Sri Lankas president Gotabhaya Rajapakse innførte fredag kveld unntakstilstand etter samme dags én-dag-lange generalstreik, og stengingen av all næringslivsvirksomhet (hartal), med krav om at presidenten og hans regjering går, som totalt lammet øyas økonomi.

Under unntakstilstanden har Rajapakse omfattende fullmakter til å utplassere militæret, så vel som politiet, til å arrestere individer uten rettskjennelser, forby streiker og protester, til å kunne håndheve portforbud og pålegge mediesensur, blant andre restriksjoner.

Presidentens proklamasjon av unntakstilstand ble grunngitt med «hensynet til offentlig sikkerhet, beskyttelsen av den offentlige orden, og vedlikehold av forsyninger og tjenester som er avgjørende for samfunnslivet».

Unntakstilstanden kommer i tillegg til de omfattende fullmaktene Rajapakse allerede har i kraft av hans utøvende presidentskap, og et batteri av repressive lover.

Forkynnelsen av en unntakstilstand er nå for andre gang på litt mer enn en måned. Den første ble pålagt den 31. mars for å håndheve et portforbud, i et forsøk på å undertrykke framvoksende protester mot regjeringen. Demonstranter trosset portforbudet, regjeringen trakk seg tilbake og den 5. april opphevet presidenten hans nødssituasjonsforskrifter.

Protestene har fortsatt gjennom den siste måneden og har på daglig basis vokst, drevet fram av den utålelige økonomiske og sosiale krisen som arbeidere står overfor. Prisene på essensielle varer har skutt til værs, og det er i mange tilfeller mangler, og befolkningen er tvunget til å stå i kø i timevis for å kunne handle mat, drivstoff og medisiner. Strømavbrudden er daglige, i mange timer.

President Rajapakse har åpenbart blitt rystet over arbeiderklassens inntreden i kampen mot regjeringen. Fredagens generalstreik, som involverte millioner, fulgte opp den én-dag-lange generalstreiken 28. april.

Fagforeningene, som er desperate etter å opprettholde deres kontroll over arbeiderklassens voksende antiregjeringsbevegelse, har nå oppfordret til en fristløs generalstreik fra den 11. mai, dersom presidenten og regjeringen inntil da ikke har gått av.

Arbeiderklassens makt var fredag åpenbar overalt. Nesten hver seksjon av arbeiderne deltok i fredagens generalstreik. Transporten med jernbane og private bussselskaper var fullstendig lammet. Arbeidere fra elektrisitets- og postvesenet, og alle andre offentlig etater, deltok i streiken. Statlige og private banker holdt stengt.

Helsetjenestarbeidere, deriblant leger, sykepleiere, ambulansepersonell og andre sykehusansatte, deltok i streiken, mens de opprettholdt skjelett-tjenester for nødstilfeller og for behandlingen av kritisk syke pasienter. Offentlige skolere ble tvunget til å stenge, da alt av lærere og rektorer deltok i aksjonen.

Arbeidere på te- og gummiplantasjeene streiket, og kom i tusener til de nærliggende byene for å holde demonstrasjoner.

Arbeidere i mange frihandelssoner la ned arbeidet. Ifølge avisa Daily FT la titusenvis av arbeidere der ned arbeidet. Ingen fabrikker operererte i de viktigste frihandelssonene Katunayake, Biyagama og Seethawaka, og alt av kjøretøyer ble blokkert for inn- og utfart.

Arbeidere fra frihandelssonen Koggala fortalte World Socialist Web Site (WSWS) at selskapene stengte portene til sonen og forhindret dem fra å forlate området. Tusenvis av klesarbeidere i Hatton, øyas plantasjedistrikt, la ned arbeidet og demonstrerte i byen.

Havnearbeidere ønsket å ta del i streiken, men havnearbeidernes fagforeninger begrenset dem til en «arbeid etter-reglementet-kampanje», i tillegg til en kort demonstrasjon midt på dagen. WSWS-reportere ble fortalt at ansatte på havna kranglet med fagforeningsfunksjonærer om å få delta i streikeaksjonen.

Hundretusenvis av mennesker deltok i protester i mange byer og tettsteder over hele landet, der de blokkerte veier og ropte slagord mot myndighetene. Antall arbeidere som var aktivt involvert var langt høyere enn under generalstreiken den 28. april, da fagforeningene ikke oppmuntret til offentlige protester.

Tusenvis av studenter marsjerte fra Jayawardenepura University i Colombo, og hadde fra torsdag sperret hovedveiene som fører til det nasjonale parlamentskomplekset. Da studentene fredag forsøkte å marsjere mot parlamentet, der lovgiverne var samlet, sperret politiet veien og angrep dem med tåregass og vannkanoner.

Arbeidernes besluttsomhet til å føre en kamp for å forsvare deres interesser står i markant kontrast til fagforeningenes perspektiv, som er å lede denne massebevegelsen tilbake til den parlamentariske politikkens blindgate.

Fagforbundene National Trade Union Front and Mass Organisations og Trade Union Coordinating Committee oppfordrer til dannelsen av en midlertidig regjering, for å erstatte presidenten og hans regjering og deretter at det utskrives nyvalg.

Disse forlangendene er nesten identiske med dem fra de kapitalistiske opposisjonspartiene – Samagi Jana Balawegaya (SJB) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) – og lobbygruppene for big business. Det mindre opposisjonspartiet Frontline Socialist Party, som har innordnet seg med disse fagforbundene, og partiets Inter-University Student Front, har et tilsvarende program.

