Russland etter valget: Rop om «reformer» og forhandlinger med imperialistmaktene blir høyere innen oligarkiet

Av Clara Weiss
24 March 2018

Det russiske presidentvalget sist søndag endte med en klar seier for sittende president Vladimir Putin, som nå går inn i sin fjerde seksårsperiode.

Ukene før valget var dominert av den imperialistiske kampanjen om Skripal-forgiftningen, i det som bygde seg til en åpen provokasjon og forsøk på å presse det russiske oligarkiet både med hensyn til deres utenriks- og økonomipolitikk.

Velgeroppslutningen ble først rapportert å være på knapt 60 prosent, som ville ha vært den laveste deltagelsen i et presidentvalg siden 1991. Imidlertid revidert offisielle representanter på mandag tallet dramatisk opp til 67 prosent, uten videre forklaringer. Ifølge de endelige offisielle resultatene fikk Putin 76,7 prosent av stemmene, hvilket tilsvarer 56,4 millioner velgere. Det er vesentlig mer enn ved det siste presidentvalget i 2011. Bemerkelsesverdig nok vant Putin omtrent 70 prosent i Moskva og St. Petersburg, to byer som er sentre for den smale øvre middelklassen og oligarkiet, og som tradisjonelt har vært bolverk for den liberale opposisjonen.

Multimillionæren Pavel Grudinin, som stilte for det stalinistiske russiske kommunistpartiet (KPRF), fikk 13 prosent og ytrehøyrenasjonalisten Zhirinovskij fikk 6 prosent. Ksenia Sobtsjak, et munnstykke for den delen av Kreml som søker en forhandlet avklaring med amerikansk imperialisme fikk kun 1,5 prosent av stemmene, til tross for en omfattende publisert kampanje. Det svarer til om lag 1,25 millioner stemmer, som noen pro-Putin-kommentatorer hånende refererte til som omtrent fire ganger færre enn hun har følgere på sin Instagramprofil. Lederen av det liberale oppositionspartiet Jablako fikk enda færre stemmer, bare 0,9 prosent.

Det faktum at Putin kunne vinne det store flertallet av stemmene til tross for at de siste årene har sett en massiv forringelse av arbeidsklassens og brede lag av middelklassens levestandard, er fremfor alt et uttrykk for den dype fiendtligheten mot den liberale opposisjonen. Denne «opposisjonen» assosieres med de verste sosiale forbrytelsene fra 1990-tallet, og samarbeidet med imperialismens blatante forsøk på å innringe og stykke opp Russland.

Men i sterk kontrast til disse sentimentene ser de delene av oligarkiet som støtter Putin først og fremst på valgresultatet som en forbedret forhandlingsposisjon i sine desperate forsøk på å finne en fremforhandlet avklaring med amerikansk og europeisk imperialisme. For dem betyr valgresultatet grønt lys for å presse på med den liberale opposisjonens politikk, nettopp den som det store flertallet av den russiske befolkningen uttrykte sin klare fiendtlighet for. Dette fremgår tydelig av en serie kommentarer som ble publisert i kjølvannet av valget på pro-Kreml-nettstedet Vzglyad, og i den mer næringslivsorienterte Nezavisimaya Gazeta.

Følgelig feiret Andrei Kolesnik, statsdumarepresentant og nestleder for det regjerende Forent-Russland-partiet og tidligere medlem av den russiske marinens spesialstyrker, Putins valgseier i en kommentar til Vzglyad som begynnelsen av «våren» etter «fire år med kald krig». Ifølge Kolesnik var nå «sjansen for forsoning».

«Vi må takke Theresa May, spesielt. I løpet av de to ukene før valget viste hun de russiske velgerne på en overbevisende måte hvor vellykket Putin forsvarer landets interesser i utenrikspolitikken. Denne kraftige tillitserklæringen vil få vesten til å forstå: det har ingen mening å vente på en annen, mer beleilig forhandler til å dukke opp i Kreml. Og det betyr at øyeblikket for å oppnå en avtale har kommet. De vestlige lederne har nå en fantastisk mulighet til å fortelle sine velgere, uten å tape ansikt: ikke alle av oss liker Putin, vi liker ikke alt hva angår russisk politikk – men vi aksepterer den som den er.»

