Helt siden forsvarsminister Boris Pistorius kunngjorde at Tyskland må bli «skikket for krig» igjen, har de store media og økonomiske instituttene angrepet velferdsstaten og oppfordret til å avvikle den til fordel for en massiv opprusting av Bundeswehr (de væpnede styrker) og militariseringen av samfunnet som helhet.

Her er to eksempler. Den høyreorienterte konservative avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) publiserte 1. april en lang kommentar under overskriften «Pensjoner eller bevæpning? Hva er viktigst for tyskere.» I artikkelen uttaler Manfred Schäfers indignert: «Finansdepartementet lister opp planlagte utlegg på € 127,3 milliarder for inneværende år under ... ‹Pensjonsforsikring og grunnsikring i alderdom og ved nedsatt inntektsevne›. Dette utgjør en andel på 26,7 prosent av de totale utgiftene i det føderale budsjettet. Som kontrast, forsvarsbudsjettet, på i underkant av € 52 milliarder, utgjør bare 10,9 prosent.»

Men det er ikke alt. Schäfers bemerker at selv den største delen av forsvarsbudsjettet står for personellkostnader som trygdeavgifter, soldatlønninger og velferdstiltak (etter brutale krigsoppdrag som i Afghanistan og Bosnia): «€ 18,9 milliarder, dvs. en tredjedel av denne delen av budsjettet. Militære anskaffelser beløper seg ikke engang til € 2,8 milliarder.»

FAZ-kommentatoren fortsetter med å vise i detalj at spørsmålet om finansiering av våpen er helt åpent inntil «krigsberedskap», seinest når spesialfondet [‹das Sondervermögen›] for Bundeswehr på € 100 milliarder, fordelt over fem år, i 2027 er oppbrukt. Minst € 30 milliarder vil da måtte finansieres direkte over nasjonalbudsjettet gjennom innsparinger, da gjeldstaket ikke skal tukles med.

For FAZ er det allerede klart hvor øksa vil måtte brukes: på de eldre, deres pensjoner og deres alderssikkerhet. Kommentaren avsluttes med den indignerte uttalelsen: «Selv i dag er føderale budsjettutlegg til mennesker i framskreden alder rundt seks ganger høyere enn for militære anskaffelser. Dette viser i et nøtteskall hva tyskerne virkelig verdsetter ... selv om ytre sikkerhet er en av kjerneoppgavene til enhver stat.»

Stephan Stuchlik inntok samme linje i en kommentar til nyhetsshowet Tagesthemen 7. april. I anledning forsvarsminister Boris Pistorius’ presentasjon av reformplanene for Bundeswehr og hans forlangende om € 6,5 milliarder mer neste år, advarte han: «Sannheten: spesialfondet – das Sondervermögen – på € 100 milliarder er ikke i nærheten av nok til å gjøre Bundeswehr egnet for krig. Og: det er tosifrede milliarder-euro-hull i budsjettplanene for de kommende årene dersom Tyskland virkelig ønsker å oppfylle NATOs 2 prosent mål på lang sikt.»

Stuchlik forlangte: «Vi må snarest snakke om hvor mye et forsvarsdyktig Bundeswehr er verdt for oss, for eksempel i forhold til barnehageplasser, helsetjenester og sosiale tjenester.» Han la til: «Og den neste utfordringen vi står overfor er spørsmålet om hvordan vi skal få de 20 000 flere mennene til Bundeswehr. ... Seinest når anliggendene om et generelt år med siviltjeneste eller tvungen militærtjeneste kommer opp, vil vendepunktet ha innvirkninger for familiene i landet.»

Disse og lignende kommentarer er alle preget av harme over den breie opposisjonenen som Tysklands styringseliter konfronterer fra arbeidende mennesker. Utlegg på våpen for å føre krig, krigen mot Russland i Ukraina og det barbariske genocidet mot palestinerne i Gaza avvises av det overveldende flertallet.

Moritz Schularick, presidenten for Kiel-Instituttet for verdensøkonomien (IfW Kiel), går mye lenger. I det ukentlige nyhetsmagasinet Der Spiegel, under den kyniske overskriften «Vi må gjenoppruste for velstand», kom han med en helt annen, og etter hans mening den eneste realistiske, kalkuleringen om nødvendighet for å finansiere krigsvåpen.

