Dr. William Ku er en pensjonert vitenskapsmann og fysiker fra Columbia University, som har en erfaringsbakgrunn fra flere tiår med analyser av komplekse data. Etter at Challenger-eksplosjonen i 1986 satte hans prosjekt med studier av kvasarer tilbake flere år, ble han rekruttert av finansinstitusjoner for å modellere komplekse finansielle instrumenter. Etter pensjonisttilværelsen vendte han seg mot analyser av helsesektordata. Under Covid-19-pandemien har han gått sammen med epidemiologen dr. Eric Feigl-Ding for å anvende sin erfaringsbakgrunn fra dataanalyse og modellering, for sammen å dokumentere kritiske utviklingsforløp.

Benjamin Mateus: Dr. Ku, takk for at du tar deg tid til å snakke med World Socialist Web Site. Jeg har fulgt ditt arbeid nøye og er alltid imponert over klarheten i dine grafer og plansjer.

Et godt sted å begynne ville kanskje være å forklare det arbeidet du gjør nå, med å rette oppmerksomhet på anliggender bak Covid-19-pandemien. Hva er din bakgrunn, og hvordan ble du interessert i å spore Covid? Kanskje du også kan diskutere ditt samarbeid med dr. Eric Feigl-Ding, som har besørget et bredt publikum for dine glimrende grafer og plansjer.

William Ku: Jeg ble utdannet vitenskapsmann og forsker, og har arbeidet i feltet mer enn 50 år. Til å begynne med analyserte og modellerte jeg mange forskjellige fysiske systemer, alt fra atomer til klynger av galakser.

Etter Challenger-eksplosjonen forlot jeg akademia og tilbrakte 20 år med å analysere og modellere komplekse finansielle instrumenter. Og til slutt, da jeg ble pensjonert og møtte flere helseproblemer, da rettet jeg min oppmerksomhet mot å prøve å forbedre analyser av helsevesenets data.

Da SARS-CoV-2 oppsto, nå for mer enn to år siden, skjønte jeg at med så lite kjent om et dødelig virus da kunne jeg bruke mine talenter til å spore, analysere og modellere spredningen av denne dødelige sykdommen. Dr. Feigl-Ding har vært ekstremt hjelpsom med å veilede min analyse, og sørge for at vår grafikk bidrar til å opplyse og utdanne gjennomsnittsborgeren, og bekjempe den enorme mengden desinformasjon som er på sosiale medier, som har bidratt til at så mange flere mennesker unødvendig har lidd og dødd.

BM: Når du ser inn på hele datagrunnlaget, på detaljnivå, hva er bildet som framstår i USA? Og kan du besørge en grafisk illustrering av det? Mange har glemt de tidlige fasene av denne langstrukne pandemien. Det ville vært på sin plass å se tilbake og oppsummere.

WK: For mer enn to-år-siden prøvde jeg å se hvordan eksponering førte til infeksjon, til sykehusinnleggelser og deretter til intensivbehandling (ICU) og eventuell død, i et forsøk på å bygge en modell for å bistå offentlige helsemyndigheter til bedre å kunne forutsi utviklingsforløp, for allokeringen av knappe helseressurser, og for enkeltpersoner til bedre å kunne vurdere hva deres risikoer var ved en eksponering for dette dødelige viruset. Tidlige data fra mange land viste at alder var den primære driveren for dødelighet. Over et veldig bredt spekter, fra 8 til 80 år, viste det seg at en persons risiko for å dø ble doblet med hvert sjette års levetid. Dette var sant for to år siden og det er fortsatt sant nå, og kan ses i dataene over etterslepende dødelighetsrater – Case Fatality Rates (CFR; dødsfall relatert infeksjonstilfeller tre uker tidligere). Med denne innsikten burde syke- og pleihjemmene forvaltet deres sårbare befolkningsgrupper bedre, den gangen.

Kjønn spilte også en sterk rolle. Menn av samme alder hadde 60 prosent større sannsynlighet for å dø av Covid-19 enn kvinner. Og til slutt, mange andre faktorer, som helsetilstand (fedme, diabetes, kreft, osv.) og demografi (inntekt, jobb, osv.) påvirket også sannsynligheten for at en person ville dø av denne sykdommen. Hver av disse faktorene kan mates inn i en datamodell for å beregne hvordan infeksjoner utvikler seg fra infeksjonstilfeller, til sykehusinnleggelser og til dødsfall.

