1. Et spøkelse hjemsøker verdenskapitalismen: Den russiske revolusjonens spøkelse.
2017 var hundreårsmarkeringen av de verdenshistoriske begivenhetene fra 1917, som begynte med Februarrevolusjonen i Russland og kulminerte i oktober med «ti dager som rystet verden» – omveltningen av den kapitalistiske midlertidige regjeringen og den politiske makterobringen av Den bolsjevikiske partiet, under ledelse av Vladimir Lenin og Leo Trotski. Styrtingen av kapitalismen i et land med 150 millioner mennesker og etablering av historiens første sosialistiske arbeiderstat var den mest følgerike hendelsen i det tjuende århundret. Den bekreftet, i praksis, det historiske perspektivet som var proklamert i Det kommunistiske manifestet i 1847, bare 70 år tidligere, av Karl Marx og Friedrich Engels.
I løpet av ett år førte den russiske arbeiderklassens opprør, i fronten for titalls millioner av bønder, ikke bare til slutten for århundrer av et semi-føydalt autokratisk dynasti-styre. Det ekstraordinære spranget i Russland fra «Tsar til Lenin» – etableringen av en regjering basert på arbeiderråd (sovjeter) markerte starten på en verdenssosialistisk revolusjon som hevet bevisstheten til arbeidsklassen og massene av undertrykte under kapitalisme og imperialisme i alle deler av verden.
Den russiske revolusjonen – som brøt ut midt i verdenskrigens grusomme blodbad – viste muligheten for en verden hinsides kapitalismen, uten utnyttelse og krig. Begivenhetene i 1917 og etterdønningene trengte dypt inn i den internasjonale arbeiderklassens bevissthet og ga den nødvendige politiske inspirasjonen til de revolusjonære kampene som feide over hele kloden i det tjuende århundre.
2. Bolsjevikpartiet baserte sin kamp for makt i 1917 på et internasjonalt perspektiv. Det anerkjente at det objektive grunnlaget for den sosialistiske revolusjonen i Russland ble rotfestet, i siste instans, i det verdensimperialistiske systemets internasjonale motsetninger – fremfor alt i konflikten mellom det arkaiske nasjonalstatssystemet og den høyt integrerte karakteren av den moderne verdensøkonomien. Derfor var skjebnen til Den russiske revolusjonen avhengig av utvidelsen av arbeidernes makt ut over grensene til Sovjet-Russland. Som Trotski forklarte så tydelig:
Fullføringen av den sosialistiske revolusjonen innenfor nasjonale grenser er utenkelig. En av de grunnleggende årsakene til det borgerlige samfunnets krise er det faktum at de produktive kreftene som det har skapt, ikke lenger kan forlikes innen nasjonalstatens rammer. Fra dette følger det for det første imperialistiske kriger og for det andre den borgerlig utopien om De forente stater av Europa. Den sosialistiske revolusjonen begynner på den nasjonale arena, den utfolder seg på den internasjonale arena, og fullføres på verdensarenaen. På den måten blir den sosialistiske revolusjonen en permanent revolusjon i en nyere og bredere betydning av ordet: den oppnår fullføring bare ved den siste seieren for det nye samfunnet på hele vår klode. [Den permanente revolusjonen (London: New Park Publications, 1971), s. 155]
3. Bolsjevikpartiets, Sovjetunionens og den sosialistiske revolusjonens skjebne i det tjuende århundre var avhengig av utfallet av konflikten mellom to uforsonlige perspektiver: Den revolusjonære internasjonalismen forfektet av Lenin og Trotski i 1917 og i de første årene av Sovjetunionens eksistens og det reaksjonære nasjonalistiske programmet til det stalinistiske byråkratiet som ranet til seg den politiske makten fra den sovjetiske arbeiderklassen. Stalins antimarxistiske perspektiv om «sosialisme i ett land» ligger tilgrunn for den katastrofale økonomiske politikken i Sovjetunionen og arbeiderklassens katastrofale internasjonale politiske nederlag som kulminerte i 1991, etter flere tiår med byråkratisk diktatur og feilstyring, i oppløsningen av Sovjetunionen og med restaureringen av kapitalisme i Russland.
