Hvorfor tjener ytre høyre på kapitalismens krise?

28 September 2017

Søndagens valg i Tyskland så veksten til ytre høyre partiet AfD (Alternative für Deutschland) og et sammenbrudd for det offisielle venstrepartiet SPD (Social-demokratische Partei Deutschland). Med mer enn 90 representanter i det kommende parlamentet, vil AfDs representasjon markere første gang siden slutten av Det tredje riket at regelrette fascister og rasister sitter i den nasjonale lovgivende forsamlingen.

Valgtriumfen til det nyfascistiske partiet i Tyskland er langt fra et unntak, og heller del av en trend som avtegnes over hele Europa og internasjonalt.

I Storbritannia vokste det innvandringsfientlige ytre høyre partiet UKIP (UK Independence Party) til den ledende politiske kraften i fjorårets folkeavstemning om å forlate EU. I Frankrike kom Front National-lederen Marine Le Pen til andre runde i årets presidentvalg, og med 34 prosent av stemmene doblet hun sin fars resultat fra 2002. Det nyfascistiske FPÖ (Frihetspartiet) forventes å komme inn i den nasjonale regjeringen ved neste måneds valg i Østerrike.

I USA vant den fascistiske milliardæren, eiendomsspekulanten og fjernsyns-personligheten Donald Trump 2016-valget, som førte den mest høyreorienterte regjeringen i amerikansk historie til makten.

Disse utviklingstrekkene reiser et kritisk spørsmål: Hvorfor har det påfølgende tiåret etter den største krisen i verdenskapitalismen siden 1930-tallet, som nesten førte til hele finanssystemets sammenbrudd og var opptakten til brutal nedskjæringspolitikk og militarisme internasjonalt, vist en jevn styrking av ytre høyre partier? Hvorfor har sosialdemokrater og arbeiderpartier og Det demokratiske partiet i USA, ikke bare tapt støtte som følge av reduksjonen av sosiale programmer og forarmelse av brede deler av arbeiderklassen, men gått fra nederlag til nederlag?

I løpet av det siste tiåret – egentlig de fire siste tiårene, og ganske spesielt siden Sovjetunionens oppløsning – har det vært en fullstendig dissosiasjon mellom det som presenteres som venstrepolitikk og enhver motstand mot kapitalismen. Det britiske Labour Party, det australske Labor Party, det franske PS (Parti socialiste), det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, det Demokratiske partiet i USA, har alle gitt avkall på orientering mot arbeiderklassen og enhver bekymring for de sosiale problemene arbeidstakere står overfor. Erstatningen for klassespørsmål er en orientering mot rase- og kjønnsidentitet, som er et falskt og reaksjonært grunnlag for politikk.

De mest reaksjonære politiske kreftene har utnyttet vakuumet skapt av fraværet av en utfordring for det kapitalistiske systemet i form av representanter for massene. Disse kreftene har arbeidet for å lede sosial misnøye over i høyreorienterte, nasjonalistiske kanaler. Deres populistiske positur er helt kynisk. Nettopp de samme kreftene krever enda råere sosialnedskjæringer og større skattefordeler for foretakseliten.

Det er ikke sånn at massene av arbeidere støtter rasistisk og fascistisk politikk. Valgstemmene for disse partiene har i stor grad vært proteststemmer mot de etablerte partiene, som ikke har tilbudt noen progressive utløp for sosial misnøye. Videre vet massene godt at «venstre»-partiene er direkte implisert i bankenes og foretakenes pålegg om innstramminger.

I Storbritannia fortsatte, og utvidet, Labour under Tony Blair og deretter Gordon Brown den sosiale nedskjæringspolitikken og antistreik «reformene» lansert av Margaret Thatcher og hennes Tory-etterfølger John Major.

I Frankrike tvangsinnførte PS-regjeringen til Francois Hollande den første runden "reformer" av arbeidslivet til angrep på arbeideres rettigheter og beskyttelse, reduserte de rikes skatter og innførte en permanent unntakstilstand. Hans etterfølger Emmanuel Macron, som per dekret har pålagt en mer vidtgående «reform» av arbeidsloven og som krever dypere sosiale kutt, var minister i Hollandes regjering.

