Millioner av arbeidere tok til gatene i Frankrike på 1. mai, for å avvise den illegitime pensjonsloven som president Emmanuel Macron formelt fikk vedtatt, og for å uttrykke deres motstand mot hans regjering. Han påla sin heving av pensjonsalderen med to år i åpen forakt for motstanden mot nedskjæringene fra mer enn tre fjerdedeler av det franske folket. Konstitusjonsrådets godkjenning av kuttene i forrige måned har imidlertid ikke løst, men derimot forsterket krisa.
Regjeringen har ikke bare mislyktes med legitimeringen av sin pensjonslov, som nå er nedfelt til lov av Macron. Ved å pålegge en lov som ikke er anerkjent som sådan av det store flertallet av befolkningen har Macron-regjeringen satt spørsmålstegn ved hans egen legitimitet i masser av arbeideres øyne. Dette bekrefter et sentralt poeng framsatt av Parti de l’égalité socialiste (PES): Den avgjørende oppgaven arbeiderklassen konfronterer for å stanse kuttene er å felle Macron.
Millioner av mennesker marsjerte på mandag over hele landet i det som i mange byer var de største protestene til nå siden fagforeningene i januar begynte å kalle ut landsdekkende proteststreiker mot Macrons kutt. Fagforeningsfunksjonærer estimerte nesten rekordstore antall demonstanter i de fleste av landets største byer. Dette inkluderte Paris (550 000), Marseille (130 000), Toulouse og Bordeaux (begge 100 000), Nantes (80 000) og Lyon (45 000).
Rekordmange arbeidere deltok også i mindre byer, der en stor prosentandel av befolkningen demonstrerte mot kuttene. Disse inkluderte Limoges og Caen (begge 40 000), Brest og Grenoble (begge 33 000), Bayonne (30 000) og Lorient, Nîmes og Clermont-Ferrand (25 000 hver).
Titusenvis av opprørspoliti ble mobilisert over hele landet, derav 5 000 i Paris, og domstolene godkjente bruk av droner for å spionere på demonstranter i Paris, Bordeaux og andre byer. Politiet angrep voldelig 1. mai-stevner i byer over hele landet, som førte til kraftige sammenstøt, deriblant i Marseille, Nantes, Lyon, Rennes og Paris. Innenriksdepartementet rapporterte at 108 politimenn ble skadet, mens 291 personer ble arrestert.
I Paris brøt det ut sammenstøt like etter at marsjen begynte, med politi som anklaget deler av marsjen og forsøkte å dele dem i flere avdelinger, hver omgitt av opprørspolitienheter. De avfyrte gjentatte ganger tåregass mot demonstranter og batongladede demonstranter, som kastet belegningsstein mot opprørspolitiet.
To politibetjenter ble alvorlig brannskadd da en molotovcocktail eksploderte midt i en polititropp.
Til slutt, da demonstrasjonstoget ankom Place de la Nation i Paris, brøyt det ut branner etter at opprørspolitiet sperret av plassen og bombarderte demonstrantene med vannkanoner, tåregass og sjokkgranater.
WSWS-journalister intervjuet demonstranter i Paris. Toya, en arbeider fra Mali, der franske tropper nylig trakk seg ut fra etter en ni-år-lang krig, sa han demonstrerte for å markere den internasjonale arbeiderklassens dag og for å opponere mot krig.
«Vi er imot krigen i Ukraina. Vi er imot krig overalt», sa Toya, og understreket at arbeidere over hele verden trenger fred. «Jeg var i Mali da den franske intervensjonen begynte. … Mellom det franske folk og det maliske folk er det ingen problemer. Problemene ligger på politikernes nivå. Men vi har ingenting mot det franske folk, og det franske folk har ingenting mot det maliske folk.»
WSWS snakket med Gaëtan, Quentin og Guillaume, tre studenter som studerer ved universiteter i Paris-området, som kommet sammen til demonstrasjonen.
«1. mai er de internasjonale arbeidernes dag,» sa Gaëtan. «Vi er studenter, men våre foreldre har slitt hele livet i deres jobber. Om min far blir tvunget til å jobbe til han er 64 år, vil det være vanskelig for ham, for han utfører tungt arbeid. Vi tenker på alle som sliter med å klare seg. Det å ta to år fra oss, det er en katastrofe for oss.» Han la til: «Vi er ikke enige i nedskjæringene, og spesielt ikke måten de ble banket gjennom på.»
