New York Times’ obduksjon av Det demokratiske partiets 2. november-valgfiasko kom til en helt forutsigbar konklusjon: Demokratene må forflytte seg enda lenger til høyre.

I avisas redaksjonelle lederartikkel publisert fredag, med headingen «Demokrater benekter politiske realiteter, på eget ansvar»,» kaller Times-redaksjonen valget, og helt spesielt Demokratenes guvernørkandidat Terry McAuliffe’s nederlag i Virginia, «et politisk mareritt for Det demokratiske partiet», som «krever en ærlig og redelig samtale ... om hvordan man kan komme tilbake til den moderate politikken og verdiene som drev blåbølgeseirene i 2018 [o. anm.: Demokratene er blå; Republikanerne er røde] og vant presidentskapet for Joe Biden i 2020».

Times skriver at Demokratene har «sett til venstre på så mange prioriteringer og så mange meldinger» og «har mistet av syne det som kan forene det største antallet amerikanere».

Lederen tillegger: «Et nasjonalt Demokratisk parti som snakker opp progressiv politikk på bekostning av ideer for tverrpolitisk enighet, og som dveler ved Donald Trump på bekostning av framtidsrettede ideer står i fare for å bli et marginalt Demokratisk parti, som bare appellerer til venstresiden.»

Avisa skriver videre ut i lederen at Biden «ikke vant Demokratenes primærvalg fordi han lovet en progressiv revolusjon,» og refererer godkjennende Demokrat-representanten Abigail Spanbergers uttalelse: «Ingen valgte ham for å være FDR. De valgte ham for å være normal og stoppe kaoset.»

Påstanden at Det demokratiske partiet siden valget av Biden har «snakket opp progressiv politikk» er absurd. Times’ beklagelse sentrerer på administrasjonens lovproposisjon «Build Back Better», «Gjenoppbygg bedre»-lovframlegget, for sosiale utlegg og klimatiltak. Times skriver: «Bekymringene uttrykt av mer sentrumsorienterte amerikanere over hastverket for å få brukt skattebetalernes penger, over hastverket med å få vokst regjeringen, burde ikke avfeies».

«Build Back Better»-lovproposisjonen har faktisk blitt gradvis redusert til praktisk talt ingenting, der alle elementer som ikke er direkte relaterte til selskapsinteresser, medregnet utvidelsen av tilfanget av billig arbeidskraft, systematisk har blitt fjernet. Spesielt har ethvert tiltak for å beskatte de rike, i løpet av orkestrerte «forhandlinger» med høyreorienterte kongressdemokrater, blitt eliminert, tiltak som meningsmålinger viser er overveldende populære.

Times griper til Virginia-valget for å forlange at lovproposisjonen blir ytterligere sløyet. Som respons utsatte Demokratene avstemmingen over lovframlegget på fredag, der de i stedet gikk hen til å vedta en separat infrastrukturlov det var topartienighet om, som var godkjent av big business, utskilt som en egen enhet slik det var forlangt av høyreorienterte Demokrater som senatorene Joe Manchin og Kyrsten Sinema.

Under betingelser av en massiv sosial krise, en pandemi som har drept mer enn én million mennesker i USA, voksende bekymring blant arbeidere over de skyhøye prisene på forbruksvarer, harme over tiår med eskalerende sosial ulikhet, og utbredt desillusjonering med begge de politiske partiene, der konkluderer altså Times... Demokratene ivrer for mye etter å få «vokst regjeringen».

Hva angår påstanden at Demokratene har «dvelt ved Donald Trump» siden Bidens innvielse i januar, er det motsatte tilfellet. Demokratene har jobbet for å dekke over betydningen av Trumps fascistiske kuppforsøk den 6. januar, og Biden har gjort det å få opprettholdt et «sterkt» Republikanerparti til et kjennetegn for hans administrasjon, som han også proklamerte umiddelbart etter hans innsettelse.

