Sosialisme og historisk sannhet

Et foredrag holdt på Bokmessa i Leipzig

Av David North
17 March 2015

David North, lederen for det internasjonale redaksjonsrådet for World Socialist Web Site holdt dette foredraget den 13. mars 2015 på Bokmessa i Leipzig for et publikum på 450 personer. Forelesningen introduserte publiseringen av den tyskspråklige utgaven av Den russiske revolusjonen og det uferdige tjuende århundre.

Det er en stor ære å få denne anledningen til å holde et foredrag i Leipzig. Mehring Verlags publisering av av den tyskspråklige utgaven av Den russiske revolusjonen og det uferdige tjuende århundre, i forkant av Bokmessa i Leipzig, er en enorm prestasjon. Jeg er stor takk skyldig mine kamerater i Partei für Soziale Gleichheit, og spesielt Peter Schwarz og Andrea Reitmann, for deres ekstraordinære arbeid i oversettelsen og redigering av dette verket. Det er vanskelig å tro at en bok på mer enn 450 sider ble oversatt til tysk «aus dem Amerikanischen» på mindre enn tre måneder.

Jeg er heldig å ha en oversetter som ikke bare vet hva jeg prøvde å si, men klarer å gjøre det mer presist og med en større litterær sensibilitet på tysk enn det jeg kunne oppnå på engelsk. Innholdet i boka mi kan imidlertid ha vært en faktor som i noen grad lettet Andreas arbeid. Så mye av det handler om begivenheter som skjedde her i dette landet at det kunne sies at Andrea har oversatt den amerikanske utgaven tilbake til sitt opprinnelige språk.

Sist jeg var her på Bokmessa i mars 2011, var kort tid etter utgivelsen av den første tyske utgaven av Til Leo Trotskis forsvar. Den boka, som noen av dere kanskje vet, besto av en samling essays og foredrag som avslørte forvrengningene, halv-sannhetene og de direkte løgnene rettet mot Leo Trotski i tre biografier skrevet av Ian Thatcher, Geoffrey Swain og Robert Service.

Publiseringen av Til Leo Trotskis forsvar i begynnelsen av 2011 var flere måneder forut for forlaget Suhrkamps planlagte utgivelse av en tysk utgave av Service sin biografi. Suhrkamps tidsplan ble imidlertid forrykket av publiseringen av et åpent brev, signert av fjorten respekterte historikere, som protesterte mot det prestisjetunge forlagets assosiering med Service-boka. Effekten av historikernes protest ble intensivert av publiseringen av en anmeldelse i det autoritative American Historical Review (amerikansk faghistoriker-journal), som utvetydig støttet min kritikk av Service og fordømte hans Trotski-biografi som et «makkverk».

Det er ikke den typen språk som normalt anvendes i et akademisk tidsskrift. Et forødende og velfortjent slag var avlevert på Robert Service sitt profesjonelle renomé, i det minste i vurderingen til prinsipielle akademikere som fortsatt holder seg til den pre-postmoderne oppfatningen om at historikere er forpliktet, intellektuelt og moralsk, til å observere lenge etablerte – men nå stadig mer krenkede – faglige standarder i valg, presentasjon og tolkning av fakta. Suhrkamp utga til slutt Service sin biografi etter en forsinkelse på nesten et år. Men den kom imidlertid i bokhandlene med det ordspråklige Kain-merket stemplet på omslaget.

Essayene og forelesningene som utgjorde den første utgaven av Til Leo Trotskis forsvar ble skrevet mellom 2009 og 2011. Den andre utgaven inkluderte tilleggsmateriale som ble skrevet som svar på kontroversen som ble generert av den første utgaven. Den inneholdt bare en del av det skriftlige materialet om den kampen som Den internasjonale komitéen for den fjerde internasjonale har ført mot historieforfalskning. Publiseringen av min nye bok avslører i hvilken grad dagens kamp for sosialisme har vært knyttet an til kampen for historisk sannhet.

