Opponer mot de statlige disiplinærtiltakene mot den katalanske folkeavstemningen for uavhengighet!

For arbeidsklasse enhet! Nei til separatisme i Spania!

Erklæring fra Den internasjonale komitéen til den fjerde internasjonale
30 September 2017

I forkant av folkeavstemningen 1. oktober om uavhengighet for Catalonia rystes Spania av den dypeste politiske krisen siden det fascistiske regimet til Generalissimo Francisco Franco kollapset midt i store arbeiderklassekamper på 1970-tallet. Etter et tiår med dyp økonomisk krise, sosial nedskjæring og massearbeidsløshet på tvers av Europa er Spania på bristepunktet. Mens Madrid slipper løs drakonisk politiundertrykkelse for å blokkere folkeavstemningen, med støtte fra regjeringer på tvers av Europa og Amerika, vakler Spania på randen av diktatur og borgerkrig.

Spanias mindretallsregjering fra Partido Popular (PP), som baserer seg på støtte fra Det spanske sosialistpartiet (PSOE) og det høyreorienterte Borgerpartiet (Ciudadanos), har forsverget seg på å forhindre folkeavstemningen og på å mobilisere militærpoliti ved valglokalene. Den har pålagt Catalonia en de facto unntakstilstand, med mobilisering av 16,000 politi og paramilitære nasjonalgardister, og forsøker å bemektige seg Catalonias finanser og det regionale politiet (Mossos d'Esquadra). Ytre-høyre-demonstranter har samlet seg ved politistasjoner for å hylle politi på veg til Catalonia, med spanske flagg og opprop som «Lenge leve Spania" og "Gå og ta dem».

Fjorten katalanske regjeringsrepresentanter er arrestert, mer enn 144 nettsteder er sperret, millioner av plakater og brosjyrer er beslaglagt, trykkerier og aviser er gjennomsøkt, møter er forbudt og mer enn 700 borgermestre trues med rettsforfølgelse for sin støtte for folkeavstemningen. Hovedkontoret til separatistpartiet CUP (Candidatura d'Unitat Popular) ble gjennomsøkt uten rettskjennelse og beleiret av politi.

Nasjonaldomstolen, som nedstammer fra Den offentlige ordensdomstolen opprettet under Franco for å straffe «politiske forbrytelser», har anklaget separatistledere for opprør mot forfatningen, med en strafferamme på opptil 15 års fengsel. I hæren vokser det en stemning for unntakstilstand. Pensjonert general Manuel Altolaguirre har kalt folkeavstemningen «en høyforrædersk handling, som nødvendiggjør anvendelse av krigens virkemidler.»

PPs disiplinærtiltak har støtte fra de europeiske stormaktene og USA - som frykter sammenbrudd for et medlem av EU og NATO-alliansen - til tross for frykten for at den spanske statsministeren Mariano Rajoys tiltak nettopp nører opp under de separatistiske følelsene. Frankrikes president Emmanuel Macron erklærte sammen med Rajoy: «Jeg kjenner en partner og en venn, som er Spania, Spania som helhet ... Resten angår meg ikke.» Under Rajoys besøk i Washington denne uken sa den amerikanske presidenten Donald Trump at «Spania er et flott land, og det burde forbli forent."

Etter den blodige erfaringen med fascistkuppet i 1936 og den påfølgende tre år lange borgerkrigen som førte Franco til makten, er det en dyp historisk-rotfestet opposisjon i arbeiderklassen mot et tilbakefall til krig og autoritært styre. Havnearbeidere har nektet å losse skip som bringer spansk politi for å arrestere katalanske separatist-politikere og velgere, og Barcelonas brannkorps har forsverget å beskytte stemmelokalene mot politiet. Opposisjon kan imidlertid ikke mønstres hverken under grepet til de styrende partiene i Madrid eller til de katalanske nasjonalistene, som begge er innbitt fiendtlig innstilt mot arbeiderklassen.

Den internasjonale komitéen til den fjerde internasjonale (ICFI) insisterer på at den eneste holdbare politikken mot faren for krig og diktatur er å kjempe for å forene arbeiderklassen i Spania og Europa i en kamp mot kapitalismen, og for en sosialistisk omorganisering av samfunnet. Det kan bare utføres i revolusjonær kamp mot alle Spanias borgerlige fraksjoner.

