Prisen på de varer og tjenester amerikanske husholdninger bruker økte med 6,2 prosent det siste året, ifølge data utgitt av arbeidsdepartementet på onsdag. Dette er den høyeste stigningen på ett år siden 1990. Bare i oktober steg prisen på sentrale varer med nesten 1 prosent.

Men de offisielle inflasjonsstatistikkene bare begynner å berette historien:

• Dagligvarer har hatt en prisstigning på 5,4 prosent på årsbasis. Stigningene for sentrale varer i handlekurva er: Bacon opp 20 prosent, biffkjøtt opp 25 prosent, og den generelle indeksen for fjærfe, fisk, egg og kjøtt opp 11,9 prosent.

• Hurtigmat-prisene har steget 7,1 prosent sammenlignet med for ett år siden. Priser på fullservicerestauranter har steget med 5,9 prosent.

• Bensin-prisen ved pumpa har de siste 12 månedene steget med 49,6 prosent. Ifølge AAA varden landsdekkende gjennomsnittsprisen $ 3,42 per gallon på tirsdag, opp fra $ 2,11 i fjor.

• Energi-prisene har samlet sett steget med 30 prosent. US Energy Information Agency forutser at husholdningene vil bruke 43 prosent mer på fyringsolje, og 30 prosent mer på naturgass denne vinteren.

• Kjøretøy-prisene har steget betydelig. Bruktbiler er opp 26,4 prosent, nye biler er opp 9,8 prosent, og leiebiler er opp 39,1 prosent.

• Andre viktige økninger inkluderer hvitvarer (6,6 prosent), hotell- og motellrom (25,5), møbler (12), flytte- og fraktkostnader (7,9), porto (7,2), renovasjonsavgifter (5,3), tobakk (8,5), datamaskiner (8,4), sportsutstyr (8,7), kameraer og fotoutstyr (5,5), så vel som renseritjenester (6,9).

Mens gjennomsnittlige timelønninger er opp 5,1 prosent sammenlignet med for ett år siden, er inflasjonen høyere. Når tallene settes mot hverandre er lønningene ned 1,1 prosent – et lønnskutt for den typiske arbeideren.

Forøvrig er det fattigere deler av befolkningen som får en uforholdsmessig byrde av økte forbrukerkostnader. En økning med én dollar per gallon bensin belaster en arbeider som tjener $ 19, medianlønna for 2019, mer enn den gjør de rike.

Arbeidere har ikke råd til disse prisstigningene. En meningsmåling gjennomført av forbrukerrapporten Jungle Scout i mars, fant at 56 prosent av amerikanerne levde fra lønnsslipp til lønnsslipp. Denne uka kunngjorde sentralbanken US Federal Reserve at amerikanske husholdningers gjeld hadde steget til det historisk høye nivået $ 15,24 billioner. Dette var drevet av kredittkortgjeld, billån og studielån.

CNN skrev i en kommentar til denne utviklingen: «Nå som sukkerrushet fra stimulansen har gått over, går forbrukerne tilbake til de gamle måtene å bruke deres kredittkort.» Selv om denne uttalelsen er innrammet i den ufølsomme og likegyldige språkbruken som er typisk for amerikanske medier, peker uttalelsen på en grunnleggende realitet: Den skarve mengden økonomisk bistand som gjorde det mulig for arbeidere å overleve midt under pandemien, har blitt avsluttet, og arbeiderklassens familier er tvunget til å betale deres økte regninger ved å låne.

Det nåværende oppsvinget av inflasjon oppstår fra kryssingen av krisen utløst av pandemien med tiårene med politiske orienteringer som har promotert veksten av sosial ulikhet.

Den amerikanske regjeringen og det politiske etablissementet har over mange tiår forsøkt å overvinne amerikansk kapitalismes krise gjennom utarming av arbeiderklassen, kombinert med tilførselen av ubegrensede mengder kontanter til finanseliten.

Carter-administrasjonen utnevnte i 1979 Paul Volcker som styreleder for Federal Reserve. Volcker

gikk inn for å heve rentene til historiske nivåer, for å få brutt ned arbeiderklassens motstand.

Med valget av Reagan i 1980 ble dette angrepet intensivert. Reagan fikk forsikringer fra sentralorganisasjonen AFL-CIO om at fagforeningene ikke ville blande seg inn, og han knuste en streik ført av flygeledere i august 1981. AFL-CIO’s forræderi utløste ei bølge av påfølgende nederlag for arbeidere, samtidig som fagforeningsbyråkratiet ble forandret til kontraktører for lavtlønnsarbeid, og opererte som en politimyndighet overfor arbeiderklassen, til fordel for deres stadig mer velstående og korrupte direktører.

Men den amerikansk kapitalismens underliggende økonomiske krise, som driver fram denne politikken, ble bare dypere. Federal Reserve oppmuntret spekulasjoner og gjeldsopptak for å holde påfølgende asset-bobler i gang. [O. anm.: ‘assets’ er samlebegrepet for omsettelige verdipapirer]. I krise etter krise, som begynte i 1987, intervenerte regjeringen for å kjøpe opp toksiske assets, senke rentene og sluse penger inn i finansmarkedene. De øvre klassenes formuer svulmet, bundet til de stigende aksjekursene.