I de tidlige dagene var det svært vanskelig å få overbevist offentligheten om å ta den eksponentielle veksten av antall tilfeller på alvor, og folk ventet på at tallene for dødsfall skulle stige før de handlet for å dempe spredningen av sykdommen. Men med varianter som omikron, som kan dobles annenhver dag, da kan det å vente i 3 uker på at dødsfall inntreffer og blir rapportert for deretter å handle, det tillater viruset å spre seg med en faktor på 1 000 og det kommer helt ut av kontroll.

BM: Kan du gjennomgå datagrunnlaget relatert hvilke amerikanske delstater som har gjort det bedre eller dårligere? Hvor ser vi høye forekomster av infeksjoner, sykehusinnleggelser og dødsfall?

WK: På delsstatsnivå der har noen av dem gjort det mye bedre enn andre, når det gjelder å holde antallet sykehusinnleggelser og dødsfall lavere. I lang tid var Vermont en av de beste til å holde antall Covid-19-tilfeller og dødsfall lave (927 per million innbyggere) sammenlignet med andre som Mississippi (4 035 per million) og Arizona (3 837 per million). Men ingen delstat har vært immun, og selv Vermont har sett et enormt omikronoppsving, siden de i fjor høst ikke klarte å booster-vaksinere befolkningen raskt nok.

Jeg har fokusert mye av min oppmerksomhet på de tre største delstatene i USA, da de representerer mer enn en fjerdedel av USAs befolkning. California har gjort en mye bedre jobb med beskyttelsen av sine innbyggere mot Covid-19 enn Florida og Texas, spesielt gjennom delta- og omikronbølgene etter at vaksiner ble allment tilgjengelig. Texas er et spesielt trist tilfelle siden texaneres medianalder (34 år) er lavere enn californianeres (35 år), og færre burde ha dødd der. De fleste sykehusinnleggelser og dødsfall i Texas og Florida kunne vært forhindret, med bedre folkehelsemeldinger og myndighetsbehandling.

BM: Hvilke land gjorde det bra under pandemien? Og spesifikt for Sør-Korea, hvorfor tok de foten av bremsene? Hvordan går det der nå?

WK: Noen land som Sør-Korea, Taiwan, Japan, Vietnam, Danmark, Australia, New Zealand osv. klarte i starten å kontrollere spredningen av sykdommen bedre. Men ingen har sluppet uskadd fra viruset.

Et av de første landene som ble rammet av pandemien etter Kina var Sør-Korea. De var i stand til å anvende klassiske teknikker for pandemikontroll, som grundig testing, sporing og pasientbehandling av de infiserte i isolerte anlegg, som i over 21 måneder tillot dem å begrense spredningen av sykdommen.

Land så til Sør-Korea for beste praksis-eksempler. Så begynte Sør-Korea i oktober i fjor å lette på avbøtende tiltak, og lot deltavarianten spre seg og drepe rekordmange koreanere. Verre er at de under politisk press i forrige måned i all hovedsak droppet alle avbøtende tiltak. Omikron er mildere enn delta, men når antall tilfeller stiger til nesten 20 ganger høyere enn delta-toppnivået fra midten av desember, da vil antall omikron-dødsfall garantert sette rekorder. De burde ha vaksinert (86 prosent) og gitt booster-dose (55 prosent) til enda flere mennesker, spesielt de unge og de eldre, før de tok foten av bremsene. Sør-Korea lærer verden ei ny lekse, som er at dersom de ikke avslutter de avbøtende tiltaken på en trygg måte, hvordan kan da land som USA med en lavere grad av vaksinedekning (65 prosent) og booster-doser (44 prosent) oppheve avbøtende tiltak så prematurt?

BM: Hvilke land har gjort det slett? Du har nylig sett på Russland, som har sett massive dødstall.

WK: Offisielle Covid-19-dødsfall per capita er svært høye i store land som Peru (0,62 prosent), Brasil (0,30 prosent), Polen (0,29 prosent) og USA (0,29 prosent), men vi vet at dette for mange land er undertellinger. Rapporteringen av pandemidødfall har vært svært ujevn fra land til land. Ulike kriterier brukes for å klassifisere og rapportere dødsfall som kan tilskrives Covid-19.

