En ukrainsk domstol dømte mandag en russisk soldat til livsvarig fengsel i det som bare kan beskrives som en politisk motivert skuerettssak, utført av Kiev for dens propagandaverdi.

Den 21-år-gamle russiske tankskommandanten Vadim Sjisjimarin erkjente seg skyldig i drapet av den 62-år-gamle sivile Oleksandr Sjelipov, men sa at han ble beordret til å utføre skytingen. Soldaten hevder at hans sjef var bekymret for at mannen, som snakket i sin mobiltelefon, rapporterte russiske styrkers posisjon til Ukrainas militære.

Rettssaken var ikke ment å skulle, og kunne heller ikke ha fastslå den unge soldatens virkelige skyld eller uskyld. Det ukrainske regimet, nasjonalistisk og voldsomt antirussisk, domineres militært av høyreekstreme krefter som har mishandlet russiske soldater og også russiske ukrainere de beskylder for å bistå fienden. Det begår sine egne krigsforbrytelser, som selv om de får liten omtale i vestlig presse, har blitt dokumentert.

Det er ingen grunn til å tro at Sjisjimarins tilståelse ble avgitt frivillig, ettersom den ukrainske staten er kjent for systematisk å krenke fangers rettigheter og utsette dem for grusom behandling. En Amnesty International-rapport fra 2015 om Kievs mishandling av internerte så vel som av separatister i Donbass, meldte: «Tidligere fanger beskrev at de ble slått til bein i kroppen deres brast, de ble torturert med elektriske støt, sparket, knivstukket, hengt i taket, frarøvet søvn i flere dager i strekk, truet på livet, nektet akutt medisinsk behandling og utsatt for falske henrettelser.» Den gjorde det klart at Kiev var like skyldig som sine motstandere, for brutalitet.

Mens Sjisjimarin så ut til å være ved god helse under rettssaken, er den psykologiske og fysiske behandlingen han ble utsatt for på forhånd, og truslene mot ham, helt ukjent. Det ville ikke ha vært noen måte for ham å kunne bringe slikt bevismateriale inn i en rettssal satt sammen av et aktorat, dommere, myndighetsrepresentanter og vitner som bare ønsket ett resultat – en skyldig dom.

Selv om han ikke ble mishandlet, måtte han uten tvil vært livredd, innesperret i et ukrainsk fengsel uten tilgang til russiske diplomatiske representanter eller menneskerettighetsovervåkere. Under disse betingelsene ville han ikke vært i stand til å motstå egenerklæringen om skyldighet som var forventet av ham.

At Sjisjimarins rettssak fant sted i et totalt udemokratisk og partisk forum ble gjort klart av hans forsvarsadvokat, Viktor Ovsyannikov, som selv er hatet av Ukrainas ytre høyre-side fordi han forsvarte den tidligere ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj mot anklager om høyforræderi, som ble rettet mot ham in absentia.

Ovsyannikov bemerket til den britiske avisa Guardian at Sjisjimarin allerede før rettssaken ble antatt å være en krigsforbryter. Advokaten sa at han selv ble truet for å ville representere den russiske soldaten.

Ovsyannikov forteller at han gjentatte ganger var spurt «hvordan kan du forsvare en krigsforbryter?» og la til: «Min familie, mine venner og kolleger, de støtter meg. De vet at noen må gjøre den jobben. Men det er andre mennesker som ‘inviterte’ meg til å dra til Moskva eller Donbas [området øst i Ukraina som er hevdet av Russland-støttede separatister].»

Videre var selve rettssaken av høyst tvilsom legalitet under folkeretten. For det første sier Genève-konvensjonene at «en krigsfange ikke under noen omstendighet skal stilles for retten av en domstol av noe slag som ikke tilbyr de grunnleggende garantiene for uavhengighet og upartiskhet som er generelt anerkjente». Dette var tydeligvis ikke tilfellet i Sjisjimarins rettssak.

For det andre, i henhold til den tredje Genève-konvensjonen skal krigsfanger som Sjisjimarin stilles for en militærdomstol og ikke for en sivil domstol. Årsaken til dette er, ifølge professor Robert Goldman ved American University of Law, at lovene som regulerer disse spørsmålene er svært komplekse og spesialiserte, og kun militære domstoler er trent på dette juridiske området. Det å holde krigsforbryterrettssaker i sivile domstoler er «uten presedens».