Disse opposisjonspartiene har ikke noe annet alternativ enn å laste byrden av den økonomiske krisen på folkets nakke. Enhver midlertidig regjering dannet av opposisjonspartiene ville gjennomføre kravene fra Det internasjonale pengefondet (IMF) om drakoniske nye innstramminger som prisen for et nødlån.

Medlemmer av Socialist Equality Party (SEP) intervenerte i mange deler av landet, deriblant i Colombo, Jaffna, Galle, Maskeliya i det sentrale plantasjedistriktet, og ved frihandelssonen Katunayake. De forklarte at kapitalismen var kilden til den nåværende økonomiske krisen, og skisserte partiets sosialistiske program for å imøtekomme massenes behov.

Mange arbeidere uttrykte deres totale fiendtlighet, ikke bare mot regjeringen, men hele det politiske etablissementet.

Shanaka, en ansatt i en privat bank i Colombo, sa: «Jeg deltar i denne kampen fordi jeg mener helt klart at det må skje en endring i hele det politiske systemet, for å få slutt på de fullstendig elendige betingelsene som de srilankiske massene står overfor. Alle styrerne som har hittil har regjert Sri Lanka har bedratt befolkningen. Det er åpenbart at de alle forsvarer samme politikken.»

En butikkassistent i Galle sa: «Jeg kan ikke være tålmodig lenger. Min skarve lønning er ikke nok til å leve av. Jeg har ikke engang penger til å kunne utdanne barna mine. Jeg finner ikke penger nok til de grunnleggende nødvendighetene. Kona mi har ikke jobb. Hjemme har jeg ingenting å kunne selge. Vi er helt hjelpeløse. Jeg tror ikke på noen av disse kapitalistpolitikerne.»

Amila, en fabrikkarbeider fra Puttalam-distriktet, forklarte: «Vi begynte å komme, uavhengige av hverandre, for å delta i protesten fra rundt kl. 4:30 til 5:00 i dag tidlig, og vi samlet oss med arbeidere som representerte nesten alle fabrikkene her omkring. Fagforeningene kalte oss ikke ut. Denne regjeringen må sendes hjem. Alle de 225 politikerne [hele parlamentet] må gå. Deres plyndrede rikdommer må tas tilbake. Folk har ikke drivstoff, bøndene ingen gjødsel, vi har ingenting å spise. Uansett hvilken regjering som kommer etterpå, de vil gjøre akkurat det samme.»

Gårsdagens proklamering av unntakstilstand bekrefter SEPs advarsler til arbeiderklassen i sin partiuttalelse. Mens presidenten støttet hans tidligere forsøk på å bruke sikkerhetsstyrkene mot protestene, vet han godt at de drakoniske IMF-kravene ikke kan påtvinges befolkningen demokratisk eller med fredelige midler.

SEP advarte i uttalelsen den 7. april: «Rajapakse avventer imidlertid for å se utviklingen an. Han kan gjeninnføre unntaksforordninger uten forvarsel, og igjen mobilisere militæret. Han kan forby arbeidslivsaksjoner, forby organisasjoner og politiske partier, sensurere media og vilkårlig arrestere og internere enkeltindivider. Selve presidentskapet må avvikles. I tillegg til Gotabhaya må også det utøvende presidentskapet og hele batteriet av antidemokratiske lover i regjeringens hender avskaffes.»

Innføringen av en unntakstilstand understreker den presserende nødvendigheten for at arbeiderklassen går til sine egne uavhengige handlinger, både politisk og arbeidslivsbasert, for å forberede seg for kontring av faren for et blodig tilslag mot protestbevegelsen. Regjeringen har allerede demonstrert at den vil ty til vold, med politiets skyting av demonstranter i Rambukkana der de drepte Chaminda Lakshan, og skadet flere andre alvorlig.

Denne tilstanden kan ikke overlates i fagforeningenes hender, som gang på gang har vist deres vilje til å selge ut streiker og kamper, for å betjene big business og myndighetenes behov på arbeidernes bekostning. SEP oppfordrer arbeidere til å danne deres egne aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene, og å til knytte seg til andre seksjoner av arbeidere på Sri Lanka og internasjonalt, for å slåss for deres krav og forsvare seg mot regjeringsangrep på deres rettigheter.

SEP presenterte i sin partiuttalelse et sosialistisk program for å kontre angrepene på arbeiderklassens demokratiske og sosiale rettigheter. Dette programmet inkluderte punkter som å få brakt produksjon og distribusjon av alle essensielle varer og livsnødvendigheter under arbeiderklassens demokratiske kontroll, og nasjonaliseringen av banker, storselskapene og de store plantasjeeiendommene, og også å få brakt andre vesentlige økonomiske sentre under arbeiderkontroll. Ikke minst må alle utenlandslån avvises.

Arbeiderklassen kan ved å etablere uavhengige aksjonskomitéer, og besluttsomt å slåss for sine klasseinteresser få samlet sliterne på landsbygda og de urbane fattige over til sin side, i kampen for en arbeidenes og bøndenes regjering, for å omforme samfunnet langs sosialistiske retninglinjer, for å møte flertallets presserende behov og ikke de få rikes profitter.

Bare SEP slåss for et slikt perspektiv. Vi oppfordrer alle øyas arbeidere og bønder om å tilslutte seg SEP og bygge massepartiet som er nødvendig for å besørge politisk lederskap til kampene som nå raskt utfolder seg.