Protesterende demonstranter har de siste ukene marsjert gjennom Kabuls gater med krav om at USA opphever den økonomiske blokaden og frigir deres illegale beslaglegging av Afghanistans finanseiendeler, som tilsammen driver fram en økonomisk nedsmelting i Asias mest utfattige land.

Kvinner marsjerte 29. desember under bannere med teksten «Ikke drep oss av sult», «La oss leve» og «Joe Biden! Været er veldig kaldt, og barna mine har ikke noe å spise hjemme.» En lignende protest ble holdt den 2. januar, og flere er planlagt både i Kabul og andre afghanske byer.

Washington truer med sin hevngjerrige sanksjonspolitikk å drepe flere afghanere i løpet av de kommende månedene ved hjelp av sult enn alle dem som ble slaktet ned i løpet av de 20 årene med amerikansk krig og okkupasjon, som endte i august.

Samtidig med en kald vinter på vei balanserer hele landet på randen av hungersnød. «Én million barn [under fem år] er så underernærte at de står i fare for å dø i løpet av de kommende månedene», advarte Den internasjonale Røde Kors-komitéen (ICRC) i forrige måned.

FN rapporterer at bare 2 prosent av Afghanistans befolkning har tilstrekkelig å spise. Tjuetre millioner mennesker konfronterer ekstrem sult, mens offisiell statistikk plasserer 90 prosent av befolkningen under den uhyre lave fattigdomsgrensa.

Mary-Ellen McGroarty, leder for Verdens matvareprogram (WFR) i Afghanistan, beskriver landet som «på randen» av hungersnød. «Det er ingen provins i Afghanistan i dag med mindre enn 30 prosent av deres befolkning som enten er i krise, eller i en nødssituasjon med matvareusikkerhet,» sa hun nylig.

Sykehus og ernæringssentre ser en dobling og sågar tredobling av alvorlig underernærte barn brakt inn av desperate foreldre.

Landets helsevesen er også på randen av kollaps, med spredningen av omikronvarianten som gjør en ny økning av Covid-19-pandemien uunngåelig. Nesten halvparten av landets sykehus utstyrt for å behandle Covid-pasienter har stengt ned de siste månedene, mens det eneste gjenværende for Kabuls 4 millioner innbyggere ikke kan betale sine ansatte, mangler grunnleggende medisiner og forsyninger, og ikke engang er i stand til å kjøpe diesel for å kunne drive de brukte generatorene til å produsere det oksygenet som trengs for å kunne redde liv.

Det er utdypende bekymringer over den illevarslende trusselen fra vinteren som nå setter inn for Afghanistans sultne masser. Vinteren utgjør ytterligere fare for at Afghanistans fjellområder blir avskåret av tung snø, og etterlater hele befolkninger uten mat eller tilgang til assistanse. Eloi Fillion, leder av en ICRC-delegasjon som var i Kabul på tirsdag, meldte en tweet: «Tung snø i Kabul i dag. Temperaturen kan falle til -9 °C denne uka.» Fillion sa han hadde blitt fortalt at folk «brant møbler, sko eller dekk for å holde varmen,» og han la til: «På grunn av økonomisk kollaps sitter tusenvis av afghanere igjen uten noe for å kunne takle økende utfordringer.»

Røde Kors-representanten etterlot usagt kilden til denne «økonomiske kollapsen». Afghanistans befolkning har lenge konfrontert fattigdom og sult, som har blitt forverret av ei alvorlig tørke. Den brå tilbaketrekningen av amerikanske tropper og den resulterende kollapsen av det korrupte marionettregimet innsatt av den amerikanske okkupasjonen fratok landet dets viktigste inntektskilder. Utenlandsk bistand utgjorde 50 prosent av Afghanistans bruttonasjonalprodukt og 75 prosent av regjeringens budsjett, mens de enorme summene anvendt på selve USA-krigen i vesentlig grad den ble lagt i hendene på entreprenører og myndighetspersoner, som underbygget det korrupte og ustabile økonomiske oppsettet. Alt dette har kommet til en brå slutt.

Men det er ingen tvil om at den overordnede årsaken til den afghanske økonomiens kollaps er det amerikanske sanksjonsregimet. Washington overførte sømløst sanksjoner som ble pålagt Taliban som en «terrorist»-organisasjon i perioden da de organiserte et opprør mot den amerikanske okkupasjonen, over til den afghanske regjeringen selv så snart Kabul falt for islamistbevegelsen den 15. august.

Der de behandler regjeringen i et land med 39 millioner mennesker og alle dets etater som en «utenlandsk terrororganisasjon», har Washington frosset nesten $ 10 milliarder av Afghanistans valutareserver som holdes i USA, der de faktisk sett stjeler dem fra landet, i strid med folkeretten. Handlingen har kvalt landets kontantstrøm, som betyr at den minoriteten av befolkningen som har jobber går ulønnet og de med noen sparte midler i banker ikke har tilgang til deres penger. Næringsvirksomheter er ikke i stand til å handle inn forsyninger eller møte sine lønnsforpliktelser og legger ned.

