associated Press: «Jeg mener vi hadde mange suksesser,» og la til: «Iraks forferdelige diktator er borte.» Som også én million irakere, og 5 000 amerikanske soldater, og ytterligere hundretusener såret og psykisk handikappet.
Deretter lagde Powell noen få bølger i kapitalistisk politikk, der han brøyt med Det republikanske partiet for å godkjenne Barack Obama som president i 2008, og siden for å opptre på Den demokratiske nasjonalkonferansen (DNC) i august 2020, som en framhevet taler på vegne av Biden og Kamala Harris.
Det viktigste karaktertrekket ved Powells framvekst er også det mest illevarslende for framtiden. Han var prototypen på den politiske generalen, en mann som gjorde sin karriere ikke på grunn av suksess i krig – så dystert som det ville være – men på grunn av suksess i interne bakromsstridigheter i Pentagon og Det hvite hus. Han var ikke så høyt oppe at han led personlig ydmykelse og tap av USAs nederlag i Vietnam. Siden profitterte han på sponsorskap fra mektige beskyttere, som Weinberger, Carlucci og George H. W. Bush. Deres investering viste seg å være svært formålstjenlig for begge sider.
I dag florerer det av slike militærpolitiske figurer. Noen av dem, som David Petraeus, har brent ut. Andre, som Mark Milley, har tilegnet seg medieberømmelse og blir hyllet som demokratiets frelsere for å ha motsatt seg Trumps pådriv for fasciststyre. Selv om et demokrati som beror på toppgeneralers akseptering, som WSWS har påpekt, egentlig ikke er et demokrati i det hele tatt: Det avventer bare den «riktige» diktatoren. Mer lumskt er at lavere rangerte militæroffiserer og etterretningsagenter nå utgjør en betydelig del av Det demokratiske partiets representasjon i Kongressen, der de forfekter en regelrett vetorett over Biden-administrasjonens politikk.
Ved Colin Powells død henter den amerikanske styringseliten ut en siste tjeneste: Parfymering av det amerikanske demokratiets forfall, med hyllesten av hans liv som et forbilde og en rollemodell for minoritetsungdom. Med bruk av identitetspolitikkens retorikk forsøker amerikansk imperialisme å skjule sin rovgriske karakter.