Masseopposisjon og raseri fortsetter å vokse blant film- og fjernsynsarbeidere, etter hvert som flere detaljer kommer fram om den tentative avtalen (TA) framforhandlet mellom deres fagorganisasjon IATSE, International Alliance of Theatrical Stage Employees, og arbeidsgiverforbundet AMPTP, Alliance of Motion Picture and Television Producers, presentert den 16. oktober.
Enighet om den tentative avtalen (TA) ble oppnådd timer før IATSE skulle innlede fagforeningens første landsdekkende streik i fagorganisasjonens 128-år-lange historie. Den planlagte streiken til de 60 000 film- og fjernsynsproduksjonsarbeidere hadde fått massiv støtte fra grunnplanet, der medlemmene stemte med 98 prosent for å autorisere streik. IATSE-president Matthew Loeb bevarte forbundets plettfrie historikk for ingen streik, ved å kunngjøre en avtale i aller siste øyeblikk som han erklærte var «en Hollywood-avslutning».
IATSE har enda ikke satt en dato for en ratifiseringsavstemming, og håper i stedet at den utbredte opposisjonen skal avta ved at avstemmingen utsettes. Den tragiske skyteulykka som resulterte i cinematograf Halyna Hutchins død og regissør Joel Souza skuddskade under sist torsdags innspilling av filmen Rust i New Mexico – som ikke ville ha funnet sted dersom streiken hadde blitt iverksatt – vil rette større oppmerksomhet på de uutholdelige arbeidsbetingelsene og underbygge en ytterligere opposisjon mot utsalgsavtalen.
World Socialist Web Site snakket med Cory og Norma, som har arbeidet i filmindustrien i flere tiår.
Cory har jobbet som en key grip i over tjue år. Grips opererer og vedlikeholder alt utstyr på settet som har med kameraer å gjøre, og må ha kompetanse på anvendelse av stativer, traller, spor og skinner, stativer (jibs) og kraner. På grunn av pandemien sluttet Cory å jobbe som grip og har forfulgt arbeid på et annet felt. På grunn av denne omstendigheten følte han at han kunne gi uttrykk for mange arbeideres synspunkter, de som ellers kunne frykte svartelisting for å uttale seg.
«Jeg er en fjerde generasjon i bransjen, så jeg har sett hva denne industrien kan besørge for familier, men jeg ser også hva vi har tapt siden 1996, og hvordan vårt lederskapet og våre forhandlere har sviktet oss hver eneste gang, og gang på gang. Vi har ikke streiket på ett hundre år, og de sløste vekk denne anledningen til endelig å få fortalt produsentene: ‘Nei, vi er én, vi er forente.’ Fordi nå, det de nå får mulighet til gjøre er å skille oss fra hverandre. Hver og én av fagforeningens lokalavdelinger skal nå stemme over kontrakten, så alt de trenger å gjøre, akkurat som ved presidentvalget, det er bare å få sentrale fagforeninger i tettbefolkede områder av landet til å stemme ‘ja’, og mer enn sannsynlig har de nok delegater til å få denne avtalen vedtatt.»
«De splittet alle fagforeningene på tvers – i Georgia har de lokalavdelingen [IATSE Local] 479, de har én lokalavdelig som representerer mange forskjellige teknikere og mekanikere, og forskjellige fagområder. I California har vi Local 80, Local 728, Local 444, Local 700, Local 600 – det er, jeg vet ikke, la oss si 14 eller 15 forskjellige lokalavdelinger i California, så nå er vi alle splittet og skilt fra hverandre, og nå slåss vi alle med hverandre, og der er ingen gjensidig støtte for hverandre.»
«Og så, dersom vi har flere medlemmer enn de har, da er det bare å få stemt med 52 prosent deltakelse, og når alle våre delegater stemmer ‘ja’, da er det ingen måte for at tre av våre andre fagforeninger engang kan konkurrere med oss, fordi vi har flere delegater enn dem.»