I Tyskland var det koalisjonsregjeringen av SPD/die Grüne (sosialdemokratene / de grønne) fra 1998-2005, som påbegynte dekomponeringen av etterkrigstidens velferdsstat med sin «Agenda 2010»-politikk og «Hartz-lovene». Ved dette valget fremmet SPD så langt i fra et alternativ til AfD, men overbød faktisk nyfascistene i krav om militær gjenopprustning, skarpere angrep på innvandrere og styrking av politiet. SPD fokuserte ikke sine angrep på ytre høyre, men på hva de kalte «venstreorientert ekstremisme».

Modellen for innføring av rå innstramming fra «venstre» er Syriza-regjeringen i Hellas, som kom til makten i 2015 med løfter om å avvise EUs nedskjæringsdiktat, og som prompte godkjente innstramningsregimet. Deretter overstyrte de en entydig folkeavstemning mot kuttene, og påla nye tiltak enda mer brutale enn de tidligere konservative og sosialdemokratiske regjeringene.

I USA kom demokratene og Obama-administrasjonen til makten med løfter om «forandring du kan tro på», og utvidet «the bailout» av Wall Street (finansredningsplanken etter finanskrisen 2008), angrep sosialtjenestene og helsevesenet, og overvåket den største overføringen av rikdom fra bunnen til toppen i USAs historie.

Nå har demokratene forlatt ethvert forsvar for innvandrere som er utsatt for Trumps angrep, og holder tett om hans nye og utvidede innreiseforbud. De har erklært seg villige til å jobbe med Trump om økonomisk politikk, inkludert skattereduksjoner for de rike, og nye angrep på tilgangen til helsetjenester.

Mens Det hvite hus truer Nord-Korea med nukleært folkemord og Iran med krig, er Det demokratiske partiet som besatt fokusert på sin «McCarthy»-kampanje mot Russland. I denne sammenhengen er partiet alliert med de dominerende delene av «dypstatens» militære/etterretningskompleks, som krever at Trump forfølger en mer aggressiv politikk mot Moskva.

Til tross for massedemonstrasjonene som møtte Trumps innvielse i USA, og rundt om i verden, (og som demokratene forsøkte å undertrykke og kanalisere inn bak sitt krigsmanende antirussiske korstog), ligger det politiske initiativet i dag hos de mest høyreorienterte kreftene i og rundt Det republikanske partiet.

Trump og hans tidligere strategirådgiver i Det hvite hus, Stephen Bannon fra Breitbart News, jobber i tandem for å skape en base for en fascistisk bevegelse i Amerika.

I et kampanjetale denne uken for den høyreekstreme kristenfundamentalisten Roy Moore, som vant tirsdagens republikanske primærvalg for et Senatsete fra Alabama, leverte Bannon en fascistisk tale der han appellerte til de sosiale klagemålene til arbeidere og andre undertrykte samfunnslags. Mangemillionæren, og tidligere investeringsbankmann fra Goldman Sachs, fordømte «foretaksmannen, donoren, konsulenten, K Street lobbyisten, innflytelsesmegleren, politikerklassen», og de «økonomiske hatforbrytelsene utført mot arbeidende kvinner og menn i dette landet.»

«De har sløya dette landet», forklarte han. «De har sløya produksjonsjobbene og sendt dem utenlands.» Han knytta avhengighetsepidemien til heroin og opiater til «fabrikkene og jobbene som ble sendt til Kina, og arbeiderne som ble etterlatt i total fortvilelse.»

I den utstrekning arbeiderklassen forblir underordnet demokratene og topartisystemet i USA - og de sosialdemokratiske og «venstre»-nasjonalistiske partiene i Europa, Asia og Latin-Amerika - er det en reell fare for fremveksten av fascisme.

Ytre høyres vekst viser at å skille kampen mot Trump fra arbeiderklassens mobilisering mot kapitalisme er falitt. I alle land er de samme anliggender reist, og med stor viktighet.

Ingenting annet enn en revolusjonær sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen kan stoppe høyrefløyens vekst. Ett hundre år etter oktoberrevolusjonen i Russland må perspektivet som styrte den historiske hendelsen gjenopplives. Bolsjevikene insisterte på at det eneste svaret på den imperialistiske krigen og den sosiale krisen var et direkte angrep på kapitalismen.

I dag, som da, må arbeiderklassen beslaglegge de økonomiske elitenes rikdom og anvende den til en dramatisk reduksjon av sosial ulikhet. De store industriene og bankene må settes under offentlig eierskap og demokratisk kontroll, for at det skal kunne bys gode lønninger, utdanning, bolig, helsetjenester og trygg pensjonering til alle.

Barry Grey