Samtidig som Brasils fascistiske president Jair Bolsonaro blir tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten på grunn av hans «flokkimmunitet»-politikk som respons på Covid-19-pandemien, fortsetter den brasilianske styringsklassen som helhet disse morderiske tiltakene, og utvider radikalt gjenåpningen av skoler i hele landet. Den forutsigbare konsekvensen av denne politikken vil være masseinfisering og dødsfall av barn og tenåringer.

Brasil fortsetter å registrere illevarslende tall i pandemien, med daglige gjennomsnitt på 12 000 infeksjonstilfeller og 350 dødsfall. Seriøse forskere, som nevrologen og forskeren Miguel Nicolelis, fortsetter å advare om den åpenlyse underrapportering av infeksjoner i landet, og om en forestående ny eksplosjon av tilfeller og dødsfall, drevet av Delta-varianten av koronaviruset.

Som en del av bestrebelsen for å erklære en fiktiv «slutt på pandemien», har delstater som Rio de Janeiro og São Paulo, styrt av de åpent høyreorienterte partiene PSC og PSDB, så vel som Ceará og Bahia, styrt av det angivelige «progressive» Arbeiderpartiet (PT), bestemt at enhver sosial distansering på skolene skal opphøre. De såkalte hybride undervisningsmodellene, som veksler mellom tilstedeværende og nettbasert undervisning, skal erstattes av utelukkende tilstedeværende personlig undervisning i overfylte klasserom med uvaksinerte barn.

Det er voksende motstand fra brasilianske foreldre og lærere mot denne kriminelle politiske orienteringen. Vi publiserer her en uttalelse fra musikeren Anderson Pequeno, far til en seks-år-gammel sønn som er innrullert på en kommunal offentlig skole i Rio de Janeiro. Anderson slåss aktivt mot desinformasjonskampanjen føderale og delstatlige myndigheter fører i fellesskap med selskapsmediene, og forlanger en trygg utdanning i Brasil.

Med det formål å forene kampene til foreldre som Anderson med andre arbeidere rundt om i verden, og for å bevæpne dem med den mest framskredne vitenskapelige kunnskapen om Covid-19-pandemien, avholder World Socialist Web Site og Den Internasjoanle Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – søndag 24. oktober [norsk tid fra 19:00 til 21: 00] online-eventet «Hvordan få en slutt på pandemien»

***

WSWS: Kan du snakke om situasjonen du opplever med sønnen din, og hva RJ-regjeringen pålegger foreldre som deg?

Anderson: Jeg bor sammen med min mor, og jeg har delt foreldrerett for min sønn, ettersom jeg og hans mor er skilt. Da pandemien startet, så jeg ham ikke på ei stund, i frykt for å utsette hans bestemor for fare. Vi så hverandre bare over videosamtaler. Men i oktober 2020 dro min mor til hennes søsters hus, og da begynte jeg å bo sammen med sønnen min, uke inn og uke ut.

I fjor hadde sønnen min bare online-undervisning. Vi var i stand til å utføre hans alderstilpassede aktiviteter, sendt oss av læreren hans. Vi var trygge her i huset, og det var det viktigste for meg. Men siden begynnelsen av dette året har det vært et stort press for gjenopptaking av skolegangen. Jeg var ikke for at han skulle gå tilbake, men det var mora hans.

Uka da skolen skulle begynne, ble rektor og en av lærerne på min sønns skole, de hadde allerede kommet tilbake for å forberede skolen, smittet av koronaviruset. Skolen utsatte gjenåpningen. Etter ei uke fikk vi beskjed om at skolerektor gikk bort. Det var veldig tungt for lærerne, og for oss som familier, å få vite at hun døde midt under denne pandemien, ei uke før den tilstedeværende utdanningen var foreslått å gjenopptas.

Etter å ha opplevd en katastrofe så nært på oss, så jeg for meg at sønnen min ikke skulle tilbake til skolen. Da skolen åpnet igjen, var han tilbake til personlig læring i denne hybridmodusen, med klasserommet delt for å få færre elever i samme klasserom. Gruppene møtte opp annenhver uke, med online-aktiviteter for de som var hjemme.

