President Pedro Castillos regjering overlevde sist torsdag et mistillitsvotum i den peruanske Kongressen, etter å ha gjennomført store utvekslinger i hans kabinett og kommet med stadig mer direkte appeller til Perus styringselite og dens høyreorienterte representanter.
Castillos oppstigning til presidentvervet, en tidligere regional leder for en lærerfagforening, ble i juli hyllet av det internasjonale pseudo-venstre som en stor seier for de peruanske massene, og til-og-med som en gjenoppliving av den såkalte «Rosabølga» – benevnelsen for venstrenasjonalistiske og populistiske borgerlige regjeringers makterobring i ei rekke søramerikanske land under råvareboomen på begynnelsen av 2000-tallet.
Siden regjeringen tiltrådte midt i en flom av populistisk demagogi, har Castillos regjering slynget seg krampeaktig over til høyre.
Bare to dager før Kongressens mistillitsavstemming utstedte Castillo en utøvende ordre som utplasserte den peruanske hærens tropper på gatene i hovedstaden Lima og den nærliggende havnebyen Callao, som til sammen har 11 millioner innbyggere, en tredjedel av Perus befolkning.
Mens dette ble utført under påskudd av å bistå det peruanske politiet i bekjempelsen av voksende kriminalitet, kom den militære utplasseringen i kontekst av ei stigende bølge av sosiale protester og klassekamp, som har blitt drevet fram av utdypende fattigdom og sosial ulikhet, under betingelser av den ukontrollerte spredningen av Covid-19. Peru har, med over 200 000 registrerte Covid-dødsfall, den høyeste dødeligheten per capita i verden.
Det har også vært ei rekke streiker i lutfattige lokalsamfunn av småbønder, mot beslagleggelse av landområder og miljøødeleggelser forårsaket av store transnasjonale gruveselskaper. Etter at en veiblokkade tvang fram nedstengningen av landets største kobbergruve, Antamina – eid i fellesskap av Glencore og BHP Billiton – som rystet finansmarkedene, sendte regjeringen ei gruppe ministre for å forhandle fram en våpenhvile basert på løfter om «dialog».
Under en annen gruveprotest i Ayacucho ble det peruanske nasjonalpolitiet sendt ut, der de brukte gummikuler, tåregass og køller for å spre medlemmene av lokalsamfunnet. Samtidig har har buss-, lastebil- og andre transportsjåfører truet med streik den 8. november mot stigende drivstoffpriser.
I nok et bukk til den peruanske høyresiden sparket Castillo nok et av hans kabinettmedlemmer kvelden før mistillitsvotumet. Innenriksminister Luis Barranzuela, som ei rekke høyreorienterte lovgivere krevde sparket som betingelse for å stemme i regjeringens favør, ble fritatt fra embetsvervet på grunnlag av beskyldninger om at han 31. oktober var vertskap for en Halloween-fest, etter at regjeringen hadde utstedt et direktiv som formante befolkningen til ikke å avholde slike samlinger. Barranzuela hevdet, knapt troverdig, at han hadde innkalt til et offisielt møte.
Barranzuela var identifisert med regjeringspartiet Perú Libre [‘Fritt Peru’], som nominerte Castillo til presidentkandidat, selv om han først i 2020 meldte seg inn i partiet. Han hadde tjent som advokat for Vladimir Cerrón, Perú Libre-partileder og tidligere regionalguvernør i Junín, som ble dømt til fengsel på korrupsjonsanklager.
Cerrón og Perú Libre kombinerer populistisk demagogi og pseudo-marxistisk retorikk med regionalistiske politiske orienteringer, med appeller til motforestillingene mot Limas dominans. Partiets korrupsjon er av samme stykke som alle de borgerlige partiene i Peru, som har sett fire av deres nålevende eks-presidenter dømt til fengsel, og en femte begå selvmord i stedet for å overgi seg til politiet.
Samme morgen som kongressavstemmingen sverget Castillo inn Avelino Guillén som Barranzuelas erstatter, en senior aktor med en 40-år-lang karriere i den peruanske regjeringen. Han gjennomførte etterforskningen og prosederte tiltalen av den tidligere peruanske diktatoren Alberto Fujimori for hans rolle i massakrene i Barrios Altos og La Cantuta, utført i 1991 og 1992 av militærets dødsskvadron Colina. Fujimori soner nå en dom på 25-år i forbindelse med disse forbrytelsene.
Selv om Guilléns utnevnelse ble positivt mottatt av hoveddelen av Kongressen, fikk den ingen støtte fra den ekstreme høyresiden representert av Fuerza Popular [‘Folkelig Kraft’], som ledes av Fujimoris datter Keiko Fujimori, som tapte presidentvalget knepent til Castillo.
