Under opptakten til 2003-invasjonen av Irak fant det sted massedemonstrasjoner som involverte titalls millioner mennesker i USA og over hele verden. En del av middelklassens «venstre» deltok i disse demonstrasjonene, som samlet et bredt tverrsnitt av befolkningen, deriblant mange unge mennesker og arbeidere, i opposisjon til en krig som skulle vedvare i nesten to tiår, og som endte med å drepe over 1 million mennesker. På den tiden deltok det i demonstrasjonene individer og politiske tendenser tilknyttet grupper i USA som Green Party og Democratic Socialists of America (DSA), som presenterte seg som mot krig.

Ikke bare støtter grupper som DSA og Greens tjue år seinere imperialistkrig, i noen tilfeller ledes den faktisk av deres politiske representanter. DSAs fire valgte medlemmer av Kongressen stemte enstemmig for Biden-administrasjonens bistandspakke på $ 40 milliarder [engelsk tekst] for militærutlegg for å bekjempe Russland i Ukraina. Tysklands parti Die Grünen er i dag del av koalisjonsregjeringen som gjennomfører gjenopprustingen av tysk imperialisme. Pabloist- og Morenoist-grupper som International Socialist League [engelsk tekst] oppfordrer sågar imperialistmaktene til å sende flere våpen til ukrainske nynazimilitser.

Matt Duss’ artikkel publisert i The New Republic 1. juni, med tittelen «Hvorfor Ukraine betyr noe for venstresiden», er en milepæl i avsløringen av pseudo-venstres pro-imperialistiske politiske essens.

Duss er en topp-utenrikspolitisk rådgiver for Bernie Sanders, og kjennetegner det sosiale sjiktet som nå har blitt et sentralt støttegrunnlag for Biden-administrasjonens krig mot Russland. Ifølge en profilpresentsjon i The Nation ble Duss «først involvert i politikk via antiglobaliseringsaktivisme og Ralph Naders presidentkampanje i 2000». En utenrikspolitisk artikkel fra februar 2020 bemerket at «Musikk, ikke utenrikspolitikk, var en av Duss’ største lidenskaper i livet – helt til 9/11-angrepene styrkets hans fornemmelse av å ville gjøre mer med amerikansk politikk og politikk relatert Midtøsten.» Han utviklet en karriere som kritiker av krigen i Irak, og sa til The Nation: «Jeg var bare helt ukomfortabel med at Amerika sendte tropper rundt om i verden.»

Det er derfor betydelig at Duss har skrevet en artikkel som fordømmer venstreorienterte motstandere av imperialistkrig og tar i bruk argumentet fra Christopher Hitchens i hans artikkel fra desember 2001, som angrep venstreorienterte motstandere av USAs «Krig mot terror».

Første setningen i Duss’ artikkel lyder: «Uker etter 11. september-angrepene skrev Christopher Hitchens en tekst i The Atlantic og hundset en amerikansk venstreside han anså uvillig til å erkjenne fienden som nettopp hadde angrepet USA, eller støtte relevante tiltak for å konfrontere den.»

Duss sier Hitchens tok feil da han støttet krigene i Afghanistan og Irak, men han uttaler deretter:

Det er imidlertid en kommentar fra Hitchens jeg har tenkt mye på i det siste, der jeg vurderer Biden-administrasjonens respons på Russlands krig mot Ukraina, og debatten i USA om den. Hitchens skrev at alle venstresidens innvendinger «koker ned til dette: Ingenting vil få oss til å slåss mot et onde dersom den kampen tvinger oss til å gå til samme hjørne der vår egen regjering står.»

En annen av Hitchens’ artikler fra samme tidspunkt som publiseringen i The Atlantic, «Fremmed i et fremmed land: En ærbar mann fra venstresidens foruroligelse», tiltrakk seg betydelig oppmerksomhet, og skapte ei bølge av avsky over Hitchens’ nakne kryping for krigshysteriet promotert av Bush-administrasjonen.

