Er dere beredt på atomkrig?

30 July 2014

Er dere beredt for krig, inkludert muligens atomkrig, mellom USA, Europa og Russland? Det er spørsmålet alle små spørre seg selv i lys av utviklingen siden nedskytingen av Malaysian Airlines Flight MH17.

Krisen fremprovosert av amerikanske og europeiske anklager om russisk ansvar for nedskytingen av passasjerflyvningen MH17 har ført verden til det nærmeste den har vært global krig siden den kubanske missilkrisen i 1962. Men situasjonen i dag kan være enda farligere. For et halvt århundre siden forsøkte Kennedy-administrasjonen hjemsøkt av frykt for at feilberegninger på begge sider kunne utløse en atomvåpenutveksling å holde kommunikasjonslinjene åpne og unngå en demonisering av de sovjetiske ledere.

I dag derimot regisserer CIA en brannfakkel av en propagandakampanje mot Russland og landets president Vladimir Putin, en kampanje som synes å ville fremprovosere en direkte militærkonfrontasjon med landet med verdens nest-største atomvåpenarsenal. Det er ingen tvil om at CIA mobiliserer alle de ressursene og operatørene de råder over i regjeringer, mediene og blant akademikere i en omhyggelig orkestrert kampanje for å forurense den offentlige opinion med antirussisk hysteri.

Per i dag er det ingenting tilnærmelsesvis en endelig forklaring på kjeden av begivenheter som førte til nedskytingen av MH17. Til tross for all den massive overvåkningsteknologien som står til de amerikanske etterretningstjenestenes disposisjon, og som det pøses titalls milliarder dollar inn i årlig, har de ikke produsert et fnugg av hardt belegg for å underbygge anklagene om russisk ansvar.

Men mens de fysiske omstendighetene rundt nedskytingen av MH17 forblir ukjente har de politiske formålene som denne tragedien blir anvendt til blitt altfor åpenbare.

Siden begynnelsen av uka har de tre mest innflytelsesrike massesirkulerte nyhetsmagasinene i USA, Storbritannia og Tyskland Time, Economist og Der Spiegel utgitt forsideberetninger som kombinerer ville anklager mot Vladimir Putin med krav om et showdown med Russland.

Det mest slående og åpenbare trekket ved disse forsideberetningene er at de er nesten identiske. CIA har skrevet dem alle. Historiene anvender de samme fornærmelsene og de samme fingeringene. De fordømmer Putins «nettverk av løgner». Den russiske presidenten portretteres som en «fordervet» massemorder.

Hva skal den russiske presidenten tro om denne typen språkbruk i de mest innflytelsesrike nyhetsmagasinene? Han er på mottakersiden av den samme typen fordømmelseskampanje som tidligere ble rettet mot Serbias Slobodan Milosevic, Iraks Saddam Hussein, Libyas Muammar Gaddafi og Syrias Bashar al-Assad. Putin kjenner så absolutt til utfallet av disse propagandakampanjene. Serbia ble bombet til politisk underkastelse og Milosevic ble skysset avgårde til Haag, der han under mystiske omstendigheter døde i fengsel. Irak ble invadert og Hussein ble henrettet. Libya ble også invadert, og Gaddafi til Hillary Clintons fornøyelse ble torturert og lynsjet. For Assad har USA regissert et blodig opprør som foreløpig har resultert i mer enn 100.000 syreres død.

Gitt denne historikken kan Putin knapt anklages for paranoia om han skulle konkludere med at USA og landets europeiske allierte vil se ham død. Derfor må man vel kunne spørre hvilken innvirkning denne velbegrunnede mistanken måtte ha på hans egne handlingsplaner etter hvert som konfrontasjonen eskalerer?

I alle de tre forsideberetningene blir regjeringene i Vest-Europa og i USA stilt til veggs for ikke å ta til motmæle mot Putin og Russland. De tre nyhetsmagasinene anlegger en tone av harm utålmodighet med det de oppfatter å være utilstrekkelig aggresjon. De hevder alle at tiden for snakk er over. Der Spiegel erklærer at «MH17-vraket er også diplomatiets vrakrester.»

Hvordan skal en sånn uttalelsen tolkes? Hvis diplomati har mislyktes kan det bare bety at krig er nært forestående.

I sin artikkel «I Russland; Forbrytelse uten Straff» angriper Time Obama for å be Putin om å bistå i undersøkelsen av krasjet, snarere enn straks å true Russland med krig. De skriver: «Dette er krisen i et nøtteskall: Det minste Putin kunne gjøre var det meste Obama kunne be om. Den amerikanske presidenten annonserte ingen tidsfrister, trakk ingen røde linjer og kom ikke med noen trusler.»

