For første gang siden nazistenes fall blir et høyreorientert ekstremistparti representert i Tysklands nasjonale parlament. Med 13 prosent av stemmene i søndagens føderale valg blir Alternativ for Tyskland (AfD) det tredje største partiet i parlamentet, etter de regjerende partiene Kristelig-demokratiske union / Kristelig-sosiale union (CDU/CSU) og Sosialdemokratene (SPD), som led et valgkollaps. CDU/CSU fikk 33 prosent av stemmene, sitt svakeste resultat på over 60 år.
AfD har oppnådd politisk innflytelse langt over sin virkelige styrke. Partiet satte tonen i valgkampen med sin agitasjon for innstramming mot flyktninger og styrking av statens repressive apparat. Alle de etablerte partiene forsøkte å overgå AfD, med løfter om å ansette mere politi og avvise flere flyktninger, og styrket dermed dette ytre høyrepartiet. Hvorfor stemme for de mer etablerte partienes versjoner av AfDs sjåvinistiske og autoritære politikk når du kunne stemme på den virkelige varen? CDU/CSU tapte mer enn en million velgere til AfD, mens SPD tapte 470,000 velgere og die Linke 400,000.
Når det er sagt, nyter ikke AfDs høyreekstreme program noen masseoppslutning. Selv blant AfD-velgerne sa 60 prosent at de støttet partiet som en protest, ikke fordi de støtter politikken. Fremfor alt er AfDs vekst resultat av alle de etablerte partienes dreining mot høyre, som med støtte fra mediene gjør hva de kan for å kanalisere voksende sosial misnøye i høyreorientert retning.
Tidligere kunnedet forventes at de nominelle venstrepartiene ville dra nytte av en sosial krise som den som nå griper Tyskland, bl.a. med eksplosiv vekst av lavlønnsjobber, økt fattigdom og hjemløshet, mangel på rimelige boliger, katastrofale forhold for skoler og sykehus, og den voksende faren for krig. Men, verken SPD eller die Linke evner en sosial appell til velgerne.
SPD er politisk falitt og foraktet. Etter å ha innført Hartz-lovene, kuttet skatten for storbedrifter og de rike, og økt pensjonsalderen til 67 år, bærer SPD hovedansvaret for det opprørende nivået av sosial ulikhet.
En enda mer forakteligrolle spilles av die Linke. Arbeidere har for lengst sluttet å ta deres kombinasjon av venstrefraser og høyrepolitikk på alvor. Partiets hovedoppgave består i å blokkerearbeideres orientering mot venstre. I delstatene som utgjør det tidligere Øst-Tyskland, hvor die Linke lenge dominerte, endte AfD på andreplass bak CDU. Der oppnådde høyrepartiet 22 prosent og klarte faktisk å ta førsteplassen blant menn, med 27 prosent av stemmene.
Den herskende eliten hadde innordnet seg med AfD selv før stemmene var talt, og det er et tidsspørsmål før det høyreorienterte ekstremistpartiet er integrert i regjeringen.
CSU-lederen Horst Seehofer erklærte at AfD vant stemmer fordi CDU/CSU «lot høyreflanken stå åpen». Han lovet å endre dette for fremtiden og ta «klar stilling».
Historikeren Michael Wolffsohn avviste beskrivelsen av AfD som «nazister». Han sa de er en reaksjon på «store sosiale problemer» som flyktningestrømmen, som de andre partiene ikke har svar på. Politikeren Jürgen Falter advarer mot overdramatisering av AfDs representasjon i parlamentet. Langt fra å være en «grunn til bekymring»er det «en normalisering av tysk politikk etter vår historie».
De etablerte partienes skrekk over AfDs høyreekstreme politikk var hyklersk fra starten av. Dette er vist ved tilfellet Jörg Baberowski. Denne professoren ved Humboldt-universitetet i Berlin, som ryddet veien for AfD med sin agitasjon mot flyktningene og sin nedtoning av nazistregimets forbrytelser, fikk enstemmig oppslutning fra de etablerte partiene og fra mediene da SGP (Sozialistische Gleichheitspartei - Sosialistisk Likhetsparti) kritiserte ham offentlig. Sabine Kunst, ledende medlem av SPD og Humboldt-universitets president, spilte sammen med die Linke en fremtredende rolle i forsvaret av Baberowski. De opprettholdt sin støtte selv da en domstol bekreftet at Baberowski kunne beskrives som en høyreekstremist.
AfDs fremgang er resultat av høyredreiningen i hele den herskende klassen, som reagerer på den globale kapitalistiske krisen og veksten av interne og eksterne spenninger ved å vende seg til sine mest foraktelige tradisjoner. I 1930-årene reagerte foretaksorganisasjoner, militæret, borgerlige politikere og akademikere på intensiveringen av klassekampen ved å støtte Hitler og hans innsetting som kansler.
Arbeiderklassen må ta dette som en alvorlig advarsel. Ingen av de etablerte partiene, minst av alle SPD og die Linke, er villige eller i stand til å stå opp mot høyreekstremistene.
Tilsvarende utvikling finner sted i andre europeiske land. I Frankrike kom Marine Le Pen, den høyreorienterte ekstremistkandidaten til Nasjonal Front, til den andre runden av presidentvalget. I Østerrike er regjeringsdeltakelse for Frihetspartiet (FPÖ), fra ytre høyre,etter valget i oktober regnet som sikkert. Både sosialdemokratene og de konservative er klare til å danne koalisjon med FPÖ.
PSG (Sozialistische Gleichheitspartei) er det eneste partiet som stilte til det føderale valget med en venstreorientert og sosialistisk plattform. «Med sin høyreorienterte politikk tilrettelegger SPD, die Linke og die Grüne for veksten av ytre høyre AfD»,var SGPs valgerklæring. «Dette høyreekstreme partiet kan bare utgjøre en opposisjonskraft fordi ingen av de etablerte 'venstre'-partiene står imot den styrende klassen med et sosialistisk perspektiv.»
Veksten av ekstremistene på høyrefløyen kan bare stoppes ved bygging av et sosialistisk parti som forener arbeidere i hele verden i kampen mot nasjonalisme, sosial ulikhet og krig. Partiet er SGP og den Internasjonale Komitéen av den Fjerde Internasjonale.