Men slutten for Sovjetunionen ugyldiggjorde ikke den russiske revolusjonen eller marxistisk teori. Faktisk, i løpet av sin kamp mot revolusjonens stalinistiske forræderi hadde Leo Trotski forutsett konsekvensene av det nasjonale programmet for «sosialisme i ett land». Den fjerde internasjonale, grunnlagt under Trotskis ledelse i 1938, advarte om at ødeleggelsen av Sovjetunionen bare kunne forhindres ved at det stalinistiske byråkratiet ble styrtet, ved gjenopprettelsen av sovjetdemokratiet og fornyelsen av kampen for den revolusjonære omveltningen av verdenskapitalismen.
4. De imperialistiske lederne og deres ideologiske medløpere hilste oppløsningen av Sovjetunionen i desember 1991 med jubel. Det faktum at så godt som ingen av dem hadde forutsett denne hendelsen forhindret dem ikke fra å forkynne dens «uunngåelighet». Med perspektiver ikke lenger enn sine egne neser improviserte de teorier som omfortolket det tjuende århundre på den måten som passet deres kollektive klassearroganse. Alle de herskende elitene og deres akademiske håndlangeres selvbedragerske nonsens og dumskap fant sitt definitive uttrykk i Francis Fukuyamas tese om «Historiens slutt». Han hevdet at Oktoberrevolusjonen ikke var noe annet enn et tilfeldig avvik fra det normale og derfor tidløse borgerlig-kapitalistiske historieforløpet. I form av kapitalistisk økonomi og borgerlig demokrati hadde menneskeheten kommet til det høyeste og siste utviklingsstadiet. Etter oppløsningen av Sovjetunionen kunne det ikke tenkes noe alternativ til kapitalismen, enn si et alternativ basert på arbeidernes makt og den sosialistiske omorganiseringen av verdensøkonomien.
Historikeren Eric Hobsbawm, en livslang stalinist, ga sin tilslutning til Fukuyamas åpenbaring og avviste Oktoberrevolusjonen, og for den saks skyld også de revolusjonære og kontrarevolusjonære omveltningene i det tjuende århundre, som beklagelige ulykker. Årene mellom 1914 (som var vitne til utbruddet av Den første verdenskrigen) og 1991 (Sovjetunionens oppløsning) var en feilstyrt «ekstremitetenes tidsalder» som utgjorde det «korte tjuende århundre». Hobsbawm ville ikke hevde å vite hva fremtiden ville bringe, eller om det tjueførste århundre ville være kort eller langt. Han var bare sikker på en ting: det ville aldri igjen bli en sosialistisk revolusjon som på noen måte kunne sammenlignes med begivenhetene i 1917.
5. Tjuefem år har gått siden Fukuyama proklamerte «Historiens slutt». Tilsynelatende befridd fra den sosialistiske revolusjonens trussel har den herskende klassen hatt mulighet til å demonstrere hva kapitalismen kunne oppnå med fri anledning til å plyndre verden som den ville. Men hva er resultatet av deres orgier? En kort resultatliste vil inkludere: den skitne berikelsen av en uendelig liten del av verdens befolkning, stor sosial ulikhet og massearmod, endeløse aggresjonskriger som har kostet millioner av liv, den uopphørlige styrkingen av statens undertrykkingsorganer og forfallet av demokratiske styreformer, innføringen av mord og tortur som grunnleggende instrumenter for imperialistisk utenrikspolitikk, og den generelle nedbrytningen av alle aspekter av kultur.
6. Et kvart århundre etter Sovjetunionens sammenbrudd er det umulig å benekte at hele verden har gått inn i en periode med dyp økonomisk, politisk og sosial krise. Alle det forrige århundrets uløste motsetninger gjenoppstår med eksplosiv kraft på verdenspolitikkens overflate. Begivenhetene fra 1917 antar en ny og påtagelig moderne relevans. I utallige publikasjoner påkaller borgerlige kommentatorer nervøst parallellene mellom 2017 og 1917.
