Corbyn, Covid og gjenåpning av skoler: En historikk for taushet og politisk svik

Britiske forelder Lisa Diaz er drivkraften er drivkraften bak fredagsskolestreikene som oppfordrer foreldre, når det er mulig for dem, til å holde deres barn hjemme fra skolen for å protestere mot at skolene gjøres utrygge av pandemien.

Hun tvitret 30. oktober, der hun spurte: «Har Jeremy Corbyn uttalt seg om tragedien som utspiller seg på skolene, og så fikk jeg det ikke med meg? Jeg liker Corbyn. Han er en bra mann. Spør om dette, helt oppriktig...»

Hun la senere til: «Jeg liker Corbyn. Vi ville vært på et mye bedre sted om han var statsminister og ikke Johnson. Jeg førte valgkampanje for Corbyn i 2019. Men har ingen politiske tilknytninger nå. Og jeg faller ikke for hva som helst. Han har vært søppel hva angår skolene. Som resten av dem. Må være ærlig.»

Jeremy Corbyn i parlamentet da han var Labour-leder [Foto: Stefan Rousseau/ Pool Photo via AP, arkiv]

Diaz, til tross for hennes illusjoner om Corbyn, var ikke aleine om å spørre hvorfor han var taus i møte med mer enn hundre barns død av Covid, og fortsatte masseinfeksjoner, der som resultat et sted mellom 2 prosent og 14 prosent har sannsynlighet for å lide av Long Covid. April May, svarte: «Jeg tenkte på dette tidligere, og var oppriktig forvirret med tanke på skaden broren hans forårsaker ...»

Corbyns bror, Piers, som han aldri har kritisert én eneste gang, er en ledende skikkelse i antivaksinerings- pro-flokkimmunitetsprotestene som er ledet av ytrehøyrekrefter, mange med tette bånd til Konservativ-regjeringen, og til Trump-fløyen i Det republikanske partiet.

Det var å forvente at Diaz’ innlegg ville foranledige forsøk på forsvar av Corbyn fra dem som ikke har lært noe av hans fem år som leder av Labour Party – år som så ham forråde de politiske aspriasjonene til millioner av hans supportere, som håpet på en kamp mot den blairisiske høyresiden i Labour og Toryene, og for sosialisme.

Forsvaret innebar å gripe tak i et par halmstrå, og forøvrig unnskyldninger for hans tragiske feighet.

Lenker ble delt til en Skwawkbox-artikkel fra 19. september 2020, med hylling av en tweet fra den tidligere Labour-lederen, under headingen «Corbyn går inn i striden om gjenopptaking av skolegang i implisitt irettesettelse av Starmers fallitt.»

At Corbyn uttalte seg «offentlig om katastrofen med koronavirusutbrudd i skoler» besto av én enkelt setning: «Med en voksende mengde infeksjoner, i en voksende mengde skoler, og ingenting som blir gjort for å beskytte medlemmene, da vil disse dødsfallene bli denne uaktsomme regjeringens ansvar» – et sitat fra en artikkel skrevet av fagforbundet Unisons assisterende generalsekretær Roger McKenzie.

I stedet for å gå inn i «striden» (Corbyn ville ikke gjenkjenne en strid om han snublet over en), støttet Corbyn Unison’s posering av opposisjon, representert ved McKenzies løfte om å støtte «ethvert medlem som nekter å gå tilbake til arbeid på en utrygg arbeidsplass» samtidig som fagforeningene organiserte gjenåpningen av skoler.

Det å kalle dette en «implisitt irettesettelse av Corbyns etterfølger som Labour-leder» er pure sofisteriet. Corbyn har aldri irettesatt sir Keir Starmer for noe som helst, heller ikke hans støtte for gjenåpningen av skolene etter fjorårets første nedstengning. «No ifs, no buts» [‘Ikke noe om, og men’] var Starmers kommentar til tilbake-til-skolen-kampanjen, en mann som også sendte det Skwawkbox kalte «et hemmelig brev som lovte støtte til PM’s [statsministerens] kampanjeplaner, handlinger med titusenvis av unødvendige dødsfall som resultat, uten så mye som et uttrykk for anger».

Gjenåpningen av skolene ble gjennomført med utdanningsfagforeningenes medvirkning, som førte til at skolene ble virusets nøkkelvektor, og til at spredningen kom ut av kontroll, med flere dødsfall forårsaket i perioden september til desember 2020 enn gjennom hele begynnelsen av pandemien.