Han inkluderer at ikke bare er gjenopprusting av Bundeswehr nødvendig, men også etableringen og utviklingen av en europeisk forsvarsindustri med «planlegging av sikkerhet gjennom langsiktige anskaffelseskontrakter til attraktive priser». Det skal med andre ord sikres skikkelig feite profitter for forsvarsselskaper som Rheinmetall, Airbus, MAN, ThyssenKrupp, Diehl osv., og det for lang tid framover! Ikke minst for å bli uavhengig av amerikanske leverandører til Bundeswehr og europeiske hærer, spesielt i høyteknologisektoren.

«Hvor mye mer penger må vi bruke på dette?» spør Schularick, og svarer: € 150 milliarder innen slutten av tiåret. «Det tilsvarer omtrent en økning på ett ekstra Sondervermögen – men per år.»

I lys av disse gigantiske summene reiser han det åpenbare spørsmålet: «Hvordan kan og hvordan skal ei slik pakke ... finansieres?» I utgangspunktet er det tre alternativer: heve skattene, redusere andre utgifter, eller ta opp nye lån. Høyere skatter ville kvele økonomien, mens kutt først og fremst ville ramme sosialbudsjettet, som utgjør nesten halvparten av det totale budsjettet.

Schularick kommenterer: «På mellomlang sikt vil det ikke være noen vei utenom å ta tøffe budsjettbeslutninger mellom ‹våpen og smør›. På kort sikt ville imidlertid også kutt i sosialsektoren være kontraproduktive fordi de er politisk polariserende og destabiliserende innenlands. Det ville også gjøre oss svakere og undergrave vår støtte blant befolkningen.»

Så, spør han, hva er den rette veien videre? «Den riktige måten ville være å investere i sikkerheten til vårt land og Europa i de kommende årene, finansiert med lån. ... Spesielt burde Tyskland støtte Frankrikes initiativ for felles europeiske forsvarsinvesteringer.»

Investeringene i en europeisk forsvarsindustri foreslått av Frankrike skal også forhåndsfinansieres av såkalte Eurobonds, som utstedes i fellesskap av EU-statene, det vil si gjennom langsiktig gjeld eller obligasjoner – noe Schularick unnlater å nevne. Han sier heller ikke ett ord om hvordan disse obligasjonene skal tilbakebetales til slutt.

Kiel-Instituttets presidents «løsning» er derfor påfallende lik svindelen med Mefo-vekslene (Mefo-Wechseln), som Hitler-regimet brukte på 1930-tallet for å finansiere en krigsøkonomi som var like gigantisk etter datidens målestokk som styringsklassen planlegger igjen i dag. Og akkurat som nazistene brukte Mefo-vekslene til å finansiere en fem år lang falsk boom ved hjelp av full sysselsetting gjennom gjenopprusting, lover Schularick igjen «gjenopprusting for velstand» i dag, som overskriften sier.

Ved slutten av dette monstrøse pro-krig-programmet, om det ikke stoppes av arbeiderklassen, vil det ikke være velstand, men, som med nazistene, utryddelseskriger, barbari og ødeleggelsen av hele kontinenter, om ikke hele verden, gjennom atomkrig.

Fordi Schularicks program for finansiering av framtidige kriger uunngåelig innebærer at kriger vil bli ført og vunnet, gitt dimensjonene av kreditt-taket. I dag som tilbake den gang ville ikke selv de hardeste sosiale nedskjæringene og den mest brutale utbyttingen av arbeidere i Tyskland være nok til å betale tilbake denne gjelda i reint økonomiske begreper. Dette ville kreve utvidelsen av fascistisk terror til andre land gjennom erobringskampanjer.

I 1933 var den daværende Reichsbank-presidenten Hjalmar Schacht opphavsmannen for dette systemet. På den tiden ble det realisert av de fire store våpenselskapene – Siemens, Gutehoffnungshütte, Rheinmetall og Krupp – som grunnla et dummy-selskap, «Metallurgische Forschungsgesellschaft» (Mefo). Gjennom Mefo satte de veksler verdt 12 milliarder Reichsmark i omløp innen 1938 – på den tiden en ufattelig sum.

Vekslene lignet dermed en parallell skyggevaluta, ettersom regjeringen garanterte tilbakebetalingen etter fem år, dvs. i 1938, uten at inflasjon fant sted. De opptrådte verken i statsbudsjettet eller i selskapenes balanser, slik at de kunne holdes hemmelige for utlandet og utenlandske aksjonærer.