«Det hele er satt opp som en svindel og et bedrageri. Jeg kaller det – de fleste gjør det – en produsentfagforening. IATSE eies av produsentene, de drives av produsentene, og vi er bare deres marsvin. Og igjen, de er liberalere og Demokrater, mens de er alt annet enn liberale i hvordan de behandler deres arbeidere, og i hvordan de forholder seg til kontraktene deres.»
Cory beskrev forholdene han og hans kolleger må tåle når de er på settet. «Jeg var en gang på settet der vi jobbet i Louisiana, og det var bokstavelig talt 112 grader [Fahrenheit; nesten 45 °C] der ute, og det var som, ja 100 luftfuktighet. Det var en hund på settet. Dyreforeningen stilte opp og meldte klart ifra at hunden ikke kunne jobbe under disse forholdene. Og der, uten en gang å miste et taktslag, tok regissøren oss over til neste skyting, og sa det ikke var noen hund i den scenen, så da kunne vi jobbe med den. De behandlet bokstavelig talt en hund med mer menneskelighet enn deres egne crewmedlemmer.»
«Denne jobben er røff. Da filmbransjen først dro til Louisiana, jeg var der i 2007, vi kunne ikke finne noen der som holdt ut mer enn i åtte timer. De fra lokalbefolkningen der, de ante ikke hva filmindustrien var, og det tok massevis av folk som kom over fra LA til Louisiana, bare for å ha en tilstrekkelig arbeidsstokk der ute. Og det samme har skjedd med Georgia. Det er en annen type mennesker som faktisk kan holde ut – det er nesten som en sirkusperson. Det er bare visse mennesker som kan leve slik, og fungere slik.»
«Gå og se på gjennomsnittlig levetid for a grip etter at han har pensjonert seg. Han kommer seg ikke engang til sitt fjerde år av pensjonsutbetalinger før han dør. Kroppen hans er så brutt ned og mørbanket, livsgnisten er borte, og han har bokstavelig talt hatt så mange søvnløse netter at de bokstavelig talt dør av pensjoneringen. For meg, vel det er bare helt feil. Jeg kan ha vært i denne bransjen i 20 år, og bokstavelig talt aldri bli ansatt igjen, fordi jeg er for sein, eller knærne er ødelagte, hoftene er dårlige – og jeg kommer meg aldri i arbeid igjen. Og det er som om, at jeg bare ga 20 år av mitt liv for ikke å bli ansatt, for å miste tilgangen til helsetjenester, og så er jeg en 60-år-gammel fyr, så hvordan skal jeg så overleve?»
«Selvfølgelig, det er mange historier som denne. Det er ingen jobbsikkerhet – jeg har fått sparken, og det er mange mennesker som har fått sparken bare for å komme fem minutter forsinket til settet. Du får et anrop klokka 10 på formiddagen, i sentrum av LA, det er vanskelig å bedømme om det vil ta meg to eller tre timer å komme dit jeg skal. Jeg kommer fem minutter forsinket og får sparken.»
«I 1996 hadde vi natt-tillegg og helgebonuser, for å holde arbeidsgiveren fra å arbeide oss om nettene. Dersom du jobbet med nattskyting, da kunne du ikke jobbe de to neste dagene, du kunne bare jobbe den ene dagen, derfor ble du betalt ekstra for å gjøre opp for de to dagene uten lønn. Dét mistet vi. Vi har ikke de [klausulene] lenger. Det er derfor de nå jobber oss 12, 14, 16 timer i døgnet: Fordi de gir blanke faen, fordi du ikke får betalt trippel tid lenger.»
Cory var spesielt kritisk til Demokratene og deres liberale hykleri.
