For hundre år siden, den 9. november 1917, publiserte Times i London et brev fra den britiske utenriksministeren Lord Arthur James Balfour til Lord Walter Rothschild og Den sionistiske føderasjonen.

Brevet, som siden er kjent som Balfour-deklarasjonen, la frem et forslag om å etablere et hjemland for jødene i landområdene i Palestina. Jødene utgjorde anslagsvis 3 til 5 prosent av befolkningen før 1914, da territoriet var en del av Det osmanske riket.

Forslaget var med hensikt tvetydig, med henvisning til et land som Storbrittania enda ikke kontrollerte og med en befolkning som ikke var konsultert og uten noen som helst referanse til begrepet «stat».

Det 67-ord-lange brevet som ble forfattet den 2. november, erklærte:

«Hans Majestets regjering ser med velvilje på etableringen av et nasjonalt hjemland for det jødiske folket i Palestina og vil gjøre sitt beste for å muliggjøre oppnåelsen av dette formålet, mens det er klart forstått at ingenting skal gjøres som kan skade sivile og religiøse rettigheter til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status som jøder nyter i noe annet land.»

Deklarasjonen feires av sionistene for å ha lagt grunnlaget for staten Israel. Israels statsminister Benyamin Netanyahu fløy til London i anledning 100-års-markeringen til en middag på Lancaster House med sin motpart Theresa May.

Mens hun sa at Storbritannia ville markere sin rolle for grunnleggingen av Israel «med stolthet» har offisielle markeringer vært nedtonet. ‘Transport for London’ ble nødet til å forby reklame på undergrunnen og bussene, og understrekte innvendinger mot Balfour-deklarasjonen fra ‘Make It Right’-kampanjen. Reklameoppdraget som var bestilt av ‘Palestine Mission to UK’ presenterte annonser med bilder av palestinsk samfunnsliv før og etter 1948, da staten Israel ble etablert og 750.000 palestinere flyktet, eller ble fordrevet fra sine hjem.

Deklarasjonen var en simpel avtale gjort bak ryggen på lederne for innbyggerne i Palestina, og lanserte et rent kolonialt prosjekt som skulle få en dyptgående innvirkning på utviklingen av konflikter og splittelser i regionen. Storbritannias rolle ble en av de mest kontroversielle handlingene i landets imperiale historie.

Deklarasjonen banet vei for etableringen av Den jødiske legionen som sloss sammen med britiske styrker i Palestina, så vel som den begrensede emigrasjonen av europeiske jøder til etter-første-verdenskrig-Palestina – som skulle bli styrt av Storbritannia under seierherrenes oppdeling av Det osmanske riket i Midtøsten.

Dette lanserte den nå et-hundre-år-lange konflikten mellom arabere og jøder, som begge forsøkte å etablere nasjonalstater i den lille ottomanske provinsen, i vesentlig grad styrt fra Damaskus.

Balfour-deklarasjonen var først og fremst knyttet til britisk imperialismes erobringsmål i Midtøsten-regionen. Kontroll over de nyoppdagede oljeressursene i Irak og Iran, energiforsyningen for Royal Navy, var et saksanliggende som lå ved hjertet av den imperialistiske rivaliseringen som førte til utbruddet av Den første verdenskrigen i 1914.

Men de involverte vurderingene var også bestemt av først Februarrevolusjonen i 1905 og senere Oktoberrevolusjonen i 1917 i Russland, massemotstanden mot krig, og USAs inntreden i Den første verdenskrigen for å beskytte egne kommersielle interesser mot sine fiender og allierte, under dekke av gjøre «verden trygg for demokrati» og en «krig for å få slutt på krig».

Bare uker etter at Deklarasjonen var publisert, utstedte president Woodrow Wilson i januar 1918 sine berømte «Fjorten punkter» som inkluderte fjerningen av økonomiske barrierer mellom nasjoner, løftet om selvbestemmelse for nasjonale minoriteter og en verdensorganisasjon som ville garantere «Politisk uavhengighet og territoriell integritet for såvel store som små stater» – et Folkeforbund (League of Nations).