I løpet av denne hybride læringsperioden opplevde skolen infeksjonstilfeller, men den stengte ikke. Jeg tror at bare klasserommene der noen var smittet ble stengt, som jeg også syntes var absurd. Jeg tenker som så at lærere og rektorer må ha vært under et ganske stort press for å holde skolene åpne. Det må ha vært vanskelig for dem også, det å ha mistet rektor og så måtte være der og oppleve infeksjoner, men med presset på seg for å holde skolen åpen.

For rundt to uker siden kunngjorde borgermesteren/byråden i Rio de Janeiro [Eduardo Paes, fra Det sosialdemokratiske partiet (PSC)] og utdanningsministeren, at 100 prosent av elevene skulle være tilbake på skolene, uten noen distanseringsforskrifter mellom pultene. Siden den gang har jeg ikke sovet skikkelig lenger. Jeg får ikke ro. Det har vært to uker nå hvor jeg ser etter en måte å kunne kjempe mot dette på.

Fordi vi fortsatt har utbrudd i England, barn som lider av Long Covid i Israel, og USA med så mange barnedødsfall. Jeg har til-og-med familie i USA, og en nevø der som ble smittet. Så vi ser på alt som skjer internasjonalt, og her i Brasil gjør vi de samme feilene.

Jeg kan ikke se at media snakker om disse anliggendene i andre land, som i dag er veldig alvorlige. Jeg har allerede sendt e-poster til kongressmedlemmer, byrådsmedlemmer, senatorer, og ingen svarer meg. Det virker som om de alle er enige; at de ikke ser hva som skjer ute i verden. I det aller minste må det være det som ligger til grunn. Men det er sikkert andre anliggender involvert også.

WSWS: Hva er, etter din mening, interessene involvert i denne uansvarlige gjenåpningen av skoler?

Anderson: Jeg tror at de store interessentene i denne tvungne gjenopptakelsen av skoleundervisning her i Brasil er fjernsynsnettverkene, som tjener store penger på nyttårsfeiringer og karnevalet. Men det er også politikernes interesser, for i 2022 skal vi ha valg for president, guvernører, parlamentarikere og senatorer, og disse valgkampanjene er allerede på gang. Mange politikere hevdet å være forsvarere av vitenskapen midt under pandemien, men det øyeblikket har passert, og nå er deres interesser rent valgtaktiske.

Jeg må også nevne de store forretningsfolka. Vi så under pandemien hvordan milliardærene tjente store penger på toppen av alle lidelsene. De er absolutt interessert i at livet kommer tilbake til det normale så raskt som mulig, og at profittene fortsetter. De bryr seg ikke om én måtte dø, eller tusen. Så de er interessert i denne raskere gjenopprettingen av økonomien, til sånn de gjerne vil se den.

Spesielt her i Rio de Janeiro-kommunen, her har denne gjenopptakelsen også å gjøre med matkupongene byregjeringen er forpliktet til å besørge de mest trengende familiene. Det er en kupong på bare 54 reais (NOK 80) som disse familiene får for å handle mat. For noen måneder siden gikk regjeringen til retten og forlangte en slutt på utbetalingen, og tapte saken. Det var etter dette juridiske nederlaget at de kunngjorde gjenopptakelsen av utelukkende tilstedeværende klasseromsundervisning, og med alle elevene tilstede. På denne måten trenger ikke byrådet lenger å utbetale matkuponger til disse menneskene som har slike presserende behov, i en tid med utbredt sult og mange vanskeligheter her i Brasil.

Faktum er at de styrende vil at barna våre skal bli smittet. De er klar over at barn får denne sykdommen. De vet at i et lukket miljø med mange elever vil det være infeksjoner, men det bekymrer dem ikke.

WSWS: Hva er nåværende situasjon på skolene i Rio de Janeiro?

Anderson: Selv før pandemien trengte brasilianske skoler mer oppmerksomhet, spesielt de offentlige skolene. De som går på privatskoler, de som kan betale for en bedre utdanning, de har en stor fordel når det gjelder å komme inn på universitetene. Og de som kommer fra offentlige skoler sliter mye med å komme inn.

Nå, med pandemien, er det som kommer til å skje at klasserommene blir overfylte. Noen ganger har klasserommene 40 elever, uten ventilering, uten nok ansatte til å rengjøre skolene, uten skikkelig struktur. Og det er det perfekte scenarioet for viruset å lære å bryte noens immunitet.

