Den amerikanske filmskaperen og manusforfatteren Michael Cimino døde i Los Angeles 2. juli, i en alder av 77 år. Cimino er best kjent som regissør av to filmer som fikk ganske forskjellige skjebner, Hjortejegeren (1978), som vant flere Oscar-priser, og Heaven’s Gate (1980), som ble fordømt av ledende kritikere, tapte en god del penger og alvorlig skadet karrieren til Cimino.
Det grusomme, politisk motiverte, angrepet på Heaven’s Gate, et drama om klassekonflikt i det amerikanske Vesten på slutten av det 19. århundre, markerte et vannskille i historien om amerikanske filmskaping. Klager i bransjen om at Cimino brukte for mye penger og generelt for mye «overflødig», kom på toppen av vanskelighetene rundt produksjonen av Apocalypse Now (1979), regissert av Francis Ford Coppola, Det ble en del av begrunnelsen for å holde tilbake uavhengige regissøren og forandre Hollywood til hva det nå nesten helt har blitt, en plattform for å spy ut politisk harmløse, støyende «storfilmer».
I kjølvannet av striden rundt Heaven’s Gate, var Cimino i stand til å regissere bare fire spillefilmer til, (Year of the Dragon, The Sicilian, Desperate Hours og Sunchaser), den siste for to tiår siden.
Han ble født i New York City i 1939. Cimino vokste opp på Long Island og gikk på universitetene Michigan State og Yale. Etterpå begynte Cimino å jobbe for reklamebransjen i Madison Avenue i New York, hvor han til slutt regisserte TV-reklamer. Han flyttet til Los Angeles i 1971, og begynte å skrive manus. En av dem fikk Clint Eastwood sin oppmerksomhet og Cimino var i stand til å regissere Thunderbolt og Lightfoot (1974), en relativt lite bemerkelsesverdig og voldelig film om et bankran, med Eastwood og Jeff Bridges.
Cimino begynte så på de ambisiøse emnene, Vietnamkrigen og arbeiderklassens liv i Amerika, i Hjortejegeren. Filmen følger tre unge stålarbeidere fra det vestlige Pennsylvania (Robert De Niro, Christopher Walken og John Savage) og deres fysiske eller moralske ødeleggelse i Vietnam-krigen.
Scenene fra Vietnam, hvor trioen blir torturert av «Vietcong,» er de svakeste. Som Robin Wood bemerket, i et generelt innsiktsfullt essay, «To filmer av Michael Cimino:» «Filmen, selvfølgelig, presenterer krigen som en forferdelig ting, et traume, men det var forferdelig fordi «våre gutter led så mye. Som i nesten alle andre Hollywood-filmer om Vietnam … er politisk analyse helt fortrengt, og muligheten for at den kan betraktes som en krig av amerikansk aggresjon/imperialisme, får aldri lov å dukke opp.»
Men det finnes andre bemerkelsesverdige elementer i Hjortejegeren. Først av alt, er det en av de få filmene som ble produsert av det såkalte «nye Hollywood» som tok forholdene og meningene til den amerikanske arbeiderklassen på alvor. Cimino sitt arbeid er uvanlig, med at det har en respektfull og genuint sympatisk holdning til hverdagen i Clairton, Pennsylvania (selv om filmen faktisk ble filmet andre steder), selv med dens tilbakeliggende, religiøse, tradisjonelle, patriotiske, aspekter, mens den uimotståelig fører seeren mot konklusjonen at alt dette kommer til å ende i en katastrofe, selv om det ikke er på grunn av individuelle feil eller svakheter.
Enten Cimino var fullt bevisst på det eller ikke, er redslene fra Vietnam-krigen forbundet i filmen med brutaliteten og forvirringen i det amerikanske livet, alt stygt, uforsiktig og korrupt med det. At stålindustrien sto på terskelen til å bli nesten utryddet i det vestlige Pennsylvania, øker bare intensiteten.
I Hjortejegeren mest observante scener, er kløften nesten skremmende mellom oppriktigheten og det som i bunn og grunn er anstendigheten til rollene, og skjebnen Amerika har i vente for dem, enten hjemme eller i Vietnam.