Wilsons erklærte støtte for selvbestemmelse var et våpen til anvendelse på vegne av amerikansk imperialisme mot landets rivaler og deres territoriale besittelser. Politisk var det et direkte svar på Den russiske revolusjonen – særlig bolsjevikenes opprop om at deres forhandlinger med den tyske hærkommandoen i Brest-Litovsk måtte bli grunnlag for en generell fredsavtale og deres forsvar for undertrykte minoriteters rett til selvbestemmelse.

Mange jøder hadde avvist nasjonalisme som en løsning på pogromene og reaksjonær politikk i Russland, som var hjemstavn for fem millioner jøder og dermed det største jødiske samfunnet i verden på slutten av det nittende århundret. Spesielt etter nederlaget for 1905-revolusjonen emigrerte mange (svært få av dem til Palestina), eller de sluttet seg til sosialistiske bevegelser. Politisk sionisme var en liten minoritetsbevegelse.

Britiske krigsmål i Midtøsten

Storbritannia forsøkte å tilsløre sine egne erobringsmål i Midtøsten med løfter om uavhengighet for araberne og et hjemland for jødene – under britisk veiledning – i bytte for støtte mot Det osmanske imperiet, som var alliert med Tyskland i krigen. Balfour-deklarasjonen siktet på å vinne jødenes støtte for krigsinnsatsen, ikke bare i Storbritannia, men også i Amerika og Palestina.

Storbritannia mente at etableringen av et slikt hjemland, i virkeligheten en liten jødisk koloni i Palestina, ville sikre et klientregime med en strategisk plassering som knyttet sammen Det britiske imperiet fra Atlanterhavet til midten av Stillehavet, og fremfor alt Suezkanalen og India. Det ville også gi berettigelse for intervensjon i regionen og motvirke Frankrikes regionale krav via deres støtte til maronittene (romersk-katolske kristne) i dagens Libanon.

Mens brevet bar signaturen til Lord Balfour var den drivende kraften bak Deklarasjonen David Lloyd George, den nye statsministeren fra Det liberale partiet, en tidligere motstander av krigen fra De radikale som hadde blitt en erke-imperialist. Etter å ha skjøvet ut Herbert Asquith som statsminister på slutten av 1916 da krigstapene i Europa og i Midt-Østen vokste, gikk Lloyd George raskt til verks med innføringen av et krigsdiktatur, etablerte et fem-manns krigskabinett og beordret britiske styrker i Egypt til å lansere en offensiv for å legge Palestina under Storbritannia.

Hans mål var å knuse Det tyrkiske imperiet og få kontroll over territorier i Midtøsten – ikke bare for landveien til India, men for kolonial ekspansjon. Det ville være på bekostning av Frankrike, som under den hemmelige trepartsavtalen mellom Storbritannia, Frankrike og Russland av 1916 (Sykes-Picot-avtalen) ville få Syria og Libanon, mens Storbritannia ville ta Mesopotamia (Irak) og Russland ville ta Konstantinopel og deler av Det osmanske riket.

Denne hemmelige avtalen var en av mange som ble offentliggjort av den russiske bolsjevik- regjeringen etter maktovertakelsen i oktober 1917.

Den nye utenrikspolitikken var på tvers av Londons løfte i 1915 til den hashemitiske Sherif Hussein av Mecca, som senere ble kjent som McMahon-Hussein-korrespondansen om uavhengighet for territoriene nå kjent som Syria, Libanon, Israel/Palestina, Jordan, Irak og Saudi-Arabia, i motytelse for å organisere Det arabiske opprøret mot tyrkerne.

