I kjølvannet av militærkuppet i Tyrkia sist fredag, har amerikanske myndigheter gjentatte ganger blitt tvunget til å benekte at Washington var involvert i eller støttet det mislykkete forsøket på å gripe makten, selv om offentlige reaksjoner antyder amerikansk skuffelse over at de opprørske offiserene mislyktes.

Mye av de tunge løftene i denne forbindelse er delegert til John Bass, «vår mann i Ankara,» en amerikansk ambassadør som er ikke fremmed for skitne operasjoner på vegne av amerikansk imperialisme.

Etter at kuppforsøket var over, anklaget den tyrkiske arbeidsministeren Suleyman Soylu rett ut at «USA står bak kuppet.» President Recep Tayyip Erdoğan har insistert på at kuppet var arbeidet til den pro-amerikanske islamske geistlige Fethullah Gülen. Erdogan spottet USAs president Barack Obama, da han krevde at Gülen – antatt å være en CIA-agent («asset») – blir utlevert fra sin beskyttelse i Pennsylvania.

Erdoğan har hevdet at han har spurt før, og advarte Obama at et kupp var i emne, men at den amerikanske administrasjonen ikke gjorde noe med det. Mens han var mindre direkte enn ministerens uttalelse, la også Erdogans skylden for det militære opprøret direkte på USA.

Den offentlige reaksjonen fra Obama-administrasjonen har bare matet disse mistankene. Det første svaret kom fra utenriksminister John Kerry, som var i Moskva. Midt i kuppet utstedte han en oppfordring til «stabilitet,fred og kontinuitet i Tyrkia,» en tvetydig uttalelse som – i det minste – ikke pekte på noen støtte for landets valgte president mens stridsvogner og krigsfly beleiret Istanbul og Ankara. Først etter det ble klart at kuppet ville mislykkes, utstedet Obama og Kerry en erklæring om at «alle parter i Tyrkia bør støtte den demokratisk valgte regjeringen i Tyrkia, vise tilbakeholdenhet og unngå vold eller blodsutgytelse.»

I dagene etter kuppforsøket, har angrepsvinkelen hos både Obama-administrasjonen og de store amerikanske mediebedriftene nesten utelukkende vært rettet mot Erdoğan og hans bruk av hendelsene til å gjennomføre en utrenskning av hans motstandere i statsapparatet. Lite har vært sagt om betydningen av et militærkupp mot den valgte regjeringen i et sentralt medlem av NATO.

Ambassadør Bass braste inn i denne situasjonen med en uttalelse som hevdet at «uriktige ord» hadde blitt tilskrevet ham personlig, og beskrev dem som «en absolutt fabrikasjon beregnet på å høyne spenningen mellom USA og Tyrkia, og undergrave Tyrkias sikkerhet.»

Bass fortsatte: «Noen reportasjer – og, dessverre, noen offentlige personer – har spekulert i at USA på en eller annen måte støttet kuppforsøket. Dette er kategorisk usant, og slike spekulasjoner er skadelig for det flere tiår lange vennskapet mellom to store nasjoner.»

Hvis det flere «tiår lange vennskapet» mellom Washington og Ankara beviser noe, er det at jobben til den amerikanske ambassadøren er å nekte den amerikanske regjeringens ansvar for militærkupp, enten det er sant eller ikke.

Dette var tilfellet med James Spain, ambassadør til Tyrkia i 1980, da det tyrkiske militæret sist gang utførte en direkte maktovertagelse. Spain var en av et stort antall «diplomater» som ble sendt til Ankara etter å ha først gått gjennom en periode med tjeneste i Central Intelligence Agency.

Som amerikanske medier rapporterte på den tiden, «avviste Spain anklager om at USA sto bak fredagens militærkupp eller visste om det på forhånd.»

Spains benektelser ble raskt avslørt som ren løgn. Det tyrkiske militæret ga den amerikanske ambassaden i Ankara forhåndsvarsel om kuppet, som ble startet bare timer etter at sjefen for det tyrkiske flyvåpenet kom tilbake til landet fra konsultasjoner i Washington. Det amerikanske utenriksdepartementet offentliggjorde kuppet før noen i det tyrkiske regjeringen.

Videre, en av Spains kolleger, CIAs stasjonssjef i Ankara, Paul Henze, var mindre tilbakeholden da seieren til kuppet var klart. Han sendte en rapport til Washington, og skrev stolt, «Våre gutter greide det!» [Our boys did it!]

Denne «seieren» åpnet en periode med forferdelige undertrykkelse for den tyrkiske arbeiderklassen. Tyrkias parlament ble stengt og alle politiske partier og fagforeninger forbudt. Så mange som 650.000 mennesker ble arrestert, hundretusener ble torturert og tusener ble drept eller «forsvunnet». Militærregimet påla et økonomisk program diktert av IMF som frøs lønningene og senket levestandarden, mens det skapte lønnsomme forhold for utenlandsk og tyrkisk kapital. Ikke rart at CIA-sjefen ikke kunne dy seg med å skryte av seg selv.

Om Bass, den nåværende ambassadøren, som Spain i sin tid, gikk gjennom CIA på vei til Ankara, er ikke kjent. Men det er vanlig praksis for byrået å bruke diplomatiske stillinger som «dekke» for sin virksomhet. I Bass sitt tilfelle, inkluderer slike stillinger land som Tchad og Irak, så vel som i Europa. Han jobbet også i utenriksdepartementets etterretningsbyrå.

Bass sin karriere i utenriksdepartementet inkluderte en tid som rådgiver, først for Strobe Talbott, tjenestemannen som ledet USAs politikk rundt oppløsningen av Sovjetunionen på begynnelsen av 1990-tallet, og deretter til den republikanske visepresidenten Dick Cheney.

De er verdt å merke seg at karriereveien hans er lik den til Victoria Nuland, den assisterende statssekretæren som spilte en viktig rolle i orkestreringen av den fascistisk-ledete kuppet i 2014 i Ukraina, som styrtet den valgte regjeringen til president Viktor Janukovitsj. Bass har jobbet tett med Nuland under tre administrasjoner, og ble antagelig lært opp til å spille en tilsvarende rolle.

Før han ble utplassert i Tyrkia, var Bass sitt eneste tidligere oppdrag som ambassadør, til Georgia, der han ble sendt i 2009 for å koordinere anti-russiske operasjoner med det høyreorienterte regimet til president Mikhail Saakasjvili. Det var også en topp prioritet å sikre georgisk logistisk bistand til de amerikanske krigene i Afghanistan og Irak. Før han ble byttet ut tre år senere, hadde landet også bli et samlingspunkt for transporten av islamistiske «utenlandske krigere» til krigen for regimeendring i Syria.

Det er forståelig hvis noen synes den «kategoriske benektelsen» av USAs deltagelse i et forsøk på militærkupp, ikke er noe særlig overbevisende, når det kommer fra en slik person.