Over 90 000 busstransportarbeidere, ansatte av delstaten Maharashtras State Road Transport Corporation (MSRTC), er nå i deres fjerde uke av streikeaksjoner, i strid med ondsinnede represalier fra ledelsen, inkludert suspenderinger og sparking av tusenvis av arbeidere, og en rettskjennelse fra Bombay High Court som forbyr deres arbeidsaksjoner.

Streiken er et grasrotinitiativ. Den brøyt ut i opposisjon til de uttrykkelige ønskene fra praktisk talt alle de mer enn to dusin fagforeningene representerte i Maharashtra-regjeringens statseide MSRTC. Ved slutten av oktober avbrøt fagforeningene en gryende streik etter å ha inngått en råtten arbeidsavtale med delstatsregjeringen, som lovet rettidig betaling av arbeidernes lønninger og sørget for beskjedne økninger av lønninger og arbeidsrettigheter.

På onsdag advarte delstatsregjeringen for at «strenge tiltak» ville bli iverksatt mot de streikende dersom de ikke var tilbake i arbeid fredag 26. november. Trusselen ble kombinert med en minimal lønnsøkning for noen av de ansatte.

Arbeidernes sentrale krav er at MRSTC fusjoneres fullstendig inn i delstatsregjeringen. Om så ble gjort ville MRSTC-arbeiderne ha rettmessige krav på samme lønnsskala, rettigheter og arbeidssikkerhet som andre offentlige ansatte. Nåværende status er at arbeiderne ikke er kvalifisert for de statlige lønnsskalaene, siden MSRTC administreres som en autonom selskapsenhet som må klare seg selv økonomisk. Forøvrig vurderer arbeiderne at det å oppheve MRSTC’s autonome status ville forhindre delstatsregjeringens og MRSTC-ledelsens planer om å privatisere store deler, eller det hele av bussselskapets operasjoner, som besørger offentlige transporttjenester som er avgjørende viktig for livene til arbeidende mennesker i Indias nest-mest folkerike delstat.

Delstatsregjeringen – en tre-parti-koalisjon ledet av det fascistiske partiet Shiv Sena, inkludert Contress Party, som kom til regjeringsmakt mot slutten av 2019, med støtte fra de stalinistiske parlamentariske partiene – insisterer på at kravet om sammenslåing ikke kan oppfylles. Dette fikk en av de streikende arbeiderne til å komme med følgende observasjon, til avisa Indian Express: «Regjeringen sier i media at sammenslåingen (av MSRTC med delstatsregjeringen) ikke er mulig. Så hvorfor lovet de det i deres valgmanifest?»

Det forente forlangendet fra grunnplanarbeiderne, om MSRTCs sammenslåing, ble ikke engang reist av lederne for de fleste av de 27 fagforeningene som holdt forhandlinger med transportministeren for Maharashtra-regjeringen, ved slutten av oktober. I opposisjon til fagforeningenes lederskap steppet grunnplanarbeiderne i MSRTC gradvis opp deres agitasjoner etter at fagforeningene kunngjorde at de 27. oktober hadde oppnådd en avtale med Maharashtra-regjeringen, som skulle få slutt på arbeidernes besyv.

Grunnplanarbeidere, som startet deres sporadiske arbeidsaksjoner fra midten til slutten av oktober, tok fagforeningslederskapet fullstendig på senga, og innledet en fristløs streik som startet ved midnatt 3. november, i strid med fagforeningenes eksplisitte instruksjoner. Hele 26 av de 27 fagforeningene som utgir seg for å representere MSRTC-arbeiderne hadde beordret dem til å etterfølge en rettskjennelse fra Bombay High Court, som erklærte enhver arbeidsaksjon som illegal.

Deretter erklærte fagforeningene deres «støtte» for streiken, men det var bare et gjennomskuelig forsøk på å få kontroll over den. Til MSRTC-ledelsens og delstatsregjeringens forferdelse har streiken fortsatt, i det alt vesentlige utenfor de tradisjonelle fagforeningsstrukturene.

Under en nylig rettshøring om en begjæring av forakt, innmeldt av MSRTC-ledelsen mot arbeiderne, for å ha trosset en tidligere arbeidslivsrettskjennelse som forbød streiken, instruerte Bombay High Court delstatsregjeringen til å innmelde anklager om kriminell forakt mot de streikende dersom de skulle forsøke å forhindre streikebrytere fra å gjenoppta arbeidet.

MSRTC-ledelsen mønstrer også en nådeløs offensiv mot de streikende. Den sa opp minst 2 000 streikende kontraktsarbeidere for å ha trosset ordren «tilbake-til-arbeid», suspendert nærmere 3 000 faste ansatte, og utstedt disiplinære «varsler» til ytterligere 2 627 streikende. Denne åpne fiendtligheten fra ledelsens side mot arbeiderne fikk flere streikende arbeidere til å kommentere til pressen: «Vil de bare bryte vår enhet og streik, ved å bruke splitt-og-hersk-formelen? De har suspendert tusenvis av ansatte i stedet for å løse våre problemer, og uten å ville forstå hvordan vi lider på grunn av våre elendige lønninger.»

Arbeiderne har også avslørt andre ondsinnede taktikker som delstatsregjeringen anvender for å prøve å få brutt ned streiken. De har hevdet at delstatsregjeringen utpresser private busselskaper, som har vist en viss motvilje mot å kjøre noen av rutene som tidligere var betjent av MSRTC, ved å true med å holde tilbake utestående kontraktsbetalinger.