Løftet om et jødisk hjemland i Palestina var derfor en av en rekke hemmelige, bedragerske og gjensidig uforenlige avtaler som skulle bringe Det osmanske rikets arabiske territorier, med oljeforekomstene og handelen, under britisk kontroll.

I tråd med Lloyd Georges beslutning om å ta kontroll over Det osmanske riket, prøvde hans krigskabinett i hemmelighet å bestikke de tyrkiske herskerne til å avslutte sin krigsdeltakelse og konkludere en egen fredsavtale med Storbritannia. Under betingelsene for en slik traktat ville Storbritannia få de facto kontroll over Mesopotamia, Syria og Libanon, mens det tyrkiske flagget skulle fortsatt få vaie. Tyrkias ledere avviste Storbritannia etter at den nye bolsjevik-regjeringen i Russland, Tyrkias fiende gjennom lange tider, kunngjorde våpenhvile og fred basert på nasjonalitetenes frihet.

Lloyd George og sionismen

Lloyd George var én av en lang rekke kristne sionister i Storbritannia. Han hadde vært juridisk representant for den østerrikske journalisten Dr. Theodore Herzl, da han i 1903 forsøkte å sikre britisk støtte til et jødisk hjemland i Sinai. Samme år tilbød den britiske regjeringen å tillate jødisk innvandring til Uganda, Storbritannias koloni i Øst-Afrika – et forslag som ble alvorlig diskutert av sionistene inntil det ble avvist i 1906.

Herzl hadde utarbeidet sitt forslag om et nasjonalt hjemland for jødene først i 1896, som løsning på forfølgelsene og undertrykkelsen som europeiske jøder erfarte på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet – en periode preget av ekstrem borgerlig reaksjon, militarisme, imperialisme og virulent antisemittisme. Som del av den andre bølgen av nasjonalistbevegelser – etter konsolideringen av Italia og Tyskland innen 1870 – kom den for sent i kapitalismens utvikling til å ha noen progressive tendenser.

Det sionistiske prosjektet innebar etableringen av et jødisk nasjonalprosjekt innenfor en politisk enhet der de utgjorde en liten minoritet og stod overfor osmanske restriksjoner mot innvandring og landoppkjøp, og økende opposisjon mot sin ekspansjon fra den arabiske majoritetsbefolkningen. En slik enhet, som kun kunne opprettes med makt og vold på de eksisterende innbyggernes bekostning, var basert på et dypt udemokratisk grunnlag: fornektelsen av rettighetene til de ikke-jøder som allerede bodde der.

Fra starten av vekket det sionistiske prosjektet motstand og ville for alltid være avhengig av stormaktstøtte.

Sionistene rettferdiggjorde de jødiske kravene på Palestina og sin nasjonalitet med bibelhistorie, og påstanden om at de var blitt utvist fra sitt hjemland nesten 2.000 år tidligere. De fleste jøders primære håp var derimot ikke for «hjemkomst» til Palestina, men for frigjøring og oppnåelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter i Vesten. Andre jøder stemte med føttene, og rundt 2,4 millioner flyktet mellom 1882 og 1914 fra forfølgelse, sosial elendighet og økonomiske vanskeligheter i Øst-Europa, hovedsakelig til USA. Færre enn 3 prosent dro til Palestina, og mange av disse forlot snart igjen.

Den britiske regjeringens holdning til jødene og det sionistiske prosjektet gikk gjennom flere omkalfatringer. De tidlige diskusjonene mellom Balfour, Chamberlain og Herzl fant sted mot en bakgrunn av forskjellige trekk som førte til ‘Aliens Act’-loven av 1905, som innførte kontroll med innvandring og ga innenriksministeren det overordnede ansvaret for innvandrings- og nasjonalitetsanliggender. Et av hovedmålene var å kontrollere jødisk innvandring fra Øst-Europa. Støtte for en bevegelse dedikert til å oppmuntre jødene til å bosette seg andre steder – samtidig som det muligens kunne styrke Storbritannias hånd i Afrika – var et attraktivt forslag.

