World Socialist Web Site snakket denne uka med Gabriel Shipton, en australsk filmprodusent og bror av Julian Assange. WikiLeaks-grunnleggeren står igjen for en britisk domstol som skal avgjøre om han skal oversendes til USA for «forbrytelsen» å ha avslørt illegale amerikanske kriger, brudd på menneskerettigheter, massespioneringsoperasjoner, og globale diplomatiske konspirasjoner med konsekvenser for millioner av menneskers liv.

Shipton har nylig fullført en helaftens dokumentarfilm, med tittelen Ithaka, som har verdenspremiere neste måned på Sydney Film Festival, og slippes for generell distribusjon i januar 2022. Filmen, som er regissert av Ben Lawrence, beretter om John Shipton, Assanges far, og hans bestrebelser for å reise kunnskap og bevissthet om sønnens situasjon, for å bygge offentlig støtte og drive lobbyvirksomhet for å få slutt på den amerikanske påtalemyndighetens rettsforfølgelse, og for sønnens frihet.

Filmen er et rørende portrett av den enorme belastningen som den ti-år-lange forfølgelsen av Assange har vært for WikiLeaks-grunnleggeren selv, og de som står ham nærmest, deriblant hans forlovede Stella Moris, hans to små barn og John Shipton. De snakker sterkt om den amerikanske påtalemyndighetens lovløse karakter, og de dystre implikasjonene for pressefrihet og demokratiske rettigheter.

Diskusjonen er redigert for korthet. WSWS begynte med å spørre når Gabriel Shipton sist hadde hatt anledning til å besøke sin bror, som fortsatt er fengslet i Londons Belmarsh Prison, ikke dømt for noen forbrytelse, men for å tilrettelegge for USAs bestrebelser for en utlevering.

Gabriel Shipton: Sist gang jeg så Julian var i oktober 2020. Etter det gikk fengselet inn i en Covid-nedstengning, som til slutt skulle vare i ti måneder, da de ikke hadde noen besøkende. På toppen av Covid-protokollene er det maksimalsikkerhetsanstalten Belmarsh Prison.

Det er tre eller fire porter du må passere gjennom for å komme inn, du blir gjennomsøkt, til-og-med i munnen, tommelfingeravtrykkene dine skannes på hvert et punkt. Besøkene var veldig korte på grunn av Covid, de hadde redusert dem til 45 minutter. Det var ingen berøring. Julian er litt av en klemmer, så det var det ubekvemme øyeblikket på slutten av besøket, der fangevokteren sier: «Ingen berøring». Vanligvis ville det ha vært en klem for å ta farvel, men den gangen kunne vi ikke.

eg tror det var 12 måneder da han ikke var i stand til å berøre noen, heller ikke Stella, eller noen andre besøkende. De siste par månedene har barna hans fått komme på besøk, han får holde ungene, så det har blitt bedre.

Men det er et maksimalsikkerhetsfengsel. Jeg tror Julian er én av to varetektsfanger der, så det er ikke et varetektsfengsel. Jeg tror 30 prosent av personene der er dømt for voldsforbrytelser. Det er de Julian er sammen med, og dét er hva fengselet ble laget for, de mest voldelige kriminelle i Storbritannia. Han er en uskyldig mann, ikke dømt. Dét er bare nok en av de mange irregulære sammenhengene i Julians sak.

WSWS: Hvordan har forfølgelsen av Assange påvirket deg?

GS: Jeg dro til fengselet i 2019, da Julian først ble hentet ut fra Ecuadors London-ambassade og sendt til Belmarsh. Jeg hadde egentlig ikke vært involvert som en forfekter for Julians sak, eller hatt noe med WikiLeaks å gjøre, før det. Men da jeg dro for å se ham i 2019, jeg hadde aldri sett ham slik før. Han hadde vært underlagt selvmordsovervåkning, som jeg ikke visste på den tiden, men da jeg forlot tenkte jeg at potensielt ville jeg aldri få se ham igjen. Det var sånn det føltes. At dette kunne være slutten. Den dagen, da jeg kom hjem, sendte jeg ei melding til Daniel, hans voksne sønn, og skrev: «Du bør dra dit og se faren din. Det kan være din siste anledning.»