Hitchens, som hadde vært en prominent venstrekulturkritiker, argumenterte i artikkelen for at 11. september betydde at «venstresiden» måtte glemme kritikken av amerikans imperialisme og støtte Krigen mot terror. Som World Socialist Web Siteden gangen skrev [engelsk tekst]: «Hitchens’ nylige kommentarer om World Trade Center-angrepet den 11. september indikerer at han ugjenkallelig har gått over til det ekstreme høyre. Hans vedvarende og endelige politiske identitet, som alltid var den essensielle, har nå blitt solidifisert.»

Duss’ artikkel tar i bruk kjernen i Hitchens’ argumentasjon, og lanserer et angrep på dem på «venstresiden» som motsetter seg, eller engang uttrykker nøling over Biden-administrasjonens hensynsløse provokasjoner mot Russland i Ukraina.

Duss angriper to grupper. Han definerer sitt primære mål som dem som engasjerer seg i «ondsinnet autoritær agitprop» som berettiger det «russiske imperiets» handlinger. Denne gruppa inkluderer ikke bare åpne supportere av den reaksjonære Putin-regjeringen, men dem som motsetter seg den russiske invasjonen (som WSWS gjør) og reiser spørsmål om sannheten av amerikansk imperialismes påstander om russiske uhyrligher. Duss kaller slike grupper og individer «grusomhetsfornektende grifters [nyttiggjørere] og click-baiting provocateurs [provokatører på jakt etter lettvinte etterfølgere]». Deres mål er, sier han, «å splitte venstresiden» ved å gjøre motstand mot imperialistkrig til et grunnleggende politisk prinsippanliggende. Han oppfordrer det han kaller det «ekte antikrig»-venstre til å plassere slike krigsmotstandere beyond the pale [hinsides det akseptable], og til «ikke å kaste bort tid» på dem.

Duss’ mål nummer to er deler av Democratic Socialists of America’s medlemskap, som har støttet krigen mot Russland med utilstrekkelig krigshissing. Han skriver at «solidaritet» med det ukrainske militæret «har vært vanskelig å finne i noen av uttalelsene fra Democratic Socialists of America».

Det faktum at hele DSAs representatsjon i Kongressen har støttet krigen er ikke nok. Duss angriper DSA for å ha publisert uttalelser som også reiser kritikk av NATOs utvidelse i Øst-Europa.

Han skriver: «Harde spørsmål må stilles, spesielt nå, om de mål og interesser NATO faktisk tjener. Men vi må også stille harde spørsmål om hvordan vår kamp mot militarisme fungerer sammen med vårt engasjement for våre kolleger rundt om i verden som forlanger mer enn bare en oppfordring om å stoppe krigen» (uthevelse tilføyd). Duss forklarer ikke hvordan en kamp «mot militarisme» er forenlig med det å sende våpen til Ukraina fra verdens dominerende imperialistmakt, og han sier heller ikke hvordan bevæpningen av nynazimilitser i det ukrainske militæret er en sosialistisk «solidaritetshandling». For at en antikrigbevegelse skal være «genuin», konkluderer Duss, må den støtte imperialistkrig.

I likhet med Hitchens argumenterer Duss for at «venstresiden» må undertrykke sin kritikk av amerikansk imperialisme og støtte dens krigsmål. Duss skriver at, til tross for alle dens feil, det å støtte amerikansk imperialisme er den eneste måten å kunne opprettholde «verdiene sosial rettferdighet, menneskelig sikkerhet og likhet, og demokrati».

«Vår politiske klasse forfekter militær vold med en regelmessighet og letthet som er psykopatisk,» skriver Duss. «Vi bør imidlertid ikke la all denne absurditeten gjøre oss blinde for de tilfellene der levering av militærhjelp kan fremme en mer rettferdig og humanitær global orden. Det å bistå Ukrainas forsvar mot russisk invasjon er et slikt tilfelle.»

Artikkelen er strukturert med en serie lignende «men» og «likevel».

«De endeløse militærintervensjonene de 20 siste årene har skapt en hardt vunnet skepsis» mot imperialistkrig, skriver Duss, «men vi burde også erkjenne at Biden-administrasjonen ikke er Bush-administrasjonen». Ja, Biden-administrasjonen «har mislyktes i å opprettholde progressive prinsipper,» sier Duss, «men Ukraina er et område der jeg mener administrasjonen gjør det meste rett». USA har vært involvert i en permanent serie med kriger, erkjenner Duss. «Jeg får det sentimentet. Men jeg mener vi burde avhøre det.»