Storbritannia ble mottakelig for idéen om jødisk bosetting i Palestina etter at Tyrkia gikk inn i krigen på Tyskland og Østerrikes side. Balfour-deklarasjonen var resultat av britiske sionisters omfattende lobbyvirksomhet for en jødisk stat over flere år, med spesiell innsats fra Dr. Chaim Weizmann, en russiskfødt kjemiker som leverte et viktig bidrag til krigsinnsatsen med sitt arbeid ved Universitetet i Manchester. Han vant støtte fra britiske jøders øvre sjikt og via dem fikk han tilgang til viktige utenrikspolitiske tjenestemenn som Sir Mark Sykes, som hadde fremforhandlet Sykes-Picot-traktaten. De oppfordret regjeringen til å komme med en offentlig forpliktelse for et jødisk hjemland i Palestina, og dermed snu opp ned på de hemmelige planene om å tildele Palestina, som da var en del av Syria, til Frankrike etter krigen.

Virkningen av Balfour-deklarasjonen

Balfour-deklarasjonen ga understøttelse til en liten minoritet av «politiske» sionister anført av journalisten og forfatteren Vladimir Jabotinsky (1880-1940), som gikk hen til å danne Revisjonistpartiet som senere orienterte seg mot fascistene i Tyskland, Italia og Spania på 1930-tallet. Revisjonistpartiet var Likuds politiske forløper, som siden har dominert israelsk politikk de siste 40 årene.

Jabotinsky hevdet at jødene måtte «ta politisk besittelse av Palestina» hvis de skulle kunne bli majoriteten. Til dette formålet forlangte han, og vant britisk samtykke til å danne tre jødiske bataljoner, som omfattet Den jødiske legionen som sloss med Storbritannias general Allenby i Palestina-felttoget i 1917-18. Disse styrkene skulle senere danne Irgun og Stern-gjengen som spilte en nøkkelrolle for terroraktivitetene som hadde til formål å fordrive de palestinske araberne fra sine hjem.

Mens Weizmann var misfornøyd med at Deklarasjonen ikke nevnte noe om en jødisk stat, leverte han en stor innsats for å forsikre at løftet ble innlemmet i de politiske disposisjonene som ble truffet etter krigen.

Kort tid etter at britiske tropper inntok Palestina ledet han en delegasjon på besøk i området kjent som Den sionistiske kommisjonen, som inkluderte James Rothschild og Edwin Samuel, hvis far skulle gå hen å bli den første britiske høykommissæren for det palestinske mandatområdet. Han nedla hjørnesteinen for det som skulle bli Det hebraiske universitetet på Mount Scopus i Jerusalem, på grunn eid av Verdens sionist-organisasjon, og etablerte dermed grunnlaget for det som i siste instans skulle bli en regjeringsinstitusjon på vent.

Det var langt fra klart hvem som skulle styre Palestina etter krigen, da Sykes-Picot-avtalen fra 1916 hadde en vag definering av grensene. Det førte til en drakamp mellom Storbritannia og Frankrike. Regionen ble rystet av opprør mot imperialistisk styre både i Irak, Egypt, Afghanistan og Persia. Weizmann var fast bestemt på å sikre at Storbritannia tok eneansvar for Palestina. Imidlertid støttet på samme tid 14 hærer, deriblant Storbritannias, Hvite-russerne, de russiske motstanderne mot bolsjevik-revolusjonen. Storbritannia var militært alvorlig overbefordret.

Da de allierte samlet seg i Paris i 1919 for å utarbeide en traktat å presentere Tyskland, var ikke sovjet-regjeringen invitert. Men Oktoberrevolusjonens spøkelse hjemsøkte fredskonferansen. Brevet fra Lloyd George til den franske presidenten Clemenceau ga uttrykk for hans frykt:

«Hele Europa er fylt av revolusjonens ånd. Det er en dyp følelse ikke bare av utilfredshet, men også av sinne og revolusjon blant arbeiderne mot førkrigsforholdene. Det blir stilt spørsmål om hele den nåværende orden med sine politiske, sosiale og økonomiske aspekt, av massen av befolkningen fra den ene enden av Europa til den andre.»