Goldman forklarer, i en nylig publisert uttalelse i The Conversation: «[Et] spørsmål som er sentralt i den russiske soldatens sak – om den drepte sivilisten kan anses som et legitimt mål – er et svært teknisk område som bare er en ekspert på loven om krig vil forstå.»

«I henhold til protokoll I til Genève-konvensjonene, en traktat tillagt i 1977, mister en sivil person immunitet når han eller hun deltar direkte i fiendtlighetene.

«Og det er her det blir vanskelig. Dersom den russiske soldaten trodde at den sivile han skjøt utgjorde en umiddelbar trussel, for eksempel ved å rapportere hans stilling til ukrainske militære, da ville det ikke være urimelig at hans forsvar skulle hevde at den sivile var et legitimt mål. Faktisk, i den nåværende rettssaken hørte retten at den russiske soldaten ble beordret til å skyte mannen nettopp av den grunn – hans overordnede trodde sivilisten kan ha brukt en mobiltelefon for å oppgi deres posisjon.»

Den internasjonale Røde Kors-komitéen har også uttrykkelig advart mot å holde krigsforbryterrettssaker under pågående fiendtligheter, ettersom en anklaget person som Sjisjimarin ikke kan gis noen meningsfull sjanse til å «forberede sitt forsvar».

Moskva har, på sin side, kalte anklagene «opprørende» og «iscenesatte». Kreml-talsmann Dmitri Peskov bemerket imidlertid: «Vi har ikke mange muligheter til å beskytte hans interesser på bakken, siden utenlandske institusjoner faktisk ikke har noen aktivitet [i Kiev]. Men dette betyr ikke at vi ikke vil vurdere muligheten for å gjøre forsøk gjennom andre kanaler.»

Sjisjimarins rettssak var helt og holdent motivert av en politisk agenda. USA og NATO forbereder seg på fullskala, direkte krig med Russland. Begrunnelser må finnes, spesielt under omstendigheter der 90 prosent og mer av verdens befolkning ikke ønsker en tredje verdenskrig, og ikke ønsker å se hele Europa og videre forbi omdannet til drapsmarker. Russland og landets soldater må ansees som krigsforbrytere og Ukrainas styrker må ansees som dydige forsvarere av frihet og demokrati, ellers faller krigspropagandaprosjektet fra hverandre.

Domfellingen av Sjisjimarin ble kunngjort samtidig som Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj opptrådte med en online-tale på World Economic Forum i Davos. I hans kommentarer beskyldte han Russland for å «bli en stat av krigsforbrytere». Verdens finanseliter applauderte.

Etter kunngjøringen om Sjisjimarins livstidsdom i fengsel, gjorde den ukrainske aktoren Andriy Sunyuk det klart at rettssaken ble gjennomført som del av Kievs pågående militærinnsats og for dens publisitetsverdi på den internasjonale scenen.

Sunyuk hevdet, der han gjorde det klart at myndighetene forbereder lignende rettssaker for å sende en klar melding, og uttalte: «Jeg tror alle andre rettshåndhevelsesagenturer vil bevege seg langs kursen vi har staket ut.»

«Dette vil være et godt eksempel for andre okkupanter, som kanskje enda ikke er på vårt territorium, men som planlegger å komme, eller for dem som er her nå og planlegger å bli og slåss. Eller kanskje de nå vil tenke at det er på tide å dra herfra, til sitt eget territorium,» sa han.

Kiev går raskt til verks for å sikte andre fangede russiske soldater for krigsforbrytelser, etter hvert som de taper territorium i landets østlige Donbass-region. Den ukrainske statsadvokaten Iryna Venediktova sa hun denne måneden forbereder mer enn 40 saker for rettssalen og at det er mer enn 11 000 pågående etterforskning.

Sjisjimarins rettssak og domsavsigelse har blitt feiret i vestlige medier og er ikke gjenstand for noen kritikk fra pressemedier i stater som er skyldige i den mest brutale mishanding av uskyldige tilfangetatte – Abu Ghraib; Guantanamo Bay; ekstraordinær overlevering; bombing av skoler, sykehus og sivil infrastruktur, og så videre og så videre. Ikke én eneste person på høyt nivå som beordret noen av disse forbrytelsene har noen gang blitt holdt ansvarlig. Når de arbeidende massene i verden tar makten, da vil rettssakene ikke fylles av 11 000 saker, som i Ukraina i dag, men av hundretusener.

