Storbritannias Boris Johnson hyller Ukrainas «finest hour», og lover mer militærutstyr

Den britiske statsministeren Boris Johnson talte til Ukrainas parlament Verkhovna Rada, der han inntok en Churchill-holdning og beskrev krigen med Russland som Ukrainas «finest hour».

Johnson er den første verdenslederen som har talt til den ukrainske nasjonalforsamlingen siden krigen startet i februar. Talen hans, holdt via videolink, følger opp hans besøk i forrige måned der han blant annet spaserte i Kyiv sammen med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj.

Storbritannias statsminister Boris Johnson der han taler fra Downing Street til Ukrainas parlament, Verkhovna Rada. 03.05.2022. [Foto: Andrew Parsons/Number 10 Downing Street/Flickr]

Storbritannia fortsetter å posisjonere seg som den ledende stemmen i Europa for en eskalering av krigen mellom NATO og Russland over Ukraina, for å innynde seg hos USA. Johnsons opptreden fulgte opp EU-diskusjoner kvelden før om en embargo på russisk olje, som skal fases inn innen utgangen av året, etter måneder med nålestikk fra Johnson og britisk presse om Tysklands energiavhengighet av Russland.

Den tyske opposisjonslederen Friedrich Merz, partileder for Kristelig-Demokratenes Union (CDU), besøkte Ukraina mens Johnson talte. Han har beskyldt den tyske SPD-forbundskansleren Olaf Scholz for «utsettelse, virring og engstelighet» over krigen.

Den britiske statsministerens tale var full av nasjonalistisk retorikk, og hyllet «det urokkelige objektet av ukrainsk patriotisme og kjærlighet til landet». Han hyllet «ukrainsk demokrati mot Putins tyranni», samme dag som det selvsamme parlamentet han talte til forbød aktivitetene til politiske partier «som rettferdiggjør, anerkjenner eller benekter Russlands væpnede aggresjon mot Ukraina», ifølge nyhetsbyrået Interfax.

Johnsons påkallelse av Storbritannias historie fra den andre verdenskrig, ved å bruke uttrykket fra Churchills tale i juni 1940, «This was their finest hour», forsterker det bredere løgnaktige narrativet fra NATO-maktenes side. Hans implikasjon er at Russlands invasjon, en reaksjonær respons på trusselen fra NATO-inntrengningen mot landets grenser, er en 21. århundre-versjon av Nazi-Tysklands militære kampanjer.

Bedrageriet er todelt.

For det første, den russiske invasjonen kan ikke på vilkår sammenlignes med Det tredje rikets genocidale offensiv. Enhver slik antydning er utformet for å bagatellisere grusomhetene begått under nazististenes utslettelseskrig i øst, for å piske opp et vanvittig antiRussland-hysteri og få trukket et glemselens slør over ødeleggelsene forårsaket av krigene ført av USA og landets allierte de siste tiårene, eksempelvis i Irak og Afghanistan.

For det andre, det er NATO-maktene som er allierte med Ukraina som anvender landet som en stedfortreder, og presser på for en bredere krig i øst, med siktemål å foranledige kollaps og oppstykkingen av Russland. Dette har i all hovedsak blitt innrømmet av USAs utenriks- og forsvarsminister og av House Speaker i Representantenes hus, som alle på deres forskjellige måter har erklært Washingtons intensjon om å «bringe Russland i kne», «knekke ryggen» på landet militært, og forfølge konflikten «til seier er vunnet».

Johnson gjorde et poeng av å beklage hvordan NATO-maktene «ikke klarte å innføre sanksjonene vi burde ha gjort» i 2014, «da Krim ble tatt fra Ukraina». Han lovet at «vi ikke kan gjøre den samme feilen igjen».

Storbritannias utenriksminister Liz Truss sa forrige onsdag at Storbritannia og landets allierte må «forskanse seg» på deres bestrebelser, og «skyve Russland ut av hele Ukraina». Det ville omfatte å erobre Krim, som ble annektert av Russland og er ansett som avgjørende for landets sikkerhet. Hennes holdning ble støttet av Storbritannias forsvarsminister Ben Wallace.

En artikkel publisert i Guardian på mandag, skrevet av Orysia Lutsevytsj, leder av Chatham House’s Ukraina Forum, applauderer Truss og spurte: «Hva ville seier egentlig bety nå, for Ukraina – og for Europa?» Hun besvarte spørsmålet: «Enhver slutt må være avgjørende,» med henvisning til en påstått «konsensus i [det ukrainske] folket, angående tilbakeføringen av Krim og Donbas til Kyivs kontroll» og «putinismens kollaps som en doktrine, og en slutt på Russlands hevd på territoriell dominans andre steder i Øst-Europa, og Sentral-Asia».

Lutsevytsj konkluderte med påstanden at Ukrainas målsettinger «sammenfaller med dem til landets allierte».

For dette formålet pøser USA og de europeiske maktene våpen inn i Ukraina, mange av dem bestemt for landets høyreekstreme og fascistiske militærformasjoner, deriblant Azov-regimentet der mange av dem nå befinner seg i det beleirede Azovstal-stålverket i Mariupol. Under talen kunngjorde Johnson leveranse av britisk militærutstyr for ytterligere £ 300 millioner, deriblant utstyr for elektronisk krigføring, et radarsystem mot artilleribeskytning, GPS-jammingsutstyr og tusenvis av enheter for nattsyn.

