Streiken ført av 10 000 arbeidere mot arbeidsgiveren John Deere, verdens største produsent av landbruksutstyr, som nå går inn i sin fjerde uke, får voksende støtte fra deres kolleger i Tyskland og Europa. Arbeidere i fire amerikanske delstater avviste tirsdag for andre gang en tentativ utsalgsavtale, som ikke klarte å imøtekomme arbeidernes forlangender om å hente inn igjen flere tiår med lønnskutt, forringede helsetjenesterettigheter og pensjoner.
Arbeidere ved John Deere-fabrikkanlegget i Mannheim, Tyskland – hjemstavn for selskapets europeiske hovedkvarter, og for Tysklands største traktorfabrikk, med rundt 2 800 arbeidere – fortalte i går til World Socialist Web Site at de var entusiastiske over avvisningen av den tentative avtalen. «Selvfølgelig støtter jeg streiken!» sa Fardin, som hørte om den for første gang. «Jeg synes det er bra at dere informerer om hva som skjer i de amerikanske fabrikkene.»
«Jeg håper på det beste for mine kolleger i USA,» sier Mehmet, en ung arbeider som nylig begynte å jobbe for John Deere. «Streiken deres vil trolig påvirke oss også, i løpet av de neste ukene. Det er virkelig urettferdig det som blir gjort mot dem der – og mot oss også: En kollega og jeg la i går merke til at transportbåndet vårt gikk åtte sekunder for fort. Med en omløpstid på 4,5 minutter utgjør det en forskjell på fem traktorer om dagen. Men jeg var redd for å ringe IG Metall [fagforeningen] om det, for jeg har bare jobbet her i to måneder, og trenger jobben.»
Arbeidsnedleggelsene i USA kan snart skape gunstige betingelser for en streik i Mannheim, sa Björn. «Jeg krysser fingrene for at alt går bra der borte. Vi vil merke det her om fire uker, når vi får flaskehalser for transmisjonsdeler. Dersom det starter her også, da vil ledelsen bli ganske forvirret, fordi det er mye penger som flyter gjennom her. Jeg er spent og nysgjerrig på å se hvordan dette forløper. De kommer til å splitte samfunnet ganske mye.»
«Problemet i USA vil være at fagforeningene bare blir lullet og bestukket,» sa Björn. Han foreslår at Deere-arbeidere «danner en egen fagforening med folk man virkelig stoler på – og deretter går for full gass. De har ikke noe annet valg.»
For to uker siden aksjonerte et team av World Socialist Web Site-reportere ved Mannheim-fabrikken med oppfordringer om at de skulle støtte deres streikende amerikanske kolleger. Teamet delte ut en pamflett om streikebølga i USA, og forklarte at streiken ved John Deere er direkte resultat av arbeidernes tiltak for å organisere seg i grunnplankomitéer uavhengige av fagforeningene, og den tyske praksisen med bedriftsråd der fagforeningene er sterkt representert. Dette perspektivet vant gehør hos arbeiderne i Mannheim, og dusinvis erklærte deres støtte til streiken.
Mange av dem som allerede den 20. oktober hadde uttrykt deres støtte til streiken snakket i går igjen med WSWS. Michael, som også først fikk vite om streiken gjennom WSWS-teamet, sa: «Dersom streiken fortsetter, da forventer jeg også at den vil ha innvirkninger på anlegget her i Mannheim. Jeg støtter streiken og tror de fleste her ville gjort det samme.»
Steffen og Ege støttet også streiken da WSWS-teamet var i Mannheim 20. oktober. Steffen sa i går at han allerede hadde lest WSWS-uttalelsen om streiken, og var fornøyd med at de amerikanske arbeiderne for andre gang har avvist avtalen mellom UAW og ledelsen. «Det er bra at de hevder deres forlangender på denne måten. De har min støtte og jeg ønsker dem lykke til.»
Flere rapporterte at bedriftsrådet på Mannheim-fabrikken reagerte på WSWS-teamets intervensjon med betydelig bekymring, og en dag seinere hadde sendt en e-post til alle ansatte, der de «distanserte seg fra denne handlingen» og erklærte at de ikke hadde «noenting med dette å gjøre». Osman, som har jobbet for selskapet i mange år, kommenterte: «Bedriftsrådene har alltid vært på arbeidsgivernes side, spesielt i Tyskland. Jeg vurderer også å si opp IG Metall-medlemskapet.»