Den russiske revolusjonen og det uferdige tjuende århundre består av femten forelesninger og essays, som ble forfattet mellom 1995 og 2014. Det er imidlertid ikke bare forfatterens stolthet som får meg til å avvise definisjonen av denne boken som en antologi. Det ordet antyder en samling arbeider som, bortsett fra at de ble skrevet av den samme forfatteren, kun er tangentielt forbundet. Jeg mener at Den russiske revolusjonen og det uferdige tjuende århundre legitimt kan beskrives som et enkelt, internt enhetlig arbeid, med femten kapitler forfattet over en periode på nesten tjue år som svar på historiske, teoretiske og politiske problemstillinger som oppstod i etterdønningene av sammenbruddet, mellom 1989 og 1991, av de øst-europeiske stalinistiske regimene og oppløsningen av Sovjetunionen.

Den plutselige forsvinningen av disse regimene reiste grunnleggende spørsmål om hele det tjuende århundrets forløp. Så godt som alle hovedbegivenhetene i løpet av århundret ble fokus for intense kontroverser. Det oppsto konflikter ikke bare om fortolkningen av hendelsene, men også om presentasjonen av fakta. Og av alle det tjuende århundrets begivenheter ble Den russiske revolusjonen i 1917 gjenstand for den mest rasende konflikten. Det var på grunn av den sentrale plassen revolusjonen inntok i det tjuende århundre. Det er et ordspråk på tysk som dere alle er kjent med: «Sag mir, wer deine Freunde sind, und Ich sage dir, wer du bist.» [«Fortell meg hvem dine venner er og jeg skal si deg hvem du er»]. Man kan med like stor sikkerhet si til historikere fra det tyvende århundre: «Vis meg hva du skriver om Den russiske revolusjonen, og jeg skal si deg om du overhode kan betraktes som historiker».

Før 1989 anerkjente alle unntatt de bitreste fascistiske og ny-fascistiske fiender av Sovjetunionen at den bolsjevik-ledede omveltningen av Den borgerlige provisoriske regjeringen i oktober 1917 representerte en milepæl i både det 20. århundre og i verdenshistorien. Tittelen John Reed valgte for sin øyenvitnerapport om hendelsene i Petrograd i oktober 1917 – Ti dager som rystet verden – reflekterte en vurdering av revolusjonens historiske betydningen som ble delt av både partisanere og motstandere. Den gigantiske effekten av Oktoberrevolusjonen – ikke bare som manifestert i den ekstraordinære økonomiske omforming av Sovjetunionen, men også i form av den mektige impulsen som den ga til utviklingen av revolusjonær sosial og politisk bevissthet blant hundrevis av millioner mennesker over hele verden – utgjorde et sentralt element i det tjuende århundrets sosiale, politiske og økonomiske miljø.

Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 førte raskt til en ekstraordinær endring i det akademiske laugets vurdering av Oktoberrevolusjonen og hele Sovjet-historien. Før 1991 fant man ikke en eneste fremtredende historiker som forutså Sovjetunionens opphør. Den trotskistiske bevegelsens advarsler om at det stalinistiske regimets politikk ville føre til likvideringen av Sovjetunionen ble avvist som sekterisk raljering, eller bare ignorert. Selv etter at Gorbatsjov kom til makten i 1985 og initierte sitt perestroika-program, stilte ikke kapitalistiske regjeringer eller deres etterretningsorganer spørsmål om Sovjetunionens grunnleggende stabilitet, enn si profesjonelle Sovjet-historikere, enten de var fra høyre eller venstre. Den internasjonale komitéen sto helt alene med sin forutsigelse, etablert allerede i 1986, om at Gorbatsjovs perestroika ville føre til ødeleggelsen av Sovjetunionen og gjenopprettelsen av kapitalismen, med mindre den ble utfordret av den sovjetiske arbeiderklassen.