Dette kommer etter forrige ukes erklæring i House of Commons om at Storbritannia skal sende Brimstone-missiler og Stormer-luftvernkjøretøy til Ukraina, og vurderer å levere Challenger 2-tanks til Polen til erstatning for andre levert av Warszawa til Kyiv. Storbritannia er allerede en av de største bidragsyterne til NATO-Ukraina-krigsinnsatsen, og har nå besørget militærutstyr for en halv milliard pund, i tillegg til å ha trent titusenvis av ukrainske soldater og utplassert tusenvis av landet egne tropper, stridsvogner, skip og jagerfly til Øst-Europa, og spesialstyrker [engelsk tekst] til Ukraina.

USA har så langt besørget erklært militærbistand for $ 3,7 milliarder, og klargjør nå for bistand for ytterligere $ 20 milliarder.

Arbeiderklassen blir tvunget til å betale for denne krigshissingen. I forkant av hans Ukraina-tale ga Johnson et intervju til nyhetstalkshowet Good Morning Britain. Utfordret om den forverrende levekostnadskrisen utelukket statsministeren all støtte til familier som står overfor en historisk kollaps av deres inntekter, og advarte om en «inflasjonsspiral» der han erklærte: «Vi må være nøysomme».

Johnson søyt: «Vi bruker allerede £ 83 milliarder i året for å betjene kostnadene for statsgjelden; det er enormt, det er langt mer enn vi bruker på forsvaret».

Han kom med disse kommentarene samme dag som energiselskapet BP kunngjorde deres høyeste kvartalsinntekter på et tiår, med $ 6,2 milliarder, med en henvisning til «eksepsjonelle» olje- og gassinntekter, og samtidig som det britiske statistikkbyrået Office for National Statistics bekjentgjorde at fire av ti briter sliter med å få betalt for gass og elektrisitet, og blir tvunget til å handle mindre mat.

Prisstigninger, de facto lønnskutt og statlige innstramminger har en ruinerende innvirkning på levestandarder, og framprovoserer utbredt motstand i en arbeiderklasse som er dypt skeptisk til regjeringens og NATOs erklærte intensjoner i Ukraina.

Et bekymret artikkel publisert i Financial Times søndag, skrevet av Martin Sandbu, spesialkommentator for europeisk økonomi, advarte: «Uttrykket er stygt, og innholdet enda styggere, men ‘Ukraina-tretthet’ er en reell risiko i de vestlige demokratiene.» Under headingen «Vestlige ledere må forberede offentligheten på en krigsøkonomi», erklærte Sandbu: «Levekostnadskrisen vil med all sannsynlighet bli verre før den blir bedre.»

Ikke et spor av det folkelige sentimentet kommer til uttrykk i hovedstrømspolitikken. Avisene, og Guardian som den mest jublende, rapporterer at Johnsons Conservative Party kan komme til å tape mer enn 500 lokale byrådsseter i de kommende lokalvalgene, partiets dårligste resultat siden 1990-tallet. Men dette vil ikke gjøre annet enn å overføre ansvaret for å implementere innstrammingspolitikken fra Tory-byrådsmedlemmer over til deres Labour-kolleger, og i noen tilfeller til Liberal-Demokrater og Grønne.

Skulle det kalles et generalvalg i morgen og skulle Labour vinne det, ville det samme gjelde for Storbritannias utenrikspolitikk. Labour-lederen sir Keir Starmer sa som respons på Johnsons tale: «Vi støtter leveransene av militærutstyr». Han nektet til-og-med å kritisere tidspunktet for Johnsons uttalelse, to dager før lokalvalgene, og sa: «Jeg tror ikke våre argumenter om tidspunktet hadde mye for seg,» og sa han ikke ønsket at partiene skulle bli «splittet» over støtten til Ukraina.

Starmer solidariserte seg også med Tory-parlamentsmedlemmer på de bakre benkene i House of Commons [‘the backbenchers’] som krever høyere militærutlegg: «Jeg mener virkelig at regjeringen må komme tilbake til Parlamentet, og se én gang til på forsvarsutleggene, og jeg vet at mange Conservative-MP-er også mener det samme.» Han oppfordret regjeringen til ikke å kutte «ytterligere 10 000 [personell] fra våre væpnede tjenester».

Labours samstemmighet med Toryene på alle grunnleggende punkter av politikken betyr at partiets eneste kritikk av Johnson er at han ikke er mann for oppgaven med å få gjennomført den, med det uopphørlige fokuset på hans «partygate»-skandale. Absurditeten i den offisielle politiske debatten i Storbritannia ble oppsummert av Good Morning Britain-intervjuet der Johnson ble spurt: «Er du ærlig?», ikke i forbindelse med hans absurde påstand at Storbritannia ikke er involvert i Ukraina for å «drive fram noen geopolitiske endringer», men angående lockdown-partyene i Downing Street.

Loading