Dette var bare det siste i ei lang rekke kabinettutskiftninger. De begynte mindre enn én måned inn i Castillos presidentskap med hans utenriksminister Hector Bejar (85) som ble drevet ut fra vervet av de høyreorienterte mediene, som mudret opp en uomtvistelig uttalelse han tidligere hadde kommet med, at militæret under Fujimori hadde utført terrorhandlinger mot sivilbefolkningen. Den peruanske marinen fordømte uttalelsen som en «fornærmelse», og Castillos statsminister Guido Bellido meldte umiddelbart en uttalelse som berømmet de væpnede styrkene for «bestrebelsene de la for dagen i kampen mot terrorisme og for nasjonal pasifisering».
Bellido ble selv fritatt fra hans stilling etter å ha kommet med demagogiske trusler om å nasjonalisere gasselskapet Camisea, eid i fellesskap av Hunt Oil i USA og Argentinas Pluspetrol. Castillo selv henga seg til lignende retorikk.
Presidentens finansminister Pedro Francke «avklarte» imidlertid raskt disse uttalelsene, der han erklærte at de betydde forsikringer for at selskapet opererte i «peruaneres tjeneste», og at de «på ingen måte betyr å ta statlig kontroll over en privat aktivitet».
Dette var ekko av løfter fra Castillo og Francke fra deres besøk til USA i september, der de forsikret private investorer, den amerikanske regjeringen, IMF og Verdensbanken (WB) om deres forpliktelser til forsvar av transnasjonale investorers og peruansk kapitals profittinteresser.
Mirtha Vasquez inntok Bellidos plass, en advokat og såkalt moderat venstreorientert, som hadde vist seg som et par trygge hender da hun under 2020-krisen inntok stillingen som midlertidig president i Kongressen, en krise som ble utløst av det parlamentariske kuppet som styrtet president Martín Vizcarra.
En annen minister som fikk sparken for å blidgjøre den peruanske høyresiden var arbeidsminister Iber Maraví, som den høyreorienterte pressen beskyldte for tilknytning til den maoistiske geriljabevegelsen Sendero Luminoso [‘Lysende Sti’], en beskyldning han benektet og som det heller ikke foreligger noe bevis for.
Av andre som så langt er fjernet var også gruveministeren Iván Merino, som til tross for at han
jobbet for å forsikre gruveselskapene om at det ikke var noen fare for nasjonaliseringer, ble erstattet av Eduardo González, en tidligere daglig leder i et teknologiselskap.
Én stilling der det ikke har vært noen endring er posten som styreleder for statens sentralbank, Banco Central de Reserva del Perú. Castillo har holdt på plass den høyreorienterte økonomen Julio Velarde, som har hatt stillingen siden 2006. Velarde, som er en forkjemper for transnasjonale og peruanske kapitalistinteresser, advarte etter at han sist tirsdag ble innsverget for en ny periode, for at Perus gruveprotester «påvirker oppfatningen av landet, hva angår framtidige investeringer,» og var med det ekko av gruveselskapenes oppfordringer til regjeringen om å «gjenopprette orden».
Castillo-regjeringens høyreorienterte utviklingsbane har splittet regjeringspartiet Perú Libre. I torsdagens mistillitsvotum fikk regjeringen 68 stemmers oppslutning, fire flere enn det nødvendige flertallet på 64, med 56 imot. Kongressdelegasjonen til Perú Libre ble splittet langs midten, der 19 representanter stemte for regjeringen og 16 imot den.
Blant dem som stemte imot var eks-statsminister Guido Bellido, som uttalte at Castillo ikke er en sosialist eller på venstresiden, men bare «i bunn og grunn en fagforeningsfunksjonær».
Pseudo-venstre, deriblant magasinet Jacobin, som er tilknyttet Democratic Socialists of America (DSA), har iherdig promotert illusjoner om Castillo og utsiktene til at en borgerlig regjering ledet av en fagforeningsleder skulle gjennomføre en sosialistisk transformasjon av Peru. Dette reaksjonære perspektivet tjener til å underordne den peruanske arbeiderklassen til kapitaliststaten, og til å bane vei for blodige nederlag.
Castillos utkommandering av hæren til Limas gater følger bare med få uker opp påberopelsen av en «unntakstilstand» i Ecuador, der med påfølgende utplassering av militæret over hele landet, også under påskudd om å bekjempe kriminalitet. At Perus president, den angivelig «venstreorienterte» fagforeningslederen, og Ecuadors president Guillermo Lasso, en høyreorientert bankmann og eks-Coca Cola-sjef, kommer til samme beslutning og kaller ut troppene er et mål på oppløsingen av ethvert grunnlag for demokratiske styreformer i et Latin-Amerika splittet av intense klasseskiller og sosial ulikhet, som har blitt kraftig intensivert av Covid-19-pandemien.
I Peru, som over hele Latin-Amerika, er det brennende spørsmålet den uavhengige politiske mobiliseringen av arbeiderklassen, i opposisjon til alle deler av borgerskapet og alle dets politiske partier og de korporatistiske fagforeningene. Dette kan kun oppnås på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program, innrettet mot å styrte selskaps- og finanskapitalens diktatur, og på omorganiseringen av det sosioøkonomiske liv på et sosialistiske grunnlag. Dette fordrer framfor alt byggingen av et revolusjonært parti av arbeiderklassen – en peruansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).