Det var da jeg bestemte meg for at jeg måtte gjøre noe, og jeg ble med på kampanjen, begynte å forfekte hans sak, talte offentlig og ga intervjuer, og det var opphavet til denne dokumentaren. Jeg er filmprodusent, og vi tenkte: «Hvordan kan vi fortelle en annen side av denne historien, hvordan kan vi fortelle en personlig side, som vil engasjere et publikum emosjonelt, i stedet for den vanlige måten folk engasjerer seg med Julian og hans arbeid?» Til slutt landet vi på ideen om å følge Johns reise, og hans kamp for å forsvare sønnen.

Det har vært tre selvmord i Belmarsh i løpet av det siste året, så vi lever med denne frykten for at Julian skal bli en til av det tallet. [Dataprogrammerer og forretningsmannen] John McAfee skulle utleveres fra Spania til USA, og da hans utlevering ble godkjent begikk han selvmord. Det er noe som alltid er der i tankene dine. Det er en konstant frykt.

Stella, John og jeg gjør dette på heltid nå, så hva det angår våre liv, i utgangspunktet er det vår heltidsjobb. Så dét er en annen ting vi har å hanskes med. Men det er bare realiteten. Du bare gjør det du kan. Jeg så et gap over der i USA, et manglende element, i forfektningen av Julians sak, så jeg begynte å gjøre det. Du ser disse små tingene, mulighetene til å gå inn og ta til orde for Julian og hans frihet, så du bare går ut og gjør det. Og det samme er det for John og Stella, det er slik vi jobber.

WSWS: Filmen din er én av få objektive og sympatiske dokumentarer eller filmer som har blitt laget om Julian, inkludert i Australia. Kan du fortelle om utfordringene du har hatt, og hvorfor det er produsert så få filmer om denne ekstraordinære historien?

GS: Vi møtte problemer med denne filmen. Vi var helt uavhengige i en lang del av prosessen. Alt av den negative propagandaen og karaktermordet er så gjennomgripende at mange mennesker i sektoren, og de tradisjonelle distribusjonsutløpene ikke ønsker å bli sett som involverte i det å ta til orde for Julian.

Vi har nå fått med oss de lokale visningorganene, men de ville ikke forplikte seg før de så et grovklipp av filmen. Det er veldig vanskelig å faktisk få noe av bakken.

Om du tar en plattform som Netflix, selskapet hadde inntil nylig Susan Rice [ledende representant for Det demokratiske partiet] i styret. Biden ble valgt, så hun forlot Netflix og dro til Det hvite hus. Obama fikk en kontrakt på $ 400 millioner med Netflix. Disse selskapene, vesentlige virksomheter, de er svingdører. Det er ikke noe annerledes her i Australia, med selskapsmediene.

Dere vet hvem Julians fiender er, hva vi er opp imot, det er den amerikanske sikkerhetsstaten, som har sine tentakler overalt. Når du går imot deres narrativ, da må du se etter alternative metoder for å få produktet ditt ut.

WSWS: Hvordan har vært responsen vært i Australia. Har du hatt kontakt med filmfestivalene?

GS: Australia er bra på den måten. Mye av befolkningen står bak Julian. Vi skulle ha en visning på Melbourne International Film Festival, før den gikk online på grunn av Covid, i tillegg til Sydney Film Festival. De andre her var interesserte, og vi jobber med å få låst inn en internasjonal festival.

WSWS: Kan du kommentere på den australske regjeringens rolle, og dens avvisning av et forsvar for Assange, selv om han er en australsk statsborger og journalist?

GS: De behandler Julian som en eller annen backpacker [‘ryggsekkturist’] som mistet passet sitt. De besørger den minimale bistanden de kan slippe unna med. De kommer under mer og mer press nå, for faktisk å gjøre noe. Alt det skulle trenge er noe sånt som at statsministeren tar opp telefonen, ringer Biden og spør om det ikke er sånn at vi skal være bestevenner med USA, og hvorfor kan de ikke bare få brakt Julian hjem.

Men Australia er forpliktet til USA. Vi er ikke så uavhengige som vi liker å tro vi er, når det kommer til denne typen ting. Jeg tror den australske regjeringen bare følger USAs ledelse, hva angår Julians forfølgelse.