Denne politikken kom til en topp i 2008. Toksisk subprime-boliggjeld i USA, dvs. lån med manglende betalingsevne eller dekning i gjenstandsverdien, imploderte og oppslukte hele verdensøkonomien. Som respons gikk Federal Reserve og andre sentralbanker til uforlignelige tiltak for å støtte opp kapitalistmarkedene. Bush og Obama sluste billioner av dollar inn i finansmarkedene, reddet Wall Street direkte, nektet å rettsforfølge de ansvarlige, og restrukturerte amerikansk produksjonsindustri ved å sløye lønninger og rettigheter i bilindustrien.

Innen 2020 hadde de billionene av dollar i kontanter som ble injisert inn i finansmarkedene som respons på 2008, ført til rekordhøye nivåer i aksjemarkedet.

Mens pandemien midlertidig forpurret disse vinningene, har styringsklassens reaksjon vært å orkestrere nok en massiv redningsaksjon for de rike. Federal Reserve satte i gang et nødprogram for oppkjøp av assets. Anslagsvis $ 4,5 billioner i digitalt trykte penger har blitt brukt for å støtte opp finansmarkedene. Oppkjøp av assets fortsetter i en størrelsesorden av $ 120 milliarder i måneden. I tillegg var loven CARES Act, som kostet $ 2,3 billioner, i vesentlig grad en redningsaksjon for storselskaper og næringslivsvirksomheter, der mange mottok milliarder av dollar i direkte bistand.

Disse gratispengene har underbygget en massiv inflasjon i verdien av alle finansielle assets, og økt de rikes formuer.

Finansoligarkiet som dikterer det sosiale og politiske liv i USA er fast bestemt på at hele byrden av krisen utløst av pandemien skal bæres av arbeiderklassen. Denne overordnede bekymringen førte til tildekkingen av farene reist av Covid-19 tidlig i 2020, deretter den systematiske oppgivelsen av folkehelsetiltak som startet ved slutten av mars, og deretter umiddelbart etterfulgt av nedskjæringen av nødbistand for de arbeidsløse, med sikte på å få tvunget arbeidere til å godta hvilken som helst jobb, uansett hvor utrygg eller lavtlønnet, de kunne få.

Men til tross for styringsklassens bestrebelser for å tvinge arbeidere inn i sykdomsutsatte fabrikker og varehus, har pandemien, kombinert med de internasjonale spenningene den forsterket, hatt en vesentlig innvirkning på globale forsyningskjeder. Mange arbeidere med underliggende helsemessige tilstander, eller med familiemedlemmer som er immunkompromitterte, har valgt ikke å ikke gjenoppta arbeid til fattigdomslønninger, midt under en rasende pandemi.

Styringsklassen er bekymret for at de voksende kravene fra arbeidere om høyere lønninger, uttrykt i både streiker og det såkalte «store avslaget», benevnelsen for den store mengden arbeidere som forlater lavtlønnede jobber, har ført til betydelige mangler på arbeidskraft i nøkkelsektorer.

De stigende levekostnadene har drevet fram den største streikebølga på flere tiår, blant annet de store kampene ved Volvo, Deere, Dana og andre steder.

I hver og en av disse kampene konfronterer arbeiderne ikke bare deres arbeidsgivere, men også fagforeningene, som har jobbet for systematisk å isolere, sabotere og stenge ned hver eneste streik. Hadde disse streikebryterorganisasjonene fått deres vilje ville klassekampen i 2021 forløpt slik den har gjort i flere tiår tidligere: Med fallende lønninger, masseoppsigelser og skyhøye selskapsprofitter.

Men på fabrikker, sykehus og skoler på tvers av hele landet dannes det nye grunnplankomitéer som representerer arbeidernes genuine interesser. For å lykkes må disse organisasjonene, gjennom koordinert handling, bryte gjennom den isolasjonen fagforeningene har pålagt dem. Det betyr å knytte bånd og forbindelser med arbeidere i andre sektorer, andre delstater og, kritisk viktig, i andre land.

Konfrontert med veksten av klassekampen vurderer deler av det politiske etablissementet å løse «arbeidsproblemet» med makt, og Biden sa i forrige måned at han vurderer å sette inn nasjonalgarden for å «få havnene i gang igjen».

Den amerikanske styringsklassen har siden starten av pandemien forsøkt å få sikret at hele kostnadsbyden av krisen, enten det er i antall døde eller i økonomisk lidelse, skal bæres av arbeiderklassen, samtidig som verdens milliardærer hoper seg opp umåtelige formuer.

Men nok er nok. Det er ikke USAs utbyttede og utarmede arbeidere – som i flere tiår har blitt fortalt at de må akseptere permitteringer og lønnskutt til beste for amerikansk industri – men USAs finansoligarki som skal bære kostnadene av krisen i helsevesenet, og den sosiale og økonomiske krisen som er skapt av amerikansk kapitalisme.