Det er nødvendig å huske den nærsyntheten Sovjet-historikere la for dagen pre-1991 for å kunne verdsette den ekstreme karakteren i skiftet som skjedde i deres vurdering av Sovjet-historien i etterkant av 1991. Nesten over natta ble deres lenge befestede tro på Sovjetunionens permanens forvandlet til overbevisningen om at oppløsningen ikke var noe annet enn den uunngåelige skjebnen til staten som oppsto av Oktoberrevolusjonen. Sovjetrevolusjonen var dømt fra begynnelsen, ifølge den nye konsensus. Historiens tog, som førte Lenin til Finlandstasjonen i Petrograd i april 1917, fortsatte sin fatale reise langs en banelinje som endte i en landsby nær Minsk, der Boris Jeltsin, Leonid Kravchuk og Stanislau Shushkevich signerte avtalen som oppløste Sovjetunionen i desember 1991.

Omfortolkningen av sovjetisk historie – og med den som utgangspunkt, forløpet av hele den moderne historie – ble sterkt påvirket av det politiske miljøet post-1991 som var dominert av interaksjonen mellom borgerlig triumfalisme og småborgerlig pessimisme, og direkte demoralisering. En vesentlig del av akademikerne som før 1991 hadde følt seg tvunget til enten å moderere seg eller holde sine reaksjonære instinkter for seg selv, slapp nå løs sine antimarxistiske og antikommunistiske tirader, som var det primal-skrik. En annen, og sannsynligvis større del av akademikerne beklaget sine tidligere venstreorienterte sympatier, som plutselig hadde gått av mote. Det var innen dette intellektuelt feige middelklassemiljøet av tidligere-venstre og pseudo-venstre individer at den forbitrede og svært subjektive irrasjonaliteten til postmodernistisk antimarxisme fant sitt mest hengivne publikum.

Essayene og forelesningene i Den russiske revolusjonen og det uferdige 20. århundre representerer den marxist-trotskistiske responsen på de kritiske historiske, politiske og filosofisk-teoretiske sakene som oppstod i etterkant av oppløsningen av Sovjetunionen. Den internasjonale komitéen var godt forberedt på denne oppgaven. Den hadde den uvurderlige fordelen over borgerlige akademikere av faktisk å forstå karakteren til den staten som oppstod av Oktoberrevolusjonen. I mer enn et halvt århundre hadde den trotskistiske bevegelsen diskutert «Det russiske spørsmålet». Trotskis The Revolution Betrayed (Den forrådte revolusjonen) forblir den definitive analysen av Sovjetunionen, selv om boka ble utgitt i 1936. På grunnlag av Trotskis analyse av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat, hadde Den fjerde internasjonale vært i stand til å forstå evolusjonen av Sovjetunionen gjennom de ulike stadiene av sin historiske utvikling. Teoriene om det sovjetiske samfunnet som enten identifiserte Sovjetunionen som «statskapitalistisk» eller som falskt nok hevdet at landet hadde oppnådd – eller var på randen til å oppnå – sosialisme, var gjenstand for kritikk.

Den fjerde internasjonale avviste de høyre-orienterte teoriene som definerte det stalinistiske byråkratiet som det historiske subjekt for en ny form for utnyttende samfunn (som i Bruno Rizzi's The Bureaucratization of the World (Byråkratiseringen av verden) og James Burnhams Managerial Revolution (Ledelsesrevolusjon), eller til og med som en ny klasse (fremmet, for eksempel av Milovan Djilas). Den internasjonale komitéen ble dannet i 1953 i kampen mot en tendens, ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel, som – i avvisning av Trotskis analyse av det stalinistiske byråkratiet som en parasittisk og kontrarevolutionær kraft i det sovjetiske samfunnet – forsøkte å portrettere Kreml-regimet og dets tilknyttede partier over hele verden som den sentrale kraften for å oppnå sosialisme.

Sentrale elementer i den trotskistiske analysen av Sovjetunionen var: 1) avklaringen av den sosio-økonomiske og politiske opprinnelsen for den stalinistiske degenereringen; 2) den teoretiske innsikten i byråkratiets sosiale funksjon og Sovjet-statens interne motsetninger; 3) det ikke-bærekraftige i programmet for nasjonalt økonomisk autarki, som Stalin lanserte i 1924 under banneret «sosialisme i ett land»; og 4) Sovjetunionens uunngåelige avhengighet av det kapitalistiske systemets omveltning på verdensbasis.