Quentin sa at Macron «ikke bryr seg det minste om folket; ministrene hans er alle helt håpløse. Vi må tvinge dem til å fratre. Det er ikke én eneste minister som ikke har et stort problem, som ikke har gjort noe galt.»
Quentin bemerket at han ikke støtter Macrons intervensjon for å sende våpen til Ukraina, da den franske regjeringen har en lang erfaring med å nære opp under blodige konflikter på denne måten. «Frankrike har solgt mange våpen ... landet ble stilt for retten på grunn av våpnene det solgte som gikk til krigen i Jemen,» sa han.
Han la til at kampen mot Macrons kutt ikke er over, og at den til og med vil forsterkes etter hvert som Macron innfører ytterligere innstramninger som er avvist av det franske folket: «Når han kutter i velferdsutleggene, da vil det bli stygt, som når han kommer med hans immigrasjonslov.»
Guillaume konkluderte: «Vi må si nei til reformen, nei til denne metoden å regjeringe. Vi er her for å forsvare demokratiet; det er derfor vi er her.»
WSWS snakket også med Kevin og Céline, han en leverings- og logistikkarbeider som i 2018 og 2019 tilsluttet seg «gul vest»-protestene mot sosial ulikhet under Macrons første embetsperiode.
På spørsmål om hvorfor hun kom ut for å protestere på 1. mai fordømte Céline Macrons pensjonskutt. «Jeg er ikke 30-år-gammel enda, og jeg har en skadet venstre arm, den har tapt 80 prosent av sin funksjonsevne. Dersom de sier at jeg skal til jeg er 64, vel, det rett og slett umulig. De sender folk i døden.»
Hun understreket at bevegelsen mot Macron ikke dør ut etter vedtaket av loven, da det politiske raseriet bare øker, og det ikke-valgte Konstitusjonsrådet har ingen legitimitet til å pålegge kuttene. «Jeg så de gule vestene,» sa Céline, «og dette bringer folk bare enda mer sammen. Det er et tiltak som berører alle. Når jeg snakker med folk er absolutt alle enige: Vi vil ikke ha denne loven. … Og Konstitusjonsrådet, det er bare et hvilehjem for avdankede politikere.»
Hun understreket sin motstand mot den pågående NATO-eskaleringen av krigen med Russland i Ukraina. «Arbeidere har ingen interesse i dette,» sa hun. «Hvem skal tjene som kanonfôr? Det vil ikke være Macron eller Putin. Det er alltid de samme menneskene som må dø.»
Céline understreket at det som finner sted er en kollaps av det franske demokratiet, ettersom regjeringen og bankene arbeider systematisk for å stenge av enhver anledning for befolkningen til å tvinge statens politikk til engang vagt å tilpasse seg opinionen.
Hun sa: «Vi prøver å bruke demokratiske metoder, Macron banker gjennom kutt uten avstemming. Vi sier oss at vi har tross alt Konstitusjonsrådet, men så validerer det kuttene uansett. Vi protesterer i gatene, politiet banker oss opp, og ingen hører på oss. Hva skal vi gjøre? Det mest alvorlige er at du kan protestere, prøve å endre ting ved stemmeurnene, men vi får ikke fram budskapet vårt.»
Arbeidere står i Frankrike, over hele Europa og videre utover, overfor kapitalistregjeringer som er fullstendig ugjennomtrengelige for deres krav om å få slutt på innstramminger og krig. Fagforeningsbyråkratienes forsøk på å roe ned situasjonen ved å appellere til «mekling» med Macron har vist seg å være fullstendig forgjeves, fra arbeiderklassens ståsted, og helt reaksjonært. Det er ingenting å forhandle med Macron om, som har frasagt seg fiksjonen at han styrer basert på samtykke fra de styrte. Arbeiderklassen er engasjert i en politisk kamp mot kapitaliststaten, der de revolusjonære implikasjonene blir stadig tydeligere.
Når to tredjedeler av det franske folket støtter en generalstreik for å stoppe opp økonomien er arbeiderklassen tvunget til å ta kampen ut av hendene på fagforeningsbyråkratiene, som forhandler med Macron. Ved å forhandle med Macron i stedet for å jobbe for å felle hans regjeringen tramper fagforeningsbyråkratiene selv på arbeiderklassens vilje.
Veien videre er å bygge uavhengige kamporganisasjoner, som kjemper for å mobilise, oppheve hans illegitime kutt og knytte kampene i Frankrike til en internasjonal bevegelse i arbeiderklassen mot innstramminger og krig, og for sosialisme.