ICFIs motstand mot EU, sosialdemokratene og post-Franco-PP reduserer på ingen måte opposisjonen mot de katalanske nasjonalistene – Det katalanske europeiske demokratiske partiet (PDeCAT), Catalonias republikanske venstre (ERC), og det småborgerlige CUP. Splittelse av den spanske arbeiderklassen, ved å bygge en ny kapitalistisk stat i Catalonia styrt av partier med en lang historie av støtte for krig og tvungen nedskjæring, byr ikke arbeidere noenting. Det ville skille katalanske arbeidere fra deres fremste allierte mot Madrid's angrep: hele den spanske og europeisk arbeiderklassen.

Mange arbeidere forstår dette og vil ikke delta i folkeavstemningen. Mange vil velge å stemme for å vise sin sosiale harme. ICFI oppfordrer disse til å levere en nei-stemme, mot et tiltak som truer med katastrofale konsekvenser.

Problemene arbeidere i Catalonia konfronteres med er fundamentalt forankret i klasse-, og ikke i nasjonal undertrykkelse. Den katalanske arbeiderklassen kan bare svare på trusselen om politi/militærstyre med etablering av et kamporientert fellesskap med sine klassebrødre og -søstre.

Oppropet for den siste folkeavstemningen, og erklæringen om at et ja-flertall skulle føre til løsrivelse, var en råtten manøver. I fjor var Madrid uten regjering i åtte måneder, etter to nasjonalvalg som ga uavklarte maktrelasjoner. I Barcelona støttet CUP nedskjæringsbudsjetter for Catalonia i 2016 og 2017. For å gi en falsk «radikal» glans til sin antiarbeiderpolitikk fremmet så CUP kravet om løsrivelse, i forsøk på å skylde sin egen reaksjonære rolle på Madrid.

Løsrivelsekravet, som først ble fremmet av CUP, ble så tatt opp av de andre katalanske nasjonalistpartiene. Målet var å lede voksende sosial misnøye mot arbeidsledighet og nedskjæring over i nasjonalistiske kanaler, da den spanske kapitalistklassen stod konfrontert med sin hittil største styringskrise.

Folkeavstemningen hjalp styringsklassen ved å begrave både spanske og katalanske arbeidere og ungdoms sosioøkonomiske anliggender under en flom av nasjonalistisk retorikk. Dette ble fulgt som en bevisst strategi. Nåværende katalanske regjeringsråd med ansvar for næringsvirksomhet, Santi Vila, bemerket kynisk på et møte med politikere og forretningsmenn: «Hvordan skulle Catalonia ha tålt justeringer på mer enn 6 milliarder euro, om de ikke hadde satt frem en diskurs basert på nasjonalisme?»

Den katalanske krisen har igjen eksponert den reaksjonære rollen til partiet Podemos. Etter å ha støttet Syriza da de tok makten i Hellas i 2015 og tvangsinnførte EU-innstramninger, oppfordrer Podemos fortsatt til en allianse med PSOE, selv om PSOE støtter PPs agressive tiltak i Catalonia. Podemos signaliserer imidlertid til styringsklassen, med sin lov-og-orden-kritikk av PP for å la Spania stå ubevoktet når det sender så mye politi til Catalonia, at partiet også er tilgjengelig for å danne en alternativ regjering for å prøve å de-eskalere krisen, og å komme til en avtale med de katalanske nasjonalistene.

En slik regjering, skulle den bli dannet, ville ikke være noe alternativ til kursen mot diktatur og nedskjæring, som for tiden gjennomføres av PP.

Faktisk viser deres egen historie klart at de ville bruke hæren og sikkerhetsstyrkene til eskalerte angrep på arbeiderne. En PSOE-regjering mobiliserte hæren for å knuse flyveledernes streik i 2010. Ada Colau, den Podemos-støttede borgermesteren i den katalanske hovedstaden Barcelona, knuste en transportarbeiderstreik og støttet mobiliseringen av nasjonalgarden for å knuse streiken til flyplass-sikkerhetsarbeiderne i forrige måned. Skulle Podemos komme til makten ville de reagere på streik og folkelig motstand med politistatstiltak, som Syriza i Hellas.

Den katalanske folkeavstemningen og kapitalismens krise

En europeisk, og faktisk en global krise i kapitalismen ligger bak angrepet på den spanske arbeiderklassen. Europeisk kapitalisme er i en fremskreden tilstand av sammenbrudd etter et kvart århundre med sosiale nedskjæringer og eskalerende imperialistiske kriger på tvers av Midtøsten siden det stalinistiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen i 1991. Spesielt siden Wall Street-krasjet og den globale økonomiske krisen i 2008, har de styrende elitene i Europa og Amerika søkt å styrke sine militær- og politistyrker, mens de har påtvunget arbeiderne ødeleggende nedskjæringer.