Med utgangspunkt i en historisk forankret og internasjonal analyse av årsakene til oppløsningen av Sovjetunionen tolket Den internasjonale komitéen Sovjetunionens endeligt som det mest ekstreme uttrykket for en historisk krise i den internasjonale arbeiderbevegelsen – en krise av politisk lederskap og historisk perspektiv. Oppløsningen av Sovjetunionen var ikke en begivenhet som skjedde isolert fra verdenshendelsene. Den triumferende påstanden om at det demonstrerte marxismens fallitt sto ikke for kritisk granskning av to fundamentale grunner.

For det første mislyktes tilhengerne av «marxismens fallitt»-teorien å demonstrere at sovjetregimets politikk i det halve århundret som gikk forut for oppløsningen av Sovjetunionen på noen måte var basert på marxistisk teori. Faktisk ignorerte «marxismens fallitt»-teoretikerne ganske enkelt den enorme samlingen av marxistisk litteratur, først og fremst Trotskis arbeider, som viste at stalinismen både i sin teori og praksis var marxismens negasjon.

For det andre, selv om man for en stund skulle sette til side spørsmålet om den marxistiske, ikke-marxistiske eller antimarxistiske karakteren til Sovjet-regimets politikk, så gjenstår dét faktum at oppløsningen av Sovjetunionen fant sted midt i et verdensomspennende sammenbrudd av alle de tradisjonelle arbeiderklasseorganisasjonene – både politiske partier og fagforeninger – som hadde, gjennom mange tiår fram til slutten av 1980-tallet, millioner av medlemmer. Hvis Sovjetunionens fallitt var konsekvensen av dets påståtte marxistiske program, hvordan kunne man forklare det nesten samtidige sammenbruddet av aggressivt antimarxistiske og prokapitalistiske sosialdemokratiske partier og fagforeninger over hele verden?

Det største fagforeningsforbundet i USA, AFL-CIO, viet enorme ressurser gjennom hele Den kalde krigen til kampen mot Sovjetunionen og alle former for venstre-orientert innflytelse i arbeiderorganisasjoner rundt om i verden, i tetteste samarbeid med Central Intelligence Agency (CIA). Men AFL-CIOs sammenbrudd i løpet av 1990-tallet var, i fagforenings-sammenheng, vel så dramatisk som Sovjetunionens. Siden da har det opplevd et nesten totalt tap av politisk makt og innflytelse. I løpet av det siste kvarte århundret siden Sovjetunionens oppløsning har det mistet en betydelig del av sitt medlemskap. På den ene eller på den andre måten har dét vært erfaringen til de gamle arbeider- og fagforeningsorganisasjonene over hele verden.

Vurdert i sammenheng med den verdensomspennende krisen som konfronterer arbeiderklassen anså Den internasjonale komitéen i etterkant av hendelsene i 1991 en gjennomgang av hele Sovjetunionens historie, og årsakene til oppløsningen, som en grunnleggende og uunngåelig politisk oppgave. Gitt Oktoberrevolusjonens monumentale historiske betydningen kunne Sovjetunionens endelige sammenbrudd ikke annet enn forvirre og desorientere brede lag av arbeiderklassen. Det kunne forventes at styringsklassen ville mobilisere alle sine ressurser, i mediene og blant de mest intellektuelt korrumperte akademikerne, for å øke forvirringen. Den ville utplassere sine våpen for masseforfalskning og feilinformasjon for å forhindre arbeiderklassen i å forstå sin egen historie.