«Bolshiness is back» advarer Adrian Wooldridge fra Economist i magasinets forhåndsnummer for det nye året. «Likhetene med den verden som produserte Den russiske revolusjonen er for åpenbare til at det er behagelig». Han skriver: «Dette er en periode med elendige hundreårsmarkeringer. Først kom 2014 og utbruddet av Den første verdenskrigen, som ødela den liberale orden. Så kom 2016 og Somme-slaget, en av de blodigste konfliktene i militærhistorien. I 2017 blir det 100 år siden Lenin tok makten i Russland.»
Ingen annen enn Fukuyama beskriver nå USA som en «mislykket stat» – han som en gang hyllet USA som det borgerlig demokratiets apoteose. Han skriver: «Det amerikanske politiske systemet har blitt dysfunksjonelt» og «har gjennomgått forfall i de siste tiårene der de velorganiserte elitene har gjort bruk av ‘vetokratiet’ for å beskytte sine interesser». Til slutt advarer Fukuyama: «Vi kan ikke utelukke muligheten for at vi gjennomlever en politisk omkalfatring som med tiden vil kunne sammenlignes med kommunismens sammenbrudd for en generasjon tilbake.»
7. 2016 var for verdenskapitalismen et helvetes år. Alle strukturene i verdenspolitikken som ble etablert i de siste årene av Den andre verdenskrigen og dens etterdønninger er i en fremskreden tilstand av oppløsning. Motsigelsen mellom de uopphørlige prosessene mot økonomisk globalisering og den nasjonale statens begrensninger driver verdenspolitikken. 2016 var året for det akselererende sammenbruddet av EU, eksemplifisert i Brexit-valget og veksten av ekstreme høyreorienterte nasjonalistpartier.
Det siste året har også vært vitne til den uopphørlige intensiveringen av militære spenninger, i den grad at muligheten – til og med sannsynligheten – for en tredje verdenskrig åpent diskuteres i utallige bøker, tidsskrifter og aviser. De utallige regionale spenningene over hele verden utvikler seg til en stadig mer direkte og åpen konfrontasjon som involverer de store atomvåpenmaktene. Ingen kan si sikkert hvem som skal bekjempe hvem. Vil USA rette seg først mot Kina, eller må den konflikten utsettes til etter at regnskapet er gjort opp med Russland? Dette spørsmålet er for tiden gjenstand for bitter strategisk debatt og konflikt innen de høyeste lag av den amerikanske staten. Selv blant de nærmeste allierte etter Den andre verdenskrigen river geopolitisk friksjon og økonomisk konkurranse opp allianser. Tyskland søker å omsette sin økonomiske styrke til militær makt og kaste av seg de siste restene av sin post-nazistiske «pasifisme».
8. Krisen i det globale kapitalistsystemet finner sitt mest avanserte uttrykk i sitt eget senter, USA. Mer enn noe annet land trodde USA at de ville trekke de største vekslene fra oppløsningen av Sovjetunionen. Den første president Bush proklamerte straks fødselen av en «ny verdensorden», der USA ville fungere som den ikke-utfordrede hegemon. Uten rival for sin militære makt, ville USA utnytte det «unipolare øyeblikket» til å omstrukturere verden etter egne interesser. Landets strateger drømte ikke bare om et nytt amerikansk århundre, men av amerikanske århundrer! Med ordene til Robert Kaplan, en ledende utenrikspolitisk strateg:
Jo mer vellykket vår utenrikspolitikk, jo mer innflytelse vil Amerika ha i verden. Følgelig, jo mer sannsynlig er det at fremtidige historikere vil se tilbake på det tjueførste århundrets USA som et imperium såvel som en republik, uansett forskjellene fra Roma og alle andre imperier gjennom historien. For som årtier og århundrer marsjerer forbi, og USA har hatt hundre presidenter, eller til og med 150, i steden for førtito, og de vises i lange lister som herskerne fra tidligere imperier – romerske, bysantinske, ottomanske – sammenligningen med antikken kan vokse i stedet for å avta. Spesielt Roma er en modell for hegemonisk makt, med anvendelse av ulike midler for å fremme et modikum av orden i en uordnet verden ... [Krigerpolitikk: Hvorfor lederskap krever et hedensk etos (New York: Random House, 2002), s. 153.]