Dette etterlot Spania – som Hellas, Portugal, Italia, og mye av Øst-Europa – i ruiner. Spansk kapitalisme er økonomisk på sitt dødsleie. Spanias arbeidsledighet ligger på massive 17,8 prosent, og for de-under-25 hele 38,6 prosent. En av fire ledige har ikke hatt jobb på minst fire år. 2,5 millioner arbeidere er ute av ledighetsrullene ikke fordi de fant jobber i Spania, men fordi de emigrerte for å søke arbeid andre steder.

Resultatet er en voldsom økning i sosial ulikhet. Halvparten av alle husholdninger har nå inntekt under det offisielle fattigdomsgrensa (bare 8,010 euro for enkeltpersons-husholdninger, og 16,823 euro for husholdninger med to voksne og to barn), eller står i fare for å falle ut i fattigdom. Motsatsen er nasjonens rike – de som har minst 700,000 euro i eiendeler – der antallet har økt med mer enn 44 prosent. Ca. 0,4 prosent av befolkningen eier nå halvparten av all rikdom i Spania. Dette inkluderer 28 av Spanias 100 rikeste milliardærer, som enten er katalanske eller har sine formuer basert i Catalonia, sammenlignet med Madrids 25 milliardærer.

På tvers av Europa og Amerika er sosial ulikhet i ferd med å nå nivåer som er uforenlige med demokratiske styringsformer. Konfrontert med massemisnøye vender styringseliten seg til krig og politistatens styringsformer. Mens Trump leverer trusler om genocid og «total ødeleggelse» av Nord-Korea, støtter og pisker hans administrasjon opp fascistiske sentiment, og applauderer nynazister ansvarlige for drapet på den venstreorientert demonstranten Heather Heyer i Charlottesville, Virgina.

Man skal bare se til nabolandet Frankrike for å forstå hvor Madrids autoritære politikk fører. Opphevelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter pga. unntakstilstand på ubestemt tid anvendes til tvangsinnføring av «reformer» som avvikler arbeideres juridiske rettigheter og beskyttelse og innfører kutt i helsetilbud, utdanning og ledighetstrygd, til tross for overveldende motstand i befolkningen.

I Spania har den sosiale krisen undergravd den politiske orden som ble etablert i 1978, etter Francos død. PSOE og PCE - det stalinistiske spanske kommunistpartiet - hyllet «Overgangen» som en fredelig veksling til parlamentarisk demokrati. Ledsaget av en «glemselspakt» og en 1977-amnestilov for fascistforbrytelser, unnslapp Franco-regimet ansvar for sine gjerninger ved å innlemme PSOE og PCE i styringsstrukturene.

I løpet av «Overgangen» ga det gamle franco-regimet betydelige innrømmelser til de regionale borgerskapene, for å sikre deres lojalitet til statsmaskineriet. Det katalanske språket ble tillatt bred og offentlig anvendelse. Siden dengang har det blitt det niende mest talte språket i EU. Mer enn 80 TV-kanaler og 100 radiostasjoner sender daglig på katalansk, over 150 universitet i verden underviser katalansk, og flere enn 400 tidsskrifter publiseres på språket.

Mens det katalanske borgerskapet i Barcelona i hele etter-Franco-perioden flørtet med krav om autonomi og løsrivelse, ble det stiltiende avtalt at det katalanske borgerskapet ikke skulle gå for separasjon mot at Madrid skulle avstå fra aggressive angrep på katalanske nasjonalistiske følelser.

Dette post-Overgangs-regimet har nå brutt sammen, og en bitter og voldelig fraksjonskamp utfolder seg i den spanske styringsklassen. I et land hvor mange arbeidere fremdeles husker Franco-regimet fra bare 40 år tilbake, må Madrids drakoniske disiplineringstiltak tjene som en kraftig advarsel. Midt i kapitalismens dypeste krise siden 1930-tallet dreier post-Overgangs-regimet i økende grad tilbake til den autoritære politikken til det Franco-regimet det oppstod fra.

