NATOs bevæpning av de ukrainske nasjonalistmilitsene og Washingtons oppfordringer om å styrte den russiske regjeringen har dratt maska av middelklassens pseudo-venstre. Under betingelsene av Russlands reaksjonære invasjon av Ukraina, provosert fram av NATO-trusler, har pseudo-venstre stilt seg bak deres eget borgerskap. I Frankrike har pabloistpartiet Nytt Antikapitalistisk Parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), og det stalinistiske apparatet til fagforbundet Confédération générale du travail (CGT) åpenlyst støttet NATO-imperialistmaktenes politiske orienteringer mot Russland.
Rollen til morenoist-gruppa Révolution permanente, tilknyttet det argentinske Sosialistiske Arbeideres Parti, Partido de los Trabajadores Socialistas (PTS), er å dekke over disse kreftenes reaksjonære rolle. Morenoistene prøver å forhindre arbeidere i å overrenne de nasjonale apparatene som er medskyldige i marsjen mot en tredje verdenskrig. Dette er betydningen av artikkelen på nettstedet Révolution permanente, med headingen «Ukraina: Utfordringen for en uavhengig antiimperialistisk politikk,» av Juan Chingo, Philippe Alcoy og Pierre Reip.
Deres artikkel kommenterer på en debatt mellom professor Gilbert Achcar, medlem av NPA og en betalt rådgiver for den britiske hæren, og professor Stathis Kouvélakis, tidligere medlem av partiet Syriza (Alliansen av Det radikale venstre), som da det var ved makten påla greske arbeidere innstramminger. Hyklerne ved Révolution permanente hevder i deres artikkel at størrelser som Achcar og Kouvélakis fører en debatt om revolusjonær politikk. De skriver:
De svært innholdsrike tekstene til Gilbert Achcar (GA) og Stathis Kouvélakis (SK) gjenspeiler noen av de aktuelle kontroversene på venstresiden og innen det ytre venstre i Frankrike, om krigen i Ukraina. Selv om de muliggjør en dypere lesning av situasjonen og spørsmålene den reiser, utelater de etter vårt syn perspektivet av arbeiderklassens og folkelige sektorers uavhengige politikk, som imidlertid ville være det eneste perspektivet som kan åpne veien til en reell selvbestemmelse for det ukrainske folk.
Révolution permanente dekker over den politiske rollen til Achcar og Kouvélakis, og dermed NPA, partiet de begge er prominente politiske representanter for. De to professorene er i realiteten ikke revolusjonære som «fôrer» diskusjonen om Ukraina innen «det ytre venstre». Begge er antiarbeider-reaksjonære som tildekker NATOs imperialistpolitikk med pseudo-venstre-propaganda.
Achcar er et medlem av NPA, en professor ved School of African and Oriental Studies i London, og er en betalt rådgiver for den britiske hæren. Som man kan forvente av en rådgiver for britisk imperialisme har han applaudert NATOs militærintervensjoner i Libya og Syria. I 2011 støttet han FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973, som godkjente imperialistbombingen av Libya, og sa: «Man kan ikke under påskudd av prinsipper av antiimperialisme motsette seg en handling som vil forhindre massakren av sivile.»
Achcar var også en sterk supporter av imperialistintervensjonen i Syria. Han deltok i 2011-møtene til Det syriske nasjonalrådet, som var alliert med amerikansk etterretning. Han ga den syriske opposisjonen mot Bashar al-Assad, som var dominert av en samling CIA-tilknyttede islamistmilitser, råd om å søke indirekte hjelp i stedet for en direkte intervensjon fra Washington.
Nå støtter Achcar ikke overraskende NATOs bevæpning av ukrainske ytrehøyremilitser, der han åpent utvikler et direkte proimperialistisk argument. «Vi støtter den betingelsesløse leveransen av defensive våpen til ofrene for aggresjon – i dette tilfellet den ukrainske staten som slåss mot Russlands invasjon av deres territorium,» skriver han i en artikkel allerede tilbakevist av WSWS. Achcar beskylder feilaktig enhver NATO-motstander for å være i den «prorussiske leiren».
Achcars artikkel provosert også til en respons i magasinet Contretemps, fra professor Stathis Kouvélakis, som har vært aktivist i det stalinistiske Franske Kommunistpartiet (PCF), i NPA og i Syriza.