Da vekslene forfalt i 1938, hadde naziregimet ingen mulighet til å hedre dem og var langt fra å nå målet med dets krigsforberedelser. Hitler plasserte dermed Reichsbank under hans personlige ansvar og instruerte den til å innvilge kreditt til statsbudsjettet, uansett hvor mye han og hans krigsministre – som Hermann Göring og seinere Albert Speer – forlangte.

Men selv dette gangsterprogrammet fungerte bare i ett år. Nazistene hadde siden 1933 aldri tenkt å tilbakebetale veksler og lån av disse dimensjonene ved å kutte i statsbudsjettet. Det ville ikke vært mulig selv med den mest brutale utbyttingen av arbeiderklassen og ville i beste fall ha provosert fram klassekamper. Planen deres var å betale dem ned med byttet fra plyndrings- og drapskampanjene over hele Europa og spesielt i det som da var Sovjetunionen.

Sommeren 1939 truet hele kredittsvindelen med å briste. Problemene med å forsyne befolkningen med mat og industrien med råvarer hopet seg opp. Forsøk på å produsere råvarer kunstig eller erstatte dem med skrapmateriale mislyktes stort.

Den 22. august 1939 tilkalte Hitler de 50 ledende generalene fra Wehrmacht (hæren) og Luftwaffe (luftvåpenet) til Obersalzberg og informerte dem om hans hemmelige planer: Ikke bare skulle Polen og Frankrike invaderes, men like etterpå skulle en utslettelseskampanje mot Sovjetunionen og dens befolkning iverksettes. Hans ord til Wehrmacht-lederskapet, som sa seg enig i alle de planlagte forbrytelsene, var: «Vi har ingenting å tape, men alt å vinne.»

Hva driver de tyske imperialistene i dag, knapt mer enn 75 år etter den ydmykende slutten på historiens største barbari og slakting av mennesker, forårsaket av deres naziterrorregime, til å kaste seg ut i et så risikabelt spill igjen i dag, der de satser alt på seier i deres neste kriger? Selv om disse krigene uunngåelig fører til den nukleære ødeleggelsen av kloden?

Årsaken ligger i kapitalismens dype, desperate globale krise. De er fast bestemt for enhver pris å forsvare deres bankerotte, historisk utdaterte profittsystem. Dette er bare mulig gjennom nye imperialistiske og koloniale kriger og gjennom fascistterror mot deres egen arbeiderklasse og mot fremmede befolkninger. De prøver å mestre de voksende klassekampene gjennom sjåvinistiske svertekampanjer og kriger. De demoniserer opponenter som «Putin» og «russerne», akkurat som nazistene en gang agiterte mot «slaviske undermennesker».

Kiel Institutt for verdensøkonomien gjenoppliver organisasjonens relevante tradisjoner med sine «rådgivende aktiviteter» i denne affæren – fascistiske og blodige tradisjoner! Instituttets presidenter, professorer, postdoktorstudenter, doktorgradskandidater og andre akademiske ansatte var ikke bare «involvert» i nazistenes krigsforbrytelser og Holocaust, som naziapologetene fra bedrestilte miljøer alltid formulerte det. De var aktive medskyldige.

Så tidlig som på 1930-tallet besørget de økonomiske ekspertråd til selskaper i krigsøkonomien, for Reichs ministre og militæret for å støtte deres planlegging. Fra 1943 ble instituttet hevet til rang av et «forsvarsøkonomisk selskap» beskyttet av Albert Speers våpendepartement.

Kiel-Instituttet oppnådde spesiell betydning med dets «foredlinger» av «Generalplan Øst» og «Sultplanen» for Sovjetunionen, som hele tiden måtte tilpasses krigens aktuelle gang: gjennom empirisk-statistiske undersøkelser i de okkuperte territoriene, inkludert direkte plyndring av instituttene og universitetene som var beliggende der; gjennom nyberegninger av hvor mange titusenvis av polakker som skulle tvangsbosettes i Vistula-Oder-regionen, hvor mange millioner sovjetborgere som skulle elimineres gjennom sult eller drapsskvadroner. Alt for å sikre at den tyske befolkningen hjemme og hæren ved fronten eller i de okkuperte landene ble besørget mat.