9. Kaplans ode til imperium, skrevet i 2002, vitner om den semi-forvirrede sinnstilstanden som rådde i den amerikanske styringsklassen da den lanserte sin «krig mot terror» og forberedte seg på den andre invasjonen av Irak i 2003. Den amerikanske styringsklassen feiltolket den kommende avgrunnen for en regnbue. Det «unipolare øyeblikket» viste seg å være lite annet enn det korteste av historiske mellomspill, og det nye «amerikanske århundret» varte betydelig mindre enn et tiår.
Den amerikanske styringsklassens euforiske respons på oppløsningen av Sovjetunionen var uttrykk for en katastrofal feiltolkning av den historiske situasjonen. De herskende elitene overbeviste seg selv om at de kunne anvende militær makt – uten fare for sovjetisk gjengjeldelse – til å reversere tiår med forvitring av USAs økonomiske overherredømme. Denne feilberegningen dannet grunnlaget for en massiv eskalering av amerikanske militære operasjoner over hele verden, noe som har ført til den ene katastrofen etter den andre. Femten år etter «9/11» har den falske «krigen mot terror» etterlatt Midtøsten i kaos, og kulminert i falitten for Amerikas regime-endringsoperasjon i Syria.
10. De militære katastrofene i det siste kvarte århundret har blitt forverret av nedgangen for USAs globale økonomiske posisjon, som har funnet stadig mer direkte uttrykk i nedgangen i levestandard for brede masser av befolkningen. Ifølge en nylig rapport fra økonomene Thomas Piketty, Emmanuel Saez og Gabriel Zucman har før-skatt-andelen av nasjonalinntekten som går til den nederste halvdelen av befolkningen i USA falt fra 20 prosent i 1980 til 12 prosent i dag, mens – i en nøyaktig reversering – andelen til den øverste 1 prosenten har økt fra 12 prosent til 20 prosent. I fire tiår har realinntektene til bunnhalvdelen vært uten endring, mens inntektene til de i den øverste ene prosenten har økt med 205 prosent, og for de i den øverste 0,001 prosenten med svimlende 636 prosent.
Den yngre generasjonen amerikanere drukner i gjeld, og tjener ikke nok til å starte en familie eller flytte ut av foreldrehjemmet. Mens 92 prosent av 30-åringene i 1970 tjente mer enn foreldrene sine ved samme alder, gjorde bare 51 prosent det i 2014. Millioner av amerikanere lider på grunn av utilstrekkelige helsetjenester. I 2015 falt den forventede levealderen for første gang på mer enn to tiår, på grunn av den sjokkerende økningen i dødelighet fra selvmord, narkotikamisbruk og andre manifesteringer av sosial krise.
11. Mens det amerikanske samfunnet har blitt stadig mer ulikt, har det blitt stadig vanskeligere for landets ideologer å opprettholde påstanden om at demokrati fremdeles råder. En av de viktigste funksjonene til identitetspolitikken – som er sentrert på rase, etnisitet, kjønn og seksualitet – har vært å flytte oppmerksomhet vekk fra de dype klasseskillene i USA. Valget av Donald Trump har, i all sin motbydelige nakenhet, eksponert det oligarkiske styrets virkelighet i USA. Det må imidlertid understrekes at Trump ikke er en slags monstrøs snik inn i det som inntil valgdagen 2016 hadde vært et flekkete, men egentlig anstendig samfunn. Trump – som produktet av de kriminelle og syke koblingene i eiendoms-, finans-, gambling- og underholdningsindustrien – er det sanne ansiktet til den amerikanske styringsklassen.