Skoler ble bare stengt ned tidligere i år på grunn av den voksende motstanden blant lærere og foreldre mot de økende dødstallene, som innen da inkluderte minst 570 utdanningsarbeidere, hvilket tvang fagforbundet National Education Union (NEU) til i januar å be deres medlemmer om å nekte å gå tilbake til arbeid, med henvisning til § 44 i arbeidsmiljøloven [britiske Health and Safety Act].

NEU og andre utdanningsfagforbund nektet å organisere streikeaksjoner eller arbeidsnedleggelser. Men da regjeringen forsøkte å få gjenåpnet barneskolene fra 4. januar, da holdt lærerne seg vekk, og dét tvang Toryene til samme dag å kunngjøre den tredje nasjonale nedstengningen.

Det var bakgrunnen for Corbyns andre tweet om skolespørsmålet, den 7. januar, sendt til kommunikasjonstråden av en av hans lojale støttespillere.

Hans andre tweet var nok et forsøk på å bygge opp under fagforeningene, og pekte på en annonse som oppfordret til skadebegrensende tiltak i skolene, publisert i Daily Mirror etter å ha blitt avvist av den høyreorienterte avisa Daily Mail, ifølge NEUs felles-generalsekretær Kevin Courtney.

Annonsen var basert på en NEU-kampanje som tilbød samarbeid med Johnson for å gjøre gjenåpningen av skoler mulig. NEU ga ut deres Education Recovery Plan [Gejnnopprettingplan for Utdanningen] den 28. januar 2021, basert på en skolegjenåpning under pandemien som regjeringen hadde tidssatt til den 8. mars. NEU deltok i å få drevet fagorganisasjonens medlemmene tilbake til skolene i en «tidsforskjøvet» gjenåpning.

Det er det hele hva angår Corbyn og skolegjenåpninger, som etterlater hans støttespillere kavende rundt for å komme med unnskyldninger for hans opptreden:

1. At han i det minste er «bedre» enn hans angivelige opponenter, deriblant den ekstraordinære påstanden at han var for opptatt til å kunne legge merke til Covid’s konsekvenser på skolene – «For å være ærlig, jeg tror han har så mye i fanget at han har oversett det, han har så mye å gjøre, i motsetning til Starmer som tar seg en timeout; gi JC et rop/påminnelse.»

2. At han er gjenstand for alt for gjennomgripende sensur, slik at: «Hva å vedde på at han har uttalt seg, men det har ikke blitt rapportert?» Og: «Han er ganske så kneblet, så hvem vet.»

Slike spake unnskyldninger tilhører «Poor Jeremy»-skolen av politisk apologetikk, og framstiller ham som et offer for krefter som var for mektige til å kunne bekjempe.

Dette er usant og politisk desorienterende. Det forsterker påstandene fra den foraktede Tory-regjering og styringseliten den tjener, om at det ikke er noe alternativ til deres styre, under betingelser der arbeiderklassen, den mektigste av sosiale krefter, kan og må mobiliseres mot dem.

Dersom Corbyn hadde ønsket å gjøre hans synspunkter kjent, og til-og-med, Gud forby, ville slåss for dem, da var og er han fortsatt, men riktignok i mye mindre grad, takket være at han ble mye deskreditert av hans tidligere svik, i en gunstig posisjon til å kunne gjøre det.

Som tidligere leder av Labour Party, folkevalgt av hundretusener, har Corbyns en Twitter-konto som fortsatt har 2,4 millioner følgere. Hadde han ønsket å motsette seg gjenåpningen av skolene, da ville mange av disse tilhengerne ikke bare ha lest hans uttalelser, men de hadde også re-tweetet dem og handlet for å støtte. Corbyn har flere Twitter-følgere enn Labour Party og Starmer til sammen, og han involverer flere potensielle lesere enn den kombinerte daglige sirkuleringen av Rupert Murdoch’s Sun, og den nominelt liberale avisa Guardian.