WSWS: Filmen presenterer besøket du og John Shipton foretok i USA tidligere i år, rundt tiden da Biden ble innviet. Hva var dine erfaringer med forsøket på lobbyvirksomhet overfor den nye administrasjonen?

GS: I filmen var vi der i januarperioden, det er denne tiden mellom to administrasjoner da den innkommende regjeringen trekker opp sine politiske retningslinjer, og planlegger hva den skal gjøre. Det prøvde vi å dra nytte av, før den nye administrasjonen formelt hadde tatt over.

Vi hadde noen kontakter med de i Biden-administrasjonen som jobbet med områdene menneskerettigheter. Vi fikk sendt dem et brev og responsen vi fikk tilbake var «Vennligst vent til etter innsettelsen. Det er potensial for et møte, men det vil finne sted etter den.» Vi fikk aldri noe mer respons tilbake fra de personene.

Vi var tilbake i USA i juni, og foretok en turné til 15 byer på tvers av USA, 20 eller så eventer med personlige oppmøter, stevner, aksjoner. Responsen på bakkeplan var stor, vi snakket med tusenvis av mennesker, informerte dem og aktiviserte supportergruppene, fikk folk sammen. Vi genererte noe medieoppmerksomhet, så vi var i stand til å få Julians anliggende tilbake i hovedstrømsmediene på den tiden. Og det har på en måte strømmet på. Vi så nylig etterforskningen utført av Yahoo! News-reportere, med over 30 kilder innenfra etterretningssamfunnet, som bekreftet det vi på en måte allerede visste, at det var konspirasjoner om å kidnappe og myrde Julian.

Under Trump hadde man folk som Mike Pompeo, som sa: «CIA kommer til å målrette WikiLeaks, det er en ikke-statlig fiendtlig etterretningstjeneste,» og andre, alle tilfredse med la det dokumenteres, om deres planer for Julians rettsforfølgelse, hvordan de grunnleggende sett kom til å kaste alt de hadde mot WikiLeaks.

Siden Biden har kommet inn er det helt annerledes. Hver gang noen i administrasjonen blir spurt om hva som skjer med Julians sak, sender de det over til noen andre. Da utenriksminister Blinken i Frankrike ble spurt om Julian, sa han: «Vi har et uavhengig justisdepartementet, det er deres ansvar.» Det samme gjorde Jen Psaki, talsperson for Det hvite hus.

Det vi ser nå er en annen måte administrasjonen opererer på. De liker ikke hullabaloo; de vil ikke ha noe stort medievanvidd rundt saken. Men rettsforfølgelsen ruller videre. Den har ikke blitt trukket tilbake. Man kan se tilbake på CIA-avsløringen, de hadde i 2017 en plan om å kidnappe og myrde Julian. Den er på plass. Han ble, under et slør av legalitet, kidnappet fra den ecuadorianske ambassaden, hvor han hadde politisk asyl.

De fant effektivt sett ut en måte hvor de fortsatt kunne kidnappe ham, og ta ham som gissel, men gjøre det med dette sløret av legalitet. Nils Melzer, FN-rapportøren om tortur, kaller det et drap i sakte film, for våre åsyn. Det er ikke noe annerledes enn disse CIA-planene. De videreføres, bare på en annen måte, under Biden-administrasjonen.

WSWS: Og Biden ønsker kanskje ikke å snakke om Assange nå, men i 2010 da han var visepresident i Obama-administrasjonen, fordømte han Julian som en «hi-tech terrorist» for avsløringen av amerikanske regjeringsforbrytelser, som en journalist.

GS: Nettopp. Både Biden og [minoritetsleder for Republikanerne i Senatet] Mitch McConnell kalte Julian for en hi-tech terrorist. De sa nøyaktig det samme, som om de etterplapret hverandre. Og det ble snakket om å få plassert Julian under rammeverket av Patriot Act, som en terrorist, slik at han kunne bli dronet eller skutt på stedet. Det var oppfordringer innenfra hovedstrømsmediene om at Julian måtte myrdes. Det hele fôrer inn i seg selv.

