Sjelden har en politiker blitt svulstig og enstemmig hyllet som Helmut Kohl, tysk kansler for partiet Kristeligdemokratene (CDU) fra 1982 helt fram til 1998. Han døde den 16. juni, i en alder av 87 år.

Kansler og CDU-leder Angela Merkel kalte ham en «stor tysker,» en «stor europeer» og «»den tyske gjenforeningens kansler». Med nøyaktig de samme ordene, roste SPD-leder Martin Schulz ham.

Partisjefen og den parlamentariske lederen for De Grønne skrev i en felles uttalelse: «Helmut Kohl var en stor europeer som visste at fred kan bare eksistere i et forent Europa.» Og selv lederne for venstrepartiet «die Linke» erklærte: «Helmut Kohl preget Tyskland før årtusenet som kun noen få andre politiske skikkelser. … Over alle politiske skillelinjer er det i dag sorg for en stor europeer».

EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker flagget på halv stang i Brussel og kunngjorde en «europeisk statseremoni» – noe historisk nytt – for Kohl. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg beskrev Kohl som «legemliggjørelsen av et samlet Tyskland i et forent Europa». Og Frankrikes president Emmanuel Macron skrev entusiastisk om «mesteren av det forente Tyskland og tysk-fransk vennskap.»

Fra Moskva, uttrykte president Vladimir Putin og den siste lederen av Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, sine kondolanser. Putin roste Kohls «visdom» og bekreftet at han hadde spilt en nøkkelrolle for å få slutt på den kalde krigen og gjenforeningen av Tyskland. Gorbatsjov roste ham som «den tyske gjenforeningens kansler» som satte sitt preg på verdenshistorien.

All denne rosen har lite å gjøre med den virkelige Kohl, og desto mer å gjøre med dagens behov for den herskende klassen og dens politiske representanter. De hyller og ærer Kohl som et symbol på en tilbakevending til en tysk og europeisk stormaktspolitikk.

Arbeidere som levde under Kohls regjering, har en helt annen minne av ham. De så på ham som en politisk og sosial reaksjonær, som satte i gang den fortsatt pågående omfordelingen av inntekt og formue til fordel for de rike. Han lovet også østtyskerne «blomstrende landskap,» for så å være ansvarlig for industrielle og sosiale kutt uten sidestykke.

Kohls vei oppover

Kohl var den første tyske kansleren som hadde vært vitne til slutten av nazi-regimet, ikke som voksen, men som tenåring. Han var født i 1930 i Ludwigshafen. Som 16-åring student, meldte han seg inn i Kristeligdemokratene og gjorde raskt karriere i delstaten Rheinland-Pfalz. Blant Kohls store økonomiske og politiske sponsorer var industrimannen Fritz Ries (Pegulan), som hadde tjent sin formue i Det tredje rike ved ‘arianisering’ av jødiske bedrifter og utnyttelse av jødiske tvangsarbeidere.

Senere skulle Kohl henvise til «nåden at han var født for sent,» for å sette sluttstrek for oppgjøret med den nazistiske fortiden – men dette lyktes ikke. I 1985, sammen med den daværende amerikanske presidenten Ronald Reagan, la han ned en krans på den militære kirkegården i Bitburg, der også medlemmer av Waffen-SS var begravet. Dette utløste internasjonale protester.

1969 ble Kohl, i en alder av 39 år, valgt som ministerpresident i delstaten. Samme år, tapte CDU for første gang valget på nasjonalt nivå. Storkoalisjonen under ledelse av den tidligere nazisten Kurt Georg Kiesinger ble erstattet av ‘den lille koalisjonen’, under ledelse av sosialdemokraten Willy Brandt. Dette fulgte studentopprøret [i 1968] og en bølge av militante streiker, som Brandt forsøkte å få under kontroll ved sosiale innrømmelser.