Ikke alt er vellykket her, slett ikke. Antydningen at ulike former for psykisk og seksuell undertrykkelse – inkludert undertrykkelse av følelsene som de ledende mannlige rollene (spilt av De Niro og Walken) har for hverandre – er, i en viss forstand, drivkraften i hendelsene, er rett og slett feilplassert. Likevel, er dette en urovekkende film, som, i følge Woods, ikke kan «leses som en anbefaling av det moderne Amerika.»
Tvert imot, hevdet filmkritikeren, i motsetning til bildet av Amerika som finnes i de klassiske filmene til John Ford, for eksempel, tilbyr filmen til Cimino «hysteriet, der Clairton sin bryllupsfeiring står i overhengende fare for å kollapse: i stedet for harmoni og forening, finner man begynnende kaos, spenning, avbrudd. Den illevarslende nærheten av Vietnam (de tre mennene skal dra i krigen neste dag) er bare en av kildene til dette hysteriet, men riktignok det avgjørende.»
Når det gjelder syngingen av God Bless America, som avslutter filmen, bemerket Wood at, «den eneste Amerika filmen har bekreftet er det av Clairton – et fellesskap av østeuropeiske innvandrere som det dominerende Amerika nesten har ødelagt. Uansett på hvilket nivå filmen blir tolket, er det klart at hvis sangen bekrefter noe, er det noe som allerede er oppfattet som tapt.»
På bakgrunn av suksessen til Hjortejegeren, utførte Cimino et enda mer ambisiøst prosjekt i Heaven’s Gate: å representere Amerika på begynnelsen av den moderne æraen, en tid med fremveksten av gigantiske selskaper. Som hans rammeverk, brukte han krigen i Johnson County, som ble utkjempet i Wyoming mellom store ranch-selskaper og små nybyggere, og kulminerte i et slag mellom selskapenes leiemordere og en gruppe små bønder og rancheiere i april 1892. Leiesoldatene ble bare reddet en intervensjon av den føderale regjeringen, i form av den sjette kavaleridivisjonen.
Cimino forvandlet de beleirede bøndene til i en gruppe av sentral- og øst-europeiske nybyggere, trukket til området av billig land. Redusert til sultegrensen, tyr innvandrerne til å stjele en og annen ku. Sammenslutningen av storfe-eierne bestemmer seg for å utrydde dem med hjelp av innleide sikkerhetsfolk. De betaler 50 dollar for hver «tyv» som ble skutt eller hengt. De rike storfe-baronene har laget en liste over 125 nybyggere som skal drepes.
Jim Averill (Kris Kristofferson) er en føderal marskalk i Johnson County. Han er involvert med Ella Watson (Isabelle Huppert), en bordellmamma, som aksepterer kontanter eller storfe som betaling. Ella er også forelsket i Nate Champion (Walken igjen), som jobber for storfe-selskapene som en håndhever. (Cimino lånte disse navnene fra personer involvert i krigen i Johnson County, men lite annet følger direkte historiske fakta.)
Frank Canton (Sam Waterston), lederen i foreningen av rancheiere, er en ond, kaldblodig forsvarer av de rikes privilegier. I en av filmens tidlige scener, forklarer Canton til medlemmer av foreningen, «Dette er ikke lenger en fattig manns land. Disse emigrantene bare later som å være bønder. Men vi vet at mange av dem er tyver og anarkister som åpent jakter i våre områder. … Jeg hadde en svært tilfredsstillende prat med guvernøren i [Wyoming] i går. Han framsa i de mest positive ordelag sin helhjertede støtte, så vel som støtten fra Senatet og Representantenes hus og presidenten i disse forente stater.»
Når de væpnede mennene invaderer Johnson County og begynne sitt arbeid med å drepe de på «dødslisten», som omfatter Ella, debatterer innvandrerne hvordan de skal reagere. Det er stemmer som oppfordrer til kompromiss (noen foreslo til og med å overlevere de på listen til morderne), men de rasende og militante nykommere velger å ta til våpen mot selskapene. «De [selskapene] fremmet ideen om at fattige mennesker ikke har noe å si i om hvordan dette landet skal styres.» Den endelige konfrontasjonen mellom de innleide leiemordere og de innvandrede nybyggerne, som Averill forsinket slår seg sammen med, er en langvarig, vill kamp. Tidlig i filmen,når en av lokalbefolkningen observerer til Averill, «Det er begynner å bli farlig å være fattig i dette landet,» svarer han, «det har det alltid vært.»