Det er ingen som sensurerer Corbyn, bortsett fra Corbyn selv. Og grunnen til at han gjør det er forankret i hans egen råtne politikk. Hans få offentlige ytringer om skoler, og om pandemien generelt, bekrefter at Corbyns lojalitet, først og fremst, aller sist, og alltid, er til Labour og til fagforeningsbyråkratiet. Hele hans periode som Labour-leder besto av en samlet innsats for å motsette seg de folkelige kravene om å drive den blairistiske høyresiden ut av partiet, og med å forpurre partimedlemmers aspirasjoner om en sosialistisk vending av partiets politikk.

Corbyns eneste varige «prinsipp» var for enhver pris å bevare Labour Party’s enhet, slik at høyresiden kunne føre deres skyttergravskrig mot Labour’s medlemmer, mens Corbyn trakk seg tilbake på alle vesentlige saksanliggender, inkludert på Trident-atomvåpen, NATO-medlemskap og byrådsnedskjæringer.

«Nice» Mr. Corbyn presiderte ikke bare over at noen av hans nærmeste allierte i «antisemitt»-heksejakter ble drevet ut av partiet, men han skrøyt til-og-med av å ha framskyndet prosessen for deres ekskluderinger. Samtidig som han gjorde dét skapte han forutsetningene for hans eget nederlag i 2019-generalvalget, da Boris Johnson ble valgt, og for hans egen fjerning fra Labour’s parlamentariske representasjon, i løpet av uker etter at han saktmodig overlot partiledelsen til Starmer.

Corbyns historikk hva pandemien angår er i tråd med hans opposisjon, ikke bare mot enhver handling fra arbeiderklassen mot blairistene, men også mot Toryene.

Under parlamentsdebatten om pandemien den 25. mars 2020, hans siste som partileder, sa Corbyn om Labour’s tilnærming: «Vår umiddelbare oppgave som opposisjon er å bistå til å stoppe spredningen av koronaviruset, til å støtte regjeringens folkehelsearbeid, og samtidig å være konstruktivt kritiske der vi føler det er nødvendig, for å forbedre den offisielle responsen.»

Støtte til Johnson-regjeringen kombinert med «konstruktiv kritikk» ble den offisielle politiske retninglinja til Starmer, men den ble overlevert ham fullt utformet av Corbyn.

Dens bitre frukter ble avslørt av Corbyn selv, i en Tribune-podcast fra august 2020: «En verden å vinne». Der Corbyn beskrev begivenheter på et uspesifisert tidspunkt i de tidlige stadiene av Covid-19-pandemien, men helt klart før han ble fjernet som partileder den 4. april, innrømmet han: «Vi var involvert i møter med regjeringen gjennom hele våren i år, og Jon Ashworth og jeg husker helt klart og tydelig at vi dro på et møte i statsrådskontoret, hvor vi fikk en forelesning om flokkimmunitet.»

Han kommenterte: «Det var absurd at man faktisk ville bygge opp flokkimmunitet ved å tillate mennesker å dø. Og så, mens regjeringen gikk inn i eugeniske formler, og diskuterte alt av den slags, gjorde de ingen tilstrekkelige forberedelser.»

Corbyn fortalte ingen at Toryene eksplisitt fulgte en morderisk politisk orientering for flokkimmunitet, som han beskrev som «eugenisk», en politikk WSWS beskrev som «en fascistisk politisk retninglinje for bevisst eliminering av en angivelig uønsket del av befolkningen for den angivelige forbedringen av arten, i dette tilfellet en bred del av arbeiderklassen, spesielt de eldre, svekkede, og de ellers sårbare.»

Da denne «flokkimmunitet»-politikken ble offentlig proklamert av Johnson og hans ledende vitenskapelige rådgiver sir Patrick Vallance, på en pressekonferanse den 12. mars, forårsaket den utbredt folkelig harme, som til slutt tvang regjeringen til å pålegge den første offentlige nedstengningen den 23. mars.

Den forsinkelsen kostet titusenvis av menneskeliv. Corbyn deler ansvaret for dem alle.

Selv om han nå sitter i parlamentets bakre rekker, som backbencher og uavhengig, er Corbyns fortsatte taushet om alle fundamentale spørsmål garantert, der han tigger Starmer om gjenopptakelse inn i Labour Party’s råtnende kadaver. Han og den svinnende grupperingen av det «venstre» han leder, er den siste forsvarslinja til et parti og et fagforeningsapparat som trofast tjener de store bankenes og selskapenes interesser, selv om det samtidig koster liv og helse for arbeidende mennesker og deres barn.

Loading