«Hvorfor er det at noen i California som tjener $ 10 til $ 15 mer i timen enn de som gjør nøyaktig samme jobben i Georgia, for nøyaktig de samme produsentene? Det er ikke sånn at det er et selskap der ute som ikke bringer inn like mange inntekter. Dette er storselskaper som driver med store filmer, og fordi de bestemte seg for å dra til Georgia for skattelettelsene, de får lønnsnedskjæringer fra disse folka. Det henger ikke sammen. «De sier de er liberalere og Demokrater, men de gjør akkurat det stikk motsatte av det de forkynner. De utnytter helt bokstavelig talt arbeideren for at de kan få tjent mer penger. De bruker skattekutt – samtidig som de sier at de er imot at disse store milliardærene får skattekutt, men de gir dem bokstavelig talt skattekutt bare for å lage filmer. De er ikke akkurat ute etter å redde verden. De skaper filmer. Det er veldig få gode filmer som gjør noen reell forskjell i noens liv. Det gir bare ingen mening for meg.»
Norma har jobbet med rekvisitter i 24 år, og er nå engasjert med sett-dressing. Hun uttrykte hennes klare motstand mot den tentative avtalen, og var spesielt opprørt over at arbeiderne, til tross for de enorme profittene produsentforeningen AMPTP henter inn, ikke får noe av det.
«Etter at vi leste i alle bransjebladene, og her i nyhetene, at de tjener seg rekordprofitter år etter år, så har denne pandemien åpnet øynene til IATSE-lederskapet for ting som deres medlemmer har snakket om i årevis. Jeg klandrer ikke AMPTP, dette er det de gjør. De har nylig inngått avtaler med above-the-line håndverksfag [o. anm.: et markedsføringsbegrep; f. eks. mediekanaler] som er nøyaktig samme type anliggender vi forlanger. Fjernsyn og billettutsalg får 9-prosent-andeler av disse pengene. Vår avtale om streaming er forferdelig; vi trenger paritet for å få en del av pengene fra produktet vi bidro til å skape, akkurat som vi får fra fjernsyn og features [o. anm.: spillefilm]. Dette er ikke et ekstraordinært forlangende.»
På spørsmål om hvorfor IATSE ikke representerer arbeidernes klasseinteresser, for dem de hevder å representere, svarte Norma: «Har du sett deres lønninger? Vi er i en annen klasse. De har mistet kontakten med medlemskapets behov.» (IATSE-president Matthew Loeb tjente i 2020 $ 491 141, ifølge det amerikanske arbeidsdepartementets registreringer). «Vi kommer ikke til å godta en avtale som ikke oppfyller bærekraftige rettigheter, rimelige hvilepauser og rettferdige og berettigede lønninger. De kom med disse snakkepunktene. De har å oppfylle deres plikt som våre ansatte, for å gå ut å få til det vi ber om.»
«Vi alle liker å utføre jobbene våre. Vi ønsker å lage produkter, det gjør vi, vi vil bare ha del i profitten av dette produktet. Vi må kunne føle oss trygge. Grunnen til at jeg ikke lenger jobber med rekvisitter på settet er fordi jeg sovnet så mange ganger bak rattet, og det var et mirakel at jeg ikke endte opp med å vikle meg rundt et tre, eller drepe noen andre.»
Norma fortsatte med å legge til at disse betingelsene ble skapt av forhandlingene som har vært forut for denne runden. Hun sa, om hennes 24 år i bransjen: «Jeg har ikke stemt ‘ja’ til en eneste kontrakt. Ikke én.»
Med henvisning til IATSE-funksjonærer og Hollywood-direktører sa Norma: «En stor del av problemet er at disse menneskene hvert år ‘gnir albuer’ med de samme finansieringsfolka, og de er venner.»
Norma var også klar over IATSEs skitne historikk. «Å ja, det at IATSE kom til Hollywood for å få slått ned scenografistreiken på 40-tallet, og så var det mafiaen på 30-tallet.»
Norma var fullt klar over streikebølga som feirer over landet, som har blitt kalt «streiktober».
«Å ja, det er vi alle sammen, overalt. Landbruksarbeidere hadde et skilt ute på en åker hvor det stod: ‘Deres kamp om IATSE, det er vår kamp.’ Det er helt riktig, vår kamp er deres kamp, deres kamp er vår kamp. Det er akkurat den samme kampen. John Deere, Starbucks, Kaiser-arbeidere, alle sammen, nøyaktig samme kampen.»