En indikasjon om de politiske forestillingene som er underliggende for den britiske imperialismens støtte til sionismen, kan ses i Winston Churchills kommentarer fra februar 1920, like før han ble koloniminister. Han roste det han kalte Russlands «nasjonale jøder» – bankfolk og industri-entreprenører – og fordømte de «internasjonale jødene».

Churchill støttet sionismen som en motgift mot bolsjevisme og internasjonal kommunisme, og sa: «Kampen som nå begynner mellom sionistiske og bolsjevikiske jøder, er intet mindre enn en kamp om det jødiske folkets sjel.»

Han oppfordret til full støtte for sionismen og erklærte at en britisk-beskyttet sioniststat i Palestina «ville fra alle synspunkt være gunstig, og ville være spesielt i harmoni med Det britiske imperiets sanne interesser».

Som det forløp sikret Storbritannia seg støtte fra sine krigsallierte – med det åpenbare unntaket av Russland. San Remo-traktaten av 1920, som var en avlegger av Paris-konferansen, anerkjente Storbritannias tilegnelse av Palestina, og i 1922 ga Folkeforbundet Storbritannia mandatkontroll over Palestina vest for Jordan-elva.

Området øst for Jordan-elva, som da het Transjordan og nå er Jordan, skulle bli styrt av en av sønnene til hashemiten Sherif Hussein av Mecca, under britisk «beskyttelse». Det var belønningen for å ha ledet opprøret mot tyrkerne – og som nå deler Palestina i to små og fattige enheter.

Mandatet inkorporerte Balfour-deklarasjonen og gjorde det til et juridisk bindende internasjonalt instrument som var gjenstand for Folkeforbundet (og dermed imperialistmaktene), og forpliktet Storbritannia til å legge til rette for jødisk innvandring og oppmuntre til bosetting i Palestina. Det refererte «det jødiske folkets historiske forbindelse med Palestina», som dannet «grunnlag for å rekonstruere deres nasjonale hjem i det landet».

Det var Folkeforbundets mandat undertegnet av stormaktene, og ikke Balfour-deklarasjonen per se, som satte godkjenningsstemplet for etableringen av et nasjonalt hjemland for det jødiske folk hva angår internasjonale relasjoner og folkeretten.

Mandatsystemet var designet for å gi kolonialismen en mer moderne form. I stedet for bare å dele de erobrede territoriene mellom seg selv skulle seierherrene Storbritannia og Frankrike fungere som «beskyttere» (‘trustees’) for «tilbakestående» folkegrupper mens de formentlig forberedte dem på uavhengighet. Dette arrangementet berettiget fullt ut Lenins påstand om at Folkeforbundet var et «tyvenes kjøkken».

Mens Mandatet for Palestina krevde at rettighetene til andre deler av befolkningen ikke skulle være skadelidende var den klare hovedlinjen oppfyllelse av det sionistiske programmet. Mandatet ble voldsomt imøtegått av palestinerne og araberne generelt. Sherif Hussein av Mekka og andre arabiske ledere så på Deklarasjonen som et brudd på Storbritannias tidligere forpliktelser fra McMahon-Hussein-korrespondansen som bytte for å lansere Det arabiske opprøret.

Mandatet sørget også for etableringen av Det jødisk byrå – som var å forstå som jødenes regjering-på-vent i Palestina – for å representere det jødiske folk og rådgi og samarbeide med den britiske administrasjonen. Det jødiske byrået ble dominert av Labour-Sionistene, som svøpte nasjonalismen i sosialistiske fargetoner og knyttet jødiske arbeidere til det nasjonale borgerskapets åk og dets oppdrag om å skjære ut en kapitalistisk statsentitet i Palestina.