Den trotskistiske bevegelsen hadde allerede akkumulert betydelig erfaring i kampen mot historieforfalskning. Det kan sies at eksponeringen og tilbakevisningen av løgner var hovedformen i den trotskistiske bevegelsens tiår-lange kamp mot det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen. Løgner om historien spilte en avgjørende rolle i det stalinistiske byråkratiets plyndring av politisk makt. I forsøket på å undergrave Trotskis enorme prestige, innen Sovjetunionen og internasjonalt, som medlederen for Oktoberrevolusjonen og grunnlegger og øverste kommandant for Den røde armé, lanserte Stalin og hans håndtlangere en løgnkampanje. De forfalsket den russiske sosialdemokratiske bevegelsens historie fra før 1917 for å presentere Trotski som en uforsonlig fraksjons-motstander av Lenin. De forvrengte politikken Trotski fremmet innen ledelsen av Det russiske kommunistpartiet for å fremstille ham som en fiende av bondestanden. Innen 1930-tallet hadde løgnene antatt monstrøse dimensjoner. Trotski og hans tilhengere ble portrettert som antisovjetiske sabotører og terrorister, som agenter for imperialismen besatt av å gjenopprette kapitalismen i Sovjetunionen. Disse løgnene dannet grunnlaget for Moskva-rettssakene og Den store terroren, lansert av Stalin i 1936, som resulterte i den fysiske utryddelsen av hundretusenvis av av revolusjonære sosialister – de mest politisk bevisste elementene i den sovjetiske arbeiderklassen og den marxistiske intelligentsiaen – innenfor Sovjetunionen. Massemordene fra 1936 til 1939 var sluttproduktet av en historieforfalskningsprosess som hadde begynt mer enn ti år tidligere. I 1937 skrev Trotski: «Det er et ubestridelig historisk faktum at forberedelsen for de blodige rettslige skueprosessene hadde sitt opphav i ‘mindre’ historiske forvrengninger og ‘uskyldige’ sitatforfalskninger.»

Den internasjonale komitéens respons til den post-sovjetiske bølgen av politisk motiverte løgner om historien var fundert på dens kunnskap om denne tragiske fortiden. Mange av essayene og foredragene som inngår i Den russiske revolusjonen og det uferdige tjuende århundre ble skrevet som svar på essay eller bøker fra borgerlige akademikere som direkte forfalsket eller forvrengte betydelige aspekter av sovjetisk og det tjuende århundrets historie, eller feil-representerte kritiske elementer av marxistisk teori og praksis. Jeg mener at boka mi dokumenterer den forferdelige erosjonen av vitenskapelige standarder og intellektuell integritet i store deler av borgerlig akademia.

Mens eksponeringen av historieforfalskninger er et uunngåelig politisk ansvar, har jeg også forsøkt å gi tilbakevisningen av løgner et positivt innhold: det vil si, å svare på spørsmål og klargjøre saksanliggender som legitimt reises av det tjuende århundrets tragiske erfaringer. Det faktum at de borgerlige akademikernes svar på disse spørsmålene er misvisende og ofte falske, betyr ikke at spørsmålene selv er illegitime.

Det første kapittelet konfronterer et av hovedspørsmålene i det tjuende århundrets historie. Var bolsjevikenes makterobring i oktober 1917 et kupp, et «coup d’état», et «putsch», utført av en liten gruppe konspiratorer som manglet noen vesentlig sosial base og politisk støtte? Eller var det resultatet av en ekte, masserevolusjonær bevegelse av arbeiderklassen, som bolsjevik-partiet ga et program og en retning? Basert på seriøs forskning utført av samvittighetsfulle akademikere – og heldigvis, slike personer finnes – fremlegger jeg bevis som sterkt støtter argumentet om at omveltningen av Den borgerlige provisoriske regjeringen var resultat av et masserevolusjonært opprør. Det bolsjevikiske partiet vokste raskt i 1917 fordi dets analyse av den politiske situasjonen ble underbygget av hendelsene, og fordi programmet artikulerte behovene og følelsene til store deler av arbeiderklassen.

Selv om man aksepterer at Sovjet-regimet var produktet av en ekte revolusjonær bevegelse, må likevel spørsmålet stilles: Var Sovjetunionens stalinistiske degenerering uunngåelig? Fantes det et alternativ til det byråkratiske diktaturet som i siste instans førte til oppløsningen av Sovjetunionen? Eller er det ikke slik at ethvert forsøk på å realisere sosialisme må ende i fallitt, fordi det er umulig for et økonomisk levedyktig samfunn å eksistere på noe annet enn et kapitalistisk fundament? Jeg forsøker å svare på disse spørsmålene, ikke ved å tilby håpefulle forsikringer om at revolusjoner i det tjueførste århundret vil vise seg bedre enn revolusjonene i det tjuende århundre. Heller siterer jeg rapporter som dokumenterer den intense kampen som ble ført i Det russiske kommunistpartiet på 1920-tallet om kritiske spørsmål om innenriks- og internasjonal politikk. Venstre-opposisjonen, grunnlagt i 1923 og ledet av Trotski, sloss for en politikk som hvis den hadde blitt gjennomført ville ha muliggjort en helt annen utvikling enn den som fant sted under Stalins ledelse.

