De føderale valgene i Australia lørdag avslørte en historisk krise for det parlamentariske to-parti-oppsettet. Millioner av velgere uttrykte deres fiendtlighet til de tradisjonelle partiene for kapitaliststyre, Labor Party og Koalisjonen av Liberal Party og National Party.
Labor Party og Koalisjonen har registrert deres laveste samlede resultat noen gang, med rundt 68,5 prosent av primærstemmene. Dette til sammenligning med 74 prosent ved det forrige valget i 2019, og 81 prosent i 2010. Såkalte mindre partier og uavhengige kandidater oppnådde samlet 31,5 prosent av totalen, også det en rekord.
Koalisjonens avtroppende statsminister Scott Morrison innrømmet valgnederlag lørdag kveld, og erklærte hans prioritet å være det å trygge «sikkerhet». Labor-leder Anthony Albanese ble mandag morgen tatt i ed som ny statsminister, i et enestående hastverk. Men det er fortsatt helt uklart om Labor, som for tiden har 72 seter i Representantenes hus, vil sikre seg de 76 som kreves for å danne en flertallsregjering.
Uansett det endelige resultatet får ikke Albanese’ erklæringer om at han «går i gang med jobben» dekket over den enorme krisen som ble avslørt av valgresultatet. Labor oppnådde mindre enn en tredjedel av de avgitte stemmene – det laveste resultatet for en påtroppende regjering siden den andre verdenskrig.
Både Labor og Koalisjonen har mistet enhver massebase av folkelig støtte. Ei enorm kløft, som har utviklet seg over flere tiår, har åpnet seg mellom sentimentene til massene av mennesker og et sklerotisk politisk etablissement som betjener bankene, storselskapene og militær-etterretningsapparatet.
Koalisjonsregjeringen befant seg før valget i stor uorden, med fraksjonskonflikter som brøyt ut i åpen offentlig krigføring. Morrison har blitt en figur som er gjenstand for massehat, assosiert med ubarmhjertig ignorering av fjorårets ofre for skogbranner, og i år de titusenvis av forlatte menneskene som ble rammet av flommer, og forøvrig alle i Australia av «la det rase»-politikken relatert pandemien, som har resultert i et massivt oppsving av viruset.
Men samtidig som Koalisjonens primærstemmer falt med rundt 5,7 prosent, og kostet den minst 16 parlamentseter, sank også Labor’s oppslutning med 0,5 prosent. Det er en økende erkjennelse av at det ikke er noen forskjell mellom noen av partiene, enten det gjelder støtte til krig og militarisme, den profittdrevne Covid-politikken, eller offensiven mot arbeidernes lønninger og livsvilkår.
Valgkampen var blant de mest høyreorienterte i Australias historie. Labor Party og Koalisjonen, med bistand fra media og de andre parlamentariske partiene, forsøkte å begrense diskusjonen til fornedrende skittkasting og tankelammende avledninger, mens de var skjønt enige om alle de vesentlige saksanliggender.
Samtidig førte både Morrison og Albanese en skyggevalgkamp, der de tilbød seg for styringseliten som det beste politiske redskapet for å trappe opp Australias frontlinjerolle i de USA-ledede planene for konflikt med Kina, og for de omfattende innstrammingstiltakene og pro-business-omstruktureringer forlangt av big business.
Begge bestrebet seg for å sikre et «khaki-valg», med Labor og Koalisjonen som begge erklærte det nødvendig å «forberede seg på krig» med Kina, men forsøkene på å piske opp en krigstidsatmosfære fant ingen gjenklang hos noen betydelig del av befolkningen.
Bortsett fra spørsmålet om krig forsøkte de store partiene å utelukke diskusjoner om kapitalistsystemets stadig dypere globale krise. Der de trosset virkeligheten hevdet de at Australia var på kanten av en mirakuløs økonomisk gjenvinning, samtidig som de erklærte pandemien for å være over.
Men, som Socialist Equality Party var aleine om å forklare, 2022-valget var preget av den direkte innvirkningen på Australia av store internasjonale utviklingstrender. Midt under valgkampen ble Covid-bølga forsterket, og resulterte hver dag i rundt 50 000 infeksjoner og 40 eller flere dødsofre.