Etter at Storbritannia tok kontroll over Palestina i desember 1917, begynte de å tillate innvandring til landet i møte med bitter motstand fra araberne. Men innvandring av betydelige antall begynte først da jødenes lidelser i etterkrigs-Europa ble virkelig desperat, og etter at USA i 1922 introduserte lover som stengte jøder ute.

Den første massetilstrømningen av flyktninger kom fra Polen i årene 1923-26 og deretter fra Tyskland og Øst-Europa i årene 1933-36 da jødene søkte å unnslippe nazistenes forfølgelser.

Storbritannia løy og foretok gjentatte politikkendringer, der de en gang støttet jødene og innvandring til Palestina og jødisk nasjonalisme, og en annen gang araberne og arabisk nasjonalisme.

Oktoberrevolusjonens enorme innflytelse førte til at en rekke palestinske jøder i 1921 dannet Det palestinske kommunistpartiet (PCP). Men PCP var delt mellom jødene som dannet majoriteten og en arabisk minoritet, og partiet ble gjenstand for hyppige splittelser. Det var aldri i stand til å stå i mot hverken Revisionistene eller Labour-Sionistene. Det stalinistiske byråkratiet anvendte senere PCP som instrument for sine egne utenrikspolitiske behov. Stalinismens nasjonalistiske krumspring hadde en katastrofal innvirkning på PCP, som førte til partiets økende desorientering og splittelsen i to separate partier, et for jøder og et for arabere.

Etter andre verdenskrig foreslo Storbritannia en bi-nasjonal stat. Da dette ble avvist både av arabere og jøder, og Revisjonistenes terroraktiviteter mot både araberne og den britiske administrasjonen gjorde Palestina uregjerlig, henviste Storbritannia konflikten til det nyopprettede FN som hadde etterfulgt Folkeforbundet.

Innen da hadde Storbritannias status i verdensanliggender blitt redusert, hvilket gjorde det umulig å løse konflikten på landets egne vilkår. USA og Sovjetunionen støttet partisjonen av Palestina og etableringen av en jødisk stat, for sine egne formål: Begge så det som en måte å blokkere Storbritannias posisjon i Midtøsten.

Samtidig var millioner av mennesker over hele verden forferdet over katastrofen som hadde rammet jødene – med mange som fortsatt var utelukket fra å komme inn i USA og Storbritannia henvist til leire for fordrevne i Europa. Mange så derfor med sympati på etableringen av en jødisk stat.

Uhyrlighetene fra konsentrasjonsleirene spilte dermed en avgjørende rolle for Israels tilblivelse. Videre forsøkte den tilhørende retorikken å likestille sionismen med arbeidsbevegelsen, likestilling og sosialisme, for å legitimere den i klassebevisste arbeideres øyne.

FN stemte for partisjonen av Palestina i 1947 og hyllet det som en ny og progressiv enhet dedikert til å bygge et demokratisk og egalitært samfunn for Europas mest nådeløst undertrykte folk.

Nå, litt over 70 år senere, hva er sionismens historiske og politiske arv?

Israel ble grunnlagt i 1948 på den tvungne utvisningen av 750.000 palestinere fra sine hjem, som forvandlet det meste av det historiske Palestina til den jødiske staten Israel og gjorde de fleste palestinerne til flyktninger. Dette var ikke bare resultat av en krig som fikk folk til å rømme sine hjem, men den eksplisitte politikken til den nåværende Likud-regjeringens politiske forløpere, som fikk sitt nikk fra David Ben Gurion, Israels ‘founding father’ og første statsminister – hvilket israelske historikere har vedgått. De som ble igjen ble en palestinsk minoritet i Israel som sto konfrontert med økende politisk, økonomisk, sosial og kulturell diskriminering.