Han fortsetter: Den amerikanske regjeringen har engasjert seg i ustanselig «hykleri» og «USA og landets allierte har undergravd ordenen de selv bygde ... Men å forhindre mektige land fra å invadere og utslette de svakere burde være et kjerneprinsipp i enhver slik orden, og tidligere hykleri burde ikke tjene som en unnskyldning for å unnlate å si det klart og tydelig, og å handle deretter.» Og «ja, det er til å bli gal av å se forlangender om ansvarlighet for Putins grusomheter fra de samme menneskene som støttet, forsvarte og fortsetter å motsette seg enhver meningsfull ansvarlighet» for krigen i Irak, «Men det å antyde at Bush’ straffrihet er en grunn til ikke å holde Putin ansvarlig er å be ukrainere om å slå seg sammen med irakere for å dekke regninga for vår korrupsjon.»

Duss kan ikke forklare hvordan det har seg at amerikansk imperialisme, dryppende av blod fra flere tiår med vedvarende plyndringskrig, der den ustraffet utførte grufulle krigsforbrytelser, er i stand til å fremme «verdiene sosial rettferdighet, menneskelig sikkerhet og likhet, og demokrati,» spesielt når sjokktroppene i Ukraina består av fasciststyrker som idoliserer nazister og Holocaust. For Duss er det som om den amerikanske imperialismens handlinger de 30 siste årene (for ikke å snakke om de siste 125 årene) ikke har noen betydning for amerikanske krigers essensielle karakter, og ingen sammenheng med den amerikanske imperialismens målsettinger i Ukraina.

Duss’ påstand at USAs krig mot Russland i Ukraina er for «sosial rettferdighet» og «likhet» er løgnaktig krigspropaganda. Hver eneste imperialistkrig USA noen gang har ført har vært berettiget med påstanden at de utkjempes for «demokrati» og «frihet». Bush-administrasjonen rettferdiggjorde tross alt den kriminelle Irak-invasjonen på det samme grunnlaget som Duss nå søker for å berettige «venstre»-støtte til en krig som utgjør faren for en nukleær katastrofe.

Duss’ tilslutning til Christopher Hitchens’ pro-krig-tekst er et landemerke i den høyreorienterte transformasjonen, ikke bare fra ett enkeltindivid, men av det velsittuerte pseudo-sosialistiske sjiktet som han taler for.

Sosial væren definerer sosial bevissthet, og i løpet av de to siste tiårene har veksten av sosial ulikhet og finansialiseringen av verdensøkonomien drevet den velsittuerte øvre middelklassen over til den politiske høyresiden. Det sosiale sjiktet som grupper som Greens, DSA og andre pro-krig, pseudo-venstre-tendenser henter deres støtte fra, har en investert økonomisk egeninteresse i amerikansk imperialismes suksess.

I løpet av de 20 årene siden Bush-administrasjonen startet Krigen mot terror, har andelen av nasjonal rikdom i «neste 9»-persentilens besittelse (dvs. dem under den øverste 1-prosenten, men fortsatt del av de topp 10 prosent) steget fra 34,8 prosent til 38,6 prosent. Dette seksjonen av befolkningen besitter totalt $ 53,3 billioner i fellesformue, opp fra $ 14,7 billioner i 2000. Et individ i den 10. rikeste inntektspersentilen tjener nå 12,5-gangen mer enn et individ i 90. persentilen, opp fra 10,6-gangen i 2000. Rikdommen og inntektene for de 10 prosent best stilte er tettere sammenvevd med aksjemarkedenes helsetilstand enn noen gang før. De rikeste 10 prosentene besitter nå 89 prosent av alle aksjer, opp fra 77 prosent i 2000.

Det er ikke til å undres at individene og de politiske tendensene forankret i dette sosiale sjiktet tar til orde for å gi imperialistkrig en sjanse.