Implikasjonen av Times-redaksjonens leder er at eventuelle gjenstående undersøkelser av rollen til Trump og hans medsammensvorne i Det republikanske partiet i forsøket på å velte valget og Konstitusjonen, nå burde skrinlegges – under påskudd av å se framover.

Det fundamentale bedrageriet i Times-lederen er imidlertid hva den i sin helhet utelater. Det demokratiske partiets høyreorienterte politiske orienteringer er knyttet til partiets uopphørlige promotering av hudfarge- og identitetspolitikk, rettet mot privilegerte deler av den øvre middelklassen. Det var denne politiske strategien, forbundet med Det demokratiske partiets klassekarakter, som led forlis den 2. november.

Times har selv spilt den ledende rollen i å promotere denne politikken basert på hudfargekonflikt, spesielt gjennom avisas «1619 Project». Dean Baquet, Times’ sjefredaktør, uttalte eksplisitt i et møte med avisas ansatte den 12. august 2019, at «race [o. anm.: for meg hudfarge, ikke ‘rase’] og forståelsen av race må bli del av hvordan vi dekker den amerikanske historien ... Race kommer det neste året til å bli en vesentlig del av den amerikanske historien.»

Times, som taler for Det demokratiske partiet, skulle med andre ord jobbe for å sette race i sentrum av amerikansk politikk. «1619 Project», avduket to dager seinere, er dedikert til forfalskningen av amerikansk historie, og presenterer den som en historie av endeløs hudfargebasert konflikt, der svarte amerikanere har ført en ensom kamp for demokrati mot hvit rasisme.

Hvilke saksanliggender var det som opptok Det demokratiske partiet før tirsdagens valg?

Forrige måned fjernet Demokratene i New York City en statue av Thomas Jefferson fra byens rådhus City Hall, med begrunnelsen at den «symboliserer det motbydelige og rasistiske grunnlaget som Amerika ble grunnlagt på». Times erklærte, i avisas egen beretning om beslutningen, at statuens fjerning var «del av et bredt, landsdekkende oppgjør med hudfargebasert ulikhet».

Som World Socialist Web Site forutså har det hudfargefokuserte angrepet på Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen vært ei gavepakke for Republikanerne, og det ytre høyre. Vi skrev, for ett år siden, som kommentar på fraksjonskrigføringen i Times-redaksjonen over «1619 Project»:

Amerikanere fra arbeiderklassen, svarte så vel som hvite, henter inspirasjon fra de to amerikanske revolusjonenes store og uutslettelige oppnåelser. De er av den formening at menneskelig likhet er et prinsipp det må kjempes for og som må realiseres, det er ikke en «grunnleggingens myte» [‘founding myth’], som Times hånlig kalte det. De avskyr og blir rasende over lynsjmobb-type angrep på statuer av Jefferson, Washington, Lincoln og Grant, som blant andre Hannah-Jones oppmuntrer til på Twitter. Enda verre er at den klare forbindelsen mellom disse angrepene og «1619 Project» har gjort det mulig for Trump og hans fascistsupportere å stå fram som voktere av Den amerikanske revolusjonens og Borgerkrigens demokratiske arv.

McAuliffe, en gjennomgangsfigur i Demokratenes partietablissement, anvendte denne strategien i Virginia, der han de siste dagene av hans valgkamp fokuserte på forlangender om færre hvite lærere i klasserommene, som om dét har noe som helst å gjøre med krisen for offentlig utdanning i Virginia, og på tvers av landet.

En annen vesentlig kampanje i forkant av novembervalgene var Demokratenes vellykkede bestrebelser for å fjerne Andrew Cuomo, deres egen guvernør i New York, på grunnlag av en bedragersk sexskandale [engelsk tekst]. Igjen spilte Times den essensielle rollen i oppildningen til og promoteringen av en kampanje som anvendte en fabrikkert skandale for å gjøre avregninger innen Det demokratiske partiet, mens de løftet fram anliggender om sex og kjønn, nok en hjørnestein i den øvre middelklassens politikk.