Som en av fem stater (Israel, Palestina, Jordan, Libanon og Syria) hugget ut av Det osmanske imperiets tidligere syriske provins, stod Israel omgitt av fiendtlige stater, med få naturressurser og lite vann, og isolert fra den bredere regionale økonomien. De arabiske regimene nektet å handle med Israel og boikottet de selskapene som gjorde det. En slik liten kapitaliststat var aldri økonomisk levedyktig. Dette er en av grunnene til at påfølgende regjeringer forsøkte å utvide Israels grenser, noe som har ført til bitter krigføring og fiendskap med de arabiske nabostatene og gjentatte økonomiske kriser.

Israel har utkjempet mange kriger, inkludert store konflikter med landets arabiske nabostater i 1948, 1956, 1967 og 1973; invasjoner i Libanon i 1978, 1982 og 2006, og angrep på Gaza i 2006, 2008-9, 2012 og 2014.

Landet ble opprinnelig holdt flytende av Diasporaen, som før 1967 bidro med $ 200 millioner i året og massive $ 700 millioner i året de neste seks årene. I dag mottar Israel mer enn 1,5 milliarder dollar i året fra private amerikanske donasjoner. På 1950-tallet utgjorde tyske erstatningsbetalinger en annen viktig finansieringskilde: $ 125 millioner i året inntil 1966.

Men langt den største økonomiske bistanden har kommet fra den amerikanske regjeringen. Mens Washington ga svært lite før 1967, rundt $ 50 millioner i året, økte dette til massive $ 3 milliarder i året i 1986 (fordelt mellom $ 1,2 milliarder økonomisk- og $ 1,8 milliarder militærassistanse), pluss anslagsvis $ 500 millioner i året i hjelp fra andre deler av det amerikanske budsjettet, eller i noen tilfeller utenfor budsjettet. I 2016 sa den utgående Obama-administrasjonen seg villig til å gi $ 3,8 milliarder i året i 10 år, hvilket gjør Israel til den største mottakeren av amerikansk bistand i verden.

USAs militærhjelp til Israel kom først etter at Israel ble sterkere enn alle de arabiske hærene, og styrte over den palestinske befolkningen. Den økte etter hver militærintervensjon og med undertrykkelsen av palestinerne, både før og etter Oslo-fredsforhandlingene og deres sammenbrudd.

Formålet er å sikre Israels militære overlegenhet som en amerikansk garnison i den oljerike regionen. Faktisk erstattet Israel Storbritannia som Midtøstens politimann på vegne av amerikansk imperialisme, etter at Storbrittania på slutten av 1960-tallet trakk seg tilbake fra «Øst for Suez».

Israel har åpent oversett mange FN-vedtak og gjentatte ganger brutt folkeretten i forhold til Vestbredden og Gaza, som er ulovlig okkupert siden 1967. Landet har bevilget seg territorium, inkludert Øst-Jerusalem, Syrias Golan-høyder, og grunn og landsbyer for mer enn 200 bosetninger på Vestbredden. Landets væpnede styrker har voldelig undertrykt enhver manifestering av protest fra palestinerne og gjennomført utallige inntrengninger i palestinske byer. Israels tropper og sionistiske bosettere drepte mer enn 2.000 palestiner, de fleste ubevæpnede sivile og mange av dem barn, i den første intifadaen som startet i 1987, minst 4.500 i den andre intifadaen i årene 2000 til 2005, og rundt 235 i den tredje intifadaen eller «knivstikkings-intifadaen» årene 2015-16.

Israels væpnede styrker (IDF) har revet hjem, ødelagt gårder, revet opp olivenlunder, stengt veier og innført portforbud, forkrøplet den palestinske økonomien og brakt folk til randen av sult. Forholdene for det store flertallet av de som bor på Gaza-stripen, som er skilt fra Israel av et elektrifisert piggtrådgjerde og blokkert av Israel de siste 10 årene, og senere også av Egypt, ligner en gigantisk konsentrasjonsleir.