12. Den innkommende Trump-administrasjonen, i sine mål som i sitt personell, har karakter av et opprør innen oligarkiet. Når en dømt sosial klasse nærmer seg sin ende, vil dens innsats for å motstå historiens tidevann ikke sjeldent anta form av et forsøk på å reversere det som oppfattes som den langvarige erosjonen av dens makt og privilegium. Den søker å bringe forholdene tilbake til måten de en gang var (eller som den forestiller seg de var), før de ubønnhørlige kreftene av sosial og økonomisk forandring begynte å gnage vekk grunnlaget for dens styre. Charles I blokkerte parlamentsinnkallingen i England i 11 år før revolusjonen brøt ut i 1640. Da Etats-General kom sammen i Paris under oppløpet til revolusjonen i 1789, hadde den franske adelen tenkt å gjenopprette privilegiene som hadde ebbet vekk siden 1613. Borgerkrigen i USA kom etter sørstatselitenes innsats for å utvide slaveriet over hele landet. Ildgivingen på Fort Sumter i april 1861 markerte begynnelsen på det som faktisk var et slave-eiernes opprør.
Trumps løfte om å gjøre «America Great Again» betyr i praksis utryddelsen av det som gjenstår av de progressive sosiale reformene – oppnådd gjennom flere tiår med massekamp – som forbedret livsbetingelsene for arbeiderklassen. I Trumps eget sinn betyr «å gjøre Amerika stort» å bringe landet tilbake til betingelsene fra 1890-årene, da Høyesterett fastslo at inntektsskatten var kommunistisk og forfatningsstridig. Innføringen av inntektsskatt i 1913 og all påfølgende sosial lovgivning og regulering som satte grenser for utnyttelse av arbeidere, den bredere offentligheten og miljøet, representerte – for hva det angår Trump – et angrep på de rikes rett til å tjene penger som de måtte ønske. Finansieringen av offentlig utdanning og etableringen av minstelønn, Social Security, Medicare, Medicaid og andre sosiale velferdsprogrammer sanksjonerte omleggingen av økonomiske ressurser vekk fra de rike. Med sammensetningen av et kabinett bestående av milliardærer og multimillionærer, har Trump til hensikt å lede en regjering av de rike, ved de rike og for de rike.
Sammen med sine rike kammerater har Trump brakt inn i sin regjering – og valgt som sine hovedrådgivere – en kabal av tidligere generaler og direkte fascister. Deres oppgave vil være å utvikle en utenrikspolitikk basert på den ubehindrede gjennomføringen av amerikansk imperialismes globale interesser. Dette er den egentlige betydningen av gjenopplivingen av slagordet «Amerika Først». Det er forvitringen av Amerikas økonomiske dominans som gir landets imperialistiske agenda en stadig villere karakter. Det demokratiske partiet – den korrupte alliansen mellom Wall Street-finansen og statens etterretningsorganer – har konsentrert sin kritikk av Trump på hans påståtte «mykhet» mot Russland. De trenger ikke å bekymre seg. Trump-administrasjonen vil fortsette å eskalere konflikten med alle land hvis interesser – geopolitiske og/eller økonomiske – som butter mot den amerikanske imperialismens.
13. Både i sine internasjonale og innenlandske manifesteringer reflekterer Trumps politikk de kapitalistiske styringselitenes krampetrekninger mot høyre. Trumps fremvekst skjer parallelt med veksten i den politiske innflytelsen til Nasjonalfront (FN) i Frankrike, Pegida i Tyskland, Femstjerners-bevegelsen i Italia og Storbritannias UKIP (UK Independence Party), som førte til kampanjen for Brexit. I Tyskland bruker styringsklassen angrepet på julemarkedet i Berlin til å eskalere antiflyktningskampanjen ledet av Alternativ for Tyskland (AfD). Den politiske og økonomiske kjernen i denne prosessen er innebygd i imperialismens natur, som Lenin forklarte det:
Det faktum at imperialismen er parasittisk eller forvitrende kapitalisme, manifesteres først og fremst av forfallstendensen, hvilket er karakteristisk for alle monopol under det private eierskapsystemet til produksjonsmidlene. Forskjellen mellom det demokratisk-republikanske og det reaksjonære-monarkistiske imperialistiske borgerskapet blir tilintentgjort fordi de begge råtner i levende live ... [«Imperialisme og splittelsen i sosialismen» i Lenins samlede verk, bind 23 (Moskva: Progress Publishers, 1977), s.106]
Alle de store imperialistiske maktene forbereder seg på krig, der stater som representerer gigantiske selskaper og banker kjemper for kontroll over ressurser, handelsveier og markeder. Samtidig er gjenopplivingen av nasjonalisme rettet mot å skape rammeverket for voldelig undertrykkelse av klassekonflikter innen hvert enkelt land.