Påkallingen av «tidsfrister», «røde linjer» og «trusler» er krigsspråk. Hvordan skal disse ordene ellers tolkes?

Times angriper Italia og Frankrike og til og med Obama-administrasjonen og det amerikanske folket for ikke å støtte aggresjon mot Russland: «Putin har ikke mye å bekymre seg for når han ser på styrkene som er rettet mot ham. Obama, som leder av en krigstrøtt nasjon, har utelukket alle militære alternativ, inkludert leveringen av våpen til Ukraina.» Åpenbart vil Time se militære alternativer på bordet.

I sin lederartikkel, med tittelen «Et nettverk av løgn», følger Economist det samme manuskriptet og beskylder Vesten for vakling. «Tyskerne og italienerne hevder at de vil holde diplomatiske kanaler åpne, delvis fordi sanksjoner vil undergrave deres kommersielle interesser. Storbritannia krever sanksjoner, men de er motvillige mot å skade City of Londons lønnsomme russiske virksomhet. Amerika snakker tøft, men gjør ikke noe nytt.»

Den koordinerte mediekampanjen har allerede produsert den ønskede effekten. På tirsdag annonserte Obama-administrasjonen og EU at de hadde blitt enige om et nytt sett med tøffere sanksjoner. Disse tiltakene tolkes som en overgangsforanstaltning i retning av det Financial Times-kronikkøren Wolfgang Munchau beskriver som «Økonomikrigens atombombe». Munchaus servering er ikke bare publisert i Financial Times, men også i Der Spiegel.

Med en kombinasjon av militære trusler og en økonomisk strangulering beveger USA og EU seg i retning av politisk å destabilisere Russland. Som deres kontinuerlige referanser til de russiske oligarkene gjør det klart, håper de at de finansielle sanksjonene skal oppfordre til en konspirasjon for å velte, og til og med drepe Putin. Det regimet Washington har planlagt ville konvertere Russland til et nykolonialt protektorat, politisk helt underordnet amerikansk imperialisme både økonomisk og militært.

Selvfølgelig, skulle Putin bytte kurs og imøtekomme de amerikanske kravene ville mediekampanjen besørge de nødvendige justeringene. Imidlertid kan begivenhetenes gang ta helt andre og mer uforutsigbare veier enn i ethvert CIA-scenario.

Tankeløsheten av en politikk for å destabilisere Russland, en makt som kontrollerer verdens nest-største arsenal av atomvåpen, er svimlende. Mens militærstyrker blir satt i beredskap over hele Øst-Europa og i Svartehav-regionen, og ukrainske og russiske styrker utveksler artilleriild langs de gjensidige grensene, vokser muligheten for feilkalkulasjoner dag for dag.

Uansett det kortsiktige utfallet vil de langsiktige implikasjonene av agendaen som forfølges av USA og de europeiske imperialistmaktene ubønnhørlig føre i retning av krig med katastrofale konsekvenser. Den største faren mot arbeiderklassen er at beslutninger blir tatt bak kulissene, med massene av mennesker i vesentlig grad uvitende om risikoen for verdensbefolkningen.

For ett hundreår siden denne uka ble Den første verdenskrigen lansert av små kabinetter av ministre, monarker og forretningsinteresser på tvers av Europa, der deres beslutninger om å risikere alt på seier i krig førte til dødstall på flere titalls millioner. I dag er igjen lignende krefter satt i spill, i et pådriv mot en konflikt som kan føre til planetens ødeleggelse.

Det er ingen annen måte å stoppe pådrivet mot krig annet enn gjennom dem politisk bevisste intervensjonen fra arbeiderklassen. Enhver som måtte mene at en atomkrig er umulig fordi moderne regjeringer, i motsetning til de som var ved makten i 1914 ikke ville risikere katastrofe, gjør seg skyldig. Om noe, de regimene som eksisterer i dag er enda mer hensynsløse. Ridd av økte økonomiske og sosiale problemer, som de ikke har noen progressiv løsning for, er de stadig mer tilbøyelige til å se krig som en risiko verdt å ta.

Det er grunnen til at Den internasjonale komitéen av den fjerde internasjonale [ICFI - International Committee of the Fourth International] insisterer på at det er essensielt å bygge en internasjonal antikrig, antiimperialistisk og antikapitalistisk bevegelse i arbeiderklassen.

David North og Alex Lantier