Arbeidere som opponerer mot Madrids disiplineringstiltak mot Catalonia kan ikke begrense seg til bare å motsette seg PP-regjeringens ene eller andre repressive tiltak. Det de står overfor er ikke Spanias minoritetsregerings falitt, men kapitalismens falitt. De må ta sikte på å avsette denne regjeringen, ved en revolusjonerende mobiliseringen av arbeiderklassen for sosialisme, i Spania og på tvers av Europa.

Den reaksjonære rollen til katalansk separatisme og til pseudo-venstre-tilhengerne

De katalanske separatistene representerer ikke interessene til venstreorienterte krefter som kjemper mot Spanias finansielle aristokrati, men til deler av styringsklassen som fremmer sine egne interesser, både mot arbeiderklassen og mot sentralregjeringen i Madrid.

De katalanske separatistene ville ikke ha vært i stand til å trekke veksler på sosial misnøye, mye skapt av egen politikk, eller dra nytte av fiendtligheten mot EU og Madrid, hadde det ikke vært for de utallige småborgerlige «venstre»-grupperingene. Disse partiene, som i post-Overgang-Spania tilpasset seg PSOE og de stalinistiske kreftene i PCE og Podemos, har i flere tiår promotert nasjonalisme som et alternativ til klassekamp.

Igjen og igjen har disse pseudo-venstre gruppene proklamert støtte for «selvbestemmelse» som berettigelse for allianser med høyreorienterte borgerlige bevegelser, og for å undertrykke arbeiderklassens uavhengige kamp –til og med som begrunnelse for støtte til imperialistiske stedfortreder-kriger i Libya og Syria.

De intervenerer igjen til støtte for løsrivelse for å splitte arbeiderne. «Internasjonal Viewpoint», sentralorganet til det Pabloistiske «United Secretariat», argumenterer for at: «En seier i Catalonia ville være en seier for alle folkelige, revolusjonære og demokratiske krefter i Europa og verden.»

Morenoitiske «Workers’ Revolutionary Current» gjør opprop for en massemobilisering i folkeavstemningen «som ville være et kraftig slag mot Regimet", som dermed ville «åpne for en påfølgende prosess i Catalonia og resten av Spania, over ruinene.» De legger til at dette skulle, angivelig, «løse de store demokratiske og sosiale kravene.»

En «Balkanisering» av Spania – som ville tillate den global kapitalen å sette arbeidere opp mot hverandre i et kappløp mot bunnen med hensyn til jobber, lønninger og betingelser – ville ikke være en «seier» for arbeiderklassen.

Det mest graverende eksemplet på selvstendige stater som oppstod fra «ruinene» av en større stat er den tidligere Forbundsrepublikken Jugoslavia, der pseudo-venstre-gruppene brukte bedragerske besvergelser om «retten til selvbestemmelse» for å gi støtte til et imperialistisk press for oppsplitting og kapitalistisk restaurering, og som endte i et blodbad. I serien av etniske kriger som varte et tiår, fra 1991 til 2001, ble anslagsvis 140,000 mennesker drept og fire millioner fordrevet. Dette kulminerte i NATOs krig mot Serbia i 1999. Nesten to tiår senere er hele regionen fortsatt desimert.

Den reaksjonære antiarbeiderklasse-politikken til de katalanske nasjonalistene er nok en bekreftelse på ICFIs evalueringen av borgerlig nasjonalisme, slik den ble formulert under krigene i Jugoslavia.

ICFI advarte for nesten to tiår siden, ved granskningen av konsekvensene av den uforlignelige globale integrasjonen av produksjonsprosessene - som objektivt har styrket arbeidsklassens internasjonale enhet, og dannet grunnlaget for en verdenssosialistisk økonomi - at de samme utviklingstrekkene gir «en objektiv impuls for en ny type nasjonalistisk bevegelse, som søker en oppsplitting av eksisterende stater. Globalt-mobil kapital har gitt mindre territorier muligheten å knytte seg direkte til verdensmarkedet. [...] En liten kystenklave, med tilstrekkelige transportforbindelser, infrastruktur og en tilførsel av billig arbeidskraft, kan vise seg å være en mer attraktiv base for multinasjonal kapital enn et større land med et mindre produktivt innland.»

Catalonia er Spanias rikeste region og representerer en femtedel av landets BNP. Separatistpartiene har som mål å skape en ny ministat hvor de kan klore tilbake skatt som nå betales til sentralregjeringen, samtidig som de etablerer direkte forbindelser med de globale bankene, transnasjonale selskaper og med EU. De håper å forvandle Catalonia til et lavskatt frihandelsområde, basert på økt utbytting av arbeiderklassen.