14. Den samme kapitalistkrisen som produserer imperialistisk krig, produserer også den politiske radikaliseringen av arbeiderklassen og utviklingen av sosialistisk revolusjon. Trump vil presidere over et land som er revet av dyp og kontrær klassekonflikt. Lignende forhold råder over hele verden. En fersk studie viste at en fjerdedel av alle i Europa, det vi si 118 millioner, lider under fattigdom eller sosial utstøting. Fattigdomsgraden i Spania er på 28,6 prosent, og i Hellas er den på 35,7 prosent. Dette er land som har blitt siktet inn for brutale innstrammingstiltak diktert av EU og bankene. Antallet arbeidsledige unge mennesker i verden økte til 71 millioner i år, en økning for første gang siden 2013. I Venezuela har massefattigdom og hyperinflasjon ført til matopprør. I Kina uttrykkes voksende arbeiderklassemilitans i en kraftig økning i antall streiker og andre former for protest. Innen Russland gir sjokket av kapitalistisk restaurering og arbeiderklassens påfølgende demoraliseringen etter for fornyet sosial militans. Den ekstreme sosiale ulikheten og den kleptokratiske karakteren til det kapitalistiske regimet ledet av Putin møter stadig større opposisjon.
15. Inntil nå har det politiske høyre, ved hjelp av demagogiske slagord om sjåvinisme, utnyttet den sosiale utilfredsheten i arbeiderklassen og i brede lag av middelklassen. Men de initielle suksessene til de reaksjonære partiene fra det sjåvinistiske høyre har vært avhengig av den politiske kynismen, svindelen og falitten til organisasjonene som gjelder som «venstre» – sosialdemokrater, stalinister, fagforeningsbyråkratene og en hele rekka av småborgerlige antimarxistiske partier som De grønne, Die Linke i Tyskland, Syriza i Hellas og Podemos i Spania. Til disse må man tilføye de mange statskapitalistiske og pabloistiske organisasjonene, som Den internasjonale sosialistiske organisasjonen (ISO) i USA og Det nye anti-kapitalistiske partiet i Frankrike (NPA). All den politiske energien i disse reaksjonære middelklasseorganisasjonene brukes til å forfalske marxismen for å desoriere arbeiderklassen og forhindre dens utvikling av kampen mot kapitalisme.
16. Men hendelsestrykket driver arbeiderklassen til venstre. Blant de milliarder av arbeidere og unge rundt om i verden er det en økende stemning av sinne og militans. Det er tegn på både en gjenoppblomstring av klassekamp og fornyelse av interessen for sosialisme og marxisme. I USA stemte 13 millioner mennesker for en påstått sosialist, Bernie Sanders, i Det demokratiske partiets primærvalg – ikke på grunn av hans opportunistiske politikk, men på grunn av hans anklager mot «milliardærklassen» og hans opprop for en «politisk revolusjon». Dette er del av en internasjonal prosess, som dikteres av selve den globale kapitalismens natur. Klassekampen, etterhvert som den blir sterkere og mer politisk selvbevisst, vil bli mer og mer tilbøyelig til å feie over nasjonstatens grenser. Som Den internasjonale komitéen til den fjerde internasjonale (IKFI) bemerket så langt tilbake som 1988, «Det har lenge vært et grunnkonsept innen marxismen at klassekampen er nasjonal bare av form, men at den i sin essens er en internasjonal kamp. Derimot, gitt den kapitalistiske utviklingens nye egenskaper, må selv klassekampens form anta en internasjonal karakter.»