Og den globale levekostnadskrisen kom i forgrunnen, med den offisiell inflasjonen rapportert å være på 5,1 prosent, det høyeste nivået på 30 år. Sentralbanken Reserve Bank of Australia gjennomførte sin første renteheving på 11 år, og forsterket den sosiale krisen som millioner med boliglån står overfor.
Det globale utbruddet av klassekamp gjorde seg også gjeldende. De Labor-innordnede fagforeningene klarte ikke å forhindre streiker eller protester, som de har vært i stand til under de siste valgkampene. Det var betydelige arbeidsnedleggelser, av offentlige skolelærere og sykepleiere, arbeidere i eldreomsorgen, av universitetsansatte og andre.
En voksende politisk radikalisering av arbeiderklassen fant sitt skarpeste uttrykk i den fortsatte nedgangen i Labors velgerstøtte.
I 2019 tapte Labor valget som det var «umulig å tape», der partiets primærstemmer falt ned til 33 prosent –det laveste nivået siden 1934. Svingningene var skarpest registrert i arbeiderklassens valgdistrikter. Denne trenden ble gjentatt i 2022, der Labors primærstemmer igjen falt med 0,5 prosent. I Sydneys og Melbournes vestlige forsteder var det små endringer, eller oppslutningen falt ytterligere.
I noen valgdistrikter, som Calwell i Melbourne, som dekker det tidligere bilproduksjonssenteret Broadmeadows, falt Labor’s oppslutning med mer enn 7 prosent. Senior-partileder Kristina Keneally tapte Labor’s «trygge» Fowler-parlamentsete i Sydneys vestlige forsteder.
Over hele landet vant Labor bare fire nye parlamentseter, utenfor delstaten Western Australia (WA), mens de tapte ett i Brisbane til the Greens. Setene partiet plukket opp var i i mer velstående distrikter, deriblant Chisholm og Higgins, i velstående områder av Melbourne.
Koalisjonens velgeroppslutning falt med 5,7 prosent. Liberal Party’s resultatet var det dårligste siden 1983, med partiet nå på vei til å miste minst 16 parlamentseter. Disse inkluderte «blå-sløyfe»-velgere som Liberal Party har hatt fast hånd om siden partiet ble grunnlagt i 1944. Tidligere finansminister Josh Frydenberg, som var forutsett å skulle erstatte Morrison som leder for Liberal Party, tapte sitt Kooyong-sete i Melbourne, som også andre prominente partistørrelser der de stilte.
Liberals tapte først og fremst for uavhengige «Teal»-kandidater [o. anm.: partifargen blå-grønn], som stilte i noen av de rikeste valgdistriktene i landet, der de poserte med kombinerte holdninger på klimaendringer, ispedd en feministisk pitch, og forøvrig pro-business økonomipolitikk.
Resultatet har satt et spørsmålstegn ved selve Koalisjonens framtid. Senior-partiledere har innrømmet muligheten for Koalisjonens sammenbrudd, og ytterligere splittelser fra Liberal Party.
The Greens vant to nye seter i indre Brisbane, og beholdt setet i Melbourne. Fordømmelsene av klimapassivitet vant respons i Brisbane, som i år har blitt rammet av flommer. Men the Greens, i likhet med de Teal-uavhengige, forsvarer kapitalistsystemet, som er ansvarlig for klimakatastrofen.
Det er verdt å merke seg at de ekstreme høyrepopulistiske partiene ikke oppnådde noen gevinster, til tross for sammenbruddet i støtten for de store partiene, som dermed demonstrerte at forflytningen blant arbeidende mennesker er til venstre, ikke til høyre.
Den ene delstaten der Labor’s velgeroppslutning økte var Vest-Australia (WA), der partiet er satt til å hente seg fire seter i Representantenes hus. Valgresultatet var en irettesettelse av Morrison, som gikk i spissen for forlangender om at Vest-Australia skulle droppe deres Covid-tiltak for undertrykkingen av pandemien. Labor, som hadde regjeringsmakten i WA, tilsluttet seg imidlertid deres Labor- og Liberal-kolleger i de andre delstatene, og droppet Covid-sikkerhetsrestriksjoner kort tid før valget, som resulterte i hundretusenvis av infeksjoner og tusenvis av dødsfall.