Derfor tror jeg at dette ikke er tidspunktet enda. Om en liten tid kommer det vaksiner for barna. I mellomtiden, la oss slåss for kvalitet på online-undervisningen. La oss besørge litt hjelp til lærerne også. Det er oppnåelig, og dette er det vi må slåss for nå. Fordi det å sende barn som kan bli smittet tilbake til skolene, det er det verste alternativet.

WSWS: Hvordan reagerer du og andre foreldre på denne uansvarlige gjenåpningspolitikken?

Anderson: Den saken jeg står for er ikke noe annet enn å forsvare barn og tenåringer fra et dødelig virus, et virus som allerede har drept tusenvis av barn og ungdom bare her i Brasil. Landet vårt er en av lederne når det gjelder antall dødsfall blant unge mennesker på grunn av dette viruset. Hvordan kan jeg la være å forsvare barnet mitt mot dette? Hvilken forelder ønsker å risikere at barnet deres pådrar seg Long Covid, med hukommelsestap i en formativ periode?

I denne søken etter støtte møtte jeg foreldre og omsorgspersoner her i Rio de Janeiro, og i andre delstater i Brasil som tenker som meg. Vi kommer oss sammen og ser etter en måte å få stemmen vår ut på. Bare dét er vanskelig, for ingen er interessert i å snakke om at skoler må stenges ned. Når du ser en reporter på fjernsyn snakke om gjenkomsten til skolene for 100 prosent av elevene, da smiler de, som om vi ikke var midt i en pandemi lenger. Men vi som ikke er enige i at skolene skal gjenopptas på denne måten, vi forener oss.

Etter å ha prøvd med politikere, og ikke fått den aller minste støtte, ble jeg med i grupper av foreldre fra Rio de Janeiro og São Paulo som er i den samme kampen, slik at våre barn kan fortsette å beskytte seg mot å bli smittet. Og jeg opprettet en underskriftskampanje her i Rio de Janeiro, for å vise regjeringen vår misnøye med denne brå gjenopptakelsen, ved slutten av det brasilianske skoleåret.

WSWS: Hvordan bestemte du deg for å delta i den internasjonale 15. oktober-skolestreiken?

Anderson: Da jeg så at de brasilianske mediene ikke lenger var interessert i å snakke om pandemien, søkte jeg på internett etter informasjon, og kom over Twitter. Jeg fant grupper av forskere som gjør fantastisk arbeid i Brasil, og som advarte for at vi fortsatt lever i et kritisk øyeblikk her i landet. Dette budskapet var mye mer ekte for meg, og jeg så hvor forskjellig det var fra medias informasjon, og det nåværende politiske budskapet.

Jeg møtte også foreldre og omsorgspersoner som opplevde lignende vanskeligheter i USA, Storbritannia, og flere andre land. Jeg så at ei mor fra Storbritannia, Lisa Diaz, nettopp hadde lagt ut en video der hun snakket om alt som skjer med barna som kom tilbake til skolen i hennes og andre land, om mengden barnedødsfall som finner sted i USA. Så jeg begynte å følge Lisa og hennes andre følgere.

Jeg så at saken var mer enn rettferdig, og at det var andre som tenkte som meg. Det var en stor lettelse å føle at du tilhører en sak. Fra da av begynte jeg å bruke Twitter mye, og videreformidlet deres innlegg, og jeg så at i 15. oktober-uka skulle jeg være sammen med sønnen min hjemme hos meg, og kunne delta i skolestreikebevegelsen. Og det var det vi gjorde. Jeg har laget et innlegg med emneknaggene foreslått av Lisa, og sønnen min og jeg deltok i denne streiken. Og vi er beredt på de framtidige datoene.

Jeg vil gjerne minne folk på at vi her i Brasil allerede har passert 600 000 offisielle Covid-19-dødsfall. Men dette er en underrapportering, og noen sier at vi har over 700 000 eller 800 000 dødsfall av denne sykdommen. Vi er veldig slitne, det er rapporter i gruppene jeg deltar i om mødre med psykiske problemer, fedre som ikke får sove, som meg. Men vi skal ikke gi opp. For oss er det vi gjør så rettferdig: På den ene siden er det mulig å løse pandemien, og på den andre siden å la alt gå til spille, og få større problemer igjen seinere på grunn av den uansvarlige gjenåpningen av skolene. Tusen takk for muligheten, og fortsett kampen!»