Alt av dette har absolutt ingenting å gjøre med interessene til brede seksjoner av arbeidere, uansett deres hudfarge eller kjønn. Virginia-valget og nederlagene påført Det demokratiske partiet over hele landet er resultatet.

Like forutsigbar som anvendelsen av Virginia-fiaskoen for å berettige avvisningen av selv en pretensjon av sosial reform, er kampanjen for å få lagt skylden for Demokratenes nederlag på hvite arbeideres angivelige inherente rasisme.

Times-spaltisten Charles Blow konkluderer i hans egen kommentar til Virginia-valget («Hvit rasistisk angst slår til igjen») med at «Youngkin aktiverte og utløste med suksess hvit rasistisk angst.» Han argumenterer for at skylden for Demokratenes fiasko ikke beror på Demokratenes egne høyreorienterte politiske orienteringer, men er å finne hos hvite arbeidere: «Man kan argumentere for at Demokratene gjorde feiltrinn i Virginia. Absolutt. Men for å vinne trengte Demokratene også å få dempet ned hvite menneskers frykt, som er som å spille Whac-a-Mole.»

Kommentarer på sosialmedier fra figurer innordnet med Demokratiske partiet var enda mer eksplisitte. «Dette landet bare elsker hvitt overherredømme,» erklærte Jemele Hill, en bidragende skribent for The Atlantic. «Hvite kvinnelige velgere er fotsoldater for det hvite overherredømme-patriarkatet,» proklamerte Mona Eltahawy, grunnlegger av nyhetsbrevet Feminist Giant, som respons på meningsmålinger som viste at et flertall av hvite kvinner stemte på Youngkin.

Slike mennesker er milevis distanserte fra arbeiderklassen. Never mind at meningsmålinger viser at det dominerende anliggendet som motiverte Virginia-velgerne var den økonomiske situasjonen, der velgere som mente økonomien ikke var bra, eller sågar dårlig, stort sett stemte på Youngkin.

Nei, unnlatelsen av å velge Demokrater er, ifølge Det demokratiske partiets apologeter, resultat av «hvit rasistisk angst».

Arbeiderklassen forflytter seg ikke til høyre, og den er heller ikke motivert av hudfargebasert animus. Demokratenes nederlag faller sammen med en voksende streikebevegelse på tvers av hele USA, inkludert den pågående streiken til mer enn 10 000 arbeidere ved John Deere i Iowa, Illinois og andre amerikanske delstater. Deere-arbeidere, mange av dem som er hvite, stemte samme dag som McAuliffes nederlag for å avvise en UAW-støttet kontrakt, den siste i rekka av nederlag for fagforeningsstøttede avtaler, medregnet Volvo Trucks-arbeidernes avvisning av tre kontrakter i delstaten Virginia tidligere i år.

Valgene sammenfaller også med den pågående katastrofen produsert av styringsklassens respons på pandemien, som har tatt livet av mer enn én million mennesker bare i USA. Demokratene, ikke mindre enn Republikanerne, er fast bestemt på å oppheve alle restriksjoner for spredningen av viruset, som fortsetter å drepe mer enn 1 100 mennesker i USA hver dag.

McAuliffe uttrykte hele det politiske etablissementets likegyldighet overfor massedød da han feilrapporterte nivået av Covid-19-dødsfall i hans delstat med 10 000, og hevdet at «4 000 i Virginia» hadde dødd, når det reelle dødstallet, ifølge offisielle tall, er mer enn 14 000.

Arbeidernes interesser kommer ikke til uttrykk fra noen fraksjon av det politiske etablissementet, verken den stadig mer fascistiske politikken til Republikanerne eller den hudfargebesatte politikken til Demokratene. Der Det demokratiske partiet funderer over sitt «politiske mareritt» og forflytter seg enda lengre til høyre, er ei bølge av klassekamp i ferd med å krasje ned over dets hode.