«Uten Moskvas deltakelse kan ingen av de globale politiske problemene løses. ... Våre relasjoner har kommet til en full-stopp. Og det betyr at vi uunngåelig må søke et kompromiss. Desto mer siden Putin er nettopp den typen mann som holder ord (i motsetning til mange av hans internasjonale partnere). Han er en du kan få en avtale med (‘s kotorym mozhno dogovaritsia’).» Nezavsimaya Gazeta var enda mer rett på sak. I en redaksjonell leder bekreftet avisen at valget gjenspeilte overveldende fiendtlighet mot den liberale opposisjonen, som nå befinner seg selv og sine posisjoner i en ekstrem minoritet, men som så konkluderte: «Men nå som han har fått mandat fra sine velgere vil Putin bli tvunget til å engasjere seg med den faktiske dagsorden, som har en skarphet som bedre forstås av de som tapte valget. Med andre ord må han på en eller annen måte basere seg på minoriteten – på de som stemte for de liberale, eller de som ikke deltok i valget i det hele tatt, eller de som støtter Putin men ble skremt av andre halvdel av hans [Nasjonens tilstands] tale. Å ta hensyn til minoritetens interesser betyr fremfor alt å legge til rette for at den kan uttrykke seg. Også på et politisk nivå.»

Petr Akopov, en annen kommentator på Vzglyad, kunngjorde at «Putins nye presidentperiode vil være en tid for endring, av et omfang som vil overgå alt han tidligere har gjort.»

I sin nasjonens-tilstands-tale den 1. mars annonserte Putin, før han advarte imperialistmaktene med en kalkulert presentasjon av den militære slagkraften av Russlands nyutviklede atomvåpen, at han hadde planlagt å vedta en rekke økonomiske reformer som, i den liberale opposisjonens ånd, var rettet mot å skape betingelser for «fri konkurranse» blant forretningsforetak og en reduksjon av statens rolle i økonomien. Med andre ord annonserte han at han var villig til å inngå vidtgående innrømmelser til den liberale opposisjonen og imperialismens krav om å åpne opp den russiske økonomien mye mer for utenlandsk kapital. Enhver slik innrømmelse vil være knyttet til massive sosiale angrep på den allerede utfattige russiske arbeiderklassen. (Se: «Putins tale om nasjonens tilstand understreker det russiske oligarkiets krise»)

Disse utviklingstrekkene bekrefter advarslene fra WSWS om den reaksjonære karakteren til det russiske oligarkiet som helhet. Det russiske oligarkiet oppsto fra det stalinistiske byråkratiet og ødeleggelsen av Sovjetunionen, som det utførte hånd i hanske med imperialistiske institusjoner og regjeringer, og det har ingen uavhengighet fra imperialismen og det har det heller ikke noen gang hatt.

Som WSWS skrev så langt tilbake som i år 2000, i forbindelse med Kremls andre krig i Tsjetsjenia, «kan trusselen som følge av veksten av amerikansk militarisme ikke bekjempes på grunnlag av at den storrussiske sjåvinismen piskes opp av Putin og hans allierte i militæret. Enhver støtte til krigen fra arbeidere vil bare styrke hånden til deres egne undertrykkere, og nettopp den regjeringen som de internasjonale bankene og industrikonglomeratene anvender for å dominere Russland. Kremls mål i Tsjetsjenia er å gjenopprette Russlands stormaktstatus, styrke sin forhandlingsposisjon med de imperialistiske regjeringene og de vestlige bankene og derved opprettholde retten til sin andel av utnyttelsen av den russiske og den kaukasiske befolkningen.» (Se: «Politiske og historiske anliggender ved Russlands angrep på Tsjetsjenia»)

Mens den imperialistiske innsirklingen av Russland og de systematiske forsøkene på å undergrave landet økonomisk og politisk siden har eskalert massivt, har det russiske oligarkiets grunnleggende strategi rundt Putin forblitt det samme: piske opp russisk nasjonalisme og forespeile å forsvare «landets interesser», mens man i utgangspunktet søker å styrke sin forhandlingsposisjon med imperialistmaktene for å fortsette og utvide utnyttelsen av «sin egen» arbeiderklasse.

En kamp mot faren for en imperialistisk oppdeling eller en invasjon av Russland, og en ny verdenskrig, kan bare gjennomføres i opposisjon mot alle former for russisk nasjonalisme og mot oligarkiet, inkludert de seksjonene Putin representerer. Det krever en internasjonal forening av arbeiderklassen på et sosialistisk grunnlag, og som en del av det, byggingen av en seksjon av Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale i Russland.