En ung arbeider som snakket med WSWS for andre gang, og som ba om å få være anonym, sa: «Jeg har hørt om streiken – delvis fordi vi forventer mangler på deler selvfølgelig, vi har fem ukers forvarsel. Men vi har ikke hørt noe fra den offisielle siden, ikke engang fra fagforeningene.»
Han sa at han støttet streiken fullt ut, men måtte selv frykte represalier: «Jeg kan ikke sette jobben min på spill. Jeg har bare vært her i tre måneder, og håper på en fast kontrakt. Dersom jeg hadde det, ville jeg vært ombord med en gang. Disse folka streiker ikke uten videre, men på grunn av inflasjonen. Selskapet burde helt klart imøtekomme dem – de har råd til det!»
Manuel, som jobber med logistikk hos John Deere, snakket også om den fullstendige tausheten fra IG Metall og bedriftsrådet: «Ingen her forteller oss noe om streiken. Men vi [i logistikkavdelingen] merker allerede at vi ikke lenger mottar visse deler. Når du spør om det, blir du fortalt at det er på grunn av streiken i USA» Fellesaksjoner av John Deere-arbeidere på internasjonalt nivå «er noe jeg støtter», sier Manuel. «Jeg står bak mine kolleger i USA. Jeg er ikke overrasket over at IG Metall ikke gjør store nyheter av streiken deres.»
En annen supporter, som også ville være anonym, sa om fagforeningen: «IG Metall påstår at arbeiderne i Mannheim ikke kan få endret noe på utviklingen i USA. Det er ei løgn. Vi i Mannheim må støtte denne streiken!» Han sa årsaken til bedriftsrådets e-post er at de fleste arbeiderne støtter streiken. Han sa videre at IG Metalls bekymring er at tyske arbeidere skal gå til streik i solidaritet.
I USA gjorde også fagforeningen United Auto Workers (UAW) alt hva de kunne for å holde arbeiderne i mørket om planene de hadde utarbeidet sammen med ledelsen: Bare to dager før avstemmingen, ble kun «høydepunkter» av den aktuelle avtalen bekjentgjort, slik at arbeiderne ikke hadde noen mulighet til å få studert kontrakten som skulle bestemme deres arbeidsbetingelser for de neste seks årene. Etter at amerikanske John Deere-arbeidere hadde avviste kontrakten, sa UAW-hovedkvarteret, sterkt foruroliget, at de ville «diskutere de neste trinnene med selskapet [utheving tillagt]», for så å kommunisere resultater fra disse hemmelige diskusjonene til arbeiderne «gjennom den lokale fagforeningsavdelingen».
Ved Deeres største fabrikkanlegg, i Waterloo, Iowa, avviste arbeidsstyrken faktisk kontrakten med et flertall på 71 prosent, men resultatet ble ikke kunngjort før den endelige opptellingen ved alle anleggene var gjennomført, for at stemmeresultatet ikke skulle oppmuntre til avvisning ved andre anlegg. På et informasjonsmøte fagforeningen avholdt i Waterloo, tidligere på tirsdag, brøt det ut heftige meningsutvekslinger mellom fagforeningsfunksjonærer og arbeidere, der én arbeider opplevde å få mikrofonen avkoblet for å kritisere utsalgskontrakten.
Streiken i USA viser at en reell kamp mot nåværende og framtidige ledelsesangrep bare er mulig i den grad arbeiderne organiserer seg internasjonalt, uavhengig av fagforeningene. Grunnplankomitéen Deere Workers Rank-and-File Committee (DWRFC) ble dannet av arbeiderne i USA for å motvirke konspirasjonen mellom ledelsen og fagforeningen, og for å forene arbeidere i en bred, internasjonal kampanje, som samler Deeres internasjonale arbeidsstyrke, og arbeidere ved bilselskaper som Volvo og deleleverandører som Dana.
Midt under en voksende klassekonfrontasjon i Europa og Amerika, må kampene i bil- og metallindustrien knyttes til kampene ført av lærere og sykepleiere, jernbane- og logistikkarbeidere og alle andre deler av arbeiderklassen – med perspektivet for en omfattende generalstreik for å vinne tilbake lønninger, forsvare alle arbeidsplasser og motsette seg regjeringenes og selskapenes politiske orientering for masseinfeksjon og sosiale nedskjæringer.