Innen Israel selv fører regjeringen en politikk mot arabiske israelere som minner om apartheid-regimet. Netanyahu er bestemt på å introdusere en lovpakke som vil undergrave deres posisjon ytterligere. Den foreslåtte Nasjonalitetsloven ville definere Israel som besittelsen til en global jødisk nasjon i stedet for landets borgere, og gjøre slutt på forestilling om at landet er et liberalt demokrati. Den ville også nedgradere statusen til det arabiske språket, som tales av en femtedel av Israels befolkning, og kreve at domstolene skal vesentlig vektlegge jødisk religiøs lov og jødisk arv.

Utvidelsen av bosetningene, den mordiske krigen mot palestinerne og diskrimineringen av israelske palestinske borgere har hatt en enorm pris for den israelske arbeiderklassen. Markedsbaserte reformer, privatiseringer, kutt i sosiale rettigheter, heving av pensjonsalderen, lettelser i bedriftsskatt og inntektsskatt for de rike, antifagforeningslover, begrensninger av streikeretten og forbud mot streik i offentlig sektor, har ført til fastlåst elendighet, arbeidsledighet og fattigdom for økende antall arbeidere og deres familier.

Mens BNP per innbygger har økt, har gevinstene av veksten gått til noen ganske få, mens den gjennomsnittlige reallønningen per innbygger har falt. I 2015 var den gjennomsnittlige direktørlønnen 44 ganger gjennomsnittlig lønnsnivå (NIS 9.592) og 91 ganger minimumslønnen (NIS 4.650). En tredjedel av arbeiderne tjener minimumslønnen eller mindre.

Nesten en av fem familier kvalisfiserer offisielt som fattig, med en inntekt som er mindre enn 50 prosent av medianen for Israels familieinntekter. Fattigdommen blant israelske palestinere er omtrent tre ganger så stor som for jødiske israelere, der den høyeste fattigdomsgraden er å finne blant ultra-ortodokse jøder.

Disse resultatene er langt fra den trygge havnen, fri for undertrykkelse, diskriminering og ulikhet, som opprettelsen av Israel var ment å tilby jøder i kjølvannet av Den andre verdenskrigen og Holocaust. Det kommer uunngåelig fra det sionistiske prosjektet om å etablere en kapitaliststat basert på frarøvelsen av et annet folk, og opprettholdelsen av krig og undertrykkelse utenfor landets grenser og sosial utnyttelse og ulikhet innenfor. En slik stat er ikke i stand til å legge grunnlaget for etableringen av sosial rettferdighet og likestilling, selv for sine egne borgere.

Ingen nasjonal bevegelse i Midtøsten, Afrika eller Asia har klart å løse de grunnleggende sosiale, økonomiske og politiske problemene som konfronterer massen av arbeidende mennesker. Den sionistiske staten som Balfour-deklarasjonen og de etterfølgende trekkene til stormaktene ga opphav til, har vært et forferdelig og forfeilet eksperiment. Statens videreføring lover bare ytterligere undertrykkelse for både palestinere og israelere, og videre kriger.

Den eneste veien ut av dagens fastlåste situasjon er utviklingen av en politisk bevegelse for å forene arabiske og jødiske arbeidere og intellektuelle i en felles kamp mot kapitalismen og for byggingen av et sosialistisk samfunn. Dette er den eneste måten å gjøre gjengjeld for de historiske urettferdighetene påført palestinske arbeidere og bønder, og få slutt på undertrykkelsen og krigen drevet av den internasjonale kapitalen og de israelske og arabiske nasjonale styringsklikkenes profittjag.

Opprettelsen av De forente sosialistiske stater av Midtøsten vil fjerne de kunstige grensene som er innført av imperialistiske intriger – som for tiden deler regionens befolkninger og økonomier – og gjøre det mulig å utnytte regionens rike ressurser til fordel for alle.