Hvis oppklaringen av kontroverser knyttet til Oktoberrevolusjonen og dens etterdønninger bare krevde tilbakevisningen av løgner og gjenopprettelsen av den historiske virkeligheten basert på verifiserte fakta, da ville Leo Trotskis skrifter vært pensumslesning for enhver student av Sovjetunionens og det tjuende århundrets historie. Imidlertid involverer store politiske forskjeller ikke bare en kamp om fakta, men også materielle interesser. Det er et velkjent ordtak: «Hvis geometriske aksiomer hadde påvirket materielle interesser, vil det bli gjort forsøk på å motbevise dem». Politiske reaksjonære krefter, som erkjenner at sannheten påvirker deres interesser, gjør alt i sin makt for å diskreditere den. Som Trotski en gang skrev er løgnen den ideologiske sementen som danner grunnlaget for det borgerlige samfunnet og som fyller sprekkene mellom de offentlige idéene om frihet og likestilling og den sosiale realitetens undertrykkelse og ulikhet. Jo skarpere motsigelsene er, desto større er løgnene.

I denne perioden med ekstreme sosiale motsetninger har fastleggingen av den historiske sannheten blitt i veldig stor grad komplisert av fremveksten av reverserte og ekstremt farlige tendenser i det borgerlige intellektuelle liv. Løgn om historie og politikk begynte ikke i det tjuende århundre. Men det er bare i de siste tiårene, med fremveksten av post-modernisme som den dominerende tendensen i universitetenes intellektuelle liv over hele verden, at det har vært en så besluttsom anstrengelse om å rettferdiggjøre intellektuelt, på grunnlag av filosofi, utryddelsen av skillet mellom sannhet og løgn, for dermed å legitimere forfalskningen av historie. Det er av den grunn at Den russiske revolusjonen og det uferdige 20. århundre i så stor grad omhandler post-modernistisk teori, hvis opprinnelse og evolusjon er teoretisk basert på subjektiv idealistisk irrasjonalitet, politisk motivert av fiendtlighet mot sosialisme, og sosialt forankret i de materielle interessene til styringsklassen og velstående deler av middelklassen.

Kritikken av post-modernisme i Den russiske revolusjonen og det uferdige 20. århundre retter oppmerksomhet mot skriftene til den franske filosofen Francois Lyotard og den amerikanske filosofen Richard Rorty. Siden jeg nå snakker i Leipzig mener jeg at jeg bør gjøre opp for min forsømmelse av tyske irrasjonelle ved å rette oppmerksomhet mot professor Jörg Baberowski, som er leder for Institutt for østeuropeiske studier ved Humboldt-universitetet i Berlin. Hans arbeid er kun signifikant ved at det i en ekstrem form eksemplifiserer koblingen mellom post-modernisme, politisk reaksjon og en kynisk forakt for faktiske bevis og de mest grunnleggende standardene for vitenskapelig integritet. I forordet til Den russiske revolusjonen og det uferdige tjuende århundre inkluderer jeg en kort henvisning til Baberowskis arbeid, med henvisning til hans solipsistiske påstand om at «Det er ingen realitet uten dens representasjon». Jeg synes det er rettferdig å gjennomgå Baberowskis oppfatning av historie i en litt større detalj.

I 2001 bidro Baberowski med et essay til en bok med den paradoksale tittelen Historie er alltid nåtid. Hvis dét var sant ville det ikke være nødvendig å studere historie i det hele tatt, siden det ikke kunne si oss noe om nåtiden. Faktisk, Baberowski argumenterer kraftig mot konseptet om at det er noe å lære av å studere fortiden. «Det man kan lære av fortiden er en illusjon om forgangne dager, som har mistet sin prestisje.» [S. 10]

Fjerningen av skillet mellom fortid og nåtid må ha effekten av å trekke hendelser ut fra deres bredere sammenheng og fjerne individene som deltok fra det faktiske miljøet som formet deres personligheter, og i siste instans bestemte deres livsløp.