De fleste anser nå overtallige dødsfall, dvs. antall døde over de siste anslagsvis fem årenes gjennomsnitt, som mer pålitelig som mål på faktisk dødelighet assosiert med hendelser som orkaner, jordskjelv og pandemier, selv om de er mindre tidsriktige enn offisielt rapporterte dødstall. Offisielle dødstall av Covid-19 nærmer seg 6 millioner, men forskere anslår det reelle tallet med stor sannsylighet til å være mellom 2 og 4 ganger høyere. Ved å bruke overtallige dødsfall, og med en ekstrapolering, da har Russland mistet 0,83 prosent av landets befolkning til Covid-19 [nesten 1 av 100 mennesker], og USA har mistet 0,32 prosent. Dette er enorme humanitære kostnader.

BM: Som dataforsker meldte du på tweets om dine frustrasjonene om den langsomme og forsinkede publisering av data fra [den føderale folkehelseetaten] CDC – US Centers for Disease Control and Prevention. Hva betyr det for analysene, det at man ikke har sanntidsdata? Med andre ord, hvorfor har verden politisert pandemien, i stedet for å respondere på den på en samarbeidende måte?

WK: Langsom, ufullstendig og tilfeldig rapportering av pandemidata gjør at et vanskelig problem blir enda vanskeligere å forstå og håndtere. CDC burde være i stand til å gjøre en langt bedre jobb med å håndtere dette, enn f.eks. land i den tredje verden som mangler opplæringen, ressursene og pengene for å gjøre det.

CDC var trege med å frigi gjennombruddsdata [dvs. infeksjonstilfeller etter vaksinering] de hadde samlet inn fra delstatene, i den grad at FDAs godkjenningsprosess for booster-vaksinering i fjor sommer ble forsinket, og det kostet tusenvis av amerikanere livet. Deres beslutning om å la forskjellige delstater rapportere infeksjonstilfellene sporadisk og uensartet gjør det vanskelig å oppsummere alle delstatsdata for å danne et fullstendig, nøyaktig og tidsriktig bilde for hele USA.

Som vi nevnte tidligere, med antall omikroninfeksjoner som kan dobles hver andre dag, da gir det absolutt ingen mening å la noen delstater utsette rapporteringen i ei uke. Videre, når andre føderale etater som [helse- og sosialdepartemenet] Health and Human Services kan samle inn og rapportere sykehusdødsfall på en tidsriktig måte, da er det ingen grunn til å kutte ut den rapporteringskanalen før CDC har fikset deres egne rapporteringskanaler for dødsfall. Alt dette ekstra arbeidet for å «administrere budskapet» gjør til syvende og sist mer skade enn nytte – det undergraver offentlighetens tillit til amerikanske forskere og regjeringsmyndigheter.

Forøvrig, forskere pleide å dele informasjon og ressurser på tvers av landegrensene for å få fart på vitenskapens utvikling, men nå ser det ut til at folk bare støtter deres egne snevre synspunkter. I mange klassiske science fiction-fortellinger får ankomsten av fremmede inntrengere mennesker til å forene seg for å beseire den felles fienden. Nå har ankomsten av SARS-CoV-2 avslørt flere menneskelige splittelser, og tillatt denne fremmede inntrengeren å drepe millioner av mennesker.

BM: Du har brukt sosiale medier for å rette oppmerksomhet på nødvendigheten av å vaksinere befolkningen, og har understreket disse livreddende behandlingenes fordeler. Du har også bemerket at disse behandlingenes fordeler avtar over tid, og spesielt av utviklingen av nye mutasjoner av viruset. Kan du kommentere?

WK: Vaksiner har vært ekstremt effektive for å redde liv, og det har vært ekstremt frustrerende og forunderlig, det at vaksinevegringen fortsetter å holde et grep over store deler av befolkningen.

Når vi ser på de oppdaterte dataene for vaksinerte mennesker (se Figur 1), vel, folk burde skynde seg for å ta imot myndighetenes tilbud om gratis vaksiner, da de fungerer som en «Ungdommelighetsfontene» for eldres immunsystemer. En person i gruppa 50 til 65 år som er vaksinert står like godt beskyttet som en uvaksinert som er 30 år yngre (i gruppa 18 til 29 år).

Men vaksiner er ikke perfekte, og de avtar over tid, så «gjennombrudds»-infeksjonstilfeller, sykehusinnleggelser og dødsfall forekommer, og de burde vært bedre sporet og studert av CDC. Booster-dosene skulle vært rullet ut tidligere enn i oktober i fjor, og nå med omikron er de mer nødvendige enn noen gang, men i stedet har booster-vaksineringen avtatt betydelig.

BM: BA.2-subvarianten – kan du snakke om den? Og kan du snakke om den relatert demonteringen av alle trackere og åpningen av samfunnet? Vil vaksiner aleine besørge en slutt på pandemien?