«Terrorist»-sanksjonene har likeledes lammet utvekslinger mellom den afghanske sentralbanken og lokale banker og bedrifter på den ene siden, og internasjonale banker og selskapsenheter på den andre. Sluttresultatet er at avtaler for import av mat, medisiner og andre essensielle forsyninger reduseres. Penger sendt av afghanske emigranter til deres familier har også blitt avskåret, sammen med midler til å betale ansatte ved de hjelpeorganisasjonene som fortsatt er tilstedeværende der.

USA har brukt sin overordnede innflytelse innen Verdensbanken (WB), Det internasjonale pengefondet (IMF) og Den asiatiske utviklingsbanken (ADB) for å forsikre at de overholder den amerikanske finansblokaden.

Washington har nonchalant hevdet at de har gitt unntak fra sanksjonsregimet for humanitær bistand, men som i tilfellet med Iran og andre land som er målrettet for slike straffetiltak, er sanksjonene så omfattende og truende at få finans- eller selskapsenheter har noen interesse av å friste skjebnen ved å inngå avtaler med Afghanistans regjering.

Biden-administrasjonens harde linje på Afghanistan-sanksjoner og dens avvisning av å gi noen forsikringer om at den ikke vil straffe banker eller selskaper som inngår avtaler med landets regjering, har i stor grad blitt tilskrevet politiske bekymringer for å vise noen form for svakhet i kjølvannet av den kaotiske amerikanske tilbaketrekningen, som ble fullført i slutten av august.

Mens slike grunne politiske motiver uten tvil spiller en rolle, sammen med imperialistisk hevngjerrighet overfor en befolkning som tvang fram en vanærende slutt på USAs lengste krig, er Washingtons morderiske politikk overfor Afghanistan drevet av difinitive strategiske mål og oppfatninger.

For mer enn fire tiår siden lanserte Washington Operation Cyclone, den største i CIAs historie, som bevæpnet og finansierte mujahideen-islamistgeriljaer i Afghanistan. Målet, tilslørt i retorikk om «frihet» og «demokrati», var å trekke Sovjetunionen inn i «deres eget Vietnam», som tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski formulerte det. De påfølgende tiårene med krig krevde millioner av liv.

USA invaderte i oktober 2001 Afghanistan under påskuddet av en «krig mot terror» mot Al-Qaida og Taliban. Washingtons mål var å konsolidere et klientregime i et strategisk land i Sentral-Asia – hjemstavn for de nest-største påviste reservene av petroleum og naturgass i verden – og på grensene til Kina, Iran og det tidligere Sovjetunionen.

De samme essensielle motiveringene kan avdekkes i dagens gjeldende amerikanske politikk, utformet av Biden-administrasjonen og dens utenriksminister Antony Blinken, i den hyklerske retorikken om «menneskerettigheter». Washington har ingen intensjon om å tillate Kina, Russland og Iran fylle tomrommet etter USAs/NATOs militære tilbaketrekning fra Afghanistan.

Ifølge Financial Times har Kina «utvidet sin tilstedeværelse» i Afghanistan siden det amerikanske marionettregimets fall, «med forretningsgrupper som utforsker landets enorme reserver av mineraler som litium, og som inngår avtaler for å kjøpe landbruksprodukter».

Amerikansk imperialismes brentjord-sanksjonspolitikk tjener til å forpurre slike økonomiske bånd og skape en krise på Kinas grense, medregnet den potensielle trusselen om fornyede terroristoperasjoner fra islamistiske uigurseparatister.

Samtidig har embetsrepresentanter i Pentagon avduket planer om å gjenoppta dronemissilangrep i Afghanistan, angivelig rettet mot Islamsk Stat-Khorasan (ISIS-K), ei gruppe som sågar den tidligere afghanske marionettlederen Hamid Karzai mener ble brakt inn i Afghanistan av CIA. Gruppa har utført ei rekke terroristangrep rettet mot Taliban-regimet. Fornyede amerikanske bombeangrep vil ytterligere destabilisere landet.

Washingtons politiske orienteringer i Afghanistan er knyttet til USAs bredere forberedelser til krig med deres viktigste strategiske rival, Kina. Skulle en million afghanske barn dø i utvekslingen, vil de bli ansett, akkurat som titusenvis av barn drept i amerikanske bombe- og droneangrep, som collateral damage, dvs. konsekvensskader.

Samtidig som det amerikanske utenriksdepartementet ignorerte demonstrantenes krav i Kabul om å frigi eiendelene som kunne demme opp for en massiv hungersnød, kunngjorde departementet i forrige uke utnevnelsen av en «spesialutsending for afghanske kvinner, jenter og menneskerettigheter». Rina Amiri, den utnevnte, tjente som assistent for Richard Holbrooke, den avdøde tidligere amerikanske spesialutsendingen til Afghanistan, og besørget «menneskerettighets»-vindusdekorering for Obama-administrasjonens militære «surge».

Amiri vil slå på trommene for kvinners rettigheter for å berettige Washingtons morderiske politiske virkemidler. Et sentralt propagandapunkt vil fokusere på jenters rett til skolegang. Dette samtidig som Washingtons økonomiske kvelertak forhindrer lærere fra å bli betalt og framtvinger nedleggelse av skoler over hele landet, og mens barna som skulle ha gått der sulter ihjel.