I den interne partistriden som fulgte tapet av makt, greide Kohl å vinne over flere rivaler. Mange betraktet ham som en lite moderne, provinsiell politiker. Men hans styrke var å bygge politiske nettverk. I politikken, belønnet Kohl lojalitet og tilga ikke sine motstandere.

I 1974 tok Helmut Schmidt over fra Willy Brandt som kansler. Mens arbeidsledigheten hadde skutt i været som følge av den globale økonomiske krisen, begynte Schmidt-regjeringen å omgjøre de sosiale reformene fra de forgående årene. Resultatet var en dyp krise i SPD, som forverret seg da hundretusener gikk i gatene for å protesterte mot stasjoneringen av amerikanske mellomdistanseraketter med atomstridshoder (Pershing II) i landet. Schmidt støttet stasjoneringen. Motstanden forårsaket at De Grønne oppstod som konkurranse til SPD.

1982 lyktes det Kohl å få partiet FDP til å bytte lojalitet. Han ble valgt som kansler uten valg, etter et mistillitsvotum mot den forrige kansleren. I 1983 vant han så mot det sterkt svekkete SPD i det føderale valget.

Kohls suksess var forbundet med en internasjonal offensiv av borgerskapet. I Storbritannia, angrep Margaret Thatcher arbeiderklassen brutalt. Det samme gjorde Reagan i USA. Kohl fulgte samme kurs. Men på grunn av hans regjerings tette samarbeid med fagforeningene, førte dette imidlertid ikke til slike voldsomme arbeidskonflikter i Tyskland.

Likevel syntes Kohls regjeringstid å gå mot slutten sist på 1980-tallet, da arbeiderne ble mere militante. Så reddet sammenbruddet av DDR ham.

Tysklands gjenforening

Å betegne Kohl som arkitekten av det tyske gjenforeningen, er en myte. Han ble overrasket over hendelsene i Sovjetunionen og DDR, som alle andre politikere. Hadde noen sagt til ham i løpet av høsten 1988 at han ville bli kansler av et forent Tyskland om to år, ville han ha sagt at de var gale.

Drivkraften bak innføringen av kapitalismen og gjenforeningen var ikke Kohl, men Gorbatsjov-regimet i Moskva og det kommunistiske regimet i Øst-Berlin. Gorbatsjov var en del av en fløy av det stalinistiske byråkratiet som ønsket en gjeninnføring av det kapitalistiske systemet. Dette var et svar på den økende motstanden fra arbeiderklassen, som hadde blitt særlig synlig i Solidaritet-opprøret i Polen.

I DDR, tok kommunistpartiet SED ledelsen for en tysk gjenforening da det ble åpenbart at de hadde mistet støtte fra Moskva. Partiet avsatte den mangeårige partilederen Erich Honecker. Den nye statsministeren, Hans Modrow, foreslo den 17. november 1989, åtte dager etter at muren hadde falt, et «fellesskap gjennom avtaler» mellom de to tyske statene.

I sine memoarer fra den tiden skriver Modrow: «Etter mitt syn, var veien til gjenforening uunngåelig og måtte bli fulgt med besluttsomhet.» Først da, og etter at Gorbatsjov hadde vist sitt samtykke til tysk gjenforening, foreslo Kohl sin berømte ti-punkts plan.

Etter dette, var hans regjering en kraftig pådriver for en tysk gjenforening. Tusenvis av nasjonalistiske agitatorer oversvømmet øst. Kohl selv dukket opp på valgarrangement i det fortsatt suverene DDR, der han lovet gull og grønne skoger. Med den forhastede innføringen av [den vesttyske valutaen] Deutsche Mark, skapte han et fait accompli. Advarsler om at dette ville ha en ødeleggende innvirkning på industrien i DDR, viftet han bare bort.

Resultatet av gjenforeningen var en sosial katastrofe. De østlige statene er i dag et lavtlønns-område. Hele distrikter ligger øde. Hundretusener ble tvunget til å emigrere på jakt etter arbeid.