De katalanske nasjonalistene og deres pseudo-venstre-tilhengere kler seg opp som progressive. Imidlertid er det ingenting som grunnleggende skiller katalansk separatisme fra lignende separatistiske dannelser over hele Europa - Det skotske nasjonalist partiet i Storbritannia (SNP), eller de av en eksplisitt høyreorientert karakter som Italias «Lega Nord» og Belgias «Vlaams Belang». I alle disse tilfellene har separatisme oppstått i regioner som nyter noen økonomisk fordel fremfor resten av landet, som det lokale borgerskapet søker å utnytte til egen vinning.

En «uavhengig» katalansk republikk, om den ble etablert, ville ikke på noen måte være uavhengig. Den ville være enda mer avhengig av stormaktene, i Europa og internasjonalt. I allianse med EU ville den fortsette den politikken de katalanske separatistpartiene har fulgt i deres allianse med Madrid: brutal nedskjæring, kutt i finansieringen for utdanning, helsevesen og for andre sosiale behov, og bruk av politiet for å knuse streiker og protester. Det ville være en blindgate for arbeidere.

Mot krig og diktatur - for De forente sosialistiske stater av Europa

Madrids politidisiplinering, og de katalanske nasjonalistenes oppfordring til løsrivelse, er begge deler svar fra styringsklassens fraksjoner på en dødelig krise for kapitalismen. Styringseliten er livredd for en økende revolusjonær stemning i befolkningen. EUs egen «Generation What»-undersøkelse fra 2017 fant at over halvparten av europeisk ungdom under 34 – og over 60 prosent i Spania, Italia, Frankrike og Storbritannia – ville melde seg med i en «masseoppstand» mot den eksisterende orden.

På hundreårsmarkeringen for oktober 1917 revolusjonen og Bolsjevikpartiets omveltningen av kapitalismen i Russland, anført av Vladimir Lenin og Leo Trotski, går EU i møte med et massivt oppsving av arbeiderklassekamp over hele Europa. Denne objektive utviklingstendensen må, imidlertid, omsettes til en bevisst politisk strategi.

Truslene som utveksles mellom Madrid og Barcelona er en kraftig advarsel. Selv før arbeiderklassen har trådt inn i massekamp, ​​konfronteres den med faren for at sivil konflikt og krig bryter ut i hjertet av Europa. Arbeidere må opponere mot trussler om vold og de eskalerende forsøkene på å piske opp nasjonalistiske konflikter, men ingen individuelle spontane handlinger vil være tilstrekkelig til å løse krisen i Spania.

Konflikten i Catalonia bekrefter ICFIs insistering på at forsvaret av de grunnleggende sosiale og demokratiske rettighetene betyr å bygge en bevisst internasjonal og revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen, mot krig og diktatur og for sosialisme.

Dette krever fremfor alt byggingen av et nytt sosialistisk politisk parti for å gi lederskap til arbeidsklassens kamper. Det som er nødvendig er en orientering mot Bolsjevikpartiets og den trotskistiske bevegelsens tradisjoner for kompromissløs kamp, som er representert av ICFI.

Koblingen av kampene mot alle de sosiale plagene som livet under kapitalismen byr med en politisk kamp mot nedskjæring, krig og kapitalisme må diskuteres på fabrikker, arbeidsplasser, i arbeiderklasse-distrikter og på skoler og universiteter, i Spania og over hele Europa. Dette vil legge grunnlag for å bygge et nettverk av folkelige arbeidsplass- og nabolagskomitéer - uavhengige av og i opposisjon til pro-business-partiene og fagforeningene - for utviklingen av en sosialistisk bevegelse for å ta statsmakten, og omorganisere det økonomiske livet på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt.

Som motsetning til det kapitalistiske Spania og etableringen av et kapitalistisk Catalonia, oppfordrer ICFI til å bygge Europas forente sosialistiske stater. Bare dannelsen av arbeidernes regjeringer i alle land, og en forening av Europa på et sosialistisk grunnlag, kan forhindre et stup mot sosial reaksjon og krig, og kan muliggjøre en harmoniske utvikling av Europas økonomi for å kunne imøtekomme befolkningens behov. ICFI appellerer til alle arbeidere og ungdommer som er enige i denne erklæringen om å lese og distribuere ICFIs materialer - ta kontakt med WSWS og delta i kampen for å bygge en seksjon av ICFI i Spania.