Ledelsen har bevisst tilbakeholdt arbeidernes lønninger i flere måneder, med henvisning til manglende inntekter. Dette har tvunget arbeidere til å pådra seg store gjeldsbyrder, ikke minst for å kunne finansiere helsetjenester for familiemedlemmer som har pådratt seg Covid-19 og har hatt behov for sykehusinnleggelser.

Arbeiderne fortsetter å holde ut ekstraordinære påkjenninger siden streiken startet. De mottar ikke engang deres magre månedslønninger, som varierer fra Rs. 12 080 til 26 673 (NOK 1 467 til 3 240), pluss skrave godtgjørelser. På grunn av gjentatte forsinkelser i lønnsutbetalinger, som strekker seg over flere måneder, har siden mars 2020 minst 38 arbeidere begått selvmord.

Non-profit nettstedet Wire publiserte i fjor en hjerteskjærende artikkel om de desperate betingelsene disse fattige arbeiderne står overfor, på grunn av ledelsens unnlatelse av å betale dem, ofte månedvis av gangen. Wire rapporterte om den 30-år-gamle MSRTC-arbeideren Manoj Choudharys selvmord 9. november 2020, den eneste forsørgeren for hans unge kone, hans foreldre og besteforeldre. Choudhary tok sitt liv fordi han var totalfortvilet over ikke å kunne forsørge dem.

Hans kone Aishwarya beskrev de opprivende månedene de konfronterte før hennes ektemanns selvmord. «Mannen min prøvde alt han kunne for å holde seg flytende. Men med hans magre lønning på Rs 14 000 (NOK 1 700 ) i måneden, som også først ble utbetalt etter en forsinkelse på tre til fire måneder, ble det umulig for ham å ivare familien,» fortalte hun.

Disse brutalt utbyttede arbeiderne blir tvunget til å bære den fulle helsemessige og økonomiske byrden av de ødeleggende beslutningene truffet av delstatsregjeringen og fagforeningsledelsene for å prioritere å beskytte selskapsprofittene og investorformuene framfor å redde liv, under Covid-19-pandemien. Dette har resultert i dødsfall av minst 304 MSRTC-arbeidere og mer enn 4 millioner indere på landsbasis, samt massive tap av inntekter og arbeidsplasser. Et bratt fall i antall passasjerer under pandemien har skapt en alvorlig økonomisk situasjon for MSRTC.

Arbeiderne har stengt ned alle transportselskapets 250 bussdepoter og satt nesten hele MSRTCs flåte av 18 500 busser i garasjene, som i all hovedsak har lammet den offentlige busstransporten, siden streiken kom i gang for fullt fra midnatt 3. november.

Titalls og kanskje til-og-med hundrevis av streikende arbeidere har slått leir ved Azad Maidan (Liberty-idrettsplassen) i Mumbai, for å bringe deres agitasjon og situasjon til offentlighetens oppmerksomhet. Demonstranter samler deres ressurser for å betale for mat og til-og-med for vann. Mange andre støttespillere, inkludert borgerorganisasjoner, viser deres sympati for streiken ved å dele ut lunsjer, middager, kjeks og te.

Mens domstolene og delstatsregjeringen har skjelt ut og nedverdiget de streikende arbeiderne for å ha forpurret skoleelevers utdanning, som bruker MSRTC for deres skoletransport, reiste ei gruppe på minst 50 elever, underlagt de ublu prisene som de private busselskapene forlanger, til landsbyen Kolhapur for å vise deres solidaritet med de streikende.

Grasrotarbeidernes kamp har forvirret både MSRTC-ledelsen og delstatsregjeringen. De har begge lenge stolt på de prokapitalistiske fagforeningsapparatene for å holde arbeiderne under kontroll.

Dette ble bemerket i et intervju som avisa Indian Express hadde med Shekhar Channe, MSRTC’s administrerende direktør. «Det ser ut som de vesentlige og eldste fagforeningene, som initielt var med i komitéen, ikke er del av denne streiken,» sa Channe. «Så, som alle hevder, det er en spontan og frivillig streik av arbeiderne. Det ser ikke ut til å være noe lederskap her. Og det kreves en ansvarlig leder for å kunne løse problemene. På grunn av en mangel på lederskap blir det vanskelig å finne en vei ut av streiken.»

For MSRTC-ledelsen er en «ansvarlig leder» en som kan sabotere arbeidernes målbevisste kamp, og få tvunget dem tilbake til arbeid med en avtale som ikke gjør noe for å imøtekomme deres berettigede krav om sterkt forbedrede lønns- og arbeidsbetingelser.

Ledelsen pusher også videre på for en økonomisk «omvending» av det for tiden tapsgivende transportselskapet, ved å leie inn det Europa-baserte ledelseskonsulentselskapet KPMG til å «råde» dem i hvordan de kan få omstrukturert MSRTC. Målet med en slik omstrukturering skal være å øke profittene hentet ut av deres arbeidsstyrke, og fra arbeiderne, studentene og fattigbøndene som bruker deres busser for daglige transportbefordringer. Den typen løsninger ledelsen ser nærmere på omfatter, med MSRTC’s administrerende direktør Channes egne ord: «Det å få redusert relasjonen busser-ansatte,» ved å sette ut flere bussruter på kontrakter til private operatører, og «å utvikle MSRTC-bussdepoter og eide landområder, til Public Private Partnerships», såkalt PPS-basis.