Da den tre timer og 40 minutters lange versjonen av Heaven’s Gate åpnet i New York City, nesten på dagen to uker etter valget av Ronald Reagan til president, ble det revet i filler av de ledende kritikere. Det er visse likheter i dette til angrepet på Free State of Jones som pågår.
Filmen ble vist i bare en uke før den ble trukket fra kinoene. En versjon på to og en halv timer åpnet i april 1981.
I en filmanmeldelse av den forkortete versjonen, 1. mai 1981, ( «lynsjingen av «Heaven’s Gate»), Bulletin, avisen til Workers League, forløperen for Socialist Equality Party, beskrev angrepene:
Heaven’s Gate, filmen med den Oscar-vinnende regissøren Michael Cimino, har blitt bombardert med utskjelling og regelrett hets siden den nye versjonen ble sluppet på markedet i forrige uke.
The New York Times kalte Cimino sin film «et desperat rotete kompromiss, som mangler både substans og mening». Time magazine fordømte ham for hans påståtte «ideer om Hollywood-marxisme. De fattige er bedre enn de rike fordi de er mer fotogene.»
Og Washington Post erklærte Heaven’s Gate «en ydmykende hvit elefant» og «grotesk dårskap.» Avisen stemplet Cimino som «en enfoldig mann, overveldet av oppdagelsen av revisjonistisk historie», som «bare oppnår en besynderlig utrangert form for karikatur. …»
The New York Times-anmelderen Vincent Canby hadde vært usedvanlig stygg i hans opprinnelige anmeldelse i november 1980. Han kalte filmen en «ubetinget katastrofe,» og hevdet at «Cimino sin tilnærming til faget sitt er så forutsigbart at du ser filmen er som en tvungen, fire timers vandring rundt i ens egen stue.» Mer poengtert, kommenterte Canby sarkastisk, «Poenget med Heaven’s Gate er at de rike vil myrde for jorden som de ikke skal arve, men … dette er ikke nok til å bære tre timer og 45 minutter på skjermen.»
Som Bulletin ganske riktig bemerket i 1981, «Hjertet av kritikken mot Heaven’s Gate … er selve temaet.
«[Kritikerne] er rasende over at så mye talent, tid og ressurser har blitt brukt på å nøyaktig gjenskape et blodig kapittel i kampen mot amerikansk kapitalisme.»
Dette argumentet blir støttet sikkert av en framvisning av den restaurerte, 3 timer og 40 minutters lange versjonen nå tilgjengelig.
Uansett kritikken man kan lage om selve verket, er de verbale angrepene, inkludert påstanden om at Heaven’s Gate var en av de verste filmene noensinne laget, så absurd overdrevne, at bare ideologiske og politiske hensyn kunne ha motivert dem.
Faktisk holder Heaven’s Gate seg i dag som et betydelig og ofte fascinerende og rørende arbeid. De tidlige scenene, der Averill blir uteksaminert fra Harvard i 1870, og hvor den fromme Reverend Doctor (det strålende Joseph Cotten) holder foredrag for avgangsstudentene om deres ansvar å «utdanne nasjonen,» beskriver konsist den ideologiske atmosfæren, som anmelderne i Bulletin observerte i 1981, «det intellektuelle sentrum for en amerikansk herskende klasse som, fem år etter borgerkrigen, var overbevist om at den var bestemt til å være herre over hele verden.»
Det er en ekstraordinær og smittsom energi i slike scener som Ella sin bursdagsfeiring på rulleskøyter, der hele byen deltar, en av de midlene som Cimino ønsket å antyde at en annet Amerika enn det kontrollert av interessene til de store selskapene, var mulig.