Det er ingen tvil om annet enn at en seriøs historiker – der han studerer fortiden – utfører sitt arbeid under den politiske, ideologiske, sosiale og kulturelle påvirkningen av sin tid. Alt viktig historisk arbeid innebærer en dialog mellom fortid og nåtid. Men akademikeren ville ikke praktisere historie hvis han behandlet subjektene for sin forskning som om de var hans samtidige. Julius Caesar, Jeanne d'Arc og Martin Luther levde i tider som på mange grunnleggende måter var forskjellig fra vår egen. Den store franske føydal-samfunn-historikeren Marc Bloch, skrev i sin bok, The Historian's Craft (Historikerens fag):

Kort fortalt, et historisk fenomen kan aldri bli forstått bortsett fra i sitt øyeblikk i tiden. Dette gjelder for alle evolusjonære trinn, våre egne og alle andre. Som det gamle arabiske ordtaket sier: ‘Menn ligner sine tider mer enn de gjør sine fedre’.

Gjenskapingen av fortiden krever ikke bare empati og fantasi, men også intellektuell stringens og tålmodighet. Profesjonelle historikere må jobbe i bibliotekenes arkiver med samme engasjement og flid som biologer og kjemikere som arbeider i laboratorier. En av de fineste amerikanske historikerne av Den russiske revolusjonen, den avdøde Leopold Haimson (1927-2010), skrev i innledningen til sin siste bok Russlands revolusjonære opplevelse, 1905-1917:

... Det opprinnelige utgangspunktet til betydningen av et virkelig originalt og viktig historisk arbeid kan spores først og fremst til forfatterens opprinnelige utvalg av primærkilder som han velger å fokusere på i sin forskning. Til dette vil jeg legge til at arbeidets vesentlige verdi til slutt vil avhenge av graden av presisjon og innsikt som disse kildene blir gjennomlyst og analysert med.

Men Baberowski forakter historikere som søker, gjennom den samvittighetsfulle undersøkelsen av primærkilder og den forsiktige tolkningen, for å rekonstruere fortiden så nøyaktig som mulig. Han skriver:

Påstanden om å vise fortiden, som det virkelig var, viser seg å være en illusjon. Det som historikeren kommer over i arkivet, er ikke fortiden, men bare den delen av fortiden som har overlevd inn i nåtiden. Dokumenter og kilder, historikerens gjenstander, må fås til å snakke. De snakker ikke av seg selv. Fortiden er en konstruksjon. Dens virkelighet bestemmes av historikerens interesser og spørsmål.

Selvfølgelig må dokumenter hentet ut av arkivet studeres og tolkes av levende historikere. Men når en historiker tolker et dokument kan han ikke tillate sin fantasi, langt mindre sine personlige sympatier og antipatier, fritt løp. Ute av stand til en slik intellektuell selvdisiplin, avviser Baberowski systematisk forskning og konstruerer subjektivt en fortelling om Den russiske revolusjonen som ikke er mer enn en projisering av hans personlige antikommunistiske politiske holdninger.

Og derfor finner vi i essayet om Den russiske revolusjonen i Historie er alltid nåtid følgende bekjentgjøring:

Metamorphoser, fra opprør til streik, som førte fra negasjonen av orden til sosialdemokratiseringen av livsstilen, var i Russland aldri noe mer enn tilfeldige fenomen. Pogromen symboliserte essensen av den russiske veien til Revolusjon.