De korporative mediene reagerte nervøst på valgresultatet, med mange kommentarer som advarte om en eksistensiell krise for det eksisterende politiske oppsettet. Murdoch-pressen, som støttet Morrison, erklærte at Albanese vil få en flertallsregjering, til tross for at det er langt fra avklart. The Greens og Teals har på deres side lovet å arbeide for «parlamentarisk stabilitet».
Som Socialist Equality Party var aleine om å advare for, uansett hvilket eller hvilke partier som ville danne den neste regjeringen, dens agenda ville uansett bli bestemt av kapitalismens globale krise som stadig blir dypere, den USA-ledede pådriveren til verdenskrig mot Kina og Russland, og av selskapselitens diktater for angrep på arbeidernes lønninger og livsvilkår.
Albanese har sendt sine klare signaler. Han reiste i dag til Japan for å delta på et Quad-møte, de facto strategialliansen av USA, Japan, India og Australia, rettet mot Kina. USAs president Joseph Biden ringte Albanese på søndag for å gratulere ham, og understreket dermed Australias sentrale strategiske betydning for USAs forberedelser til krig i regionen Asia-Stillehavet.
Albanese erklærte også at hans «økonomiteam» ville begynne sitt arbeid allerede fra morgenen i dag, og forberedelsene har begynt for et «toppmøte» som involverer regjeringen, fagforeningene og næringslivet. Med statsgjelden som nærmer seg én billion australske dollar, stigende inflasjon og ytterligere rentehevinger på dagsordenen, organiserer Labor-regjeringen en korporativ klikk for å innføre omfattende angrep på arbeiderklassen, i tråd med klassekrigspolitikken som blir forfulgt av styringseliten overalt.
Dette programmet vil utdype harmen og fiendtligheten til millioner av arbeidende mennesker. Streikene og protestene under valgkampen er et forvarsel om store utbrudd av klassekampen de kommende ukene og månedene.
Harme og motstand er imidlertid ikke nok. Lærdommen fra dette valget er at arbeiderne ikke vil finne noen vei videre innenfor det stadig mer oppsplittende parlamentariske systemet, og heller ikke med noen av de politiske partiene som promoterer det. Det som fordres er et politisk perspektiv og et parti som slåss for arbeiderklassens uavhengige interesser.
Det var dette SEP fremmet i partiets valgkamp. Partiet var aleine om å reise de store internasjonale spørsmålene, som ble undertrykt av alle de andre partiene, og SEP la fram et sosialistisk handlingsprogram for arbeiderklassens framvoksende kamper, mot krig, innstramminger, «la det rase»-Covid-politikken og angrepet på demokratiske rettigheter.
SEPs kandidater til Senatet i delstatene NSW, Queensland og Victoria vant en liten, men betydelig oppslutning, med flere tusen velgere som registrerte deres støtte for et genuint revolusjonært, sosialistisk alternativ. Våre kandidater ble tvunget til å vises på stemmesedlene som ikke-tilknyttede grupper, dvs. uten partinavn, fordi SEP ble avregistrert før valget, som resultat av den antidemokratisk lovgivningen som ble hastet gjennom parlamentet i fjor av Labor Party og Koalisjonen. Hver stemme som ble avgitt for SEP var derfor en helt bevisst stemme for et sosialistisk perspektiv.
Vi oppfordrer arbeidere og unge mennesker som leter etter en vei videre til å kontakte SEP i dag, søke om å bli medlem, og bidra til å bygge SEP som arbeiderklassens nye masseparti.
Kontakt SEP:
Phone: (02) 8218 3222
Email: sep@sep.org.au
Facebook: SocialistEqualityPartyAustralia
Twitter: @SEP_Australia
Instagram: socialistequalityparty_au
TikTok: @SEP_Australia