Også i Sovjetunionen spilte Kohl en viktig rolle i privatiseringen og ødeleggelsen av økonomien. Hans nære forhold til Gorbatsjov ble etterfulgt av vennskapet med Boris Jeltsin. De klekket ut politiske planer i badstua sammen. Jeltsin representerte oligarkenes interesser, som plyndret den sovjetiske økonomien med kriminelle metoder og ødela flere tiår med sosiale framganger.

Maastricht og EU

Hva med Kohls rolle som en «stor europeer»?

Kohl spilte utvilsomt en viktig rolle i innføringen av Maastricht-traktaten i februar 1992, der han seiret mot opposisjon i egne rekker. Avtalen la grunnlaget for forvandlingen av Det europeiske økonomiske fellesskap til EU, utvidelsen østover og innføringen av en felles valuta, euroen.

Dette hadde ikke noe å gjøre med en kjærlighet til fred. Kohl var fast overbevist om at Tyskland ikke burde isoleres i Europa og dermed risikere en konflikt på to fronter – som under den første og andre verdenskrig. Derfor prøvde han å oppnå en tett allianse med den franske presidenten François Mitterrand, som han iscenesatte meget symbolsk.

Mitterrand trodde at en felles valuta ville holde det økonomisk sterke Tyskland i sjakk – noe som viste seg å være en feilvurdering. I virkeligheten, har Tyskland, mer enn noe annet land, tjent på euroen, som de har brukt til å forsterke sin økonomiske overlegenhet i Europa.

Dette er også grunnen til at samtlige partier hyller Kohl så overstrømmende. De støtter alle kursen som landet nå staker ut, der Tyskland med hjelp av EU vil være hegemonisk makt i Europa og en verdensmakt. Siden Storbritannia meldte seg ut av EU, den økende konflikten med USA og valget av Emmanuel Macron som fransk president, synes sjansen for at dette skal bli virkelighet til å ha økt.

Men i befolkningen, møter de tyske stormaktsplanene og militarismen motstand. Europa er rystet av politiske kriser og sosiale spenninger. Dette er også grunnen til entusiasmen i de herskende kretsene for den sosiale og politiske reaksjonære Helmut Kohl.

Kohls æra begynte å gå mot slutten på tampen av 1990-tallet. Tyskland ble sett på som «Europas syke mann.» Økonomien stagnerte og Kohl syntes å ha mistet evnen til å få gjennomslag for nye tiltak. Motstanden mot ham vokste, og det var til og med oppfordringer til et regjeringsskifte i nærinslivskretser, for å komme seg ut av stagnasjonen.

Sosialdemokratene og De Grønne påtok seg denne oppgaven etter seieren i det føderale valget i 1998. De gjorde banen klar for at den tyske hæren kunne utføre utenlandske militære intervensjoner. De introduserte den største sosiale kontrarevolusjonen i etterkrigstiden, med reformpakken Agenda 2010. Ikke bare den sosialdemokratiske kansleren Gerhard Schröder, men også og fremfor alt hans visekansler, Joschka Fischer, omfavnet helt og fullt Kohls utenrikspolitiske arv.

I CDU, som ble helt skreddersydd til Kohls person, måtte han vike for å gjøre plass for en nyorientering. Oppgaven med å styre ham, tok hans lærevillige elev Angela Merkel på seg. Han hadde «oppdaget» henne i 1989 i DDR og politisk støttet henne. Merkel brukte en i og for seg lite viktig donasjons-skandale for å isolere Kohl i partiet, noe som han aldri tilga henne for. Lenge før et fall gjorde ham nesten ute av stand til å snakke i 2008, var han politisk isolert.

Hans siste år tilbrakte han, beskyttet av sin andre kone Maike Richter, i sitt familiehjem i distriktet Ludwigshafen-Oggersheim. Den siste internasjonale politikeren som besøkte ham, for et år siden, var den ultra-høyreorienterte ungarske statsminister Viktor Orban – en klar fornærmelse av Merkel, som er uvenn med Orban på grunn av flyktningpolitikk.