Kouvélakis tilsluttet seg PCF mens han studerte i Frankrike på 1980-tallet, etter at PCF inngikk en regjeringsallianse med president Mitterrands Sosialistparti, Parti socialiste (PS), for å påtvinge arbeidere en «innstrammingsdreining». Han var professor ved King’s College London fra 2002 til 2020, og tilsluttet seg i 2005 Den revolusjonære kommunistliga, Ligue communiste révolutionnaire (LCR), før partiet i 2009 ble NPA. Han tjente deretter som medlem av sentralkomitéen i Syriza fra 2012 til 2015.
Syriza førte valgkampanje i 2014 og 2015 der partiet lovet å stoppe EUs innstrammingspolitikk som ødela Hellas. Partiet kom til makten i januar 2015. Mens Kouvélakis var medlem av Syrizas sentralkomité, lovet regjeringspartiet i februar 2015 EU å opprettholde «strukturreformene» som ble pålagt Hellas, og påla deretter landet i juli samme år € 13 milliarder i sparetiltak. Kort tid etter forlot Kouvélakis Syriza, og sa likevel at «ordet ‘svik’ er ikke berettiget om man vil forstå hva som skjer.»
I hans artikkel advarer Kouvélakis for motstanden mot NATO blant store arbeidermasser i Kina, India, Vietnam og Latin-Amerika. Han skriver at i disse landene «oppfattes den moralske diskursen i USA og vestlige land og deres forsvar av ‘rett’, så selektivt at det er absurd, der de bredt oppfattes for det de er, nemlig et monumentalt hykleri i tjeneste for et forehavende av underkastelse.»
Kouvélakis diskuterer NATOs utvidelse østover siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, ved å absorbere Polen og andre tidligere medlemmer av sovjetblokka. Han kritiserer dem som kaller Vladimir Putin «en ubalansert person som fantaserer om ‘omringing’ av Russland av fiendtlige makter. Nei, alt dette er dessverre sant, og begynte å finne sted lenge før Putin.»
Til tross for disse innrømmelsene ender Kouvélakis opp med å si seg enig med Achcar. Han fordømmer Russland som en «sekundær og regressiv imperialistmakt», og karakteriserer konflikten som en ukrainsk nasjonal frigjøringskrig. Han skriver: «Én ting er sikkert: Denne krigen kan på ingen måte være en av krefter som slåss for menneskelig frigjøring; ved selve dens mål og logikk er den den eksakte negasjonen av dét. Dette er en aggresjon rettet mot det ukrainske folket.»
Denne definisjonen av krig besørget av Achcar og Kouvélakis er reduktiv og i siste instans falsk. Selv om det er klart at den russiske invasjonen av Ukraina er reaksjonær og splitter russiske og ukrainske arbeidere, er det også klart at Russland og Ukraina langt fra er de eneste stridende parter. NATO bruker milliarder av euro på å bevæpne ukrainske nasjonalistiske væpnede styrker og militser, som fungerer som en kanal for en NATO-ledet krig mot Russland.
Denne konflikten kan ikke forstås utenfor politikken til NATO-imperialistmaktene siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991. Washington og deres allierte har forsøkt å påtvinge deres dominans gjennom ei rekke imperialistkriger, i Irak, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria, Mali og forbi. Samtidig absorberte NATO de tidligere sovjetblokklandene i Øst-Europa og prøvde å sette de tidligere sovjetrepublikkene opp mot hverandre.
Siden installeringen av et proNATO-regime i Ukraina i februar 2014, i et kupp ledet av høyreekstreme krefter etter Maidan-protestene i Kiev, har NATO spesielt satt Ukraina opp mot Russland.
Révolution permanente, på den annen side, tar unnskyldningene for NATO formulert av Achcar og Kouvélakis svært alvorlig, og prøver å avklare doktrinært hvem av de to professorene de liker best:
Mens SKs argument har fordelen av å framheve internasjonaliseringen av krigen i Ukraina og NATOs rolle, er ikke disse elementene nok til å definere krigen som en ren «interimperialistisk konflikt», enn si som en «uerklært global imperialistkrig», som noen går så langt som å si. I denne forbindelse har GA rett i å påpeke at en interimperialistisk krig er «en direkte krig, ikke en stedfortrederkrig», men han tar feil når han nekter å se Ukraina-krigens ubestridelige internasjonale dimensjon.
Her forfalsker Révolution permanente krigens natur og minimerer de enorme farene den utgjør for arbeidere. I virkeligheten er konflikten som NATO fører mot Russland ved å bevæpne ukrainske nasjonalistmilitser en «ikke-erklært imperialistisk verdenskrig». Den største faren er en eskalering, der NATO og Russland skal begynne å krige ikke bare innenfor Ukrainas grenser, men også utenfor dem, og provosere fram en fullskala verdenskrig, utkjempet med atomvåpen.