Det er nøyaktig det samme som at Pompeo kalte WikiLeaks en «ikke-fiendtlig statlig etterretningstjeneste». Jeg snakket med Julian om det i 2017, og han sa: «Dette er første gang vi har et heltids CIA-team etter oss.» Det var den definisjonen som betydde at CIA kunne sette et helt team på Julian uten noe som helst kongresstilsyn, og de kunne anvende de samme tiltakene på WikiLeaks som de brukte mot iranske eller russiske etterretningstjenester.

Washington DC-konsensusen om å drepe Julian, eller gå etter WikiLeaks, er ikke ny, de har forsøkt å gjøre det lenge.

WSWS: Et av de mest slagkraftige øyeblikkene i filmen er der Assanges utlevering blokkeres av en britisk domstol i januar, men på smale helsemessige begrunnelser. Det er en åpenbar følelse av lettelse og til-og-med overraskelse blant familiemedlemmene. Men i løpet av få dager avviste den samme britiske dommeren en forespørsel om kausjon, og nå er det de amerikanske ankene, med enhver fare for utlevering. Kan du kommentere på dette, og høringene som finner sted denne uka?

GS: Det er en emosjonell berg-og-dal-bane. Du ser i filmen, det er det øyeblikket hvor vi ble virkelig overrasket, overveldet og ikke helt kunne tro at utleveringen ble avvist. Og så er det et par dager seinere tilbake til det samme slitet, og så inn i denne nye høringen.

USA hadde initielt satt fram fem ankepunkter, men retten tillot dem bare å gå videre med tre av dem. Det anket de, og har nå fått anledning til å utfordre de to andre punktene også.

Ett av disse to er deres forsøk på å undergrave professor Kopelmans vitnesbyrd, psykiateren som fant at Julian ville begå selvmord dersom han ble utlevert til USA. Så igjen, denne høringen kommer til å være fokusert på Julian, hans mentale velvære, hans person. Clare Dobbin, en av aktorene, kalte i en av de tidligere høringene Julian for en «malingerer» [dvs. en som spiller]. Det er det vi forventer skal finne sted, at det holdes fokus på Julian, på hans personlighet, og at oppmerksomheten holdes vekk fra de faktiske forbrytelsene mot menneskeheten og korrupsjonen som han avslørte. Det har vært taktikken siden 2010. De har spilt mannen, og ikke ballen.

WSWS: Det er ekstraordinært at saken i det hele tatt videreføres. Det er nå avslørt at den amerikanske regjeringen, som anmoder om utlevering, planla å myrde Assange. Et av hovedvitnene for deres tiltale, den islandske svindleren og dømte barnemishandleren Siggi Thordarson, har innrømmet at han løy i bytte mot immunitet fra den amerikanske påtalemyndigheten. Hvorfor tror du det britiske rettsvesenet går videre med dette, når juridisk sett hele den amerikanske saken burde vært avvist?

GS: Det ligner litt på spørsmålet om hvorfor den australske regjeringen ikke har gjort mer. Anliggendet her er at det nesten er som nok en av WikiLeaks’ avsløringer, hvordan Julian nådeløst har blitt forfulgt, og alle av disse institusjonene har vist seg å være korrupte.

Det startet med at den svenske påtalemyndigheten, deretter den britiske Crown Prosecution Service, det britiske rettsvesenet, det amerikanske justisdepartementet, FBI som innvilget Thordarson immunitet i bytte mot hans vitnesbyrd. For meg er det nok en åpenbaring av hvor langt de vil gå.

Jeg liker David og Goliat-metaforen. Det er denne blinde kjempen som slåss mot en bitteliten mann som er låst inne i ei fengselscelle, og denne kjempen bare velter ned alle disse institusjonene. Til slutt kommer han til å ødelegge seg selv. Det viser at alle disse institusjonene er korrupte. Jo mer dette utspiller seg, jo mer tiltro vil folk ha mistet til det demokratiske systemet vi lever under.

Hvis du ser tilbake til Daniel Ellsberg-saken på 1970-tallet, da det kom fram at psykiaterne hans ble spionert på av den amerikanske regjeringen, og de sendte agenter forkledd som rørleggere for å gjøre innbrudd i huset hans, alt sammen av det underbygde Richard Nixons riksrettstiltale. Jeg ville ikke bli overrasket om vi ser noe tilsvarende med Julians sak, at vi til slutt ser noen på høyeste nivå bli stilt til ansvar.