WK: BA.2-varianten ser ut til å være rundt 30 prosent mer smittsomt enn det originale omikronviruset. I USA er det fortsatt en mindre aktør (rundt 4 prosent av tilfellene) selv om det sprer seg eksponentielt. Ifølge det siste anslaget fra Verdens helseorganisasjon (WHO) utgjør BA.2 anslagsvis en tredjedel av alle SARS-CoV-2-varianter globalt. Det er nedslående å se alle landene og delstatene haste for å redusere eller droppe avbøtende tiltak, spesielt med omtrent 3 prosent av verdens befolkning som ikke er i stand til å oppnå en full vaksinering og boosterbeskyttelse, enten på grunn av et dårlig immunsystem eller av alder. Disse mer sårbare delene av befolkningen er nå overlatt til å klare seg selv.

Forøvrig, det kan det alltid utvikle seg nye varianter som ikke er mildere. Det å droppe bruk av munnbind, redusere testingen, eliminere sporing og avslutte isolering (klassiske pandemiverktøy) uten å anvende objektive benchmarks (dvs. måltall hva angår antall sykehusinnleggelser, dødsrater eller dødelighetsrater relatert antall infeksjoner) høres helt vanvittig ut for meg. Vaksiner kan i teorien få slutt på denne pandemien dersom nok mennesker blir vaksinert og får booster-dose, og samtidig land holder seg årvåkne inntil rimelige benchmarks er oppnådd. Dessverre ser det imidlertid ut til at verden haster på vei til utgangen, og i prosessen dreper de flere mennesker.

BM: Dr. Ku, et siste spørsmål. Fredag 25. februar endret CDC deres retningslinjer for bruk av munnbind. Men det var ikke så mye at munnbindretningslinjene ble endret; det var hvordan de vurderer risiko.

I stedet for å bruke infeksjonsrater og positivitetsrater, veier de antall sykehusinnleggelser og sengebelegget tungt. I all hovedsak, og over natta, har kartet over USA blitt forvandlet til en «lavrisiko»-sone. Vi vet at de fleste infeksjonstilfeller er asymptomatiske. Forøvrig, tiden fra infeksjonstidspunktet til eventuell sykdom betyr at et betydelig antall infeksjoner vil oppstå før noen triggere blir utløst.

Men selv da sykehus i januar ble oversvømmet av pasienter løftet ikke CDC en finger for å adressere situasjonene som satte helsetjenestesystemer i ekstrem krise. Jeg kan ikke annet enn å tenke at CDC med de nye retningslinjene har tilpasset seg politisk press, og nå utøver den politiske orienteringen å «leve med viruset». Kan du kommentere?

WK: Jeg er enig med deg, og jeg deler dine bekymringer.

Jeg synes i prinsippet det er greit å legge til i mixen antallet sykehusinnleggelser per dag og det totale antall sykehusinnleggelser, selv om det er som du sier, dette er mindre tidsriktige indikatorer enn infeksjonstilfeller. Spørsmålet er hvordan alle disse faktorene skal veies og anvendes for å vurdere risikonivået ned på fylkenivå. Disse viktige spørsmålene må ikke overlates til byråkrater, og eksterne legers og forskeres oppfatninger må vurderes for å sette langt mer objektive benchmarks.

For eksempel, mens tall for daglige sykehusinnleggelser generelt har falt forblir innleggelser på pediatriske sykehus høyere enn de var før omikron rammet i desember, men CDC bryr seg tilsynelatende ikke om det der de anbefaler å droppe skoleelevers universelle bruk av munnbind.

BM: Noen tanker på tampen av samtalen?

WK: Jeg håper inderlig de nylige endringene fra CDCs og UK Health Security Agency’s side ikke forverrer en foruroligende trend, i retning mindre tidsriktig, helhetlig og standardisert datainnsamling og formidling. Viruser tar ikke helg eller fri. Jeg håper trenden i retning av mer slapp testing, sporing og isoleringsstandarder, som er satt av disse landene og av andre som Sør-Korea, bare er midlertidig, og at den ikke permanent vil øke mismotet og skade legers, forskeres og helsetjenestepersonells omdømme, der de hver dag jobber for å redde andres liv. Om så skulle skje, da kan verden miste flere liv for det neste viruset, eller en ny variant av Covid-19-viruset.

BM: Dr. Ku, takk for din tid og dine svar. De har vært veldig oppklarende og verdsatte.

WK: Gleden er på min side. Take care – vær forsiktig.