En annen av Révolution permanentes politiske forfalskninger, som for hele pseudo-venstre-siden, er å kalle Russland en «imperialist»-makt. Putins invasjon er utvilsomt reaksjonær: Den splitter ukrainske og russiske arbeidere, og baner vei for NATOs intensiverte militærintervensjon i regionen. Men å kalle Russland en imperialistmakt forfalsker historien og de internasjonale maktrelasjonene som ligger til grunn for krigen.
Russland, et kapitalistregime født av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, er verken mektigere eller mer aggressive enn NATO. Russlands bruttonasjonalprodukt (BNP) er rundt regnet på $ 1,7 billioner, omtrent 20 ganger mindre enn NATOs. Landets befolkning på 144 millioner er seks ganger mindre enn NATOs, landets væpnede styrker (rundt 1 million regulære soldater) er tre ganger mindre enn NATOs. Og mens NATOs hærer er på Russlands grenser, er det NATO-landenes banker som beslaglegger Russlands eksportinntekter, ikke omvendt.
Révolution permanente, derimot, vurderer at de reaksjonære debattene mellom Achcar og Kouvélakis «reiser spørsmålet om politikken vi trenger for den urolige perioden som nå åpner seg», og konkluderer:
Dersom responsen på den ukrainske situasjonen derfor er en lakmustest for hele perioden som kommer, da ser posisjonen formulert av GA for oss ut til å åpne veien for en farlig innordning bak NATO, mens SK har begrensningen av å undervurdere rollen som kunne spilles av arbeidere og folk på den politiske scenen.
Men Révolution permanente sier ikke mer om rollen som arbeidere kunne spille. Faktisk er det Révolution permanente som også er innordnet bak NATO, og deres egen propaganda undervurderer rollen arbeidere kan spille for å få stoppet krigen. For å stoppe krigen og forhindre at den fører til krig med atomvåpen, må arbeidere ikke bare overrenne, men bevisst slåss mot fagforeningene og det politiske apparatet som Révolution permanente dekker for. WSWS forklarte i sin respons på Achcar:
Et marxistisk partis oppgave, som står overfor faren for verdenskrig, er å forene arbeidere internasjonalt mot krigspropaganda, der styringsklassen prøver å drukne den offentlige opinion i alle land. Det å avsløre de historiske forfalskningene og de politiske løgnene som enhver styringsklasse anvender for å argumentere for krig, det bevæpner arbeiderklassen til å intervensere, som Bolsjevikene gjorde i Oktoberrevolusjonen i Russland under den første verdenskrigen, for å stoppe krigen og styrte den sosiale ordenen som ga opphav til den.
En slik politisk orientering fordrer for det første å trekke maska av de småborgerlige politiske kretsene og fagforeningsmiljøene som probusiness-media utgir for å være «det ytre venstre» og «arbeiderbevegelsen». Disse kretsene er totalt integrert inn i det imperialistiske propagandaapparatet. Derfor besørger ikke bare NPA, men også CGT, det historiske stalinistiske og proMoskva-fagforbundet, og også partiet Arbeiderkamp, Lutte ouvrière (LO), mer eller mindre åpen støtte til NATO i Ukraina.
Disse organisasjonene har forflyttet seg langt til høyre siden den gangen, for 70 år siden, da NPAs pabloistiske politiske forfedre brøyt med trotskismen og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Fagforeningsbyråkratene og småborgerlige professorer på den tiden baserte seg på enorme fagforeningers finansielle manna, og spesielt fra den stalinist-dominerte sovjetstaten. Pabloistene brøyt med ICFI i 1953, og insisterte på at PCF var det eneste partiet som kunne lede arbeidernes kamper i Frankrike.
Siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen og de nasjonale fagforeningsapparatenes sammenbrudd, har dette miljøet i flere tiår utviklet seg som småborgerlige grupper. Forbløffet over Sovjetunionens bortgang, som oppfylte Trotskijs advarsler om stalinismens rolle, reorienterte de seg raskt til NATO. Beriket av aksjemarkedet og ansatt i fagforeningsapparater og på universiteter, finansiert av statlige kreditter og arbeidsgiverorganisasjoner, identifiserer de instinktivt deres interesser med imperialismens.
Framfor alt tjener de til å demoralisere sjikt av velgere og arbeidere som kan danne grunnlaget for en venstreorientert bevegelse. Oppgaven med å bygge en antikrigbevegelse mot faren for en nukleær verdenskrig fordrer uforsonlig motstand mot pabloismens reaksjonære politikk.