Bare en person som stiller seg helt likegyldig til den dokumenterte historien, kunne ha skrevet denne setningen. Det var massive streiker i 1905. Det var en enorm vekst av streikaktiviteten etter massakren på gruvearbeidere ved Lena gullgruvene i 1912. Dette fortsatte fram til utbruddet av verdenskrigen i 1914. Enn videre, å skildre pogrom som «essensen» av Den russiske revolusjonen er å stille realiteten på hodet. Det har vært mange detaljerte studier om fenomenet antijødiske pogromer i Russland. De mest beryktede av disse skjedde fra 1881 til 84, fra 1903 til 06 og fra 1917 til 22. Sammenhengen mellom disse grusomme episodene – der tusenvis av jøder ble slaktet – og tsarist-regimets innsats for å undertrykke folkelig opposisjon, har blitt ugjendrivelig fastslått i mange vitenskapelige studier.

Pogromen i Odessa i oktober 1905 ble utført med støtte fra regjeringens tjenestemenn og politiet, bare dager etter at regimet ble tvunget – under trykket av revolusjonære streiker og fremveksten av St. Petersburg-sovjetene – til å gi betydelige politiske innrømmelser. Tiden tillater meg ikke å sitere fra mange vitenskapelige papirer som refererer tsaristiske dokumenter der det fastslås tydelig sammenhengen mellom pogromer og den antisosialistiske kontrarevolutionen. Det er umulig å tro at Baberowski er ukjent med disse dokumentene og med forskningsdokumentene som har analysert dem. Men han velger å ignorere dem fordi de motsier hans subjektivt kunstige narrativ. I dette tilfellet tjener post-modernistisk avvisning av muligheten for å etablere objektiv sannhet som et ideologisk skalkeskjul for bevisst historieforfalskning.

Baberowskis dekonstruksjon av objektiv virkelighet er spesielt slående uttrykt i hans fordømmelse av historikere som har identifisert Den russiske revolusjonen som et arbeiderklasseopprør. Han skriver:

«Ned med arbeiderklassen.» Dette er det man vil rope til de historikerne som konstruerer en arbeiderklasse ut av lønnsmottakernes vekst, mens de ignorerer deres erfaringer og identiteter. I revolusjonens protester var det ikke en arbeiderklasse som vekket seg selv. Og det var heller ingen fusjon av arbeidernes bevegelse og venstre-intelligentsiaen, som Bernd Bonwetsch, så sent som i 1991, forsøkte å overbevise sine kunnskapsløse lesere om.

Dette utbruddet, i all sin ignorans og absurditet, avslører den reaksjonære politiske agendaen som ligger til grunn for Baberowskis arbeid. Han er ikke, i noen som helst legitim betydning av ordet, en historiker. Der han opphever distinksjonen mellom historie og propaganda, ignorerer og forfalsker han dokumentert historie for sin høyre-orienterte politiske agenda. Baberowskis ordvalg har en ganske distinkt odør, som gjør at leseren kan identifisere den politiske ånden som animerer hans arbeid:

Bolsjevik-partiet hadde ingen masseoppslutning; det representerte hverken arbeidernes eller bøndenes interesser; det hadde heller ikke støtte i periferien av imperiet. Det var et parti av russiske og jødiske profesjonelle revolusjonære, som ikke var knyttet til folket som de ønsket å frigjøre, og som ikke var forankret i periferien av imperiet.

Jeg tror ikke det er nødvendig, her i Tyskland, å forklare det politiske innholdet i denne definisjonen av bolsjevismen. Imidlertid vil jeg si at det er et tegn på en dyp intellektuell krise at en mann som skrev disse ordene, og hvis verk viser slik forakt for historisk sannhet, kan inneha en ledende akademisk post på Humboldt-universitetet i Berlin.

Det var i løpet av det tjuende århundre at «Den store løgnen» dukket opp som et velkjent instrument for massepolitikk, anvendt av den politiske reaksjonens krefter for å forvirre befolkningen, underminere dens kritiske evner og senke dens motstandskraft. Kampen mot «Den store løgnen», som i dag antar en form for systematisk forfalskning av det tjuende århundres historie, er et viktig element i menneskehetens voksende progressive kamp mot et kriseridd kapitalistisk system som er like intellektuelt konkurs som det er det politisk og økonomisk. Et system som er avhengig av løgner for å overleve er dømt. Denne kampen for historisk sannhet bør trekke inspirasjon fra Trotskis ord: «... sannheten vil seire! Vi vil bane veien for den. Den vil erobre!»