Det finnes også feil, overdrivelser og dødperioder. Cimino kanskje villedet seg selv til tider, og forvirret kravene fra sine egne demoner, for kunstnerisk perfeksjonisme. Angivelig, tok en kort sekvens som varer et minutt eller to på skjermen, opp en hel dag med filming og 52 forsøk. En skuespiller i filmen fortalte WSWS, at Cimino «hadde en strålende idé om østeuropeere som kommer vestover og krigen i Johnson County, men han tok all spontaniteten ut av skuespillet ved å gjøre tjue forsøk på alt.»
I alle fall ble Heaven’s Gate ikke angrepet for sine svakheter – eller, i det minste, disse ble brukt på en helt uærlig måte, som en del av det helhetlige angrepet på filmens store styrke: dens forsiktige, klare øyne, den voldsomme fordømmelsen av det moderne kapitalistiske Amerika og dets brutale herskemetoder. Cimino sitt arbeid bygger, svært tydelig, på oppfatningen at de rike i Amerika, i Trotskis ord, er «i hovedsak hensynsløst frekke, rovdyraktige, i den fulle forstand av ordet, og kriminelle.»
Dette var ikke hva den øvre middelklassen, som beveget seg raskt til høyre i 1980, ønsket å høre. Radikalismen på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, hadde i stor grad forsvunnet. Kritikerne, og kretsene de befant seg i, hev seg på bølgen, med varierende grad av kynisme, egoisme og selvbedrag – med markedets vidundere, med Reagan sitt angrep og forakt for de fattige, og med kampen mot «Ondskapens imperium», Sovjetunionen. Heaven’s Gate, når det kommer til stykket, falt offer for dette reaksjonære skiftet i de politiske vindene.
Som svar på nyheten om at Cimino var død, skrev Jeff Bridges (som spiller en rolle løst basert på en av hans slektninger, John Bridges) på Facebook, at Heaven’s Gate var en «film om en spesielt fascinerende tid i amerikansk historie da storfe-baronene, med godkjennelse fra myndighetene i USA, førte krig mot utvandrerne – krigen i Johnson County … De mange måneder med filming i Montana var en enestående filmatisk opplevelse. Da Heaven’s Gate ble lansert, kalte mange kritikere den en flopp, en katastrofe. Vel … det er bare deres mening. For meg, og mange andre, er det et mesterverk, og vokser i skjønnhet for hver gang den blir sett.»
Faktisk har den kritisk bedømmingen av Heaven’s Gate endret seg betraktelig. Som Nicholas Barber fra BBC observerte i desember 2015: «Men han [Cimino] kan kanskje få den siste latteren. Hans opprinnelige versjon av Heaven’s Gate fikk stormende anmeldelser da den ble vist i Storbritannia i 1982. Tretti år etter det, presenterte han en restaurert og lett forandret versjon på filmfestivalen i Venezia, og dens mottakelse var enda mer euforisk. Det var Canby og hans andre kritikere som nå så latterlig ut; Heaven’s Gate så fantastisk ut.» Richard Brody i tidsskiftet New Yorker, i 2012, omtalte filmen som «offer for en kritisk attentat. Med sine anmeldelser, brakte de mest kjente amerikanske filmkritikere skam over seg selv og sitt yrke.»
Ved avslutningen av sin kommentar om Heaven’s Gate i 1981, fordømte nok en gang kritikerne i Bulletin den fiendtlige reaksjon på filmen, som «har alt å gjøre med forsøket på å svinge kunst til høyre.» Forfatterne fortsatte: «Vi anbefaler uforbeholdent denne filmen. Regissøren, Michael Cimino, har lagt stor vekt på ærlig og nøyaktig vise historien som den var. Og i denne filmen, som i hans tidligere, Hjortejegeren, viser han stor omsorg i framstillingen av livet til arbeiderklassen.»
«Vi oppfordrer Cimino å kjempe for denne filmen. Vi er sikre på at den vil finne sitt publikum blant intellektuelle, de beste delene av middelklassen og fremfor alt i arbeiderklassen selv.» Cimino skrev til redaksjonsrådet i Bulletin, og takket den sosialistiske avisen for sitt synspunkt.
Trettifem år senere, har Heaven’s Gate blitt restaurert til sin rettmessige plass i historien om amerikansk filmskaping, og den avdøde regissøren har fått grundig oppreisning.