Dannelsen av en ny føderal regjering trekker ut. Ti dager etter Forbundsdag-valget er sonderingssamtaler ennå ikke begynt. Mens det i tidligere tider vanligvis gikk fire til seks uker fra valgresultatet forelå til en ny regjering var innsatt, gikk det for fire år siden nesten tre måneder. Nå ser det ut til at avklaringen vil dra ut til jul, eller ut på nyåret.

Årsak til den langsomme fremgangen er den dype kløften mellom alle etablerte partier og det store flertallet av befolkningen, som kom til uttrykk i valgresultatet. De såkalte «folkepartiene» - Den kristelig-demokratiske union (CDU), Den kristelig-sosiale union (CSU) og sosialdemokratene (SPD) - oppnådde sine dårligste resultat siden 1945. Årsak til denne fremmedgjøringen er en politikk for militarisme og sosial demontering, som har ført til en dramatisk økning i fattigdom og usikre arbeidsplasser, og som møtes med steil avvisning.

Siden SPD og die Linke også har fulgt denne politikken kunne høyreekstreme ‘Alternative für Deutschland’ (AfD) trekke veksler på misnøyen, og trer nå inn den tyske nasjonalforsamlingen med den tredje største representasjonen. Med AfD og FDP – de liberalistiske fridemokratene som er tilbake etter å ha passert sperregrensen på 5% – sitter nå for første gang seks forskjellige fraksjoner i nasjonalforsamlingen, hvilket gjør regjeringsdannelsen enda vanskeligere.

Det største hinderet for avklaring er imidlertid hvordan danne et stabilt regime som kan fortsette en politikk for militarisme, styrking av statsapparatet og en fortsatt avikling av sosialstaten, og samtidig undertrykke motstanden. Alle partier er enige om det overordnede målet – inkludert SPD som har bestemt seg for å gå over i opposisjon, og die Linke som for øyeblikket ikke trengs for å danne et flertall.

Selv om alle partiene fortsatt avviser en allianse med AfD, går de langt i retning av å overta deres politikk. CSU, som insisterer på at «høyre flanke» nå skal sikres, er mest eksplisitt. Også Sachsens delstatsminister Stanislaw Tillich (CDU) maner til et høyrerykk for sitt parti, med begrunnelsen: «Folket vil at Tyskland skal forbli Tyskland». Til og med hans forgjenger Kurt Biedenkopf (CDU) anklaget Tillich for å ville «plassere seg til høyre for dem [AfD]».

Heller ingen av de andre partiene motsetter seg ‘AfD-ere’ eller nazister i egne rekker – som for første gang siden Hitlers død igjen trer inn i den renoverte Reichstags-bygningen – og tvert imot omfavner dem. Forbundspresident Frank-Walter Steinmeier (SPD) uttrykte dette veldig tydelig i sin tale på den tyske gjenforeningsdagen. «Det får ikke bli fiendskap av våre uenigheter - ikke uforsonlighet av meningsforskjeller», erklærte Steinmeier, der han formante til en innstramming i flyktningpolitikken - et av AfDs sentrale krav.

Det er allerede klart at den innkommende regjeringen - antagelig en såkalt «Jamaika-koalisjon» (partifargene svart, gul og grønn, som i Jamaicas flagg) bestående av CDU/CSU, FDP og die Grüne - vil være den mest høyreorienterte i Forbundsrepublikkens historie. Alle forslag offentliggjort hittil hva angår personell og politikk understreker det.

Det anses å være sikkert at die Grüne og FDP vil insistere på en nøkkelminister hver. For FDP er dette sannsynligvis Finansdepartementet, som er ledig etter finansminister Wolfgang Schäubles bytte til posten som forbundsdagspresident.

Med FDPs 38-årige leder Christian Lindner vil en person som mer enn noen annen står for en videreføring av streng nedskjæringspolitikk, skattekutt for de rike og motstand mot økonomisk omfordeling i Europa, få ansvaret for det føderale budsjettet. Stigningen på den tyske børsen DAX, til ny rekord på 13.000, er sannsynligvis knyttet til utsikten for at FDP, et parti som taler storforetakenes interesser, sannsynligvis vil forvalte statsbudsjettet.