Den eneste begrensede politiske innvendingen som er reist i pressen mot Sjisjimarins rettssak er at det å holde den i krigstid er av tvilsom strategisk verdi, ettersom Moskva sannsynligvis vil respondere i natura, ved å straffeforfølge ukrainske soldater. Ifølge Goldman holder Russland nå «rundt 2 000 ukrainske soldater». Mange av disse er medlemmer av den nynazistiske Azov-bataljonen, som har begått dokumenterte krigsforbrytelser både mot russiske styrker og ukrainske sivile.

Som den franske avisa Le Monde bekreftet den 16. mai, kan nynasistiske militsmedlemmer identifiseres i en video som er bredt delt på sosiale medier, der de skyter forsvarsløse russiske soldater i knærne. Den tidligere franske soldaten Adrien Bocquet, som reiste til Ukraina for å tjene som frivillig medisinsk førstehjelper, og var utplassert med Azov-bataljonen først i Kiev og deretter i Lviv, har sagt han var vitne til Azov-tropper som beskøyt sivile områder i Butsja, der russiske styrker har blitt beskyldt for å ha drept vanlige mennesker.

Sivile i den nylig erobrede byen Mariupol har også anklaget Azov for bevisst å ha skutt mot biler på vei fra kamphandlinger og for å ha kidnappet innbyggere for å anvende dem som menneskelige skjold ved Azovstal-fabrikkanlegget.

Det ukrainske militæret kringkaser og feirer deres egne brudd på folkeretten på sosiale medier. I en sympatisk rapport avslørte Washington Post nylig at Kiev piner familiene til døde russiske tropper, ved hjelp av USA-produsert ansiktsgjenkjenningsteknologi, ved å sende dem bilder av deres sønners blodgjennomstengte lik.

Men skulle Russland straffeforfølge tilfangetatte ukrainske tropper som krigsforbrytere, da ville rettssakene bli fordømt. Hykleriet i slike innvendinger vil være så åpenlyst at noen, som det kommer til uttrykk i de nylige observasjonene fra professor Goldman ved American University of Law, er bekymret. Ikke desto mindre er grunnlaget allerede lagt for et forsøk på å dekke over hykleriet ved å promotere linja om at mens Russlands domstoler er kjent for sine brudd på moderne rettslige standarder, er Ukrainas et lysende eksempel på et velfungerende liberalt demokrati.

Dette er tvers igjennom feilaktig, og de som maler fram dette bildet vet det. Vestlige makter har lenge identifisert Ukrainas rettsvesen som uærlig, korrupt og dysfunksjonellt, og har forlangt at Kiev må rydde opp i det for å motta utenlandske lån og gjøre landet business-vennlig.

Atlantic Council publiserte i desember 2020 en lederartikkel som beskrev Ukrainas «korrupte rettsvesen som et kriminelt syndikat». Radio Free Europe/Radio Liberty, knapt noen pro-russisk nyhetskanal, publiserte i september 2021 en artikkel som beskrev vestlige diplomaters frustrasjoner over Zelenskyj-regjeringens unnlatelse av å implementere rettsreformer. Transparency International rangerte i januar 2022 Ukraina som nummer 123 av 180 land på sin korrupsjonsskala, der de tildelte Kiev en poengsum på bare 32 av 100 oppnåelige.

Ukrainas domstolers groteske karakter er bare et problem for USA og EU når det går på tvers av deres finansielle interesser. Når det gjelder å forberede for krig mot Russland, er det høyst nyttig.

Det må imidlertid sies at den russiske regjeringen også er ansvarlig for Sjisjimarins fengsling for livstid. Den unge mannen fra Ust Illyinsk, en by på rundt 87 000 i Irkutsk oblast i Sibir, ble beskrevet av hans ukrainske advokat som «en vanlig person, akkurat som deg eller meg», som «begynte å forstå hva han hadde gjort».

«Det eneste han ønsker nå, det er å kunne reise hjem. Jeg har inntrykk av at han oppfatter dette som en slags drøm,» la han til.

Sjisjimarin ble sendt av Kreml for å drepe eller bli drept, i en invasjon som, om enn provosert fram av USA og NATO, i seg selv er en kriminell handling uten noe progressivt innhold. Den tjener bare til ytterligere å splitte de arbeidende massene i de to landene, og sprer i prosessen død og ødeleggelse. De russiske troppene som dør og blir tatt til fange i Ukraina er kanonføde i den russiske kapitalistelitens desperate bestrebelse for å opprettholde sitt kvelertak over en viktig del av den svært verdifulle eurasiske landmassen.