17. Tillit til det revolusjonære potensialet i arbeiderklassen er imidlertid ikke en berettigelse for politisk selvtilfredshet. Det ville være uansvarlig å ignorere det faktum at det eksisterer et stort avvik mellom den avanserte fasen av kapitalismens internasjonale krise og arbeiderklassens politiske bevissthet. Det må erkjennes at det her ligger en stor fare. Uten en sosialistisk revolusjon kan det stilles spørsmål om selve menneskesivilisasjonens overlevelse. Den grunnleggende politiske oppgaven i denne epoken består i å overvinne gapet mellom objektiv sosioøkonomisk realitet og subjektiv politisk bevissthet. Kan dette oppnås?
18. Dette spørsmålet kan bare besvares på bakgrunn av historisk erfaring. Midt i alle det tjuende århundrets enorme omveltninger eksisterer det et eksempel på at arbeiderklassen reiser seg til nivå for oppgavene som historien stiller: Oktoberrevolusjonen. I møte med de store problemene i denne epoken er det nødvendig å studere denne historiske hendelsen og assimilere lærdommene.
I denne hundreårsmarkeringen for Den russiske revolusjonen er det et dypt skjæringspunkt og samspill mellom samtidspolitikk og historisk erfaring. 1917-revolusjonen oppsto ut av den imperialistiske katastrofen av Den første verdenskrigen. I den politiske malstrømmen som fulgte omstyrtningen av tsaristregimet fremstod Det bolsjevikiske partiet som den dominerende kraften i arbeiderklassen. Men bolsjevikenes rolle i 1917 var resultat av en lang og vanskelig kamp for utviklingen av sosialistisk bevissthet i arbeiderklassen og utarbeidingen av et riktig revolusjonært perspektiv.
19. De kritiske elementene i denne kampen var: 1) forsvaret og utarbeidelsen av dialektisk og historisk materialisme, i opposisjon til filosofisk idealisme og antimarxistisk revisionisme, som teoretisk grunnlag for arbeiderklassens utdanning og revolusjonære praksis; 2) den ubønnhørlige kampen mot de mange former for opportunisme og sentrisme som hindret eller underminerte kampen for å etablere arbeiderklassens politiske uavhengighet; og 3) arbeidet over mange år med det strategiske perspektivet som orienterte bolsjevikpartiet mot kampen om makten i 1917. I den sistnevnte prosessen var Lenins omfavnelse av ‘Teorien om permanent revolusjon’, slik den var utviklet av Trotski i løpet av det forrige tiåret, det kritiske fremskrittet som styrte bolsjevikenes strategi i månedene som førte opp til omveltningen av den midlertidige regjeringen.
20. Den sosialistiske revolusjonens seier i oktober 1917 viste at arbeidsklassens erobring av politisk makt i siste instans avhenger av byggingen av et marxistisk parti i arbeiderklassen. Uansett hvor stor og kraftig massebevegelsen til arbeiderklassen er, vil seier over kapitalismen kreve den bevisste politiske ledelsen til et marxistisk-trotskistisk parti. Det er ingen annen måte den sosialistiske revolusjonens seier kan oppnås.
Erkjennelsen av dette politiske imperativet vil lede arbeidet til Den internasjonale komitéen for denne hundreårsmarkeringen. Som utviklingen av den internasjonale klassekampen skaper et bredere publikum for marxistisk teori og politikk, vil Den internasjonale komitéen gjøre alt den kan for å utvide kunnskap om Den russiske revolusjonen og utdanne nye lag av arbeiderklassen og ungdommen, politisk vekket og radikalisert av krisen, i «Lærdommene fra oktober».
Nå som 2017 innledes henvender vi oss til de tusenvis av lesere av World Socialist Web Site til å bli aktive deltakere i den revolusjonære kampen og å bli med og bygge Den fjerde internasjonale som Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon. Dette er den mest relevante og effektive måten å feire 100-årsmarkeringen for Den russiske revolusjonen og seieren i oktober 1917.