Lindner står også for et ekstremt høyresyn i flyktningpolitikken. Der fordrer han «en innvandringslov som skiller klart mellom varig innvandring av kvalifiserte, som vi selv velger, og humanitær beskyttelse». For sistnevnte kategori skal gjelde tidsbegrensning, for at krigsflyktninger, og også deres barn født i Tyskland, senere kan deporteres.

Som utenriksminister nevnes Cem Özdemir. Den mannlige av to partiledere for die Grüne, som har gjennomført tankesmias Atlantik-Brücke ('Atlanterhavsbrua') sitt program ‘Unge ledere’, oppholdt seg i USA som ‘Transatlantic Fellow’ for stiftelsen German Marshall Fund, og arbeidet i utenrikskomitéen i Europaparlamentet og i Forbundsdagen, lar ikke en anledning gå fra seg til å uttale seg om utenrikspolitikk.

Özdemir er en overbevist tilhenger av tyske militæroperasjoner under humanitære eller miljøpolitiske påskudd. Han står for en konfrontasjonslinje mot Russland og Tyrkia, og støtter den franske presidenten Macrons planer for et EU væpnet til tennene.

I et intervju med det britiske tidsskriftet Economist etter valget, fordrer Özdemir en internasjonal lederrolle for Tyskland: «Tyskland må tre fram og ta ansvar. Vi er landet som må vise at vekst, velstand, arbeidsplasser og klimabeskyttelse kan forenes.»

Sin fremtidige koalisjonspartner Lindner, som i et intervju uttalte seg for en mer forsonlig kurs mot Russland, anklager han for å spre «Putins propaganda» og for å bygge opp under «antivestlige stemninger i det tysk samfunnet».

«Tenk deg å være ukrainer», sier Özdemir til Economist, «og du har stått opp for vestlige verdier på Maidan-plassen, etter at landet hadde byttet sine atomvåpen i Budapestavtalen av 1994 mot garantien for sin territorial integritet. Så skiller Russland Krimhalvøya fra, og Lindner kommer og sier: ‘Dette må vi leve med’.»

Det sirkulerer fremskredne planer for hvem som skal lede innenriksdepartementet. Til vurdering er den nåværende bayerske innenriksministeren Joachim Herrmann (CSU), som står for en lov-og-ordens-politikk som sågar overgår Thomas de Maizières, den nåværende innenriksministeren (CDU). Herrmann er sterkt i favør av mer politi og overvåking, og for strengere grensekontroll. I disse sammenhengene har han ingenting å frykte fra de grønne eller liberalerne, som under valgkampen også krevde en massiv styrking av politiet.

Hvis de Maizière, som er en nær alliert av forbundskansler Angela Merkel (CDU), skulle beholde sin post, kan Herrmann være aktuell som forsvarsminister. Nåværende forsvarsminister Ursula Von der Leyen har skapt seg fiender i militæret, fordi hun etter avsløringen av en høyreorientert terroristcelle i hæren, forlangte at tradisjonene fra Hitlers Wehrmacht ikke lenger skulle følges. Herrmann derimot, ville være en våpenbror. Han er oberstløytnant i reservene og deltok for få måneder siden på en militærøvelse som testet utplasseringen av væpnede styrker på hjemmebane.

Så langt er det fortsatt uklart om Jamaika-koalisjonen ser dagens lys. SPD kunne ombestemme seg og fortsette i en ny koalisjonssammensetning, eller AfD - eller eventuelt en splittet fraksjon fra partiet – kunne bli trukket inn i regjering. Selv nyvalg er ikke helt utelukket. Men uansett vil ingen av variantene forandre den kommende regjeringens høyreorienterte karakter. Den er bestemt av kapitalismens internasjonale krise og de økte sosiale spenningene, som den herskende klassen bare kjenner ett svar på: militarisme og undertrykkelse.

Den spanske regjeringens brutale framferd mot den katalanske uavhengighetsavstemningen, og både den tyske regjeringens og EUs støtte, viser hvor brutalt den herskende klassen reagerer mot ethvert tegn til opposisjon.